Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  22 5520
Jeg er livredd Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg kommer til å få et mye kortere liv enn andre. Jeg sliter skikkelig med å akseptere det. Jeg føler at alt er meningsløst nå. Hvorfor prøve når man skal dø uansett.

Døden skremmer meg så mye, det gir meg veldig mye angst. Av og til når jeg sover våkner jeg med en skikkelig ekkel følelse, en slags dommedagsfølelse hvor alt er fortapt.

En kompis av meg foreslo at jeg kunne prøve LSD for å overvinne frykten. men det gjorde alt verre. Det var en skremmende trip.

Vet noen hvordan man kan takle sånt? Jeg begynner bare å grine når jeg tenker på det. Jeg vurderer å tvinge meg selv til å bli religiøs, da har man i hvert fall noe å holde seg fast i. Det er ganske teit, men det er den eneste muligheten jeg har.
Lage en liten liste over hva du har lyst å gjøre før man tar kvelden? Så starter man der man vil og gjør det man ønsker, kanskje dette er noe som holder tankene litt vekk og man kan nyte livet man har

Uansett lev det livet du har og gjør det beste ut av det
BRAND ∞ STRONG
Sitat av Pepega Vis innlegg
Jeg føler at alt er meningsløst nå. Hvorfor prøve når man skal dø uansett.
Vis hele sitatet...
Vanskelig både å sette seg inn i hvordan noe sånt føles og å gi noe råd om hvordan takle det.

Hvis du har familie eller venner som står deg nær så kanskje du kan finne mening i å forberede de på tapet.
Håper du klarer å fylle tiden med noe meningsfylt.
Hva med å oppsøke profesjonelle? Snakk med fastlegen, han har nok oversikt over sykdomshistorikken din - og med en slik diagnose burde det ikke være vanskelig å få en henvisning videre.
Dette er alvorlig nok til at de aller fleste tips og råd du får fra brukermassen her bare er vrøvl eller kommer til kort og pisser i havet. Hvis du har en kronisk sykdom som forkorter livet ditt betydelig, så skulle det være greit å få en henvisning til psykolog av legen din. Gjør det!
Sist endret av Sky; 26. mai 2021 kl. 15:17.
Trådstarter
11 6
Takker for svar alle sammen. Jeg fikk tilbud om psykolog ganske raskt, men som du sier, Sky, det er vanskelig å prate seg ut av. Jeg er ikke ute etter sympati, alt jeg vil er å kunne leve et meningsfylt liv. Frykten er så sterk at den tar helt overhånd. Noen ganger får jeg totalt mentalt sammenbrudd. Isolerer meg velig mye, burde vel komme meg mer ut døra, men er veldig deprimert. Legen ga meg sobril men synes ikke det hjelper så mye. Jeg prøver ikke å være vanskelig, setter pris på dere alle.
Sist endret av Pepega; 26. mai 2021 kl. 15:28.
Sitat av Pepega Vis innlegg
Takker for svar alle sammen. Jeg fikk tilbud om psykolog ganske raskt, men som du sier, Sky, det er vanskelig å prate seg ut av. Jeg er ikke ute etter sympati, alt jeg vil er å kunne leve et meningsfylt liv. Frykten er så sterk at den tar helt overhånd. Noen ganger får jeg totalt mentalt sammenbrudd. Isolerer meg velig mye, burde vel komme meg mer ut døra, men er veldig deprimert. Legen ga meg sobril men synes ikke det hjelper så mye. Jeg prøver ikke å være vanskelig, setter pris på dere alle.
Vis hele sitatet...
Men brukte du tilbudet siden du sier det er vanskelig å prate seg ut av? Medisinering vil jo være aktuelt i din situasjon da dette er (begrunnet) angst og sikker en dose depresjon.
Sitat av Pepega Vis innlegg
Takker for svar alle sammen. Jeg fikk tilbud om psykolog ganske raskt, men som du sier, Sky, det er vanskelig å prate seg ut av. Jeg er ikke ute etter sympati, alt jeg vil er å kunne leve et meningsfylt liv. Frykten er så sterk at den tar helt overhånd. Noen ganger får jeg totalt mentalt sammenbrudd. Isolerer meg velig mye, burde vel komme meg mer ut døra, men er utrolig deprimert. Legen ga meg sobril men synes ikke det hjelper så mye. Jeg prøver ikke å være vanskelig, setter pris på dere alle.
Vis hele sitatet...
Du er ikke vanskelig! Jeg forstår godt at dette kan være fryktelig tøft. Det er nøyaktig derfor du må følge opp tilbudet om psykolog. Hos en profesjonell er det ikke bare å "prate seg ut av" ting som gjelder, men å få hjelp til å sette ord på de vanskelige følelsene, strukturere egen tanke, bevisstgjøring, formulering og utøving av mestringsstrategier, evidensbasert behandling og ikke minst kontinuerlig oppfølging. I tillegg kan det legges opp til kontrollert og vettug medisinering dersom det er aktuelt. Det er virkelig ikke så mye annet fornuftig vi kan foreslå her.
Sist endret av Sky; 26. mai 2021 kl. 15:34.
Trådstarter
11 6
Sitat av Sky Vis innlegg
Du er ikke vanskelig! Jeg forstår godt at dette kan være fryktelig tøft. Det er nøyaktig derfor du må følge opp tilbudet om psykolog. Hos en profesjonell er det ikke bare å "prate seg ut av" ting som gjelder, men å få hjelp til å sette ord på de vanskelige følelsene, strukturere egen tanke, bevisstgjøring, formulering og utøving av mestringsstrategier, evidensbasert behandling og ikke minst kontinuerlig oppfølging. I tillegg kan det legges opp til kontrollert og vettug medisinering dersom det er aktuelt. Det er virkelig ikke så mye annet fornuftig vi kan foreslå her.
Vis hele sitatet...
Fornuftige ting du sier her. Jeg innser at jeg kan legge litt mer arbeid inn i behandlingen selv. Jeg har problemer med å snakke om det face to face, det er enklere å skrive om det anonymt. Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å åpne seg. Jeg skal prøve hardere. Takk, sky.

Jeg skjønner at det er vanskelig å komme med råd, men takker virkelig for fornuftige svar. Kanskje jeg kan snu tråden i en litt annen retning:

Dette kan kanskje virke litt random.. Jeg sliter veldig mye med mareritt. Det er spesielt en drøm som skremmer livet av meg. Den kommer stadig og skremmer meg så mye at det tar lang tid før jeg klarer å riste det av meg. Jeg har endevendt internett for å finne noen andre som har akkurat samme drøm. Klarte omsider å finne en person som har helt like drømmer som meg.

Jeg sliter med å sette ord på det, så jeg lar han andre forklare det:

"Nightmare about numbers?

I am 16 and up to the age around 12 i got nightmares about numbers.

I don't remember or know too much of of what it was like but , but i just remember i could see some numbers. The numbers would randomize and every time they stopped i would have an enormous amount of feat put into me.

The fear was so bad when i woke up i thoughtlessly walked from room to room in my house, not being able to calm down. I was 100% conscious. My mother could not stop me. I just kept walking from room to room in fear and not being able to explain what was going on for around half an hour"

Jeg har hatt denne drømmen siden jeg var et barn, eksakt den samme hver gang. I det siste har jeg hatt denne drømmen så mye at jeg er redd for å sove. Jeg tror ikke det er noe overnaturlig hokus pokus, lurer bare på hvorfor i huleste denne drømmen popper opp med jevne mellomrom. Hva er det hodet mitt driver på med Spør fordi jeg har denne drømmen mye nå.
Sist endret av Pepega; 26. mai 2021 kl. 16:00.
Sitat av Pepega Vis innlegg
Fornuftige ting du sier her. Jeg innser at jeg kan legge litt mer arbeid inn i behandlingen selv. Jeg har problemer med å snakke om det face to face, det er enklere å skrive om det anonymt. Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å åpne seg. Jeg skal prøve hardere.
Vis hele sitatet...
Det handler ikke nødvendigvis om å prøve hardere, men det kan ta tid å bygge en trygg relasjon. Du skal ikke prestere noe i terapi. Hvis du føler det blir for mye "snakke seg ut av det" i stedet for håndtering av følelsene, så kan du vurdere å bytte psykolog, kanskje til noen som er mindre kognitivt orientert.

Finnes det en forening for noen med samme diagnose eller lignende situasjon som deg? Kanskje til og med et forum, så kan du skrive anonymt. Det kan være godt å dele erfaringer med noen som står i det samme.

Lykke til!
Trådstarter
11 6
Sitat av *pi Vis innlegg
Det handler ikke nødvendigvis om å prøve hardere, men det kan ta tid å bygge en trygg relasjon. Du skal ikke prestere noe i terapi. Hvis du føler det blir for mye "snakke seg ut av det" i stedet for håndtering av følelsene, så kan du vurdere å bytte psykolog, kanskje til noen som er mindre kognitivt orientert.

Finnes det en forening for noen med samme diagnose eller lignende situasjon som deg? Kanskje til og med et forum, så kan du skrive anonymt. Det kan være godt å dele erfaringer med noen som står i det samme.

Lykke til!
Vis hele sitatet...
"Du skal ikke prestere noe i terapi" Det er det største problemet jeg har i forhold til behandlere. Jeg har en tendens til å si det psykologen vil høre"

Det finnes, ja, men tilbudet er kraftig redusert pga. korona. Dårlig timing altså. Reddit har helt sikkert noe sånt, jeg skal sjekke det ut. Takk
Sist endret av Pepega; 26. mai 2021 kl. 16:18.
Sitat av Pepega Vis innlegg
"Du skal ikke prestere noe i terapi" Det er det største problemet jeg har i forhold til behandlere. Jeg har en tendens til å si det psykologen vil høre
Vis hele sitatet...
Haha, har samme problem. Det er bare det at psykologen vil faktisk høre hva du egentlig tenker. Uansett, dette handler om å få en trygg relasjon, og det tar tid. Ikke stress det. Om du ikke føler det funker, så bytt.
Hva er prognosen har du 50år igjen eller 5 år. Har jo mye å si for hva du ka finne på i livet.
Har ikke en slik sykdom, men kjenner flere som har, ms, kreft, Als og de fleste av dem fyller dagen med det de finner meningsfullt, barn, familie venner.

Tenk gjennom hva som er ett meningsfullt liv for deg, sannheten er jo at de fleste av oss ikke setter noe spesielt stort merke etter oss.

Det jeg har kjent på er jo angsten å dø fra, hadde ett skremmeskudd fra hjertet i høst, måtte gå et par runder med meg selv hva jeg ville, sjekket inn på rehabilitering for å få noen verktøy til å takle hverdagen. Kan det være aktuelt dra ett sted hvor de lærer deg opp i sykdommen og hva du kan gjøre? Snakk med fastlegen om det finnes.

Og alle snakker terapeuten etter munnen, men ofte er de flinke til å finne den ene sprekken og borer der, psyk sjukepleieren jeg pratet med var veldig god på det. Så møt opp å prat sier jeg.

Ellers så kan jeg ikke bidra med så mye, og håper du finner noe meningsfylt.
Sitat av Pepega Vis innlegg
Hvorfor prøve når man skal dø uansett
Vis hele sitatet...
Trying is the first step towards failure
- Homer J. Simpson

Teknisk sett er ikke din situasjon forskjellig fra alle andre, ingen av oss blir værende i lengden. Men det er sikkert kjipt å måtte forholde seg til slikt i ung alder, folk flest har mange tiår år med forfall som forberedelse.

Personlig er jeg litt misunnelig, en "lovlig" exit hadde passet meg helt greit. Jeg har vel prøvd det meste nå og det er ikke stort som fenger. 95% er slit, ork, kjedsomhet og smerter. Jeg er ikke veldig imponert så langt og jeg tviler på om det blir bedre.

Men jeg må i det minste vente på at gamlingene er i bakken før jeg kan stemple ut selv, og det tar jo faenmeg evigheter.
Hei,

Har såvitt jeg vet ikke en sånn kronisk diagnose selv, men kjenner meg veldig igjen i det du skriver med blant annet ''dommedags' følelse, samt helt syke depressive tanker og syk angst. Hadde den dommedagsfølslen hver dag i flere uker nesten uten noen pauser. Var helt jævlig.
Kort fortalt så kom jeg meg ut av det da jeg innså at det bare var tanker og følelser. Gikk opp for meg til slutt at jeg er ikke mine tanker eller følelser. Var på en måte en slags mini egodød etter jeg innså det. Alle de negative følelsene og tankene kommer fortsatt i ny og ned, men jeg identifiserer meg ikke lenger med dem.

We suffer more often in imagination than in reality - Seneca
Anti-moralist
Mekkern's Avatar
Jeg påstår ikke at jeg var i samme situasjon som deg; men jeg slet med dødsangst selv. Din problemstilling gjelder alle mennesker, bare at du har fått et mye mer direkte møte med den enn folk flest. Det at man dør, og at alt i bunn og grunn er meningsløst, er tveegget; for det innebærer også at alt negativt du har opplevd forsvinner, og personlig finner jeg stor ro i det. Tanker til ettertanke er:

- Før du dør, så lever du. (Gjør det beste ut av det. Du bor i et land fullt av muligheter og har relativt som hindrer deg i å ha det gøy.)
- Det har ingenting å si når man dør, resultatet er det samme. (Sånn sett "taper" man mer ved å leve lenge.)

Det jeg har opplevd når det kommer til et positivt syn på nihilsme og dødsangst er at det, på samme måte som med tro, trenger et "troens spring" (ment i religiøs forstand av Kirkegaard) for å være oppløftende. Dvs. at det ikke kan overvinnes logisk; det krever positive følelser for igjen å gi deg et positivt syn. Når du sier at siste utvei er å bli troende, så har du rett; for positive følelser og tanker forutsetter ofte hverandre, og det finnes ikke logiske argumenter mot nihilisme når den har vinnende argument på det mest grunnleggende nivå.

Kampen du kjemper krever overgivelse i form av et troens spring (gjelder også tro og tro på liv etter døden o.l.), eller ved en livsvarig kamp med varierende grader distrahering (og derav ubevisst undertrykkelse). Ved å finne ting som gjør deg glad kommer du lengst; da får du både mening og distraksjon. Det er det eneste konkrete rådet jeg har.
Sitat av Pepega Vis innlegg
Fornuftige ting du sier her. Jeg innser at jeg kan legge litt mer arbeid inn i behandlingen selv. Jeg har problemer med å snakke om det face to face, det er enklere å skrive om det anonymt. Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å åpne seg. Jeg skal prøve hardere. Takk, sky.

Jeg skjønner at det er vanskelig å komme med råd, men takker virkelig for fornuftige svar. Kanskje jeg kan snu tråden i en litt annen retning:

Dette kan kanskje virke litt random.. Jeg sliter veldig mye med mareritt. Det er spesielt en drøm som skremmer livet av meg. Den kommer stadig og skremmer meg så mye at det tar lang tid før jeg klarer å riste det av meg. Jeg har endevendt internett for å finne noen andre som har akkurat samme drøm. Klarte omsider å finne en person som har helt like drømmer som meg.

Jeg sliter med å sette ord på det, så jeg lar han andre forklare det:

"Nightmare about numbers?

I am 16 and up to the age around 12 i got nightmares about numbers.

I don't remember or know too much of of what it was like but , but i just remember i could see some numbers. The numbers would randomize and every time they stopped i would have an enormous amount of feat put into me.

The fear was so bad when i woke up i thoughtlessly walked from room to room in my house, not being able to calm down. I was 100% conscious. My mother could not stop me. I just kept walking from room to room in fear and not being able to explain what was going on for around half an hour"

Jeg har hatt denne drømmen siden jeg var et barn, eksakt den samme hver gang. I det siste har jeg hatt denne drømmen så mye at jeg er redd for å sove. Jeg tror ikke det er noe overnaturlig hokus pokus, lurer bare på hvorfor i huleste denne drømmen popper opp med jevne mellomrom. Hva er det hodet mitt driver på med Spør fordi jeg har denne drømmen mye nå.
Vis hele sitatet...
Som flere andre sier er nok en psykolog den rette å lufte dette med. Psykologer er flink til å hjelpe med å bane vei i hjernen Jeg har ikke peiling på hva jeg skulle tatt meg til, om jeg visste at jeg kom til å hvile "for alltid" om f.eks 5 eller 10 år. Mest trolig hadde jeg ruset meg så mye jeg kunne, faktisk. Rett og slett fordi det er den mest fantastiske følelsen jeg vet om. Nok om det.

Sikkert ordentlig klisjé, men har du sett "Bucket List" med Jack Nicholson? Litt sånn typisk "hollywood-film", men den har to veldig gode skuespillere , et litt dårlig plott, og samme problemstilling som deg. Vil muligens både gi deg latter, og skremme deg.

https://www.imdb.com/title/tt0825232/?ref_=nv_sr_srsg_0

Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Som flere andre sier er nok en psykolog den rette å lufte dette med. Psykologer er flink til å hjelpe med å bane vei i hjernen Jeg har ikke peiling på hva jeg skulle tatt meg til, om jeg visste at jeg kom til å hvile "for alltid" om f.eks 5 eller 10 år. Mest trolig hadde jeg ruset meg så mye jeg kunne, faktisk. Rett og slett fordi det er den mest fantastiske følelsen jeg vet om. Nok om det.

Sikkert ordentlig klisjé, men har du sett "Bucket List" med Jack Nicholson? Litt sånn typisk "hollywood-film", men den har to veldig gode skuespillere , et litt dårlig plott, og samme problemstilling som deg. Vil muligens både gi deg latter, og skremme deg.

https://www.imdb.com/title/tt0825232/?ref_=nv_sr_srsg_0
Vis hele sitatet...
Litt morsom on-topic: det mest skremmende marerittet jeg noensinne har hatt, som jeg husker enda, var da jeg var barn (6-7 år?). Det jeg hadde mareritt om, var rett og slett store firkanter/trekanter/rektangler osv hoppe oppå hverandre. Ikke som i Tetris, men tja.. på en eller annen skremmende måte. Husker at det holdte meg våken i ukesvis.
Sist endret av instinktinnsikt; 26. mai 2021 kl. 22:57. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
prøv å leve som hver dag er din siste dag, morgendagen er ikke et løfte. max out every possibility.
å tenke på døden kan være vedig skummelt til tider, regner med det er mye verre vis du vet hva som kan skje.
jeg kan anbefale deg å lese '' meditations av marcus aurelius''

lykke til.
Sist endret av tmpfile; 27. mai 2021 kl. 00:19.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Som folk sier, ta imot psykolog tilbudet. Når du sier at du er typen til å si det psykologen vil høre kjenner jeg meg veldig igjen. Det tok 1,5 år for meg og jeg åpnet dørene bit for bit og tok hver bekymring for seg selv. Du har et stort mål, så da er det greit å sette seg heller flere del-mål. Dette med å gå til psykolog er som regel en god prosess hvor du får en som kan utfordre deg og hjelpe deg å prossessere tanker og følelser. Ikke vær redd for å si det til psykologen som det er uten å legge på noe filter. Jo ærligere du er mot dem, er du samtidig ærligere med deg selv.

Det er ingen skam å be om hjelp over hodet, men kan ofte være veldig dumt å ikke ta imot evt hjelp som byr seg. I verden er man både alene, men samtidig ved å skape relasjoner lever man sammen. Litt klønete setning, jeg er litt trøtt. Men tror du skjønner hva jeg mener, det er ingen skam å støtte seg på noen som tilbyr deg støtte. Du har bare godt igjen for det..

Er det lov å spørre hva slags sykdom det er snakk om? Bare nysgjerrig..

Lykke til, hjelpen er der men den krever arbeid fra både deg og den lyttendes part
Er du redd for dødsøyeblikket, hva du dør fra, eller det å være død? Jeg pleide å få litt panikk av å tenke på det å være død. Helt til jeg kom på at en gang var jeg ikke født… Og det var verken smertefullt eller farlig… Så jeg tenker at det er sånn å være død, og det gjør at jeg ikke bekymrer meg så mye for det lenger. Nå syns jeg det er mer trist at jeg engang skal dø fra barna mine. Og håper selvsagt jeg dør uten for mye smerter.
Hvis det noen gang skulle være riktig å foreslå DMT / Ayahuasca, er det i denne setting ?

Fint hvis noen med erfaring på bruket kan utdype personlig erfaring, da jeg personlig baserer idéen utelukkende på samlet omtale og ikke erfaring. Jeg sitter uansett med ett inntrykk av at det er ganske mange som blir befridd fra alle slags negative tanker om døden, især når det gjøres i rette omgivelser. En form for åpenbaring / forståelse, av at man er del av noe mer, og mange forteller om det som om de har fått en verifisert beskjed som er uomtvistelig sannhet, at slik er det. Det er fascinerende .

For det jeg vet kan det være at antall gode vs dårlige opplevelser som jeg har kommet over, ikke harmonerer med reell statistikk og at det er horribelt å foreslå det engang. I såfall forsvarer jeg gode intensjoner og beklager for min manglende kunnskap. Selv tror jeg at jeg hadde ønsket så mange alternativer som mulig i en slik situasjon.

Følgende er min personlige mening og på ingen måte noen oppfordring:

Slik tilstanden er beskrevet , så veier gevinst tyngre enn risk med ok margin. Det blir derimot ikke like relevant om estimert levetid er f.eks 20-30> år , kontra f.eks <5 år, da man følgelig har langt bedre forutsetninger for å kunne ta vegen via konvensjonelle metoder i alle ledd.

Må nevnes at jeg har enorm respekt for psykedelia i sin helhet, så mye at jeg faktisk ergrer meg, fordi jeg muligens går glipp av noe livs(døds)endrende på den positive skalaen. Kall det gjerne frykt for å miste kontroll. Å sleppe løs. Komplekst sinn. Psykologisk klaustrofobi skrekk. Aner ikke... Samtidig som jeg behandler kropp og sinn med en salig blanding av 'passe sunn livsfarlig' levestil, året rundt.

Jeg håper du ( TS ) uansett finner vegen til ro i sinnet.
Bare en gang til?
Drsskkr's Avatar
Det er enkelt for meg og sitte her og si at du burde gjøre ditt og datt fordi det kan ikke jeg gjøre fordi jeg har ingen peiling på hvordan du har det og hva som burde gjøres men jeg hadde prøvd og gjort det beste ute av det. Prøv og oppfyll alle ønskene dine som du har hadd lyst til hele livet. Dra på turer, utforsk landet. Møt nye folk kanskje som er i lik situasjon og samle dere og gjør ting dere har lyst til. Dra til psykolog eller snakk med noen du er glad i. Jeg anbefaler ikke rus. Du føler deg sikkert tom, da anbefaler jeg deg og prøve og gjøre noe som kanskje gir deg glede eller prøve noe som helst. Fungerer ikke det prøv og ordne deg medisin fra legen som kanskje gjør deg mere glad så du føler noe da. Og gjør ting som gjør deg lykkelig.

Leit og lese historien din og synes dette er veldig trist og håper du finner deg noe som du blir glad i. Veldig lykke til videre og stå på jeg har trua på deg.
Aner ikke om dette vil hjelpe noe som helst, men, hva med å vite at du er ikke den første som dør? Feks, bestefar har "gjort det", person abc har "gjort det", ja 100 00 00 000 000 andre har også "gjort det". Du er ikke den første som kommer til å dø, det har skjedd/vil skje med alle.