Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  22 6290
Hvor mange av oss finnes det her inne egentlig, som kjemper mot egen hjerne? Jeg kjenner det spesielt om kveldene, når jeg har tatt en øl, røyket litt - og forstår etterhvert at kveldene kun er blitt repetitive påminnelser på minnene jeg prøver å ruse bort. Æsj, nå høres jeg ut som en wannabe hør-min-lidelse-forfatter, var ikke meningen.

Er ny her inne, og tenkte faktisk å prøve skrive litt. Møte mennesker og faktisk føle at jeg er en del av denne verden. Jeg er 23 år, og er ganske lost her i verden.

Sliter med et hardt dobbeltspill jeg driver med, kjenner det begynner å rakne. Jeg har min gjeng jeg ruser meg med, hovedsaklig gutter. Så har jeg venninnene mine som ser på som som den pene (unnskyld, hater selv skryt), smarte, snille og uskyldige jenta de alltid har kjent. De kunne ALDRI sett for seg hva jeg har opplevd, hvilke gjenger jeg har møtt, at jeg i det hele tatt har prøvd hasj.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, men hei! Jeg er Sol-nede, og det er hyggelig å treffe dere!
Sitat av Sol-Nede Vis innlegg
Er ny her inne, og tenkte faktisk å prøve skrive litt. Møte mennesker og faktisk føle at jeg er en del av denne verden. Jeg er 23 år, og er ganske lost her i verden.
Vis hele sitatet...
Velkommen til forumet. Kommet litt over den samme åpenbaringen som deg de seneste årene. Hvor lite jeg faktisk forstår om hva jeg er og hvor jeg er. Og noen ganger får jeg disse øyeblikkene hvor jeg tenker "Hvor er jeg, hva er jeg, og hvorfor i helvete er "jeg" her?." Jeg tror folk flest er mer lost i denne verden enn de selv forstår, inkludert meg selv.

Synd at du føler du ruser deg vekk fra virkeligheten og dårlige minner. Anbefaler deg å prøve å gjøre noe med det. Det blir dessverre ikke bedre, og problemene forsvinner ikke på magisk vis av seg selv. Det er mer sannsynlig at det ender med årevis i hasjtåka, hehe. Ikke det at jeg hater på weed, røyka hver dag i noen år nå. Prøver å trappe ned nå da!

Vet ikke helt hvor du er i verden når det gjelder hardheten av stoffer, og hvor ofte du ruser deg. Men jeg synes ikke at det å røyke bryter med å være en oppegående, velfungerende sosial person. Er uansett ikke noe særlig å føle at du ikke kan være deg selv med dine venner. Hvis du føler deg tvunget inn i et dobbeltspill kan du kanskje prøve være mer ærlig om hva du føler og tenker om ting?
Sist endret av Duun; 29. januar 2015 kl. 23:39.
Det er nok flere her som vil kjenne seg igjen i mye av det du skriver, det er mange som sliter med å slå av støyen i hodet og koble av om kveldene. Enten man kaller det depresjon eller kjedsomhet så er det ofte et symptom på at man trenger forandring i livet, som kan være en utfordring for oss alle, uansett alder eller bakgrunn du måtte ha.

Det er ikke like lett for alle å finne ut hvor man passer og hva man trives med, enten det er jobb, fritid eller studier.
Sitat av Legrys Vis innlegg
Det er nok flere her som vil kjenne seg igjen i mye av det du skriver, det er mange som sliter med å slå av støyen i hodet og koble av om kveldene. Enten man kaller det depresjon eller kjedsomhet så er det ofte et symptom på at man trenger forandring i livet, som kan være en utfordring for oss alle, uansett alder eller bakgrunn du måtte ha.

Det er ikke like lett for alle å finne ut hvor man passer og hva man trives med, enten det er jobb, fritid eller studier.
Vis hele sitatet...
Kjenner meg igjen i det med å slite med å slå av støyen i hodet og koble av om kveldene. Dagene går stortsett helt greit, men når kvelden lir på så får jeg en slags trang til å ta ett eller annet som sløver meg ned.
Dette høres ut som et utrolig klassisk eksempel på overgangsfasen fra ungdom til voksen. Veldig mange går gjennom akkurat dette, og derav ordtaket "finne seg selv", eller å finne sin egen plass i verden. Selvfølgelig vil hvert enkelt individ ha forskjellige forutsetninger, forskjellige situasjoner som må håndteres og sin egen baggasje. Likevel kan grunnprinsippene ofte sammenlignes, og kokes ned til omtrent samme eksistensielle spørsmål. Hvem er jeg? Hva er meningen med livet? Er jeg verdig andres kjærlighet? Kommer jeg noen gang til å møte et annet menneske som kan forstå meg, akseptere meg og elske meg uten forbehold?

Du er overhodet ikke alene. Du har mennesker som elsker deg, selv om de kanskje bare kjenner en eller to sider av deg. Betyr det at de ikke elsker deg? Det tror jeg ikke. Det betyr at de elsker den delen av deg du viser. Selv om det kanskje ikke er hele deg, elsker de deg fortsatt. Du kommer til å møte personer du kan åpne deg helt for, og du kommer til å møte personer som bare får oppleve små biter av hvem du egentlig er. Til syvende og sist er det opp til deg hvem du velger å dele hva med.

Jeg er ung selv, og er også i samme fase av livet hvor jeg prøver å finne ut hvem jeg har lyst til å være, og hvordan. Hver dag bringer meg nærmere et svar, men jeg tror ikke svaret er statisk. Det gjelder å akseptere hvem man er i dette øyeblikket, og innse at livet ikke alltid er lett. Alle har dager de ønsker å greve seg ned og forsvinne, og alle har dager de svever ut døren og det er jul, påske, bursdag og hannuka samtidig. Aksepter livets kjipe dager, og nyt livets glade dager. Ta dag for dag, steg for steg, og finn de menneskene som bringer det beste ut av deg, ta vare på dem, plei dem og gi av deg selv. Kutt ut eller kutt ned tiden du tilbringer sammen med folk som drar deg ned, og gir næring til de sidene av deg du ikke selv liker. Slik vil vekten etter hvert tippe en vei, og det er forhåpentligvis veien du skal gå.

Det ble mange tanker og meninger som var deilig og få ut.
Sist endret av Nether; 30. januar 2015 kl. 00:32.
Kjenner meg igjen i dette, ja og er vel delvis i det fortsatt. Det med at man ikke har så mye til felles med den gamle vennegjengen som man utgir seg for, og kanskje oppfører seg annerledes rundt andre hvor ikke ting er så inngrodd.

Høres ut som du er i prosessen med å "finne deg selv" og folk du kan relatere deg til (uten noen fasade), om det er lov å bruke den klisjeen. Kan tenke på det som at hvis ikke kroppen din sa fra og at du føler deg "lost", ville du mest sannsynlig fortsatt i det samme gamle sporet som "smart, snill, uskyldig", som kanskje ikke er hvem du egentlig er(Anbefaler ikke å henge for mye med folk som du kun har rus til felles med heller, da). Vet det kan kjennes veldig skremmende mens det pågår.

Bah, bare noen tanker som slo meg når jeg leste innlegget ditt.
Som mange her sier, virker det som om dette er en del av prosessen å bli voksen. Det jeg også legger merke til er at mye tyder på at du er over gjennomsnittlig intelligent. Ruminering, rusbruk og en viss eksistensiell "krise" i ny og ne er dessverre en bivirkning av å være smart. Mange gode råd her oppe, spesielt det som nevnes om å omgås folk du er mer deg selv med. Dette er ESSENSIELT for følelsen av lykke.

For øvrig, skulle du ha behov for det å snakke litt med noe, og har lyst til å benytte deg av en halv-utdanna psykolog, er det bare å skrive.

En ting skal jeg si deg, dog; dette ordner seg)
Sitat av Sol-Nede Vis innlegg
Hvor mange av oss finnes det her inne egentlig, som kjemper mot egen hjerne? Jeg kjenner det spesielt om kveldene, når jeg har tatt en øl, røyket litt - og forstår etterhvert at kveldene kun er blitt repetitive påminnelser på minnene jeg prøver å ruse bort. Æsj, nå høres jeg ut som en wannabe hør-min-lidelse-forfatter, var ikke meningen.

Er ny her inne, og tenkte faktisk å prøve skrive litt. Møte mennesker og faktisk føle at jeg er en del av denne verden. Jeg er 23 år, og er ganske lost her i verden.

Sliter med et hardt dobbeltspill jeg driver med, kjenner det begynner å rakne. Jeg har min gjeng jeg ruser meg med, hovedsaklig gutter. Så har jeg venninnene mine som ser på som som den pene (unnskyld, hater selv skryt), smarte, snille og uskyldige jenta de alltid har kjent. De kunne ALDRI sett for seg hva jeg har opplevd, hvilke gjenger jeg har møtt, at jeg i det hele tatt har prøvd hasj.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, men hei! Jeg er Sol-nede, og det er hyggelig å treffe dere!
Vis hele sitatet...
...og for meg virker erfaringene dine like naive som hva deres gjør for deg.

Men det spiller ingen rolle. Det er du som avgjør hvor definerende rusen skal være for din identitet, det er ikke mengden rus i seg selv.

Du kan være smart, snill og kinky uansett om du tar deg et blås innimellom eller ei
Kjenner meg igjen. Jeg har ikke sovet til vanlig tid på årevis nå.
Masse angst om hva jeg skal gjøre for noe her i verden. Jeg ser mange andre folk som "glir forbi", men også andre som er stuck i samme suppa med piss.
Føles ut som de "beste åra" går vekk i ikkeno mens jeg ruser meg på hasj for at det ikke skal koke over. Jeg tar meg i nakken i blant og tenker "hva er det jeg driver med?" og skjønner ikke hvorfor jeg er slik jeg er.

Kommer fra en familie med problemer og jeg skjønner jo at det er en del av greia.

Man må bare finne ut hva man er her i verden og hvor man står og gå videre deretter... ellers blir man stuck i å kuke rundt, det er bare hard facts.
Verden ekke sånn som vi trudde når vi var kids.

Sku helt ærlig nesten hatt en mdma tur, det er 2 år sida sist omtrent, ville kanskje klarna opp en del av bullshiten som har bygga seg opp.

Mitt råd til deg er: Ikke stopp opp, ikke bli redd for piss, frykt er antakelgvis det du føler - og frykt er en jææævla bitch du må drepe helt på egenhånd
sitter her hver kveld. forhåpetligvis rusa på noe. er ganske "pussa" nå, sikkert derfor jeg skriver dette og! tenker noe det samme som deg. er nå 32 og har sitti her i mange år :P føler at livet mitt har ingen vits, fatter ikke hva jeg gjør her. leter etter mening og ting men finner ingen glede i nesten alt jeg gjør. sliter med og finne jobb, uansett om jeg har bare gode referanser fra tidligere jobber. jeg er dyktig og jeg kan og arbeide men har liksom ikke funnet noe jeg "trives" med. plages derfor med økonomi og greier, liker heller ikke psykologer og sånt, så hvem skal jeg spørre om hjelp? håper det er noe mere enn dette i livet :P høres jævlig trist ut men trives egentlig ganske godt med meg selv. meen fakk da :P
Sitat av 240turbovo Vis innlegg
sitter her hver kveld. forhåpetligvis rusa på noe. er ganske "pussa" nå, sikkert derfor jeg skriver dette og! tenker noe det samme som deg. er nå 32 og har sitti her i mange år :P føler at livet mitt har ingen vits, fatter ikke hva jeg gjør her. leter etter mening og ting men finner ingen glede i nesten alt jeg gjør. sliter med og finne jobb, uansett om jeg har bare gode referanser fra tidligere jobber. jeg er dyktig og jeg kan og arbeide men har liksom ikke funnet noe jeg "trives" med. plages derfor med økonomi og greier, liker heller ikke psykologer og sånt, så hvem skal jeg spørre om hjelp? håper det er noe mere enn dette i livet :P høres jævlig trist ut men trives egentlig ganske godt med meg selv. meen fakk da :P
Vis hele sitatet...
Det kan hende det hjelper å treffe nye folk, noen å snakke om refleksjoner og erfaringer med. Da finner du fort ut at de fleste har sitt å stri med når alt kommer til alt, det hjelper å lufte tankene når det er noen andre som kan si at de kjenner seg litt igjen i det du beskriver og samtidig respektere at folk er forskjellige.

Det kan godt hende det hjelper å ta en time eller to hos psykolog, bare husk at det kan ta litt tid å finne en du er på bølgelengde med.

For min del hender det at jeg tar en tur på sopp og/eller mdma med noen kamerater, selv om noen av oss har passert 30 så har alder liten sammenheng hva folk har å stri med. Da er folk fort på samme nivå uavhengig av udannelse, lønn og sosial status.
Kjenner meg veldig godt i gjen i det du skriver. Jeg er selv ei jente på 21 år, som alltid hang meg gutta og rusa meg. Klarte godt å skjule det for venninne mine og omverdenen en god stund, ettersom jeg også (beklager "skryt") er ei pen, oppegående og smart jente som man aldri ville trodd var i det miljøet. Men etter en liten periode, var det umulig å skjule ettersom jeg var supermager og så ut som et lik i ansiktet. Jeg har sliti med å kjempe mot hjernen og tankene mine i mange år. Det å føle at en er ens egen værste fiende er helt forferdelig. Kan ligge våken flere timer om natten, fordi tankene mine aldri vil slutte å spinne. Jeg kan sitte i et rom fullt av mennesker og likevel føle meg helt alene og utenfor. Utad virker det kanskje som jeg har det greit, men innvendig prøver jeg bare å få kontroll på tankene mine som løper løpsk. Mange timer av dagene mine går utpå å prate til meg selv oppi hodet, og si "Kan ikke dere bare holde fred og la meg få hvile i en liten stund!?" Dette er en av hovedgrunnene til at jeg begynte å ruse meg. At jeg ble gal av meg selv og hodet mitt. Så du er absolutt ikke alene. Nå har jeg heldigvis klart å slutte med rusmidler, etter flere år med avhengighet til heroin og amfetamin. Det har ikke akkurat blitt helt stille oppi der, men jeg merker det blir bedre og bedre for hver dag jeg går rusfri. Og det er ikke på langt nær så ille det var, som midt oppi ruskarrieren min. Jeg fant ut at jeg var gravid, og det var det som skulle til for min del å slutte med all rusinga og få et annet syn på livet.
Sist endret av delfi03; 5. februar 2015 kl. 14:32. Grunn: skrivefeil
▼ ... flere år senere ... ▼
Trådstarter
Wow. Spesielt å lese denne tråden nå. Er blitt 27. Vet ikke om jeg har "lært" så voldsomt mye mer, egentlig
Anonym bruker
"Høflig Kjempefisk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Litt morsomt at jeg skulle lese den i dag. Har røyket nesten uavbrutt i flere år, selv om jeg til tider sliter med angst i hasj-tåka. Søndag kveld toppet det seg og jeg fikk nesten et hardt angstanfall. Når det samme skjedde på morgenen dagen etter, var avgjørelsen lettere. Da bestemte jeg meg for at det er for tidlig å bli ufør i en alder av snart 35. Så jeg tok avgjørelsen om å legge hasjen på hylla for en stund og se hvordan livet er uten.
Heldigvis har jeg fast jobb så dagene kan gå unna fort.
Brukte litt tid på å sovne i natt, men jeg våknet uten å føle meg lettere fyllesyk.

En kompis har vært gjennom det samme og sa at tåka lettet ganske raskt og at man fort føler seg mer våken, mer til stede, har mer energi og livsgnist. Angsten hans ble også mye lettere på kort tid.

Må si at jeg lenge har hatt et ønske om å legge røykings på hylla, men avhengigheten/kjedsomheten har vært for stor. Så jeg er egentlig glad for avgjørelsen og lettet over at det ikke var et for stort sug i kroppen.

Er det noen som vet hva jeg kan forvente meg de neste dagene/ukene?
Sitat av Sol-Nede Vis innlegg
Wow. Spesielt å lese denne tråden nå. Er blitt 27. Vet ikke om jeg har "lært" så voldsomt mye mer, egentlig
Vis hele sitatet...
Tenker du må spørre deg selv om du vil lære da. Og ja de fleste stiller de spørsmålene du sitter med, men til slutt så kommer man liksom ikke lengre med svaret. Enten må du bare akseptere det som er, eller så må du gå inn i deg selv å gjøre en forandring i livet ditt. Jeg personlig tok en forandring, og bestemte meg for å slutte med rusmidler og det har fungert veldig bra for meg.
Kjenner meg igjen. Ingen av min omgangskrets ville i sin villeste fantasi trodd eg drev med noe. Har brukt alt fra speed til hasj. Har aldri rørt hallisunigener eller hva det heter, men er nysgjerrig på sopp...

Uansett;
Noe av det viktigste eg har lært I løpet av noenogtredveår er at noe av det klokeste man kan gjøre er å ikke tenke. Les Eckhart Tolle «en ny jord» og «det er nå du lever» det ga meg hvertfall mye. Mediterer hver dag. Før var tankene mine full fart non stop en spiral av negativ grubling. Hva er meninga, jeg kaster bort livet, blablabla.. det gikk konstant og gjorde livet temmelig surt. Er ikke akkurat storfornøyd med livet, men eg kan akseptere at sånn er det nå. Eg er avhengig av subutex og ønsker å slutte. Det skremmer meg å ikke ha den «tryggheten» en pille eller et trekk hasj kan gi.
Eg hadde aldri trudd at det kunne bli så stille i hode og sinn. Eg finne ikke ut stort mye ved å tenke meg ihjel. Tankene er der mye, men mye mindre enn før og innholdet er noe bedre enn før.

Så mitt råd til alle:: begynn å mediter litt hver dag. Vær bevisst på å bruke sansene i alle dagligdagse gjøremål. Øv deg på å roe sinnet og tankene. Livet er hardt, livet er som det er. Livet er på godt OG vondt. Man kan bare leve NÅ, grubling om fremtid og fortid får deg verken fremover eller kan ordne ting bakover.
Sitat av kimmy9gga Vis innlegg
Tenker du må spørre deg selv om du vil lære da. Og ja de fleste stiller de spørsmålene du sitter med, men til slutt så kommer man liksom ikke lengre med svaret. Enten må du bare akseptere det som er, eller så må du gå inn i deg selv å gjøre en forandring i livet ditt. Jeg personlig tok en forandring, og bestemte meg for å slutte med rusmidler og det har fungert veldig bra for meg.
Vis hele sitatet...
Hvor lenge er det siden du sluttet? Avstår du fra alkohol også?
Få hjelp
Jeg ruset meg kraftig en periode på noen år, trodde jeg hadde kontroll. Skjønte ikke hvor mye jeg faktisk trengte hjelp før jeg våknet på sykehuset pga. En overdose. Og det startet ikke fordi rus er gøy, men fordi den får deg til å glemme. I et lite øyeblikk før ting blir verre.
Lykke til
Trådstarter
Jeg røyker ikke lengre, så det er jo en forandring fra da jeg var 23. Men tankene mine, hvordan jeg opplever meg selv og verden, er nokså uforandret. Har nok jevt over bedre psyke enn da jeg røyker hver dag. Så er deilig at dét er over.

Talk for svar, dere
Sist endret av Sol-Nede; 31. juli 2018 kl. 23:29.
Sitat av Sol-Nede Vis innlegg
Jeg røyker ikke lengre, så det er jo en forandring fra da jeg var 23. Men tankene mine, hvordan jeg opplever meg selv og verden, er nokså uforandret. Har nok jevt over bedre psyke enn da jeg røyker hver dag. Så er deilig at dét er over.

Talk for svar, dere
Vis hele sitatet...
Så da er det blitt Sol-Oppe?
Kjenner meg igjen i mye tanker og usikkerhet osv. Etter jeg ble åpen for det alternative; trene yoga, mindfulness, meditere, har gått mye i terapi og lært mange tanketeknikker. Det som er felles ved disse tingene er å ikke tenke. Å observere tankene uten å gå inn i innholdet. Bytte ut negative tanker. Lest alternative bøker om eksistensielle spørsmål osv. Har hjulpet meg enormt mye og vil anbefale alle det. Har fått en ny måte å se livet på. Samtidig som livet kan være temmelig surt fortsatt, absolutt, men dette har hjulpet veldig
Sitat av annveig Vis innlegg
Kjenner meg igjen i mye tanker og usikkerhet osv. Etter jeg ble åpen for det alternative; trene yoga, mindfulness, meditere, har gått mye i terapi og lært mange tanketeknikker. Det som er felles ved disse tingene er å ikke tenke. Å observere tankene uten å gå inn i innholdet. Bytte ut negative tanker. Lest alternative bøker om eksistensielle spørsmål osv. Har hjulpet meg enormt mye og vil anbefale alle det. Har fått en ny måte å se livet på. Samtidig som livet kan være temmelig surt fortsatt, absolutt, men dette har hjulpet veldig
Vis hele sitatet...
Tusen takk Annveig
Jeg mediterte en stund, fikk det faktisk til også. Men så stoppet jeg av en eller annen grunn, og "orket" ikke starte igjen. Nå er det en stund siden sist, og må nok bruke litt tid på å sette meg inn i det igjen. Husker godt hvordan det var, og likte det veldig. Likte hvordan man kunne eksistere uten å tenke for en liten stund. Ferie fra eget hode. Var deilig.
Sitat av shady_America Vis innlegg
Hvor lenge er det siden du sluttet? Avstår du fra alkohol også?
Vis hele sitatet...
Nei ikke alkohol. Jeg sluttet i fjor rundt mars da avsto jeg helt fra alkohol til februar i år. Kan ikke legge noe unnskyldning på at jeg liker og ta meg en fest no og da.

Jeg tviler litt på at jeg kommer til å holde meg avholds resten va livet, men jeg har bestemt meg for å få livet mitt på stell før jeg i det hele tatt tenker tanken på å ruse meg igjen.
Sist endret av kimmy9gga; 1. august 2018 kl. 12:13.