Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  21 3836
For to år siden gikk jeg gjennom en ganske barsk runde med kreftbehandling. Det gikk greit.
Jeg har slitt med en del senskader etter behandlingen, og systemet har kastet meg inn i en en evigvarende karusell med piller som skal fikse bivirkninger av piller osv osv.
Jeg har som regel sterke negative reaksjoner på medisiner. Jeg får de rareste bivirkningene og kan til tider reagere så sterkt at jeg blir redd. Tåler feks ikke morfinpreparater eller Valium. Det er jo greit når noen av de mest lammende problemene er smerter og panikkanfall.
De siste 7-8 månedene har det gått nedover og nedover, og jeg befinner meg nå i et stappmørkt hull og ser ingen vei ut. Jeg er sykere enn jeg noen gang har vært, partneren min er blitt min hjemmepleier. Jeg trenger hjelp til alt.
Jeg har mest på eget initiativ seponert alle piller, siden tanken er at hvis pillene gjør meg syk, vil det være verdt å prøve en periode uten. Det eneste jeg ikke er helt kvitt ennå er Norspan plaster.
Jeg har ringt det jeg har klart å finne av hjelpetelefoner uten hell, det samme med chattetjenester.
Til slutt tok jeg kontakt med en psykolog som tilbyr videosamtaler (med super spesialisering for min situasjon), men det måtte jeg ikke finne på i følge teamet på sykehuset eller fastlegen, da denne mannens eneste incentiv er å stjele pengene mine og å lure meg. Da jeg spurte hvordan de visste dette, var det fordi de ikke kjente han, og at alt som er online er tull.
Vel, jeg har prøvd alt offline jeg kan komme på som er relevant, og føler at jeg står helt fast.
Selvmord virker som en fornuftig løsning selv om det ikke er helt 'meg'. Men så er det ikke spor igjen av meg lenger egentlig.
Så hva skal jeg gjøre? Noen som har noen råd som ikke innebærer å klappe meg på hodet og si at det går over?
Sykehus er per nå ikke et alternativ.
Takk for at du tok deg tid til å lese.
Forsøk deg på denne spesialisten du har funnet, i værste fall har du ikke fått noe mere hjelp og du har en tusenlapp eller to mindre.

I beste fall får du og partneren din et bedre liv.

Og hvis det finnes en person som er flink på dette området, ja da er sjansen stor for at det finnes flere.
Hør med andre som er i eller har vært i din situasjon.

Noe mere har jeg ikke å komme med. Imponert over partneren din.
Sitat av Majao Gibensis Vis innlegg
Forsøk deg på denne spesialisten du har funnet, i værste fall har du ikke fått noe mere hjelp og du har en tusenlapp eller to mindre.

I beste fall får du og partneren din et bedre liv.

Og hvis det finnes en person som er flink på dette området, ja da er sjansen stor for at det finnes flere.
Hør med andre som er i eller har vært i din situasjon.

Noe mere har jeg ikke å komme med. Imponert over partneren din.
Vis hele sitatet...
Samme som han her, men kan en blanding av CBD og THC være et alternativ? Mener du passer i gruppen for de som gjerne for prøve ut den type preparater. Det trenger ikke være mye THC men litt har en veldig god effekt sammen med CBD men regner kanskje med en lege/spesialist har mere peiling på det her enn jeg. Kan være vært å nevne for en lege.
Sitat av Majao Gibensis Vis innlegg
Forsøk deg på denne spesialisten du har funnet, i værste fall har du ikke fått noe mere hjelp og du har en tusenlapp eller to mindre.

I beste fall får du og partneren din et bedre liv.

Og hvis det finnes en person som er flink på dette området, ja da er sjansen stor for at det finnes flere.
Hør med andre som er i eller har vært i din situasjon.

Noe mere har jeg ikke å komme med. Imponert over partneren din.
Vis hele sitatet...
Det er omtrent slik jeg tenker også. Jeg har absolutt ingenting å tape på en samtale eller to med denne psykologen. Jeg synes bare det er trist at jeg blir frarådet det så sterkt, og også måten det blir gjort på. (Er du dum, eller???)
Jeg er imponert over mannen min selv. Klager aldri. Han er en ekte superhelt!

Sitat av NokErNok Vis innlegg
Samme som han her, men kan en blanding av CBD og THC være et alternativ? Mener du passer i gruppen for de som gjerne for prøve ut den type preparater. Det trenger ikke være mye THC men litt har en veldig god effekt sammen med CBD men regner kanskje med en lege/spesialist har mere peiling på det her enn jeg. Kan være vært å nevne for en lege.
Vis hele sitatet...
Tusen takk for svar og råd.
Vi reiste til Nederland i sommer for å prøve dette. Jeg liker ikke følelsen av å miste kontroll, dvs være full/ruset/påvirket, så jeg brukte kun cbd. Visstnok et bra produkt, men det gjorde ingenting fra eller til for meg. Jeg prøvde daglig i ca 1 uke.
Sist endret av Moraan; 3. november 2022 kl. 14:59. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Moraan Vis innlegg
Det er omtrent slik jeg tenker også. Jeg har absolutt ingenting å tape på en samtale eller to med denne psykologen. Jeg synes bare det er trist at jeg blir frarådet det så sterkt, og også måten det blir gjort på. (Er du dum, eller???)
Vis hele sitatet...
Virker ikke som du har så mye å tape på si det samme tilbake til de heller. You can go your own way! Be drem da dit peppern gror.
Sitat av Majao Gibensis Vis innlegg
Virker ikke som du har så mye å tape på si det samme tilbake til de heller. You can go your own way! Be drem da dit peppern gror.
Vis hele sitatet...
Skulle så gjerne gjort det, men dersom det er noen her i landet som muligens kan hjelpe meg, så er det dette teamet. Jeg har en svært sjelden diagnose, og vil trenge dem igjen før eller senere for andre ting. Det gjør at jeg er redd for å brenne alle broene.
Det har blitt foreslått å reise utenlands for å finne andre/flinkere folk, men jeg vil heller bruke den lille tiden (og pengene) jeg har igjen på hyggelige ting med mannen min enn å fare rundt på jakt etter noen som kan forlenge livet mitt noen måneder
Jeg ømmer med deg, TS og håper ting vil falle på plass - i nær framtid.
Takk
Sitat av Moraan Vis innlegg
Takk
Vis hele sitatet...
Hvis du trenger en ventil, så kan du alltids sende en pm, for jeg har en mor som søren meg har blitt hjelpepleieren min. Tidvis har hun kledd av og på meg, dusjet meg etc., og det å våkne av, til og med smerter er et helvete, men ettervirkningene av skader som helsevesenet har påført en der de skulle "fikse" deg, er et helvete som knekker deg. Å dø, er ikke det verste her på denne jord, tenker på jeg, så tror vi er litt i samme kategori, og selv har jeg prøvd det meste av preparater, men må vise måte, grunnet epilepsi, som ikke liker alle medisiner like godt i den forstand
Sitat av Moraan Vis innlegg
For to år siden gikk jeg gjennom en ganske barsk runde med kreftbehandling. Det gikk greit.
Jeg har slitt med en del senskader etter behandlingen, og systemet har kastet meg inn i en en evigvarende karusell med piller som skal fikse bivirkninger av piller osv osv.
Jeg har som regel sterke negative reaksjoner på medisiner. Jeg får de rareste bivirkningene og kan til tider reagere så sterkt at jeg blir redd. Tåler feks ikke morfinpreparater eller Valium. Det er jo greit når noen av de mest lammende problemene er smerter og panikkanfall.
De siste 7-8 månedene har det gått nedover og nedover, og jeg befinner meg nå i et stappmørkt hull og ser ingen vei ut. Jeg er sykere enn jeg noen gang har vært, partneren min er blitt min hjemmepleier. Jeg trenger hjelp til alt.
Jeg har mest på eget initiativ seponert alle piller, siden tanken er at hvis pillene gjør meg syk, vil det være verdt å prøve en periode uten. Det eneste jeg ikke er helt kvitt ennå er Norspan plaster.
Jeg har ringt det jeg har klart å finne av hjelpetelefoner uten hell, det samme med chattetjenester.
Til slutt tok jeg kontakt med en psykolog som tilbyr videosamtaler (med super spesialisering for min situasjon), men det måtte jeg ikke finne på i følge teamet på sykehuset eller fastlegen, da denne mannens eneste incentiv er å stjele pengene mine og å lure meg. Da jeg spurte hvordan de visste dette, var det fordi de ikke kjente han, og at alt som er online er tull.
Vel, jeg har prøvd alt offline jeg kan komme på som er relevant, og føler at jeg står helt fast.


Selvmord virker som en fornuftig løsning selv om det ikke er helt 'meg'.
Men så er det ikke spor igjen av meg lenger egentlig.
Så hva skal jeg gjøre? Noen som har noen råd som ikke innebærer å klappe meg på hodet og si at det går over?
Sykehus er per nå ikke et alternativ.


Takk for at du tok deg tid til å lese.
Vis hele sitatet...
Først.

Respekt til deg som tar iniativ og deler dette med mål om å få tilbakemeldinger og forbedre livssituasjonen din.

Gå lenger ned i innlegget om du bare vil lese hva jeg mener om deg. Men jeg skriver først hvorfor jeg mener jeg er kvalifisert til å gi råd til en som er langt nede.

---

Du skulle bare visst hvor hardføre vi mennesker kan være. Det er noe annet enn din problemstilling, men jeg har vitnet kompiser så langt nede at de egentlig burde vært døde i dag.

En av mine nærmeste kompiser var avhengig av Heroin og Amfetamin intravenøst i tillegg til å bruke Benzodiazepiner.

I løpet av årene det gikk nedover med ham overdoset han tosifret antall ganger, og flere ganger stanset hjertet hans.
Et par av gangene var det fullstendig, totalt tilfeldig at han ble funnet med nåla i armen, av f.eks en forbipasserende vekter. Oslo sentrum, men på nattestid.

Nå, et par år senere? Medisinert (ganske tungt), i 100% arbeid, mye samtaler/terapi og såkalt rusbehandling. Traumebehandling også.

Fy faen for et helvete han har vært gjennom, og det svingte så utrolig mye gjennom den årelange døgnbehandlingen hans. Stakk av for å sprekke. Tilbake. Osv.

---

Jeg var også innom avrusning. Hovedsaklig Benzoavhengighet, men jeg var fulltids kriminell og brukte alt mulig for å "fungere". Amfetaminer, piller, Opiater, Lyrica, GHB og det som skulle til at jeg greide å pushe varer på gata OG sove om natta.
Levebrød og hvile er i grunnen alt en trenger for å overleve.

Har flere dommer enn du kan telle på hendene dine, for alt fra smått til ganske bad.
Jeg var så alt for dypt nede i kriminalitet og rus.

Foreldrene mine var sikre på at jeg var fortapt til å leve resten av livet som kriminell, gatelyktene som det eneste lyset i mitt liv.

Jeg har også vært på avrusning.

Jeg har vært mange år i behandling.

Jeg jobber nå 100% ++ i en ganske bra stilling.

Jeg har et sted å bo, og jeg holder det fint. Jeg har respekt for meg selv.

Jeg trener. Jeg er faktisk i mitt livs form. Jeg spiser sunt og beveger meg masse.

---

Du har så mye mer å gi, men du vet det bare ikke enda.

Du nevner selvmord, men jeg tror ikke du er litt overbevist om at det er riktig løsning en gang.

Du trenger bare riktig støtteapparat, finne ut hva som kreves av medisinering og behandling. Hva med samtaler, utredning for traumer, depresjon og hele pakka? DPS hjelper deg.
Finn en person du har en viss kjemi med og snakk. Sett ord på følelsene du har inni deg sammen med denne behandleren din.

Når det gjelder medisinering har jeg et forslag. Basert på egne erfaringer.
Buprenorfin.
Det er et Opiatpreparat. Mye "svakere" enn Morfin o.l på mange måter.
Det er en halv-agonist, og man slipper veldig mye av det som er negativt med tyngre smertestillende Opiater. Allikevel er det veldig potent akkurat når det gjelder smertelindring.
Det har en BETYDELIG effekt på psyken, humøret og eventuelle depresjonssymptomer.

Dosering kan være alt fra 0,5-2+mg.
Hold deg under 6ish.
For en uten toleranse vil 1,5-2mg ofte være nok til å bli tungt påvirket, kvalm og bedøvet.
0,5 derimot kan gi energi og lykkefølelse som ingen andre Opiater kan sammenlignes med.

Hvis det fungerer som det skal.

Hvis ikke fortsetter du å lete! Hold hodet ditt over vann og krig for svarte faen. Du har mennesker rundt deg som trenger deg.

Veien tilbake er lang og man blir aldri helt ferdig med noe så vondt. Men du klarer det.

PM hvis du lurer på noe.
Sist endret av krystallkongen; 5. november 2022 kl. 22:24.
@krystallkongen TS nevner at hun allerede bruker buprenorfin (Norspan plaster)
Sitat av Alge Vis innlegg
@krystallkongen TS nevner at hun allerede bruker buprenorfin (Norspan plaster)
Vis hele sitatet...
Åja, faen. Var faktisk ikke klar over at det var Buprenorfin.

Beklager!

Men det jeg skriver er fortsatt gyldig.
Selvmord er ikke noe alternativ, du klarer dette og du har langt større kapasitet enn du selv tror.

Hvilken dose Buprenorfin bruker du TS?

Dersom den er veldig høy kan det virke mot sin hensikt psykisk. I så fall må du finne et substitutt som kan ta smerten delvis og ned i dose.

Dersom den er alt for lav (mindre enn 1mg i døgnet f.eks som smertepasient kan være for lite) kan det også være du ikke får utnyttet Buprenorfinen fullt ut.

---

Jeg ser at det blir mye skriving om Buprenorfin, og det er ikke hensikten min.

Poenget er at det er mye mer å prøve, og mange veier å ta før du i det hele tatt kan vurdere å ende ditt eget liv med god samvittighet.

Jeg synes ikke man kan unnskylde noe slikt før man har prøvd "alt".

Cannabis? Spise mindre sukker for å roe ned eventuelle inflammasjonstilstander i kroppen?
Jeg har ikke svaret på hva du skal gjøre for at ting skal bli bedre.

Men jeg vet at du kan få det bedre, og at du da må ut av komfortsonen og teste andre alternativer.
Først: Tusen takk til alle som har svart, som bryr seg og som kommer med gode ord og råd.
Så: det er så vanskelig å quote at jeg tror jeg dropper det.

Jeg er så takknemlig for at dere tar tid ut av dagene deres for å svare meg. Det gjør virkelig godt, særlig siden jeg står midt i en bedriften tid.
Fastlegen min ringer meg nå ca annenhver dag for å høre hvordan ståa er. Det er hyggelig, men ikke sånn superhjelpsomt. Hun er en fabelaktig dame, så jeg setter pris på det uansett.
Psykologen på MPT-teamet (Mobilt Palliativt Team) jeg fikk time hos fikk ikke telefonen sin til å virke, så det utgikk. Ingen info om evt ny time.
Jeg har fått vite at jeg kan ta kontakt med DPS døgnet rundt, det er fint å vite. Jeg har prøvd flere andre hjelpelinjer, og må si jeg synes det meste av det er nokså ubrukelig.

Jeg har brukt fentanyl eller beprunorfin plaster siden jeg begynte kreftbehandlingen. Jeg har også fått buprenorfin piller og fentanyl nesespray som jeg bruker nå for å prøve å kupere de verste smertene. Det virker ikke godt nok, og fastlegen, DPS og MPT prøver nå å finne en måte de kan legge meg inn på som fungerer for meg så de kan finne ut hva som funker mens jeg er under oppsyn. Jeg har opplevd så mye traumatisk på sykehus/ved behandling at kroppen bare ikke vil. Panikkangst er ikke farlig, men jøje så vanskelig det er å huske på det når det først setter igang.

Hadde en litt rar samtale med denne onlinepsykologen idag, og selv om han gikk langt utover det jeg hadde forventet, tror jeg kanskje ikke vi er så god match. Skal prøve et par ganger til så klart. Han ga noen gode tips som kanskje kan hjelpe meg å lære og kontrollere panikkanfallene til en viss grad, men det er jo ikke gjort på en ettermiddag.
Uansett har mitt sorte hull blitt litt mindre og kanskje litt mere lysesort enn mørkest, mye takket være dere.
<3
Sitat av Moraan Vis innlegg
Først: Tusen takk til alle som har svart, som bryr seg og som kommer med gode ord og råd.
Vis hele sitatet...
Første jeg lurer på: Hvilken døgndose med Buprenorfin står du på? Hvilken dosering er det på Norspan-plasteret(?) ditt?

Sover du nok? Det er SUPERVIKTIG. 8 timer hver natt.
Kosthold også.
Trening om det lar seg gjøre!
Dette kan være faktorene som rett og slett make it or break it.
Trening, mat og søvn har alt å si for hvordan man har det.

Får du gått turer? Får du nok sol eller D-vitamin?
Har du målt hormonnivåer?

---

Se så mange innlegg jeg har Skulle bare mangle at jeg prøver å hjelpe et medmenneske som deg i nød.
Jeg har hatt så mange venner som har vært langt nede, og vært jævlig langt nede selv. Jeg relaterer, ingen fortjener å føle det slik man gjør når man er der det later til at du er psykisk.
Uansett hvor begrenset hjelpen min er i form av ord skrevet av meg, som for deg er en totalt fremmed på freak.

Sitat av Moraan Vis innlegg
Jeg er så takknemlig for at dere tar tid ut av dagene deres for å svare meg. Det gjør virkelig godt, særlig siden jeg står midt i en bedriften tid.
Fastlegen min ringer meg nå ca annenhver dag for å høre hvordan ståa er. Det er hyggelig, men ikke sånn superhjelpsomt. Hun er en fabelaktig dame, så jeg setter pris på det uansett.
Psykologen på MPT-teamet (Mobilt Palliativt Team) jeg fikk time hos fikk ikke telefonen sin til å virke, så det utgikk. Ingen info om evt ny time.
Jeg har fått vite at jeg kan ta kontakt med DPS døgnet rundt, det er fint å vite. Jeg har prøvd flere andre hjelpelinjer, og må si jeg synes det meste av det er nokså ubrukelig.
Vis hele sitatet...
Når man har det bedritent hjelper det ofte å snakke med andre. Vi er flokkdyr, og vi har alle behov for sympati, hjelp og selskap i blant. Og å lufte våre sorger.
Spesielt når man står i en personlig krisesituasjon, noe jeg oppfatter at du gjør. Husk at dette på ingen måte er permanent

Jeg kan også se for meg at fastlegen som ringer annenhver dag hjelper marginalt. Du må finne noen med spesifikk erfaring som har snakket med mennesker i lignende situasjoner før. Samtalene bør gjerne vare en stund også. En time av gangen hadde/har jeg med ruskonsulent.
På avrusning kom det en dame fra DPS som introduserte seg og fortalte meg at hun er ruskonsulent og har samtaler med "sånne som meg".
Nå, flere år etter at jeg møtte henne har jeg tilbrakt utallige timer i samtale med henne, og det har vært ubeskrivelig hjelpsomt å med hennes støtte lære meg å sette ord på følelsene mine, tingene jeg gikk gjennom og hvorfor ting ble som de ble.

Jeg har sett så mye stygt. Men på den lyse siden hjelper det meg å sette pris på de gode tingene.

Anbefaler virkelig å finne noen som har erfaring med kreft- og smertepasienter og starte opp samtalebehandling. Å sette ord på hva en føler er vesentlig. Essensielt.

Før jeg møtte henne var jeg en ung mann som aldri fortalte noen hva jeg tenkte på, hva som plaget meg og hvordan jeg hadde det. Typisk.
Å lære å snakke om disse tingene har vært så utrolig bra for meg. Og familien min har blitt så mye bedre kjent med sønnen deres. Takket være samtaleterapi/ruskonsulent.
Når man sier ting blir de ekte og når man kaster ball med en som skjønner situasjonen man er i blir man mye bedre kjent med seg selv. Vedkommende kan komme med perspektiver du selv aldri har tenkt på.

Sitat av Moraan Vis innlegg
Jeg har brukt fentanyl eller beprunorfin plaster siden jeg begynte kreftbehandlingen. Jeg har også fått buprenorfin piller og fentanyl nesespray som jeg bruker nå for å prøve å kupere de verste smertene. Det virker ikke godt nok, og fastlegen, DPS og MPT prøver nå å finne en måte de kan legge meg inn på som fungerer for meg så de kan finne ut hva som funker mens jeg er under oppsyn. Jeg har opplevd så mye traumatisk på sykehus/ved behandling at kroppen bare ikke vil. Panikkangst er ikke farlig, men jøje så vanskelig det er å huske på det når det først setter igang.
Vis hele sitatet...
Dette ordner seg. Medisinering trenger du, og å finne riktig medisinering kan være en lang og kronglete vei. Bare stå i det mens du finner det ut. Og vær dønn ærlig med dem som skal hjelpe deg å finne ut hva som virker for deg.

Som jeg sa: Traumebehandling. Samtaler. Sørg for å være ærlig med menneskene som står deg nær. Hjelp dem å forstå hva du går gjennom og hva du trenger fra dem for at du skal ha det best og lettest mulig gjennom prosessen du allerede går og fortsatt skal gjennom.

Jeg har omfattende erfaring med medisinering OG selvmedisinering.

Buprenorfin (1-4mg) hjalp meg veldig både når det kom til de negative tankene og følelsene jeg hadde. Skammen og skylden. Dette brukte jeg illegalt. I tillegg røyket jeg i blant og tok Benzodiazepiner sporadisk. Også illegalt. Selvmedisinering. Jeg ser tilbake på det, og er ikke i tvil om at det hjalp meg i en desperat situasjon psykisk.

Ulovlig, lovlig. Dette var for meg uvesentlig. Det som betydde noe for meg var om det HJALP MEG gjennom en vond, kjip tid.

Sier ikke med dette at du skal eksperimentere ulovlig, poenget er at medisiner kan hjelpe deg midlertidig. Bare du sammen med legen din finner hva som er riktig for deg.

Jeg har også stått på Valium lovlig, og det var uten tvil riktig for meg der og da. Men sånt kan ikke vare evig, og jeg måtte av medisinene.

Sitat av Moraan Vis innlegg
Hadde en litt rar samtale med denne onlinepsykologen idag, og selv om han gikk langt utover det jeg hadde forventet, tror jeg kanskje ikke vi er så god match. Skal prøve et par ganger til så klart. Han ga noen gode tips som kanskje kan hjelpe meg å lære og kontrollere panikkanfallene til en viss grad, men det er jo ikke gjort på en ettermiddag.
Uansett har mitt sorte hull blitt litt mindre og kanskje litt mere lysesort enn mørkest, mye takket være dere.
<3
Vis hele sitatet...
Dropp onlinegreiene. Du sier at du ikke tror det er noen god match. Bare stopp og finn noe annet. Du skylder vedkommende ingenting, så bare si at du ikke vil fortsette og stopp. Anbefaler DPS.
Det finnes sikkert andre steder du kan finne hjelp også

Dette kommer til å gå over. Ikke øyeblikkelig. Kanskje ikke på en god stund. Men når du er gjennom det vil du være en bedre utgave av deg selv, sterkere og med mer erfaring. Mer lærdom.

Et cheesy quote av en eller annen jeg ikke husker hvem er:
"When you're going through hell, keep going"

Dette er 100% relevant for deg nå. Jeg heier på deg og tror på deg!

---

PS: Jeg kan tenke meg at det er kontroversielt å foreslå medisinregimer, spesielt med tanke på at jeg ikke er verken lege eller sykepleier. Men jeg har faktisk så mye erfaring med diverse substanser at jeg veldig godt vet hva forskjellige medisiner gjør med og for meg.

Hva mener du med at du ikke tåler Valium og Morfinpreparater?

Hvis du ikke TÅLER slikt er dette et dumt forslag, men:

- 4mg Buprenorfin tatt sublingualt (tablett som løser seg opp under tungen og langsomt gir effekt gjennom slimhinne under tungen) to ganger om dagen.
2mg morgen, 2mg 12 timer senere. Prøv dette i stedet for plaster? Alt av endring som potensielt kan hjelpe er verdt å prøve?

Du finner fort ut om du foretrekker plaster eller sublingualtablett.

Får du Fentanyl samtidig som du får Buprenorfin?

Så til det kontroversielle:

- 0,5mg Klonazepam for å ta det verste av tanker og angst. 1 gang i døgnet.
Eventuelt totalt 1 mg i døgnet. 0,5mg morgen og 0,5mg kveld.

Dette er et Benzo som er veldig spesielt i forhold til andre medisiner i samme familie. I min erfaring. Jeg har vært grisehekta og brukt 20+ milligram om dagen. Det er idiotisk. Men i lave doser kan det ha stor verdi medisinsk.

Hva med Alprazolam? Det fungerer ofte mye bedre enn Klonazepam dersom man sliter med panikkangst. Du nevner panikk.

Tramadol? Et Opioid med relativt stor effekt på Serotonin, og dermed humør/lykkefølelse. Smertestillende i tillegg.
Spør du meg er Buprenorfin og Tramadol de Opiatene/Opioidene med størst effekt på humør og depresjon. Bare ikke bruk Buprenorfin sammen med andre Opiater/Opioider. Det er som regel ikke ideelt.

CBD? Har du prøvd? Det kan hjelpe. Mange har fått stor effekt av dette.
Jeg har to familiemedlemmer som har brukt dette. En mot rastløshet (ADHD) og en som er eldre og bruker det for hovedsaklig søvn, men også redusert angst og smerter i ledd.

Cannabis (THC) enten røyket eller oralt muligens? For noen er dette en bra "medisin", men for andre er det absolutt ikke det. Kan anbefale å i så fall vente til du har funnet et angstdempende som passer for deg.

Dette er noe du selv, sammen med lege og spesialist må finne ut av.

Igjen: Jeg er ikke helsepersonell. Jeg bare slenger ut forslag basert på mine egne erfaringer. Og ja, jeg vet at det ikke er optimalt. Kom gjerne med bedre forslag.

Sånn, nå har jeg skrevet nok. Vær så god, her er Bacheloroppgaven min
Sist endret av krystallkongen; 6. november 2022 kl. 00:59. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Jeg er selv smertepasient ikke pga kreft og får omtrent så mye jeg vil av Tramadol og Lyrica fra legen min. Lyrica har jeg kun tatt ved behov ikke gått på fast slik som er vanlig.

Hva som virkelig har hjulpet meg er å se på hva jeg putter i kroppen, altså mat. Jeg la om livsstilen min, kuttet sukker og andre raske karbohydrater. Begynte smått med mosjon (som har blitt til trening etterhvert) får i meg D-vitamin, B-vitamin og elektrolytter.

Jeg har nesten sluttet med smertestillende tar kanskje et par piller i mnd nå.

Jeg vil også nevne at jeg for et par år siden fikk Sativex av en MS pasient (CDB spray med litt THC i) den hjalp like bra på nervesmertene mine som Lyricaen gjør. Den er etter min mening mye sunnere for kroppen en diverse piller. Sativex er dyrt og vanskelig å få på blå resept.
Sitat av Vennlig Vis innlegg
så mye jeg vil av Tramadol og Lyrica fra legen min. Lyrica har jeg kun tatt ved behov ikke gått på fast slik som er vanlig.


Jeg vil også nevne at jeg for et par år siden fikk Sativex av en MS pasient (CDB spray med litt THC i) den hjalp like bra på nervesmertene mine som Lyricaen gjør. Den er etter min mening mye sunnere for kroppen en diverse piller. Sativex er dyrt og vanskelig å få på blå resept.
Vis hele sitatet...
At jeg kunne glemme Lyrica eller eventuelt Neurontin som forslag på medisin mot smerter.

Lyrica er definitivt verdt å sjekke ut, det er en... merkelig form for smertestillende spør du meg. Altså, effekten er veldig spesiell og egen, men mange smertepasienter bruker dette. Med tanke på alle jeg husker fra gata som fikk dette på resept mot smerter og som i blant solgte dette videre til andre som ruste seg på dette for blant annet smertestillende effekt og diverse andre effekter er det ingen tvil om at det kan være verdt å sjekke ut.

Jeg tror det skrives ut mot nervesmerter hos f.eks mennesker med mye vondter her og der som er litt vanskelige å beskrive. Det er dog greit å holde dosene lave. Mener at 300-600mg er ganske høy dose.

Og når en kapsel på 300mg kan være verdt 100 kroner på det svarte markedet er det liten tvil om at det er noe folk vil ha tak i.

Synes heller ikke du skal utelukke THC eller CBD som lite effektivt. Det kan ha synergiske effekter med andre smertemedisiner som f.eks Lyrica.

---

https://www.felleskatalogen.no/medis...hn-eesv-561166

Edit: på felleskatalogen er det indikert som medisin mot nevropatiske smerter. Høyeste doserte kapslene man får er 300mg, og mange står på et par av disse om dagen.

https://relis.no/sporsmal_og_svar/relisdb/3-12762

Dette må du lese TS. Handler om Tramadol, Lyrica og Neurontin (Gabapentin) i behandling av smerter.

"KONKLUSJON

Pregabalin og gabapentin regnes blant førstevalgene ved behandling av nevropatisk smerte, mens tramadol regnes som andrevalg. Behandling med legemidler som virker i sentralnervesystemet kan gi forsterkede symptomer (bivirkninger) fra sentralnervesystemet. Langvarig bruk kan ytterligere forsterke disse symptomene. Både tramadol, pregabalin og gabapentin kan gi toleranseutvikling og avhengighet og slike problemer øker med økt varighet av behandlingen.
"

Ta en lang og god prat med med legen (gjerne en spesialist og ikke fastlege. Den i støtteapparatet ditt du har mest dialog med rundt medisinering for spesifikt smerter.) etter å ha satt deg litt inn i diverse alternativer til behandlingen av smertene dine
Vær åpen for forslag og foreslå gjerne selv, på tross av at mange synes det er en uting å selv foreslå medisiner.
Om man har det vondt er det lite som ikke er verdt å prøve. Du vet fort om en medisin hjelper eller ikke.

Husk at mange av medisinene som nevnes har kontraindikasjoner, altså at de påvirker hverandre på forskjellige måter. Noen legemidler forsterker andre, noen hemmer.

---

Det finnes mer drastiske virkemidler også:

https://www.dagensmedisin.no/artikle...uten-opioider/
Sist endret av krystallkongen; 6. november 2022 kl. 10:01. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Takk igjen til alle som har svart.

Jeg tror kanskje jeg har glemt å nevne at jeg har holdt på med dette her i snart 3 år. Lett etter smertelindring altså. Det siste året har jeg vært hos ett av landets skarpeste team, som igjen har samarbeidet med en (eller flere) skarpinger i en annen del av landet.
Disse folka er først spesialisert i anestesi, siden spisset kunnskapen ytterligere til smertelindring/palliativ behandling. Hovedgruppen av pasienter er terminale (kreft-) pasienter, diabetikere (nevropatiske smerter) og noen få andre raringer, sånn som meg. Jeg har full tro på at hvis det er NOEN som kan hjelpe meg, så er det dette teamet.

Jeg har vært gjennom det meste av smertestillende, det er derfor dette er vanskelig. Hadde det vært så enkelt som å skru opp dosen morfin eller spise Lyrica hadde jeg hatt det mye bedre idag.

Problemet mitt er at det er ikke flere (gode) løsninger i sikte.
Lyrica, Gabapentin, alle typer medisiner hvor man kan få smertelindrende bivirkninger, morfin, cymbalta, venlafaksin, ketamin, cbd, tramadol, paracet, Vimovo, buprenorfin, fentanyl, oksykodon, Targiniq, Temgesic, Dynastat, alene, hver for seg, sammen, ta bort en –legg til en annen.... you name it. De har også prøvd lokalbedøvende plaster over det verste området, TENS, samt at de har "brent av" nervetrådene i håp om at smertene skal gi seg.
Jeg reagerer voldsomt på mange av disse medisinene, noe som gjør at jeg ikke kan bruke dem. Dessverre. Lyrica/Gabapentin utgår med høye kneløft, og hver gang jeg bytter til noe annet som ser ut til å funke, kommer bivirkningene og ødelegger alt etterhvert. Hver gang. Noen ganger etter noen dager, noen ganger måneder, men det blir alltid verre med medisinene enn uten.

Det er alt dette tilsammen som gjorde at jeg valgte å seponere (nesten) alle medisinene, rett og slett for å se hvordan det var uten. Jeg har spist så mye piller de siste årene at jeg rett og slett har glemt hvordan det er å være uten. Jeg har gjort det "riktig", dvs trappet ned over tid og slikt, så selve seponeringen har gått veldig bra. Dog føler jeg meg fortsatt dritt, og ser ingen gode veier ut av dette.
Jeg er vanligvis ikke typen som gir seg, men denne gangen har jeg fått nok. Eller det er vel kroppen som har fått nok. Kroppen reagerer nå på traumer og alt den har vært gjennom og jeg får voldsomme panikkanfall i forbindelse med legebesøk/sykehusbesøk osv. Når dette skjer har jeg ingen "vonde tanker" eller noe, det er kun fysiske reaksjoner.
Det er i hovedsak derfor fastlegen ringer, hun prøver å hjelpe/være hyggelig/holde oversikten til jeg kan få hjelp, samt at hun da kan hjelpe meg med resepter eller whatnot uten at jeg trenger å dra dit.
Det er helt tydelig at jeg trenger hjelp til å håndtere dette, men som mange har erfart er ikke Norge på toppen av lista når det kommer til psykisk helse.
Jeg har aldri hatt angst, depresjon eller panikkanfall før, så jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal håndtere det. Jeg må lære det.
Jeg fikk noen timer hos DPS, men tiden der er visst oppbrukt (er det virkelig sant at man bare får et visst antall timer??), og jeg må finne en behandler jeg kan gå til over lengre tid. Jeg har prøvd siden før sommeren, men har fortsatt ikke greid å få tak i en som kan hjelpe meg. I mellomtiden blir jo alt verre.
Jeg gjør mitt beste for å kontrollere pusten, og slike ting som det, og noen ganger hjelper det, andre ganger ikke. Jeg har fått en "oppskrift" fra en som kan slikt på hvordan jeg kan prøve å hjelpe meg selv med å kontrollere dette, men det ødelegger opplegget litt at jeg må på sykehuset omtrent 2 dager i uken.

@vennlig:
Jeg har det også bedre når jeg kan passe litt på meg selv med tanke på mat og aktivitet og slikt. Dessverre er jeg ikke helt der at det er dette jeg trenger akkurat nå. Jeg lever på næringsdrikke, og klarer stort sett ikke gjøre noenting selv. Jeg må ha hjelp til å dusje, kle på meg, ja, det meste. Noen dager spiller jeg litt tv-spill i stua, andre dager klarer jeg ikke gå til badet rett over gangen fra soverommet.

Fordelen med å være så dårlig som jeg er nå er jo såklart at det skal lite til før det blir bedre!

Å få respons fra dere, tips og råd, å høre fra dere som deler erfaringer fra deres egne liv er så godt akkurat nå. Det varmer og gleder at dere vil dele av dere selv, og ikke minst at dere leser det jeg skriver og engasjerer dere i meg og mitt. Kanskje det er akkurat dette jeg trenger for å bli bedre??
Tusen takk, hatten av til dere alle
Har hatt et par runder med mannen idag, etter 2 telefoner fra behandlere. Det ble de samme samtalene vi har hatt før. De spør åssen jeg har det, jeg svarer som sant er, de ber meg vente så skal de ringe tilbake 'til uka' for å se hvordan det går.
Jeg har fått nok. Jeg sa det til mannen min. Han er lei seg, men han forstår. Han sier det vil bli vondt å miste meg, men at det er verre å se meg sånn som det er nå. Tenk om alle var som han
Mulig jeg krysser en grense eller tre, men siden du har vært såpass åpen og ærlig om så mye annet prøver jeg meg; har dere snakket om hvordan du/dere skal gå frem for å gjennomføre det jeg tror du sier?
Hei! Leit å høre om hvordan du blir møtt på telefon. Leit å høre hvordan ting har vært.

Har du prøvd rso ? Rick simpson oil.

Det har hjulpet andre, kanskje det kunne hjulpet deg. Uansett verdt å nevne.
Sitat av Majao Gibensis Vis innlegg
Mulig jeg krysser en grense eller tre, men siden du har vært såpass åpen og ærlig om så mye annet prøver jeg meg; har dere snakket om hvordan du/dere skal gå frem for å gjennomføre det jeg tror du sier?
Vis hele sitatet...
Vi har ikke snakket om eller planlagt noen metode, nei.
Det vi har snakket om flere ganger, er at vi ikke ønsker å se hverandre i noen form for hjelpeløs situasjon da vi begge har sett dette hos mennesker vi er glad i.
Vi er for eksempel enige om at jeg ikke skal gjennomføre en ny runde kreftbehandlig dersom det blir aktuelt.

Sitat av Jerna Vis innlegg
Hei! Leit å høre om hvordan du blir møtt på telefon. Leit å høre hvordan ting har vært.

Har du prøvd rso ? Rick simpson oil.

Det har hjulpet andre, kanskje det kunne hjulpet deg. Uansett verdt å nevne.
Vis hele sitatet...
Takk. Bra det er andre enn meg som synes det er leit

Jeg har ikke prøvd RSO, og jeg tror ikke det blir aktuelt. Jeg liker ikke å bli høy/ruset/stein/whatever, i tillegg er det ulovlig og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få tak i ting på det illegale markedet.
Tusen takk for tipset likevel, jeg setter pris på det selv om det kanskje ikke er aktuelt
Sist endret av Moraan; 8. november 2022 kl. 17:59. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Trådstarter
Jeg har flere ganger tenkt at jeg skal oppdatere her, men det er så lett å utsette det. Nå er jeg her da.
Har lest gjennom alle svarene deres en gang til, noen flere ganger. Jeg er takknemlig for alle forslag og innspill, selv om kanskje ikke alt passer for meg.

Jeg har fortsatt ikke fått time hos psykolog. Det er mulig jeg kan få innkalling til en kartleggingssamtale hos kommunen i slutten av januar.
Fastlegen mener det ikke er mer hun kan gjøre for meg, hun sier hun forstår at jeg ikke har det greit. Hennes henvisning til DPS ble avslått da de mente min situasjon er alvorlig nok for deres tjenester, dvs jeg er ikke psykotisk eller til fare for andre.
MPT har gitt opp, og vil nå at jeg skal tenke meg frisk. Jeg har fått en avtale med en psykolog på deres team, men disse avtalene handler om dette "systemet", så det vil ikke være som å møte en psykolog i den forstand at jeg får en samtalepartner eller en som kan hjelpe meg å sortere tankene.

Jeg har sporadiske samtaler med en vernepleier fra ambulant team hos DPS, han er hyggelig, men ikke helt det jeg trenger. Jeg stoler ikke på han, og da er det egentlig liten vits i å sitte og snakke om været.

Det ble noen timer med online-psykologen, men vi var ikke noen god match. Han ga meg noen gode tips som jeg kan ha nytte av, men alt i alt var han mer opptatt av å snakke om seg selv og kona enn av meg. Det skal sies at han hadde noen rimelig bra historier!

De nye medisinene så ut til å ha en virkning til å begynne med, men nå har bivirkningene fått tak, og jeg er på vei ned i kaninhullet i rasende fart igjen. Jeg blir merkbart verre fra dag til dag når dette setter igang. I hovedsak er det humørendringer, aggresjon (jeg er aldri sinna egentlig), angst/panikk og selvmordstanker som går igjen. De som kjenner meg kan se endringene når de setter igang. Jeg har satt igang nedtrapping, men det tar tid før endringer skjer. Om jeg kan fortsette med minste dose vet jeg ikke ennå.

Enn så lenge har jeg vært veldig åpen og ærlig både til behandlere og mannen min, men jeg merker at det er vanskeligere og vanskeligere å være så åpen og å vise meg sårbar. Det føles tryggere og bedre for meg å ikke si så mye om disse tingene til andre lenger. Jeg føler at jeg er en byrde for dem og siden det ikke er stort mer de kan gjøre for meg, er det liten vits i å snakke mere om det. Det er ok i og for seg, jeg begynner å bli lei av å ha den samme samtalen om og om igjen. Samtidig føles det ensomt, det er ingen jeg kan snakke med som forstår hvordan ståa er. Jeg har prøvd meg igjen på samtaletjenester, men jeg ønsker meg noe mer permanent og langvarig hvor jeg slipper å begynne på nytt hver gang.
Julen nærmer seg, og selv om vi vanligvis ikke feirer så veldig synes jeg det er leit for mannen min at juleferien hans skal bestå i å ta seg av meg. Jeg kan se at han lar seg påvirke av dette selv om han sier at alt er ok og "du hadde gjort det samme for meg".