Side 2- Selvmord Vitenskap og forskning

2. mars 2009

Om en person ønsker å ta livet sitt er dette irrasjonell tankegang, fremkalt av sterkt misnøye. Personer med selvmordstanker MÅ vite at det alltid fins løsninger. Mange med problemer vet ikke engang hva problemene kommer av, eller hvordan de skal løse disse problemene. Løsningen er i de fleste tilfeller psykolog.

Om noen har selvmordstanker annbefaler jeg på det sterkeste å ta kontakt med en psykolog. Det er nesten alltid mulig å få hjelp..

nevlen

72 7

2. mars 2009

Sitat av vebba1212

En god venn av meg (15 år) tok en overdose heroin og døde. Dette er for ca. to uker siden eller noe. Jeg vet at det var selvmord, noe som ikke hans familie vet. Han hadde snakket med meg om det og sagt at han skulle ta selvmord ved overdose. (Jeg prøvde selvfølgelig å få han fra det - noe jeg trodde jeg klarte, men jeg tok åpenbart feil.)
Han fikk meg til å love å ikke si dette til hans familie noe jeg har holdt hittil. Jeg sliter litt med disse tankene og vet ikke om jeg skal si det til dem.
Det er mange motstridene følelser gjør at jeg ikke klarer å bestemme meg. På den ene siden så bryter jeg løfte til vennen min samtidig som familien hans kommer til å gå gjennom enda mer ved å tenke på hvorfor osv. Kanskje til til og med føler skyld, at de hadde gjort noe feil og lignende.
Men på den andre siden så har jo familien rett til å få vite hva som skjedde.

Dette har gitt meg flere søvnløse netter og da jeg så denne tråden så måtte jeg bare få det ut av systemet på en måte.
Folk kan også gjerne komme med meninger om hva jeg skal gjøre for jeg kan ikke ta den avgjørelsen alene!

Vis hele sitatet...

Det der er litt av en case, du kommer nok til å slite selv hvis du ikke får luftet det.

Sier du fra til familien, kan det bli et helvettes til mas fra de også. Hvor de kan legge skyld på deg i mangel på noe annet.

Jeg ville ta tatt det opp med noen du føler du kan snakke med; lærer, sykesøster el. Pass deg for å snakke med kompiser ol. Prøv i førsteomgang å ta kontakt med noen utenfor din egen familie. Dette er mitt synspunkt

Knask

6.347 10.175

2. mars 2009

Denne historien er temmelig sterk må jeg si!
Kan tenke meg at du opplever et voldsomt press nå. Merka at jeg ble stresset bare av å lese det.
Tror jeg hadde prata med en psykolog eller lege i første omgang. Dette er alvorlige saker som kan plage deg resten av livet dersom du gjør noe "feil".
Psykologen kan muligens hjelpe deg med å takle dette videre i livet dersom du vil holde på hemligheten eller så kan han også hjelpe deg med forberedelsene hvis du skal fortelle den avdødes familie om hva som egentlig har skjedd.

Uansett hva du velger, lykke til!

exocytose

chutzpah

1.658 4.311

3. mars 2009

Har bestemt meg for å snakke med psykolog. Kan ikke holde det inne mer. Hvis jeg skal fortelle det til familien så må det gjøres snart. De kommer jo sikkert til å reagere sterkere jo lenger jeg holder det skjult for dem.

▼ ... noen uker senere ... ▼

sturla

37 17

18. mars 2009

Sitat av vebba1212

Vis hele sitatet...

Hvordan går det med deg nå?

bianchi_89

381 41

18. mars 2009

bra tråd foresten

Alle dere som mener det er feigt jeg kan være enig på en måtte mens jeg ikke er det en plass.
det er ditt liv og dine følelser og jeg mener du burde bestemme selv når du har fått nok eller det blir for mye, men før du gjør noe syntes jeg det skal være den siste utveien, du har prøvd det meste av hjelp du kan få men du faller alltid tilbake og lever et jævlig liv (syntes du selv iallfall) så da mener jeg det er opp til personen om han/hun vil leve mer og håpe at det kan bli bra igjen.
jeg tror mange ville fått selvmords tanker om de hadde opplevd de tingene personen opplever, det kommer jo også litt ann på hvordan man tar ting og hvor lett man tar seg nær av ting da.

selv kjenner jeg en del som har selvmords tanker og en del som har prøvd men blitt misslykket noe jeg seføleglig er utrolig glad for at det ble!

kan ta den ene som eks. personen har blitt misshandlet av moren siden hun var liten på diverse måter (slag, lugging osv) samt mange stygge komentarer som "jeg skulle lat deg bli igjen i hjemlandet og latt deg være hos din far" faren voldtok både moren og muligen personen også, "du er så stygg på håret" rett etter hun har klippet seg osv.
itilegg til alt det hjemme så har folk på skolen gått imot henne uten noe grunn og laget "hate gruppe" mot henne og det er folk som ikke kjenner personen en gang som er med på plagingen.
lærerene er i tilegg frekke, nå nylig sa læreren høyt i klassen "men du kan ikke ha en partner på prosjeket siden du er her så sjeldent og du er så dårlig på skolen" personen er 2dager i uken på sånn annen undervisning for og ta igjen noen av de tingene personen har gått glipp av og hun har karakterer som ligger på 4-5 i snitt så det er jo bare helt på trynet spørr du meg!
personen er i samtaler med psykolog, tiligere vært innlagt og er i kontakt med Barnevernet, BV har ikke vært til stor hjelp for personen etter flere år bor personen enda hos sin mor selv om personen har spurt om og bli flyttet i fosterhejm eller lignende. som svar har personen fått "hun slår deg ikke nok" "vi kan sende en herfra som kan komme innom et par ganger i uka og se innom" noe som ikke hjelper, da oppfører jo bare moren seg normalt under besøket.
for noen mnd siden så fikk perosnen tilbud om og komme inn på et barnehjem noe som ikke er noe siden personen begynner og bli ganske gammel og ønsker heller og få en egen leilighet.
så før iallfall så følte personen at ingen ting kommer jo til og bli bra det skjer jo ikke noe og har prøvd og begå selvmord iallfall 3ganger.
siste gangen er snart 1år siden så det er et tegn på at personen er på vei ut av det håper jeg

men spørr du meg så vil ikke jeg si at personen handlet feigt med og prøve siden personen har levd et jævlig liv bokstavligtalt å trodde ikke at det ville forandre seg noe siden det ikke har gjort det de siste 10årene. i den situvajsonen mener jeg egentlig at det er de som har plaget og gjørt det vanskelig for personen som har skyld i at personen kunne vært dø.

jeg har ofte erfart at folk som sier "jeg skal gå å henge meg" eller lignende, ofte bare er ute etter oppmerksomhet, mens folk du må seriøst tenke og se måtten personen oppfører seg for og finne ut om de er utafor og kansje spørre et par ganger om det går bra er de som er istand til og klare og utføre det. det er litt synd siden det blir som og rope ulv ulv og til slutt tenker man bare at det er ikke noe farlig siden det ikke kommer til og skje noe.

ser at noen skriver "men hva med de etterlatte?" tror du ikke personen har tenkt på det at han/hun forlater de uten og gi noe forklaring? jeg tror ofte at man ikke vil klare og si til familie og venner at man ikke ønsker og leve og hvorfor. jeg tror at når man begår selvmord så får man kjempe dårlig samvitighet ovenfor de man er glad i så det kommer ann på om de man er glad i har en større del av hjerte en alt det dritte man bærer på.

funky3

21 4

22. mars 2009

Sitat av fomox

Det fins nå ikke dødshjelp i norge?

Vis hele sitatet...

ingen utenom meg som reagerer på denne signaturen?

01000111 01101001 00100000 01101101 01100101 01100111 00100000 01101011 01110101 01101011 00100001

pervo :-)

Sitat av Boo-Boo

Dere, som aldri har lidd av noen suicidelitet, kan ikke egentlig uttale dere om dette.

Å si at det å ta selvmord er feigt og egoistisk blir bare feil i mine øyne.

Det er lett for oss som har et "perfekt" liv å si. Men de som har det så vanskelig at de føler trangen til å ta sitt eget liv, de har det også virkelig vanskelig. "Normale" personer kan ikke sette seg inn i tankegangen til de som er selvmorderiske. At familie og venner som kanskje er igjen, og må gjennom sørgeprosessen er jo synd. Men hvorfor skal den personen som lider mest av alle bli igjen for at de skal slippe å sørge for hans død?

Vis hele sitatet...

nettopp. folk sliter for hele verden er imot dem, alle andre er egoistiske. Og så skal de selv bli kalt "egoister". Det bare irriterer og fremskynder prosessen for de som er på kanten.

Sist endret av funky3; 22. mars 2009 kl. 01:57. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.

▼ ... noen uker senere ... ▼

haavardgj

206 13

17. april 2009

Hei

mange sier det er egoistisk med selvmord, men jeg har selv hatt selvmordstanker og vet hvordan det er. det er kun den eneste utveien føler du.
det er en ubeskrivelig følelse, som gjør at det er vanskelig å forklare/forstå.

jeg kan jo først si litt om min bakgrunn:
Jeg ble mye mobbet på barneskolen, noe jeg har hørt i ettertid ble på en måte klassifisert som "ekstrem mobbing". etterhvert fikk jeg meg en venn som flyttet til nabolaget jeg bor i, og fikk da en liten opptur i livet. problemet med denne vennen var at når jeg prøvde å fortelle litt om mobbingen og lette tankene litt, fikk jeg beskjed om at det var bare tull og at han hadde det på samme måten (som da ikke var helt sant).

jeg begynte på ungdomsskole, noe som gikk heller dårlig. karakterene lå på 2-3 i de fleste fag og jeg trivdes dårlig. enda værre var det at jeg ble kjent med ei jente som gikk i klassen vår (jeg og "vennen" min gikk i samme klasse.)
det endte med sjalusidrama og enda mere mobbing, da den såkalte vennen begynte å bli uvenn med meg. jeg ville bare ha ei venninne (håpte at de skulle bli noe mer enn venn), men det ville han og, og begynte å kaste dritt om meg, for så å komme med kommentarer som at det var synd på han fordi "bla bla bla....."
senere på året fikk han mere kontakt med de andre jentene og begynte da å få de og til å støte meg ute, uansett når jeg prøvde å ta kontakt med de ville de ikke ha noe med meg å gjøre så lenge han var i synsrekkevidde.

mobbingen fortsatte og jeg fikk en enorm nedtur i livet. jeg prøvde å gå til rådgiver for å få hjelp, men det var ikke lett iog med at hun gikk bare rundt grøten. samt at den vennen som da var blitt en uvenn prøvde å bortforklare seg med at det var han det var mest synd på og at jeg var syndebukken.

jeg begynte da å tenke tanker som ingen burde ha. som for eksempel men "hva skal jeg gjøre? kniv i hjertet eller henge meg?" det meste gikk i hvordan, hvor og når jeg skulle gjøre det. om natta funderte jeg en del på akkurat dette. få netter sovnet jeg uten tårer i øynene av sorg.
jeg tenkte hele tiden på hva jeg hadde gjort galt som gjorde at jeg ikke fikk venner og at de jeg hadde før nesten ikke ville se av meg.

tankene gikk videre på hva gjorde at jeg ble mobbet og hva kunne jeg gjøre for å få slutt på det? når jeg ikke hadde funnet noen annen løsning gikk tankene tilbake til selvmord - hva, når og hvordan.

litt av grunnen til at jeg holdt meg borte fra det var at akkurat denne jenta jeg først ble kjent med, hadde gjort det slutt med min uvenn, på grunn av drittkasting og generell faenskap, og heller var med meg. vi gikk inn og ut av forhold, på grunn av meg og henne. men vi var venner.

hennes definisjon på kjæreste var en del annerledes enn min. jeg ville ha nærhet og annerkjennelse, men hun ville bare ta og nesten ikke gi. når det kom andre som brukte å mobbe meg, slapp hun hånden min og sa at vi var ikke kjærester, noe jeg stusset på. det var av den simple grunn at hun ville "beskytte" meg, noe jeg har funnet ut i ettertid var å beskytte seg selv mot mobberne.

jeg begynte i 9. klasse og der gikk mesteparten av året litt bedre, fordi vi ble flyttet til noen lokaler litt avsideliggende på grunn av plassmangel på skolen. der var det fortsatt en del drittkasting, men jeg fikk bedre kjennskap til vennegjengen til min uvenn fordi det var et område det gikk bedre an å være for seg selv. det kom en ny jente i klassen som var snill mot meg og inkluderte meg litt i vennegjengen, men jeg trakk meg unna uvennen for å slippe stygge blikk og drittkasting.

hadde det ikke vært for denne nye jenta som kom fra Hellas, ville jeg vært enda lenger nede. jeg følte at det var noen som anerkjente meg.
det var mest sannsynlig det som skulle til for å redde livet mitt.

i 10. klasse begynte jeg på en liten privatskole der det tilsammen var bare 20 stykker. 10.klasse var 6.

jeg ble forelsket og livet mitt gikk en helt annen vei enn den hadde gjort før, jeg tenkte ikke så mye på selmord lengre og jeg fikk meg kjæreste. jeg fikk et annet liv.

Jeg håper dette gir litt innsyn i hvordan det er å være mobbeoffer og hvordan man kan tenke og føle seg når man er langt nede. hadde det ikke vært for ei jente fra hellas kan det hende jeg hadde vært i grava, og ikke her jeg er nå med forlovelsesring på hånden og gode karakterer på skolen

jeg beklager om jeg har gått en del off-topic men siden jeg har vært borti temaet selvmord og mobbing tenkte jeg at dere kanskje ville ha litt innsyn i hvordan det er å ha selvmordstanker og hvordan man tenker. jeg for min del synes ikke det er spesiellt egoistisk, med tanke på at de som sier det har ikke opplevd det samme selv.

Sist endret av haavardgj; 17. april 2009 kl. 01:16. Grunn: skriveleif =P

Oddish

257 112

17. april 2009

Selvmordstanker blant unge år så og si vanlig. Selvsagt er det visse grader av selvmordstanker og hvor langt man drar de, men de fleste har lekt med tanken om selvmord. Veldig få går så langt at de bestemmer seg for å prøve og ganske få av de som prøver å ta sitt eget liv lykkes ikke.

Ble selv mobbet i 7.klasse på barneskolen og opptil flere ganger i uken i ca et halvt år foran flere av klassekameratene mine. De nærmeste av vennene gjorde ingenting for å forehindre mobbingen, men noe jeg skjønner for frykt av å bli mobbet selv. Mobberen var klassens bølle, høy og sterk som ofte havnet i slåsskamp. Dette holdt på som sagt rundt et halvt år. Lærere og rektor visste godt om mobbingen og de prøvde å snakke med mobberen og meg, men ingenting funket. De roste meg for å ikke ta igjen fysisk på mobberen. Hadde alle disse selvmordstankene som du beskriver, kniv i hjertet osv. Storebroren min fikk etterhvert vite om saken og mobbet meg litt, men han sa at jeg måtte slå tilbake for at mobberen skulle slutte. Ble skremt over tanken om å slå igjen og hva som skulle skje, om mobberen skulle banke meg helseløs. Trente litt alene hjemme en stund og slåss med en boksesekk som skulle simulere mobberen for å fjerne frykten. Så en helt vanlig "mobbedag", mens jeg lå nede og han skjelte meg ut, hisset jeg meg selv opp, beit tennene sammen og slo alt jeg kunne under kjeven hans så han datt bakover. Raseriet mitt fortsatte og slo og stanget mot hodet og magen hans. Overrasket og forfjamset slo mobberen tilbake og slåsskampen fortsatte helt til en lærer skilte oss. Vi ble begge sendt til rektors kontor skitne og med blåmerker og ble skjelt ut av rektor. Jeg fikk mesteparten av dritten fra rektor , men jeg ga faen. Ryktene svirret i flere uker etterpå og få av klassekameratene snakket til meg, men jeg ga faen. Ting ble etterhvert som før og mobberen brydde seg ikke om meg lenger og måtte finne en annen å mobbe.
Denne hendelsen forandret mesteparten av hvordan jeg så på ting og hvordan jeg oppførte meg videre i livet. Verden var urettferdig og jeg aksepterte det. Jeg kunne ikke lenger legge meg ned for å grine hvis det var noe jeg syntes var urettferdig. Jeg måtte bite tennene sammen og ordne opp i sakene selv. Lærerne gjorde ingenting så jeg måtte ta saken i egne hender. Kan si at jeg ble mindre følelsesløs og kanskje litt mindre respektløs. Men verden etter denne hendelsen så lysere ut enn noen gang før. Karakterene forbedret seg mye og fikk nye venner da jeg begynte på ungdomskolen. 9 år etter er jeg som folk flest, tar utdanning, har venner og fester i helgene.

Sitat av haavardgj

Vis hele sitatet...

GoodKat

69 8

17. april 2009

Sitat av Oddish

De fleste som prøver å ta selvmord lykkes ikke. Da kunne psykiater analysere personen. Hvis tilstanden er uhelbredelig så kan pasienten få valg om aktiv dødshjelp. Hvis det er helbredelig, da er det ikke noe problem.

Vis hele sitatet...

I utgangspunktet er dette en grei løsning, men jeg tillater meg å stille noen spørsmål:

Hva med de som stiller feil diagnose? Det finnes mange historier om mennesker som f.eks får høre av legen sin etter en alvorlig ulykke at de aldri noen gang kan gå igjen, men noen år etterpå går de. Hadde du turt å bestemme om et liv skal avsluttes?
Hvor mange faglærte trengs det for å bestemme om et liv skal endes eller ikke? Og i Norge er det også forbudt å ta et liv, så lenge det ikke er i selvforsvar, hvem skal drepe dreperen osv..?

En siste ting; slik jeg har forstått det, går mange som ønsker å dø inn i en psykose og er derfor ikke tilregnelig. Skal da denne personen, som helt sikkert ikke forstår hva som skjer, skrive under på et papir om at livet snart skal endes?

Ps:
Dette er ikke ment som kritikk eller noe til deg jeg har sitert, men er egentlig bare en refleksjon over tanker jeg har gjort meg angående selvdrap og aktiv dødshjelp.

kenny

425 37

21. april 2009

haavardgj
Kjenner meg igjen i historien din.
Jeg har vert suicidal omtrent mesteparten av livet mitt grunnet mobbing, og ikke tilpass noe sted.
Første gang jeg tenkte tanken, å gjorde et forsøk var jeg 8-9 år gammel, men i den alderen så vet man ikke hva man gjør, og mitt "forsøk" var at jeg skulle hoppe ned fra et høyt lekestativ i skolegården. (det samme lekestativet drev vi alle å hoppet ned fra hver dag ellers) men denne dagen, sa jeg fra til alle rundt at nå hadde jeg fått nok.
det endte opp med at 2 dager senere fikk jeg helsesøsteren på døra, og jeg og mora mi fikk masse kjeft fordi jeg hadde traumatisert de andre barna på skolen. (kan legge til at mobbinga ikke sluttet)
eneste gangen jeg fikk "hjelp" var siste året på videregående, husker ikke hvordan, men lærern hadde fått greie på mine psykiske problemer, og sendte meg til skolelegen.
han kalte meg feig, og egoistisk, og jeg fikk en real skjennepreken, som ikke akkurat hjelp meg med problemet, men heller forsterket det. deretter sendte han meg til psykolog, der jeg ble kryssforhørt, og følte meg meget utilpass.
har blitt bedre med åra for meg, men sliter til tider, men er ikke så hyppig, og drøyt.

Selvom jeg ikke lenger går rundt 24/7 å tenker på å ta livet av meg, så kan jeg ikke si meg enig om at selvmord er feigt og egoistisk. og om det er egoistisk, så so what? ofte er selvmord begått av folk som er ensomme, eller sliter, og i deres tanker, så er det ingen andre som bryr seg om dem, så hvorfor ikke være litt ego for en gangs skyld, og gjøre det man selv vil?
Er vanskelig for folk som aldri selv har tenkt tanken, og uttale seg noe særlig på dette, uansett om du har en nær venn/familie som har gjort det, så kan du aldri sette deg selv inn i den situasjonen og tankegangen en suicidal person er i.
Jeg kunne godt ha lagt ut en tåredryppende historie om meg selv, og hva jeg har gjennomgått, og en fullstendig bortkastet ungdomstid, da alle andre hadde det kjempefett, så hadde jeg det helt jævlig. men uansett hvor jævlig jeg hadde det, så er det alltid noen som synes mine problemer er trivielle i forhold til seg selv, og de har aldri hatt selvmords tanker, så alt i alt så er sånne tanker veldig individuelt.
Om du har gått igjennom hele livet, med masse motgang, og ingen lyspunkter, men fortsatt går med rak rygg, og føler deg sterk, så er jeg meget imponert.

Oddish

257 112

21. april 2009

Det var kun i slutten av barneskolen jeg hadde det kjipt. Kan si at jeg fikk en mer streng og kald personlighet. Hadde sikkert mye med at jeg hadde en streng far. Han fikk ikke vite at ble mobbet, bare storebroren min som visste det. Hadde ikke så mange venner på ungdomskolen, prøvde, men det var et eller annet som manglet. Kunne ikke oppføre meg barnslig lenger, noe man gjerne gjør i gutteflokken på ungdomskolen. Mamma fikk meg med i Speidern, men det miljøet der minnet meg for mye om barneskolen, var på en måte barnslig. Gikk greiere på Vidergående. Ble noenlunde normalisert igjen der. Men mobbingen sitter fortsatt igjen, kan lett bli underordnet.
Psykolog funker sjeldent. Man må bygge opp selvtilliten på egenhånd. Motarbeide psykotiske tanker og si til seg selv at man er bedre enn dette. Kan høres hardt ut, men ingen har sagt at det er lett.
Tingen jeg lærte ihvertfall er uansett hvor jævlig man har eller har hatt det så må man grave seg opp av driten selv.

Sitat av kenny

Vis hele sitatet...

kenny

425 37

21. april 2009

vel, går kanskje ann å grave seg opp av dritten selv, om man møter litt medgang, men da man gang på gang får en på trynet uansett hvor mye du prøver..

Oddish

257 112

21. april 2009

jeg kjenner til det. når man har vært et mobbeoffer som barn så sitter det fortsatt noe igjen. man har lettere for å gi opp og underkaste seg når noen prøver å dominere. noe jeg merker. men hvis man kjenner til problemene er det mulig å løse dem og motarbeide dem. Opparbeide selvtilliten og prøve å passe inn i mengden.

randomID

7 0