Sitat av
slashdot
Problemet er at det er unyansert råd. Det er i prinsippet et veddemål, de rdu vedder på at politiet ikkje har bevismateriale nok, eller innsatsvilje til å skaffe det, eller ikkje gidder å gå til retten med saka.
Om det slår feil, så vil du få mildare straff om du spelar med, og vedgår det. Hadde påtalemakta tatt saka til retten, så hadde antakeleg du vorte idømd 3-5000 i forelegg.
Ja, men hva er oddsen?
La oss først se på det
taktiske.
Hvor ofte er det politiet gamler på at folk skal inkriminere seg selv? Hvor ofte er de egentlig på fisketur etter én ting, men fordi folk begynner å plapre, så finner de plutselig noe helt annet de ikke var klar over? Litt for ofte virker det som.
Og hvor mye har du å tjene på å tilstå? Det er selvsagt stor forskjell på forelegg fra onkel og bot fra retten, men hvis det skulle være snakk om fengsel, så er det vel regler for slikt? Dessuten, selv om det er snakk om et hopp fra 2000 til 4000 kroner, så må man fortsatt konkludere med at hvis det er mer enn 50% sannsynlighet for henleggelse, så lønner det seg å nekte. Jeg mener også å ha hørt at en uforbeholden tilståelse maksimalt kan gi 10% strafferabatt (gjelder fengsel), uten at jeg kan dokumentere det på noen måte. Det er mye, men ikke
så mye. Det er veldig mye mindre enn ingen straff overhode...
Vi må heller ikke glemme en annen viktig faktor: tvil skal komme tiltalte til gode. Hvis man tilstår, så rydder man tvilen av veien. Så, dersom du nekter for alt, så er det slett ikke usannsynlig at de ikke får dømt deg for alle tiltalepunkter. De har som kjent en tendens til å slenge med ganske mange slik at de i alle fall får dømt deg for noe. Så, en tilståelse vil gi strafferabatt, men du får jo også kortere straff en aktoratets påstand hvis de ikke får dømt deg for hele lista. Jeg kan kun se for meg at tilståelse er taktisk lurt i de tilfellene hvor det er fullstendig opplagt at man er skyldig og det er få nok tiltalepunkter til at det ikke er noe tvilsomt som sniker seg med. Men selv da man ha i bakhodet at det er veldig lett å tro at andre vet mer enn de egentlig gjør - det er faktisk vanskelig å forestille seg at andre ikke vet noe en selv vet, og vice versa; vi skjønner det rent formelt, men i praksis suger mennesker på å sette seg inn i andres tanker. Og snuten vet å spille på dette; de vil selvsagt gjøre det fullstendig klart for deg at de har alle bevis og at en tilståelse er i din interesse. Det kan imidlertid godt være at de lyver så det renner av dem. Rent taktisk vil jeg derfor påstå at du egentlig skal ha veldig uflaks om det å nekte er en dårlig strategi.
Men så er jo ikke forbrytelse og straff et endimensjonalt spørsmål om hva som lønner seg på kort sikt. Det er også
strategiske spørsmål som må besvares. Blandt disse er hvor man vil i livet og hva slags samfunn man ønsker seg. Her finnes det ingen fasitsvar. Selv skulle jeg ønske at politiet var litt mer... korrekte... i sin fremtreden. De er rett og slett for sleipe og manipulerende mange ganger. Jeg stoler ikke på politiet. Jeg tror ikke de bryr seg om min velferd eller meg som person, og jeg tror ikke de vil meg vel. Slik jeg ser det er jeg mer tjent med å ikke ha noe politi da deres evne og vilje til å hjelpe meg er totalt fraværende mens deres ønske og mulighet til å gjøre livet surt for meg og alle andre er for stor. Jeg vet at dette er en kontroversiell holdning, men det er altså min oppfatning. Derfor anser jeg det nærmest som en moralsk forpliktelse å ikke samarbeide med dem, for slik å tvinge dem til å følge de reglene de selv er satt til å opprettholde. Dersom de over tid endrer adferd, og faktisk forsøker å oppnå folkets respekt, da kan man kanskje vurdere å samarbeide med dem fordi man har et genuint ønske om å gjøre deres jobb lettere. Men det fordrer at man mener den jobben de gjør er til det beste for samfunnet. Jeg kan dessverre ikke si at jeg mener dette pr. i dag; de er dårlige folk som gjør en dårlig jobb i å håndheve dårlige lover.
På den annen side, hvis jeg hadde gjort noe alvorlig galt i livet mitt, så ville jeg hatt et genuint ønske om å rette opp feilene, få skuta på rett kjøl og gå videre. I slike situasjoner er dette med straff, oppreisning og tilgivelse faktorer som plutselig spiller en viktig rolle. Jeg ville ikke følt at jeg 'slapp unna' hvis jeg satt der med samvittighetsnag og fordømmelse resten av livet. Da kan en tilståelse være på sin plass på grunn av respekt. Ikke bare respekt for eventuelle ofre, men også av respekt for en selv og egen integritet.
Med andre ord, å tilstå kan godt være det klokeste valget, men da er det sannsynligvis av helt andre grunner enn et ønske om redusert straff.
