Det viste seg å ikke være riktig: http://www.snopes.com/religion/soulweight.asp

Faen, der røk det strået og.

-Bill Hicks.

Man dør ikkje, man legger fra seg kroppen som man har vore fengslet til i noen år, for å gå inn i et helt annet "frekvensområde" med helt andre sanser og "tanker"..

Fortsat Bill Hicks..

Dette høres jo veldig fint ut, men har du noe i det hele tatt du støtter denne påstanden på? Det høres ut som ren ønsketenking og total bullshit spør du meg.

Hva er man om man ikke er kroppen sin? Hva er det som gjør deg til akkurat DEG, om det ikke er dine holdninger, tanker, sanseinntrykk, personlighet, minner etc.? Alt dette forsvinner når hjernen dør, hva sitter du så igjen med?
Noe er ikke nødvendigvis sant selv om det høres fint ut.

Ikke nødvendigvis, men det er grenseløst usansynelig at verden rundt oss kun er en illusjon. Særlig når du ikke viser til et eneste bevis som tilsier at verden bare er en illusjon.

Begynn å les om rasjonalisme, en filosofisk retning som ble utviket på 1700 tallet. René Descartes og Immanuel Kant burde du begynne med.

Hvem siterer du? Syns det var et kjempebra sitat

Jeg ser om ikke annet veldig frem til svaret ditt

Jeg er enig at man på et filosofisk nivå ikke kan bevise noe som helst, og at man følgelig ikke har noen garanti for at ikke alt dette er en drøm, eller at man er med i et slags reality-konsept slik som i The Truman Show, eller at Xenu og julenissen finnes, eller...

Uansett vil jeg påstå at det blir helt absurd å ikke forholde seg til vår egen eksistens som et aksiom. Å ikke forholde seg til virkeligheten ved hjelp av de sansene vi har, bare fordi det teoretisk sett er mulig at de gir oss et falsk bilde av virkeligheten, blir av mangel på bedre ord latterlig.

Du har med andre ord benyttet deg av, og valgt å stole på, dine egne sanser?

Døden kan ikke oppfattes, og eksisterer derfor heller ikke innenfor vår virkelighet. Livet er derfor alt vi kan oppfatte, og dermed også alt som vi noensinne vil eksistere innenfor. Relativt sett er livet mao uendelig.

Jeg er ikke så veldig lojal til noen spesifikk idé, men min observasjon er at universet ikke kaster bort noe. "Nothing lasts, but nothing is lost".

Jeg mistenker at så lenge man har levd et godt liv, så vil man få tre inn i ren, ubegrenset fantasi. Det er beskrevet med mange metaforer i alle verdens religiøse tradisjoner, og det er først og fremst det eksistensielle synet vi har arvet fra vitenskapen som indikerer at døden er slutten på det hele. Det relaterer til hvordan vi tenker på bevissthet, som er en nøtt intet menneske har klart å knekke.

Jeg må også spørre: Kan man vite at man ikke var bevisst før fødselen? Jeg har glemt mine første år av dette livet, og jeg har glemt 12. mai i 1992, så jeg kan vel like herlig ha glemt et tidligere liv/inkarnasjon uten at det betyr at jeg var ubevisst i overgangen.

Personlig tror jeg at det ikke finnes noe etter døden, ingen tanker, følelser, bevissthet eller noe. Dette syntes jeg er svært trist å tenke på.

Alikevel, knytter jeg litt håp til noe jeg har tenkt litt på. Jeg vil ikke bruke begrepet sjel, siden jeg ikke er religiøs og assosierer dette ordet med religiøsitet. Men jeg tror det er noe vitenskapen enda ikke har forstått hva er når det kommer til liv. Hvis vi rent hypotetisk sett hadde klart å konstruere det håndgripelige på et menneske, atom for atom og kvarke for kvarke, tviler jeg på at vi hadde fått liv i det. Jeg tror noe mangler, uten å kunne helt kunne si hva dette måtte.

vitenskapen har bevist at masse ikke kan forsvinne, men endre form og plassering i unniverset. Hvis det er noe som hadde manglet for å få liv i dette mennesket, så kunne det jo ikke bare blitt borte uten videre etter døden, selvom det naturligvis kunne oppløses og miste sin funksjon. Jeg håper litt på at dette er noe som kanskje kunne gjøre deg bevisst etter døden, eller gjøre at det ihvertfall er noen form for aktivitet etter døden. Det nærmeste jeg kommer i å beskrive det er nok alikevel ordet "sjel".

Tro på håp, tro på deg selv. Det er det mest pålitelige du har!

Vet ikke om noen har skrevet det før, men akkurat nå går det faktisk et program på TV (tror det er Schrødingers katt) som handler om hva som skjer når man dør.

Er eg heilt på bærtur eller var det noko med at når ein døyr så vil hjernen hallusinere i ca 12 timer ?(med mindre den vert øydelagt(skutt, osv))

Hmmm, det fantes visst en tråd om dette alt. Jeg skrev dette innlegget i en annen tråd, men kan jo legge det inn her også. Schrödingers Katt kan helt sikkert sees i reprise her i løpet av en dag eller to;

http://www.nrk.no/nett-tv/prosjekt/146/

Første casen de tok for seg var et tja, 4-5 år gammelt barn, i USA, som hevdet å ha levd tidligere. Han husket et tidligere etternavn, en annen fødselsdato, et annet sted han levde og at han hadde skrevet filmmanus. Alle faktaene gutten hadde gitt om sitt tidligere liv ble verifisert av moren som klarte å spore opp identiteten til mannen barnet hevdet å ha vært. En forsker som forsket på nettopp disse fenomnene, barn som hevder de har levd før, mente å kunne verifisere at historien ikke var fabrikert av familien, og at gutten ikke led av noen form for psykose. Forskeren som forsket på dette hadde 2500 andre lignende tilfeller samlet inn fra resten av verden. Det ligger forøvrig en lang dokumentar om et lignende tilfelle om en gutt fra Skottland på Youtube. Ofte i lignende tilfeller har den personen barnet hevder å ha blitt reinkarnert som dødd i en form for ulykke, hvor det påståtte reinkarnerte barnet i 70% av tilfellene har blitt født med en fobi som har vært nært knyttet til den tidligere dødes død. Også føflekker og arr fra de tidligere døde har gått igjen på barna som hevder å ha blitt gjenfødt.

Videre tok programmet for seg dødsleievisjoner; et fenomen hvor en døende får besøk av allerede døde slektninger på dødsleiet. Forskeren som hadde forsket på dette fenomenet kunne utelukke at disse visjonene hadde noe som helst med hallusinasjoner knyttet til medisinering å gjøre, ettersom disse hallusinasjonene hadde en helt annerledes karakter. Han mente også å ha belegg for å mene at dette ikke var en slags form for religiøs overtro som kun hendte troende mennesker, han hadde fått flere dødsvisjonsbeskrivelser av mennesker som overhodet ikke var religiøse i utgangspunktet. Han mente derfor at det var lite sannsynelig at dette var noe hjernen produserte som en slags form for trøst.

Nuvel. Dødsvisjonene kan selvsagt være fantasier, lagret et sted i underbevisstheten, som kicker inn når kroppen er i ferd med å dø. De trenger overhodet ikke være noen slags form for bevis på at det finnes noe liv etter døden eller et slags spirituelt sted utenfor vår fysiske verden. Men fenomenet er saktens interessant likevel.

Barna som forteller at de har levd tidligere kan selvsagt også ha livlige fantasier og ha funnet på alt de sier. Det er selvsagt heller ikke utenkelig at foreldrene har fabrikert historien for å oppnå en slags form for status. Dog viste det seg at berømmelse ikke akkurat følger dette fenomenet, og at familiene har svært lite (dvs ingenting) å vinne ved å hjernevaske barnet sitt til å stå inne for en oppdiktet historie. Barna som hevder dette kan selvsagt være unaturlige glupe (de første fortellingene fra det påståtte tidligere livet kommer visst vanligvis i 2-3 års alderen) og ha lest om en eller annen tilfeldig person på internett eller TV og ha "tatt" denne personens identitet, men dette er nok svært usannsynlig. Dette fenomenet er vel forøvrig heller ikke bevis på noe som helst, men det må da kunne hevdes å være enormt interessant. I hvertfall syns jeg det.

Det var vitenskapen før Einstein. Han viste at massen ikke er bevart i kjernereaksjoner. Og at masse og energi er ekvivalente (to måter å se på samme ting), som var nytt da de tidligere hadde sett på masse som "sentrum av universet".

Nettopp det du frykter er mest sannsynlig det som skjer! Ingenting!

Tror nok de fleste har en evne til å nevne masse egenskaper, for så å finne en person som matcher disse. det er tross alt over 6 milliarder mennesker.

Litt overrasket over at ingen kritiske røster kom til i katta i kveld, men her er nå engang en artikkel som dekker en del av debatten og historikken til undersøkelsene:
http://www.skepdic.com/stevenson.html

Stevenson, forskeren som var drivkraften bak det hele, virker som en interessant type. Åpenbart vitenskaplig anlagt og svært moderat i uttalelsene, men samtidig med et uttalt mål om å finne beviser. Jeg tror nok disse sakene har naturlige forklaringer, men det er en veldig spennende historie. Artikkelen er uansett verdt å lese.

Interessant artikkel, takk for linken.

Kritikken og skepsisen til forskningen hans virker så absolutt berettiget, det er en rekke usikre momenter i forskningen hans, og nettopp det at forskningen hans baserer seg på menneskers uttalelser om påståtte hendelser gjør det hele mye mer sårbart. Dette gjelder jo for så vidt samtlige disipliner innen humaniora, forskning som baserer seg på menneskers aktiviteter er og forblir relativt svevende og lite hard-fact basert, og kan vel aldri oppnå den samme statusen som forskningsfelt basert på f.eks. matematikk. Stevenson traktet nok etter å finne et bevis på reinkarnasjon, og forskningen hans ble nok preget av at han veldig gjerne ville at forskningen skulle peke i en spesifik retning - men i all rettferdighets navn, så forsøker denne artikkelen å gjøre det eksakt samme, men for å støtte argumentet i den andre enden av debatten. Forstår heller ikke konklusjonen i artikkelen, hvor det sies;



Om han ikke kom med noen overbevisende bevis for å støtte reinkarnasjon, så har han i det minste satt fokus på fenomenet (barn som hevder å ha levd tidligere), og slik jeg ser det, er det ikke mye som skiller Stevensons arbeid fra f.eks. de tidlige sosialantropologene - metodene "forbedres" (eller endres, i det minste) hele tiden, basert på tidligere forskeres erfaringer. Derfor kan jeg ikke se annet enn at Stevensons forskning, om den enn er aldri så svak, danner et visst fundament for videre forskning på området.

Glemte å svare på denne. Om man nevner egenskaper/eller variabler som (noen av tingene nevnt i ungen fra Glasgow-casen); etternavn Robertson, bodde i et hvitt hus nordvest på en lite befolket øy vest for Skottland, hadde en svart og hvit hund, porten ned til stranden så sånn og sånn ut, moren het ditt og datt - så vil jeg påstå at man har begrenset det ned såpass, at det ikke er veldig sannsynelig at det helt tilfeldig finnes et slikt sted og en slik familie på akkurat det stedet, uten at den informasjonen har kommet fra en spesifik kilde.

Det samme som skjedde etter jeg døde i mitt forige liv, reborn again and again.

Jeg har allerede slått meg til ro med reinkarnasjon, virker logisk.

Du sier noe viktig her, men hva med sjelen? Personligheten din? Er den også bygget opp av atomer?

hvilken sjel?

Sjelen er det ordet som passer best, men likevel blir feil. Er det noen som har klart å lage liv?

Ser spørsmålet mitt blir litt feil. Såklart har noen klart å lage liv.. Vi er jo NOK mennesker på denne jorda. Tenker mer på forskere som har satt sammen atomer og deretter fått liv, type encellet organisme eller lignende.

men hva skjer når jeg ikke dør og bare faller ned en trapp og slår hodet mitt så hardt at jeg glemmer hele livet mitt,meg selv og alt, men lever forsatt?

dro sjela mi da? siden "sugerøret"(meg) vil aldri bli den samme igjen, ifølge legen.

har jeg fått en ny sjel siden jeg forsatt kan prate og er i ferd med å skape en ny person og personlighet?

og hvis jeg nå heter metallrøret, hva skjer når metallrøret(jeg) dør? hvilken sjel er den "virkelige" meg. sugerøret eller metallrøret?

vell jeg er ingen gud så du får bare svar fra mitt synspunkt og hva jeg tror.
jeg tror ja enkelte skader seg kraftig og blir såkallt "grønnsak" hvor de blir holdt i live av maskiner,
I mange tilfeller forlater sjelen kroppen og du har en levendre kropp igjen på maskiner. Denne vill aldri våkne opp da sjelen ikke kommer tilbake men har gjort sin prosess i dette livet.

Så har du tilfeller hvor kroppen blir grønnsak og sjelen ikke forlater kroppen. Dermed er du sperret i din egen kropp og mentaliteten din er i ett stadie hvor du ikke lar deg selv gå vidre så du blir fanget, med andre ord din mentalitet har ikke lært hva den skulle og er ikke klar til og forlate denne værden. Enkelte klarer og utvikle seg, bli friskere mens andre er sperret til kroppen dør, kansje i sorg, sinne eller panikk pga en tanke eller følelse som du har ingen mulighet til og utrykke


Vell da har du fått en såpass skade at hjernen din har blokkert ut deler av din hukommelse. Dette er på matrialistisk nivå og har ingenting med sjelen din og gjøre. Skader kan påføres kroppen uten at det påvirker sjelen din på noen måte.


Vell kroppen din som du ser i speilet vill dø. Så vill sjelen i deg gå vidre, det er sjelen din som har visdom, viser aldri følelser eller har en trang for og utrykke seg men bare er til stede hele tiden. Det er din sjel som forstår kjærlighet, sjelen vill aldri utrykke sinne eller andre følelser men alltid en form av tilstede værelse og glede.

Og før noen tar helt av her. Dette er bare mitt synspunkt, tvinger ingen andre til og være enig.

En gudstanke blant mennesker er ikke noe en sivilisasjon har lært av en annen, det er noe de har kommet på selv. Hadde menneskene blitt skapt som vi er den dag i dag, tviler jeg på at det hadde vært mange religiøse personer, i og med at det finnes fint lite bevis for gud eller guder.

Personlig tror jeg at kroppen råtner, og det er det. Trist, men antageligvis sant.

syns Sigurd4u sine forklaringer virket logiske, selv er jeg redd for at vi bare er en maskin som dør!

men, det som skjer når man dør, er jo at man kan spøke!

Poenget for religiøse har jo aldri vært vitenskapelige beviser, skjønner ikke helt argumentasjonen din.

Så lenge du ikke blir kremert, er nok dette 100% sant

Etter at man dør skjer det absolutt ingenting, vår bevisthet opphører og eksistere og vi eksisterer akkurat like som vi gjorde før vi ble født. Det finnes ingenting (logisk) som tyder på at noe annet skal skje.

Det eneste vi kan gjøre for å komme unna denne triste skjebnen er massiv medisinsk forskning der vi en dag kanskje kan knekke alderdommens klamme grep.

Hvis du sier at din sjel er bevisstheten og minnene dine, så blir det bare en samlebetegnelse for disse to andre ordene.

Ifølge moderne psykologi er alle kognitive prosesser knyttet til fysisk nevralaktivitet. Psykologi kan ikke forklare detaljene rundt følelsen av bevissthet, tenkeevne og hukommelse, men de er alle basert på forbindelser mellom nevroner i hjernen og aktivering av disse (elektriske signaler). Altså er de ansvarlige for alle mentale prosesser.

Man skal ha gi argumentasjon for eksistensen av noe og ikke motsatt (forutsatt at vi kan forklare alt vi oppfatter, tenker og føler som fysiske endringer i hjernen).
For meg virker det som om konseptet med en sjel bare aksepteres fordi den har eksistert i ganske mange tusen år. Dette blir i samme kategori som religion og mye av de forklaringene den gir.
Det fins ingen helhetlig og nøyaktig forklaring på hvordan hjernen vår fungerer enda, men det å forklare det med at "det er sjelen din" er for vagt.

Jeg er også i den oppfatning av at fri vilje (slik som i dagligtale) ikke kan ekistere, men det er i samme gata av forklaring av hvorfor jeg mener sjelen ikke kan finnes.

Jeg så for 1-2 uker siden schrødingers katt på nrk1, og det som kom frem i dette programmet (som er et vitenskaps program) gjorde meg helt sikker på at det er et liv etter døden.
De tok for seg nær døden opplevelser og folk som gikk ut av kroppen sin. Blant annet en blind kvinne som var født blind og for første gang fikk "se".
Denne kvinnen fikk hjerteinnfarkt om jeg ikke husker feil, og hadde da også ikke noe hjerneaktivitet da dette hendte.

Jeg tror etter å ha sett dette programmet 100% på et liv etter døden, og har ikke så mye angst for å dø mer

Dette programmet er diskutert for ikke så lenge siden i denne tråden.
Det linkes blant annet hit: http://www.skepdic.com/stevenson.html

Hvis det er et liv etter døden, så har du vel hatt et liv før du kom hit?
Men det husker du jo ikke noe av, så hva har det å si om du reinkarneres eller ikke?

Angående frykten for å dø som du sier, så tror ikke jeg det finnes noe liv etter dette, og jeg er heller ikke redd for å dø. Det skjer jo med alle.
Mine celler dør, nevronene i hjernen slutter å utføre arbeidet sitt slik at mitt sinn og mine hukommelser dør. Atomene fra min kropp danner så andre bindinger når kroppen min råtner/brennes.
Det eneste som blir igjen av meg er de minnene som sitter igjen i andres hoder, samt de materielle sporene jeg la igjen. Men disse varer ikke lenge. Etter 100 år er jeg nok kun husket ved en plassering i et slektstre på noen av min slekts vegg.

Det fins ingen bevis på at det er noe annet som skjer.

Men det kom jo en god ting ut av programmet.. Du er jo ikke reff for å dø mer.

mange folk som har vært nær døden har opplevd å "sveve" mens de ser ned på kroppen sin, og deretter går igjennom en tunnell. Jeg tror litt på dette, men det er egentlig ulogisk. Når du dør så blir du også noen gram lettere, så... sjelen veier noe da? Den mest logiske løsningen er vel reinkarnasjon, synes jeg. Tanken på at ingenting skjer er egentlig litt skummelt, fordi... ja, ingenting skjer, men du kan jo ikke merke det, siden du er jo død og kan ikke tenke?`Jeg ser av og til på det som en evig søvn.

Når du sover så drømmer du. Så nei, å være død er ikke det samme som å sove.

Blir som å sove..

Tror du kommer til et "annet sted" der du lever et nytt liv.

Du er en jo en guddommelig skapning. Du har alltid eksistert og du vil alltid eksistere. Akkurat nå har du en fysisk opplevelse. Det har du drevet med i tusener av år nå. Reinkarnasjon. Det er ikke lenger en ting du ikke har erfart. og man kan trygt si at du i din spirituelle form er en meget meget utviklet sjel nå. Det er 80% sjangse for at dette er ditt siste liv. Du er en mester.

Når du dør er det akkurat som å våkne fra en drøm. Du kommer tilbake til deg selv igjen. Å dø er noe av det letteste og beste du gjør, og du har gjort det så mange ganger før.

En av universets lover handler om fri vilje og valg. Til og med når du dør kan du velge...om du vil våkne til live igjen eller om du vil bli. Det er sjelden noen har lyst å gå tilbake til jordisk liv men av og til skjer det. Når man for eksempel hører om mennesker som har overlevd ulykker de definitivt skulle vært drept av og ingen skjønner noenting....ja da er det en ivrig sjel som ville bli litt til.

Jeg forventer ikke at noen skal være enig med meg men jeg ville bare presentere denne kunnskapen.

Det der er ikke kunnskap, det er ønsketenkning og vissvass.