Har nyligt komt ut fra en kort fengsels periode og kjenner det er noe galt med psyken min. Har mista masse penger noe som kan være litt av årsaken men har fortsatt nok til at jeg klarer meg. Er muligens også litt redd for at jeg ikke kommer til å få beholde så mange venner etter denne saken her. Det begynte imens jeg satt i fengselet og jeg begynte å skrive ned drømmene mine for å prøve å bli bedre kjent med meg selv. I begynnelsen trodde jeg det bare var fordi jeg hadde komt ut av vanene men har begynt å jobbe igjen og etter jobb vil jeg bare være alene. Har flere som vil være med meg men pga måten jeg føler meg vil jeg egentlig bare være alene. Trente før og har ikke noe interesse nå lenger. Hadde interesse for mange jobb relaterte ting før og nå orker jeg ikke prøve å være meg noe. Bruke mye tid nå på å se gjennom gamle bilder og tenker på så gode tider det har vært. Er redd ting aldri vil bli som før. Venter også på å få en liten dom som sannsynligvis bare blir fotlenke så er ikke så værst egentlig. Har prøvd å lese litt på internett. Ifølge internett er det flere års soningsdommer som gir slike symptom som jeg har.
Tidligere har jeg av og til tatt benzo på fredager av og til. Nå er det veldig lenge siden jeg har brukt noe men jeg savner det veldig mye nå men tørr ikke ta noe nå fordi jeg er redd det vil bare forverre seg.
Er det noen som har opplveld noe lignende eller har noen tips?

Et godt tips vil være å gå til lege eller psykolog.

Det virker definitivt som om du trenger hjelp. Jeg vil anbefale at du prøver å distrahere deg selv med ting du liker å gjøre og ikke tenke for mye negativt om deg selv og din situasjon. Hvis du ikke prøver å motvirke slike tanker er det lett å dra seg selv fortere ned i tankebaner som er veldig vanskelig å komme ut av. Bare fordi noen kun blir deprimert av lengre fengselsdommer betyr ikke det at dine følelser og din opplevelse er noe mindre genuin. Man reagerer forskjellig på opplevelser her i livet. Jeg kan godt forstå de følelsene du går igjennom.

Det som har fungert for meg, er å øke aktivitetsnivået. Gå lange turer, eller annen fysisk trening. Det blir bare verre ved å sitte med tankene sine, uten og gjøre noe som distraherer og/eller gjør deg fysisk sliten.

Det tok meg lang tid før jeg fikk ut fingeren og begynte å trene. Da hadde jeg sittet så lenge i sofaen og brutt ned meg selv, at den oppturen jeg fikk føltes sterkere enn MDMA-rus. Nå i ettertid tenker jeg tilbake på det som veldig teit, og unødvendig at jeg ikke gjorde noe tidligere. Men veit hvordan det er, det aller meste føles som et jævla tiltak når det man er langt nede.

Virker ikke som om du får gjort noe med dommen din med det første, annet enn hvordan du ser på det. Går og venter på fotlenke selv, og det er jo ikke en ønskesituasjon. Men etter jeg begynte å trene/mosjonere, så henger ikke tanken på fotlenke over meg som en mørk sky lengre. Og alle de bitre tankene jeg har hatt om fortiden, og venner som har forsvunnet - har også dempet seg ganske mye.

Benzo har jeg også vært avhengig av i over 3 år, og kan garantere deg at det ikke hjelper noe som helst. Alt av rusmidler vil bare utsette eller forverre depresjonen din. Håper det her kommer til nytte, send gjerne PM hvis du lurer på noe!

Mange bra innspill i tråen her. Ikke glem at de vennene du evt mister fordi du er eller var blakk. Det er ikke venner men kun folk du hener med. Å sitte i fengsel kan lett før til deprisjoner men det er kun en mellom fase. Detta fixser du sjæl....foreksempel gjør ting som pleide og få opp humør ditt, viss det ikke funker, vær krativ gjør ny ting. Utford deg selv men inne rimlighetens grenser....det er my realtivt go reklame for russ og narkotika her på forumet.....de greiene der kan være underholden men det er ikke det som funker best mot deppresjoner...minst 20 min med frisk luft vær dag, tren og spis sunt eller godt om du vill. Og lykke til....Pkake

Det kjenner jeg meg veldig godt igjen i! Merka jeg var en av de "softeste" ved at andre der inne hadde sittet flere år og var helt normale. Jeg hadde aldri klart å være der inne særlig lenge. Nå er det ca 2 måneder siden jeg kom ut og jeg føler meg så og si normal nå. Jeg har det slik at jeg må alltid se frem til noe som jeg gleder meg til. Det er ikke alltid jeg klarer å ha noe stort som jeg gleder meg til men jeg er nødt til å prøve. Må være fornøyd med det jeg har.