Hei!
Først vil jeg bare si godt jobba, dagens arbeid er vel gjennomført. Du satte deg et mål om å opprette denne tråden, det har du gjort. Nå har du brukt opp det overskuddet du hadde og kan hvile med god samvittighet. Hvis du orker kan du forsøke et lignende lite mål i morgen, evt. om et par dager. Det haster ikke med å gjøre en haug med ting akkurat nå, det er lov å bare "være" litt også.

Det er vel å bra med markløft, styrketrening, jogging og aktiv sosialisering med venner m.m, men når man ikke orker å sette kaffekoppen inn i oppvaskmaskinen en gang kunne man likegodt bli bedt om å bestige mount Everest uten bein. Jeg anbefaler trening på det sterkeste, men man må starte i riktig ende.

Skikkelig depresjon er et rent helvete. Størst av alt er skammen, og verst av alt er apatien. Du bør forsøke å ikke bebdreide deg selv noe mer enn en kar som har mistet begge beina burde hate seg selv over at han ikke løper marathon. Skal man først holde på sånn må man i det minste få seg et par "proteser" som kan hjelpe.. Du utviser jo vilje til å forsøke å gjøre noe med situasjonen din også, så du er allerede langt på vei- evnen kommer gradvis etterhvert som man begynner på prosessen.


Forsøk å eliminere alle elementer som ikke gir overskudd, spesielt de som gir direkte underskudd. Det er vel og bra å sosialisere, men hvis du ikke orker det akkurat nå så lar du være med det. Det er ingen grunn til å føle deg dårlig over de valgene du nå tar så lenge du tar dem med omtanke og for din egen helses del. Du kan tenke på andre senere.
Finn ut av hva det er du umiddelbart kan endre på som gjør ting litt bedre (bygger overskudd), disse tingene skal være svært små. Kanskje kan du ta kaffen din ute i sola? Det er bedre å være helt på kjøret i sola enn helt på kjøret i mørket. På et stadie hvor man ikke har mye igjen å gi og bare vil ligge i "koma" må man se til at bunnlinjen i hverdagen din er på plass. Ved å sette bittesmå mål og forsøke å gjennomføre dem går du fra å være passiv mottaker av din tilstand til å bli en aktiv deltaker. Det kan godt være det går til helvete alikevel, men da går du ut stående.
Pass på at grunnbehov er dekket, spesielt næring. Kanskje kan du ta multivitaminer med morgenkaffen? Så har du i hvertfall ikke mangel på vitamin-D og jernmangel i tillegg til alt det andre man strir med. Kjøp inn enkel mat som du lett kan spise og forsøk å spise regelmessig hvis du kan. Jeg anbefaler go'morgen yoghurt o.l. Disse kan du spise lenge etter de har gått ut på dato også, så du kan bare kjøpe inn en haug når du først orker å gå ut. Laktosefri melk holder seg også i månedsvis sammenlignet med vanlig melk, så du kan ligge inne med frokostblanding o.l. så du har noe å spise når du ikke orker å gå ut.
Hvil så mye og så godt du kan, men uten å bebreide deg selv! Gjør noe du liker å gjøre, eller pleide å like å gjøre. Selv om du er så deprimert at du kanskje ikke kjenner noen glede av å leke litt med katten eller høre på litt musikk, er det bedre å gjøre det alikevel hvis du orker.

Legg opp et løp hvor du bruker den energien du kan på å dekke de grunnleggende behovene dine, legg bort alt som tapper og bruk alt overskudd du evt. får på ting som gir mer overskudd. Hvis du har litt til overs når du har spist og hvilt, og vet at du føler deg litt bedre om du får satt den kaffekoppen som har stått på benken i 3 uker inn i oppvaskmaskinen, så gjør du det og sier deg fornøyd med det. Det holder. Ta hver dråpe med overskudd og invester det KUN i ting som gir mer overskudd. Se på det som en stige, og når du har nok overskudd i hverdagen så anbefaler jeg deg på det sterkeste å se til fysisk aktivitet. Spesielt styrketrening/løping kan fungere like bra som antidepressiva, har mange tillegsfordeler og få bivirkninger. Hvis du trenger velvære og hvile kan ting som svømming/sauna være gull.



Erfaringsmessig så er man litt på egenhånd med psykisk helse i det ganske land. Det er ikke så mye relevant hjelp å få fra DPS / Lege foruten medisiner og evt. litt tafatt gruppeterapi. Det er ikke så vrient å få økonomisk hjelp av NAV etc, men man blir jo heller ikke frisk av det. Er du bipolar / schizofren kan jo medisiner absolutt hjelpe deg å leve et mer normalt liv, men ellers er det ikke nødvendigvis noen quick-fix i det heletatt. Det blir som å tygge opiater når man har brukket beinet. Man går kanskje rundt og "fungerer", men det er jo gipsing og ro man trenger. Ikke medisiner som dekker over problemet til å begynne med.

Du sier at du har egen bolig, venner som kan hjelpe, har hatt jobb og har gjennomført skole. Det er et godt utgangspunkt for å reise seg igjen i fra asken.

Jo det har du virkelig gjort. Du kaller en gruppe mennesker som er psykisk syke for svake? Tenker du at en med hjertefeil er lat? Eller at folk med kreft burde aldri bodd i byen og kan takke seg selv?

Du øser ut "dine råd" men hvorfor gjør du det? Du mangler jo elementær kunnskap om emnet i tråden, og sier at depresjon er å "være lei seg".

Det er mennesker som deg som gjør at mennesker som meg går rundt å skammer meg. Jeg må bære en skam pga av sånne som deg, det er tungt nok å slite psykisk. Mennesker som deg gjør det ennå tyngre. For du og slike som deg får meg til å føle meg som et undermenneske. Som en feilvare. Og ifølge deg så er det altså min egen feil?

Du dømmer andre mennesker vilt og uhemmet og setter folk i bås. Jeg trenger ikke dine "gode råd". Og jeg håper virkelig at du bruker denne tråden til å reflektere over dine tanker og meninger heller enn å bli snurt over svarene du har fått. Du stigmatiserer og du avfeier reel psykdom som noe innbilte greier. Og legger ennå til at vi er så svake at det er derfor vi har det vanskelig.

Om det er noe du lurer på rundt psykisk helse så kanskje du kan benytte sjansen her og nå til å stille konkrete spørsmål til folk som sliter psykisk slik at du kan få førstehåndskunnskap om emnet fremfor at du fortsetter å synse om et så alvorlig tema?

Psykisk helse, depresjoner og selvmord er et felt vi ikke har lykkes som samfunn. Det blir stadig flere selvmord og det virker ikke som du fatter at måten du opptrer på her i tråden faktisk legger stein til byrden for folk som sliter. Håper virkelig ikke at du er like bastant og nedlatende om du møter folk som sliter face to face.

Dette var som å lese om seg selv. Jente 44 år her.
Jeg har hatt det sånn siden 2013 tror jeg. Jeg lurer på akuratt det samme. Fikser ikke å komme meg ut i samfunnet igjen. Huff !!!Hva når man ikke klarer å ta de takene , hva gjør man da ?

Tror de fleste som gir råd mener det godt, selv om noen er litt mer på jordet enn andre her.

Her forklarer Parker Palmer om hvorfor det å gi muntre og lettvinte råd, i alle fall uten noen form for validering, rett og slett er en ganske ubrukelig kur mot depresjon: Here’s the deal. The human soul doesn’t want to be advised or fixed or saved. It simply wants to be witnessed — to be seen, heard and companioned exactly as it is.

Jeg sliter med å få noe som helst mening ut av setningene dine, så jeg prøver stegvis: Stemmer. Psykisk sykdom gjelder hjernen, som forsåvidt er en fysisk del av kroppen. Følelser har sitt område i hjernen akkurat som for eksempel musklene, men effekten utspiller seg som fysiske reaksjoner og fornemmelser ulike steder i kroppen.

Korrekt. Helt på ekte.

Å låse inn hva da? Men nei, jeg tror ikke det hjelper å tenke at hjernen din er gal, og "gal hjerne" tror jeg ikke er en psykisk diagnose heller. Selv har jeg aldri følt meg mindre gal etter at jeg fikk en diagnose som faktisk forklarer hvorfor hjernen min reagerer sånn som den gjør.

Er det ordsitater i Norge som lager janteloven?

Strengt tatt ikke et norsk sitat, men et oversatt bibelsitat tatt ut av sammenheng. Akkurat det får folk gjøre som de vil med, men jeg personlig støtter meg ikke til tilfeldig sammenraskede bibelsitater når jeg skal ta helsevalg.