Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  59 3496
Heisann.
Jeg er ei 21 år gammel jente, og jeg har slitt med spiseforstyrrelser i omtrent 8 år. Alle de årene så har jeg kastet opp i hvert fall 5-6 ganger daglig.
Jeg har likevel ikke fått noen diagnose enda, ettersom jeg er altfor redd for å spørre om hjelp. Har kanskje ikke ønsket hjelp, ikke før nå.
Jeg er desperat, og tennene mine er så ødelagte. Jeg holder nå på å rotfylle min 2. tann i en alder av 21. De andre tennene mine har jeg ekstremt vondt i. Det er uutholdelig, altså den intense smerten og i tillegg til hvor mye det koster å dra til tannlege. Jeg mener det, tennene mine er helt fucka, og jeg skjønner ikke at jeg holder ut smerten lengre. Det er vel kanskje den smerten som gjør at jeg vil få hjelp nå. Har også brukt opp uendelig mye penger (føles det ut som) på mat og diverse.
Jeg bare lurer på hvordan jeg skal gå fram for å be om hjelp, sånn helt spesifikt. Hvem skal jeg kontakte? Jeg har virkelig lyst til å bli bedre, tror jeg da. Jeg føler meg bare helt alene oppi dette her, og vet ikke hvor jeg skal starte. Ingen, absolutt ingen, vet om min "spiseforstyrrelse", om jeg kan kalle det det enda.
Så er det noen som vet hva jeg kan gjøre? Må jeg dra til legen? Jeg har aldri vært hos fastlegen jeg har nå, jeg måtte bytte ettersom jeg flyttet.
Har hørt han legen jeg har nå er ganske urimelig mot pasienter, så det gjør at jeg ikke vil kontakte han.
Hvor mye må jeg betale for å få hjelp? Hvordan fungerer noe av dette her? Blir jeg innlagt?

Jeg har så lyst til å få hjelp og bli bedre, men jeg er så redd. Takk på forhånd uansett om jeg får svar her eller ikke! Og beklager for evt skrivefeil her, jeg er litt satt ut.
Sist endret av livermorium; 6. oktober 2020 kl. 01:24.
Begynn med å bytte til en fastlege du IKKE har hørt dritt om, bestill time og beskriv det akkurat som du gjør her. Bedre å smøre tjukt på enn å underdrive. Lurt av deg å ta tak før du ødelegger kroppen/psyken permanent, god begynnelse å spørre her. Ingen behandlere kommer til å kjefte på eller dømme deg, og du vil få hjelp så lenge du er villig til å ta imot, lykke til!
Sitat av funksjon Vis innlegg
Begynn med å bytte til en fastlege du IKKE har hørt dritt om, bestill time og beskriv det akkurat som du gjør her. Bedre å smøre tjukt på enn å underdrive. Lurt av deg å ta tak før du ødelegger kroppen/psyken permanent, god begynnelse å spørre her. Ingen behandlere kommer til å kjefte på eller dømme deg, og du vil få hjelp så lenge du er villig til å ta imot, lykke til!
Vis hele sitatet...
Hva vil legen gjøre om jeg forteller det?
Liksom, jeg er på det punktet hvor jeg vet jeg kommer til å prøve å vri meg unna om det er slik at jeg får hjelp eller når jeg sitter på legens kontor og skal forsøke å fortelle hva som er galt med meg.
Er nesten slik at jeg vet at jeg må få hjelp ved tvang, hvis ikke så går det ikke. Skulle ønske noen kunne gjøre det for meg, eller ja. Men det vet jeg ikke går.
Jeg får ikke byttet fastlege heller, ettersom det er venteliste på alle. Står på venteliste hos en annen jeg har sansen for, men jeg er nummer 40 så det vil ta tid.
Det legen din trolig gjør er å henvise deg til en psykolog. Du må ha henvisning hvis du ikke skal betale for det selv. Du kan betale for en time hos en privat lege hvis du ikke vil til fastlegen din og få henvisning.

ROS har veileding om spiseforstyrrelser på nett og på sentre rundt i landet, det kan du også sjekke ut, du trenger ikke henvisning der: https://nettros.no/fa-hjelp/

Synes du det er vanskelig å fortelle til legen og tenker at du kommer til å underdrive, så skriv en lapp til ham eller en melding på helsenorge. Du må ikke bagatellisere problemet, da kan det bli vanskelig å få hjelp på DPS dessverre.
Sist endret av *pi; 6. oktober 2020 kl. 11:01.
Hei på deg lille mor
Bytt til ny lege., punkt en.
Jeg tok kontakt med min lege for noen måneder siden, gammel dame med et helt galt syn på mat og vekt.
Nå går jeg i terapi med en hyggelig psykepleier.
Du er så ung,har hele livet foran deg. Kanskje får du to kids og en man som elsker deg, og å vaske bilen.
Ta grep du er faktisk den viktigeste personen i ditt liv.
Klem fra Bety



.



.
Har byttet lege nå, men jeg får ikke benyttet meg av den legen før neste måned. Skal jeg da bare bestille time hos legen jeg har nå i midlertidig? Eller vente til neste måned?
Jeg vil egentlig bare få det «unnagjort» og komme igang med å få hjelp. Har trossalt utsatt dette her i flere år, og konsekvensene av det blir bare større og større.
Samtidig vet jeg ikke hvordan jeg vil takle å møte en lege nå som muligens vil «avfeie» meg da, eller ja, ikke ta meg seriøst.
Jeg måtte bestille en akutt tannlegetime pga jeg plutselig fikk ekstremt vondt i en tann. Jeg må sikkert rotfylle den også, og det blir da den tredje tannen jeg rotfyller. Er så flau.
Kan dette bli «dekket» på noen som helst måte? Eller må jeg få hjelp først før de dekker de regningene?
Er så dyrt å dra til tannlege. Og jeg må jo holde alt dette skjult for familie og slikt, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om de merker at jeg bruker såpass mye penger.

Alt dette er rett og slett for mye for meg å takle helt på egenhånd.
Ang. ventetid på legebytte så er min erfaring at det går greit om du ringer og sier at du har byttet til den legen.

Jeg byttet lege fordi jeg hadde problemer og trengte å snakke med noen som tok meg seriøst. Det gikk helt fint for meg i hvert fall. Jeg fikk kjempe hjelp og henvisning til spesialist umiddelbart, men det tok naturligvis tid før de kunne finne time. Om en ringer til stedet en har (evt.) blitt henvist så kan det jo tenkes at en kan pushe seg selv litt frem i køen.

Det er veldig bra at du tar tak i dette nå og det er veldig bra at du innser at det ikke er noe du skal måtte takle på egenhånd.

Flere steder i landet tilbys det lengre innleggelser med opplegg for å blandt annet gi deg en pause, men også noen verktøy du kan bruke når du får stabilisert deg litt. Om du blir innlagt så mener jeg du vil få tannlegebehandling dekket, så det kan jo kanskje være en slags gulrot der fremme et sted?
Føles litt som alt går i mot meg nå. Det er lange ventelister hos alle legene, jeg tror tanna mi har knekt så jeg har innmari vondt. Får bestille en legetime til den legen jeg har for øyeblikket imorgen og håpe han tar meg seriøst.
Jeg bare vrir meg i smerter nå hele tiden, men det er jo vel fortjent og selvforskyldt. Kan jo ikke akkurat klage da. Er ingenting som lindrer heller, jeg har tatt altfor mye smertestillende.
Håper virkelig jeg får en time hos tannlegen imorgen. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skal gjøre altså.
Og håper ikke det er så lang ventetid for en time hos legen.
Sitat av livermorium Vis innlegg
Føles litt som alt går i mot meg nå. Det er lange ventelister hos alle legene, jeg tror tanna mi har knekt så jeg har innmari vondt. Får bestille en legetime til den legen jeg har for øyeblikket imorgen og håpe han tar meg seriøst.
Jeg bare vrir meg i smerter nå hele tiden, men det er jo vel fortjent og selvforskyldt. Kan jo ikke akkurat klage da. Er ingenting som lindrer heller, jeg har tatt altfor mye smertestillende.
Håper virkelig jeg får en time hos tannlegen imorgen. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skal gjøre altså.
Og håper ikke det er så lang ventetid for en time hos legen.
Vis hele sitatet...
Det er ikke selvforskyldt. Ingen velger å ha det sånn. Spiseforstyrrelser er sykdom, og det er lov å klage litt

Finnes det ikke tannlegevakt/akuttimer hos tannlege? Ring i morgen tidlig og forklar hvor vondt du har det. Hvis du trenger dokumentasjon på hvor alvorlig spiseforstyrrelsen er då kan det jo hende tannlegen kan skrive noe om tilstanden.

Prøv gamlelegen du, ikke sikkert han er så ille som du har hørt. Leger har i alle fall akuttimer hvis du ringer med en gang de åpner. Da får du time samme dag. Hvis ikke han tar deg seriøst kan det være et alternativ å punge ut for en privattime på Volvat eller lignende, hvis du har råd og det finnes i nærheten.
Dro til tannlegen idag. Må rotfylle en tredje tann nå, samtidig ble jeg satt på antibiotika fordi jeg fikk en bakterieinfeksjon i ganen.
Spurte hun om hvordan det blir med betaling og om jeg kan få det dekt på noe slags vis. Det trodde hun ikke at gikk, fordi når det gjelder de skadene jeg har fått på tennene, så har ikke det sammenheng med oppkast.
Så jeg sitter litt fint i det nå.
Har ikke fått ringt legen enda, ble mye som skjedde idag. Har feber og greier også pga den infeksjonen. Kanskje jeg gjør det imorgen. Vet ikke. Skulle ønske noen kunne gjøre dette sammen med meg.
Er ingen sjanse for at jeg kommer til å fortelle familie om dette, siden jeg vet at mamma er veldig redd for det å få diagnoser og alle konsekvenser det medbringer. Og hun ser vel litt på psykisk sykdom som noe man kan «lett» komme ut av bare man gjør en innsats.
Liker å holde sånne ting da på avstand i og med at jeg bor hjemme nå. Og hvis jeg skulle fortalt mamma om det, så hadde jeg trengt å ha noen andre som jeg kunne hatt som støtte i tilfelle mamma ble sint eller noe.
Men jeg er faktisk motivert for å bli frisk da, om jeg kan si det. Jeg vil det.
Er du sikker på at du ikke burde dele dette med moren din? Kjenner ikke foreldrene dine, men jeg vil tro at hvis deres kjære datter har et problem, så vil de støtte deg så godt de kan!

Vet ikke så mye om spiseforstyrrelser. Men er fremprovoserer du brekninger med fingrene, for så å kaste opp det du har spist?
Trenger ikke svare hvis du ikke vil altså!
Sist endret av HelpMePlz; 8. oktober 2020 kl. 14:34. Grunn: Skriveleif
Egentlig eneste som hjelper for min del er meditasjon. Kanskje ikke helt samme problem men, egentlig bare det som gir mening for min del.

Kanskje det ikke løser problemet men, det gjør det enklere og leve med.
Sist endret av leadenfoot; 8. oktober 2020 kl. 14:39.
Sitat av HelpMePlz Vis innlegg
Er du sikker på at du ikke burde dele dette med moren din? Kjenner ikke foreldrene dine, men jeg vil tro at hvis deres kjære datter har et problem, så vil de støtte deg så godt de kan!

Vet ikke så mye om spiseforstyrrelser. Men er fremprovoserer du brekninger med fingrene, for så å kaste opp det du har spist?
Trenger ikke svare hvis du ikke vil altså!
Vis hele sitatet...

Ja, de bryr seg selvfølgelig. Det vet jeg.
Problemet er bare måten mamma håndterer det på, hun tar det veldig tungt. Spesielt hater hun folk som juger, og hva har ikke jeg gjort for hun nå i 8 år?
Jeg klarer ikke si det direkte til hun. Det eneste jeg håper på nå, er å få komme til en lege som klarer å ta meg seriøst og hjelpe meg.

Og til det andre spørsmålet, ja, men nå, etter alle disse årene, har jeg blitt så rutinert at jeg klarer å fremprovosere uten å bruke fingrene eller noe som helst.
Dette med å være åpen om psykisk helse til foreldre kan være ganske vanskelig. Du vet jo ikke hvordan de vil takle det, og det kommer til å bli et problem om de "takler det feil", det vil si at de blir sinte og påfører deg skam for det du gjør mot deg selv. Du skal ikke skamme deg over at du lider av spiseforstyrrelser! Om de henger seg opp i at du har løyet for dem fremfor at du er syk, så er det et nytt problem du må tenke på. Du kjenner dog dine foreldre best, og vet om det er best å snakke med dem eller ikke. Jeg sliter psykisk selv og angrer på at jeg har vært åpen med mine foreldre, jeg skulle ønske de ikke visste noe som helst. De vet lite, men de tror selv de vet mye. Og det er slitsomt.

Jeg går ut ifra at tannlegen din har skjønt tegninga, hva har hen sagt? Jeg vet at tannleger kan se på tennene om en pasient lider av bulimi og lignende. Har ikke hen gitt deg råd? Det er en liten mulighet for at hen kan henvise deg til fastlegen (eller en annen lege), jeg tror ikke en tannlege kan henvise til psykolog.

Hadde jeg vært deg, ville jeg gått til legen du har nå. Det kan godt hende at hen er en god lege, selv om du har hørt negative ting om hen. Legg alle kortene på bordet og fortell hvordan du har det. Om du syns det er veldig vanskelig å snakke, så kan du skrive et notat. Et brev. Det er ikke teit eller dumt, det er fullt forståelig at du gjør det om du syns det er krevende å sette ord på ting der og da. Hvordan forløpet vil bli kan ikke jeg forutse, men du vil garantert bli henvist til en psykolog. Der finnes mange former for terapi og det er en mulighet for at du får tilbud om innleggelse. Det tenker jeg kan være lurt å takke ja til, og du vil få mer informasjon om det der og da om det blir aktuelt. Hos en psykolog kan du lære deg hvordan du snakker om dette. Det er ubehagelig og vondt å åpne seg, og å gå i terapi er røft. En innleggelse vil være enda røffere. Du vil ofte føle at du ønsker å gi opp og du vil mangle motivasjon til å bli frisk. Du må gjøre all drittjobben selv, men en psykolog og et støttende hjelpeapparat kan gjøre jobben litt enklere. Du må aldri tenke at det du sier eller føler er feil, dumt, teit, skamfullt, idiotisk, ubetydelig og den slags ting. Si hva du føler og ikke vær redd for å sette ord på følelsene og tankene dine.

Hadde jeg bodd i samme by som deg så skulle jeg møtt deg og ringt til legen sammen med deg og hjulpet deg så godt jeg kan. Har du en venn du kan stole på eller be om hjelp? Håper du velger å ta kontakt med lege og søke hjelp. Det er så viktig. Du kan få det bedre og du kan bli frisk, men det å kjempe mot en spiseforstyrrelse er sinnssykt vanskelig, og kan på sikt føles helt umulig. Men det er mulig å bli frisk.

Du bør sjekke ut:
Spiseforstyrrelsesforeningen: https://www.spisfo.no/
Rådgivning om spiseforstyrrelser: https://nettros.no/
Sitat av livermorium Vis innlegg
Ja, de bryr seg selvfølgelig. Det vet jeg.
Problemet er bare måten mamma håndterer det på, hun tar det veldig tungt. Spesielt hater hun folk som juger, og hva har ikke jeg gjort for hun nå i 8 år?
Jeg klarer ikke si det direkte til hun. Det eneste jeg håper på nå, er å få komme til en lege som klarer å ta meg seriøst og hjelpe meg.
Vis hele sitatet...
Du må huske at ingen løgner er like. Du har ikke lyvd for å lure henne, men fordi det nå er en skam forbundet med sykdommen din. Er viktig å erkjenne for seg selv at grunnen til at man holder det skjult gjerne endrer seg med tiden. Akkurat på samme måte som at årsakssammenheng til sykdommen trolig har endret seg veldig de siste åtte årene. Det blir gjerne en selvforsterkende skam siden du også føler at du lyver til de som er glad i deg. Selv om monsteret i hodet forteller deg hva du skal føle om noe så betyr ikke det at det er sant. Det er nesten alltid motsatt.

Det er mange veier til Rom, og hvis du føler det er vanskelig å ta det opp med din mor først så er det mulig å ta veien med legen og spesialhelsetjenesten først. Med en behandler kan du sammen ta det opp med din mor, det kan være veldig betryggende å ha en nøytral tredjepart som også har faglig tyngde til å forklare hvordan du kanskje tenker på en måte som du selv finner vanskelig å forumulere. Det kan også være lurt å være veldig konkret med hvordan du ønsker at din mor (eller noen andre nære) kan støtte deg. Alt er trolig ganske nytt for henne, og det kan være vanskelig å være spesielt tålmodig med noen når man selv sliter.

Når det kommer til tannlegen, ikke bruk dyre kredittkort eller andre måter å betale for behandling. De fleste tilbyr en form for finansiering som er langt mer overkommelig enn det kredittkortselskapet kan tilby. Og når du er under behandlig av spesialhelsetjenesten så dekkes tannproblemer som følge av sykdom av sykehuset. De har en egen refusjonsordning, og det er noe de kan ordne med en gang du begynner behandlingen. Det er ikke spesielt vanskelig å få en henvisning til spesialhelsetjenesten for noe så alvorlig som en spiseforstyrrelse, og når man har satt en diagnose så oppnår man også en rettigheter for oppfølgning i helsetjenesten, som raskere behandling.

Dørstokkmila er den største. Når du først har fått foten innenfor så ruller en del ting av seg selv. Det er ikke en kamp du skal stå i alene.
Takk alle sammen for at dere tar dere tid til å svare!
Jeg skjelver litt akkurat nå, for jeg har nå ringt legekontoret og fått en time. Det var en svært hyggelig dame som svarte, og hun spurte om hva jeg trengte en time for. Jeg svarte at jeg trengte hjelp for spiseforstyrrelser, som jeg ikke har fått hjelp for, og at jeg har strevet med det ganske lenge. Har en time fredag i neste uke, altså en stund til. Hun tilbød meg en time i morgen, men da har jeg ikke mulighet.
Så nå skjer det.
Ville bare fortelle dette her til noen, og da blir det her jeg deler det.
Hun spurte meg i telefonen også om jeg tenkte innleggelse. Syns det var veldig brått. Vet ikke egentlig hva jeg tenker om selve hjelpen eller hvordan jeg skal få hjelp eller noe sånt. Håper de vet bedre.
Stå på lille venn, jeg sliter med noe av den samme problematikken.
Selvsagt kan jeg ikke kjenne på dine følelser, men mat problemer har jeg også.
Skal i terapi i morgen, men er så dårlig at jeg knapt klarer å kle på meg og børste håret.
Har prøvd meg på Janis Joplin metoden, bare la håret finne seg en vei. Det fungerer svært dårlig.
Ikke gi opp. Dersom du har tette rør så kontakter du en rørlegger.Forsvinner strømmen ringer du en autorisert elektriker , har du fysiske og eller psykiske symptomer kontakter du en lege, og så videre.
Klem fra Betty
Sitat av livermorium Vis innlegg
Takk alle sammen for at dere tar dere tid til å svare!
Jeg skjelver litt akkurat nå, for jeg har nå ringt legekontoret og fått en time. Det var en svært hyggelig dame som svarte, og hun spurte om hva jeg trengte en time for. Jeg svarte at jeg trengte hjelp for spiseforstyrrelser, som jeg ikke har fått hjelp for, og at jeg har strevet med det ganske lenge. Har en time fredag i neste uke, altså en stund til. Hun tilbød meg en time i morgen, men da har jeg ikke mulighet.
Så nå skjer det.
Ville bare fortelle dette her til noen, og da blir det her jeg deler det.
Hun spurte meg i telefonen også om jeg tenkte innleggelse. Syns det var veldig brått. Vet ikke egentlig hva jeg tenker om selve hjelpen eller hvordan jeg skal få hjelp eller noe sånt. Håper de vet bedre.
Vis hele sitatet...
Bra jobba! Nå må du bare passe på å ikke bagatellisere og snakke det bort når du kommer til timen. Lurt å ha en plan på hva du skal si, eventuelt skrive det ned. Men klapp deg selv på skuldra for å ha tatt det første, skumle skrittet
Takk for svar!
Jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å gå.
Lurer på om det er noen som har noen erfaringer, gode eller ei, rundt nettopp det å få behandling for spiseforstyrrelser? Hva er, la oss kalle det «typiske» behandlingsmetoder?

Forestiller meg at jeg blir lagt inn, overvåket ved måltidene og kanskje oftere, får forbud mot å gå på do alene - evt at jeg må telle høyt på do imens en pleier står utenfor og hører på for å forsikre seg om at jeg ikke kaster opp.

Altså har jeg ingen, absolutt ingen, erfaring med hvordan dette foregår. Leser «imorgen var jeg alltid en løve» for tiden, og den gir meg ikke akkurat mere lyst til å be om hjelp.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Da har jeg legetime imorgen, og gruer meg. Angrer. Sliter litt med å forstå hvorfor jeg har gjort dette. Er en dum idé.
Jeg vet jo hva problemet mitt er og jeg ser også videre hva løsningen er - nettopp at jeg må slutte å kaste opp hele jævla tiden. Og det er jo det samme som det legen kommer til å si sikkert uansett, så det er vel litt bortkastet.
Er så jævlig ekkel.
Dette klarer du helt fint. Stå på, du har freak i ryggen.
Burde jeg fortelle om tidligere rusproblemer og muligens kanskje litt alkoholproblemer de siste månedene?
Vil ikke at det skal være noe som de vektlegger, og kjenner jeg systemet rett vil de ikke akkurat se bort i fra det
Hvis du ikke lyver til deg selv, og faktisk har kontroll på rusbruken din så skal du ikke si noe. Hvis det er sånn at det virker som om det eskalerer skal du fortelle om det.

Edit: Fortell gjerne om det uansett. Det vil øke sjansene for en god recovery å være helt ærlig, men ved visse tilfeller kan helsevesenet slå seg vrang og kreve førerkortet ditt og avrusning og diverse tull før de gidder å hjelpe deg med problemene dine. Det er helt forkastelig, men et reellt problem i den norske psykiatrien.
Sist endret av Relevant; 23. oktober 2020 kl. 02:19.
Lykke til.
Jeg ble tidligere nektet behandling da jeg fortalte om alkoholvaner, tolv år siden. Det fikk ikke konsekvenser for førerretten, men barnevernet tok seg en tur for å snakke med min sønn og meg.
Etter å ha vært edru i ett år var behovet for terapi nesten borte.
Jeg skal i terapi i dag jeg også, gruer meg ganske mye og har ikke sovet i natt. Det går nok bra for oss begge to skal du se.
Klem fra Betty
Sitat av livermorium Vis innlegg
Jeg vet jo hva problemet mitt er og jeg ser også videre hva løsningen er - nettopp at jeg må slutte å kaste opp hele jævla tiden. Og det er jo det samme som det legen kommer til å si sikkert uansett, så det er vel litt bortkastet.
Er så jævlig ekkel.
Vis hele sitatet...
Nei, det er symptomet og ikke problemet. Du har en sykdom som gjør at du kaster opp maten. Du er ikke ekkel.

Håper det er en bra og forståelsesfull lege du møter. Oppdater oss
Sitat av *pi Vis innlegg
Nei, det er symptomet og ikke problemet. Du har en sykdom som gjør at du kaster opp maten. Du er ikke ekkel.

Håper det er en bra og forståelsesfull lege du møter. Oppdater oss
Vis hele sitatet...
Støtter opp under dette.
Hei, hvordan gikk det?
Jeg pratet i en time om det verste som har hendt meg i min fortid,og det gikk fint. Håper du vil fortsette og ikke tok skrekken.
Min terapeut og jeg har en god tone og jeg tror vi forstår hverandre.
God helg og klem fra Betty
Det gikk ikke så bra.
Kanskje det bare ikke er noe feil med meg, at alt er et oppspinn i hodet mitt? Faen. Jeg vet ikke. Jeg har uansett ikke noe håp lengre, ikke for meg, min økonomi, framtid, «behandling» eller noe som helst.

Han sa at jeg kanskje ikke hadde noen spiseforstyrrelse, og at jeg så helt sunn og frisk ut. Hva nå enn det skal bety? Han visste ikke så mye om spiseforstyrrelser egentlig. Og han skremte meg egentlig veldig mye i starten, fordi han ba meg kjappe meg å fortelle hva som feiler meg siden han hadde liten tid. Han snakket i telefon med datteren sin imens jeg var der. Og så spurte han om veldig direkte spørsmål, typ «kaster du opp 1 gang i uka?», jeg svarer at det er kanskje 5 ganger om dagen. «Men du må spise fortsatt siden du er på en sunn vekt da?»
Virket ikke som han trodde på meg.
Også «har du anoreksi eller bulimi?», samtidig som han titter på pc skjermen og krever et svar fordi han leser høyt fra en eller annen sjekkliste som han tror er fasit.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre fra nå. Skal ta noen blodprøver hos han neste uke.

Det eneste jeg vil er å komme til noen som faktisk forstår seg på spiseforstyrrelser, men det virker jo helt fuckings umulig å komme seg dit. Ihvertfall alene.
Nei, fucka opplegg, fucka forsøk, latterlig.
Sitat av livermorium Vis innlegg
Det gikk ikke så bra.
Kanskje det bare ikke er noe feil med meg, at alt er et oppspinn i hodet mitt? Faen. Jeg vet ikke. Jeg har uansett ikke noe håp lengre, ikke for meg, min økonomi, framtid, «behandling» eller noe som helst.

Han sa at jeg kanskje ikke hadde noen spiseforstyrrelse, og at jeg så helt sunn og frisk ut. Hva nå enn det skal bety? Han visste ikke så mye om spiseforstyrrelser egentlig. Og han skremte meg egentlig veldig mye i starten, fordi han ba meg kjappe meg å fortelle hva som feiler meg siden han hadde liten tid. Han snakket i telefon med datteren sin imens jeg var der. Og så spurte han om veldig direkte spørsmål, typ «kaster du opp 1 gang i uka?», jeg svarer at det er kanskje 5 ganger om dagen. «Men du må spise fortsatt siden du er på en sunn vekt da?»
Virket ikke som han trodde på meg.
Også «har du anoreksi eller bulimi?», samtidig som han titter på pc skjermen og krever et svar fordi han leser høyt fra en eller annen sjekkliste som han tror er fasit.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre fra nå. Skal ta noen blodprøver hos han neste uke.

Det eneste jeg vil er å komme til noen som faktisk forstår seg på spiseforstyrrelser, men det virker jo helt fuckings umulig å komme seg dit. Ihvertfall alene.
Nei, fucka opplegg, fucka forsøk, latterlig.
Vis hele sitatet...
Dette var trist å høre. Det du beskriver er en helt elendig behandling, helt fra første spørsmål. Du kunne godt ha sendt inn en klage eller skrive anmeldelse på legelisten, dette er overhodet ikke en måte å møte en pasient på. Fucka opplegg ja, men ikke din feil.

Jeg håper du ikke gir opp, få deg time hos noen andre. Hvis du trenger en pep talk og litt bekreftelse først fra noen som kan spiseforstyrrelser, så kontakt ROS som jeg linket til tidligere.
Eneste løsning jeg ser nå: komme meg langt ned i vekt igjen.
Måtte veie meg hos legen også, til tross for at jeg fortalte han at jeg ikke har gjort det på lenge fordi det er en stor trigger for meg. Faen
Sitat av livermorium Vis innlegg
Eneste løsning jeg ser nå: komme meg langt ned i vekt igjen.
Måtte veie meg hos legen også, til tross for at jeg fortalte han at jeg ikke har gjort det på lenge fordi det er en stor trigger for meg. Faen
Vis hele sitatet...
Nei, du trenger ikke gå ned i vekt for å få hjelp. Du trenger å snakke med noen som skjønner problemet. Hvis du trenger dokumentasjon, så kan kanskje et notat fra tannlegen din hjelpe. Men først og fremst trenger du å snakke med noen som skjønner at folk kan være syke uten at det synes på dem. Det er hjelp å få, du må bare lete.
Dette høres helt crayzy ut.
Jeg må fylle ut skjemaer om hvordan jeg har hatt det i perioden siden sist time, dumme spørsmål som jeg svarer på, men som gir behandleren et verktøy uten å måtte spørre og grave om det samme hver gang.
Du må få henvisning til psykiatrisk poliklinikk så fort som mulig, fastlegene vet lite om dette.
Ikke gi deg, skaff deg en alliert som kan bli med deg på neste legetime, den du booker NÅ.
Ingen kan klare seg helt alene, helller ikke du.
Klem fra Betty
med fruktkjøtt.
Tias's Avatar
Crew
Jeg tror du bør bytte fastlege, og få en ny time.
Det er fullt hos alle fastlegene her jeg bor, han jeg var hos idag var den eneste som var ledig (30+ ledige plasser.. lurer på hvorfor...).
Står på venteliste til en annen, men laaangt bak i køen.
Så sånn jeg ser det nå så er jeg ganske ganske ganske fucked. Føles bare mislykka ut alt sammen, ikke sant, det er jo det? Vet ikke hva annet jeg kan gjøre bare, vil bare ut av denne ekle kroppen.

Har ingen som jeg kan ta med meg heller, ettersom jeg ikke har så mange venner i denne byen, og det er uaktuelt å snakke med foreldrene mine.
Også føler jeg meg så til bry. Vil ikke det.
Sitat av livermorium Vis innlegg
Det er fullt hos alle fastlegene her jeg bor, han jeg var hos idag var den eneste som var ledig (30+ ledige plasser.. lurer på hvorfor...).
Står på venteliste til en annen, men laaangt bak i køen.
Så sånn jeg ser det nå så er jeg ganske ganske ganske fucked. Føles bare mislykka ut alt sammen, ikke sant, det er jo det? Vet ikke hva annet jeg kan gjøre bare, vil bare ut av denne ekle kroppen.

Har ingen som jeg kan ta med meg heller, ettersom jeg ikke har så mange venner i denne byen, og det er uaktuelt å snakke med foreldrene mine.
Også føler jeg meg så til bry. Vil ikke det.
Vis hele sitatet...
Da ville jeg betalt for en privat legetime for å få henvisning til psykolog. Eller gå tilbake til han idioten og bare krev eksplisitt om å bli henvist. Det er jo ikke så lett å være bestemt, men det kan funke.
Kjære lille søte du. En flott jente i starten på livet, du fortjener alt godt, du er ikke til bry.
Jobber du, studerer, nav ? Uansett finnes det noen du kan kontakte, noen som kan støtte og hjelpe deg videre.
Ikke la den legetimen i dag komme i veien for et godt liv senere. Alle har krav på forsvarlig helsehjelp, så om du ikke fikk respons hos fastlegen i dag, kontakt kommunelegen. Hadde jeg visst det jeg hvet nå kunne jeg også kommet videre før.
Jeg vet at det er sykt vanskelig å be om hjelp, men gjør det likevel. Du kommer til å takke deg selv når du er på et trygt sted i et opplegg som passer for deg.
Klem fra Betty
Han vet tydeligvis ikke hva han prater om. Gå til neste time, krev henvisning til en spesialist.

Det er ikke mislykka, bare en dårlig start. Ikke la det rasshølet hindre deg i å bli frisk.
Takk for svar. Får se hva det blir til neste time. Kanskje han drar hjem denne helgen og leser seg opp på spiseforstyrrelser, kanskje det blir bedre, lol. Tror jeg egentlig vet hva jeg trenger men jeg klarer ikke kreve det.

Nurse Betty: takk for utrolig koselige svar. Jeg er privatist nå for tiden, tar opp fag for å komme inn på medisinstudiet neste år. Det er målet mitt da. Så jeg vil jo egentlig få hjelp nå så fort som mulig slik at jeg slipper å deale med dette de neste årene.
Stå på, dette skal du klare, og ikke minst du har krav på helsehjelp.
Lett blir det ikke, du må legge ned stor innsats selv over tid. Men vil du bli lege så vil du bli lege.
Jeg ønsket også å bli lege, hadde karakterer til å komme inn på studiet og en enorm interesse for medisin,bøtter og spann med empati. Rådgiver på videregående sa at legeyrket var primært for menn, men sykepleier kunne jeg gå for.
Vel, dette var på tidlig åttitall.
Ikke la noe eller noen stoppe deg. Har du legeforeldre?
Klem fra Betty
Trådstarter
Avbestilte timen hos den legen jeg var hos nettopp. Han mente jeg egentlig bare slet med overspising og at ikke oppkast er noe vesentlig i denne saken. Min subjektive mening er at i og med at jeg kaster opp det jeg spiser, så spiser jeg mere etterpå FORDI jeg er så sulten og kroppen er helt tappet for energi og næring. Det er en ond evigvarende fuckings sirkel. I tillegg så spurte han meg direkte ut «men har du depresjon eller angst da?», da jeg svarte at jeg ikke visste (har aldri blitt diagnostisert med noe), så var han nesten litt irritert i blikket og sa oppgitt «men det er ikke så vanskelig spørsmål. det er jo enten et ja eller nei, så hva er du?»
blir irritert på han og meg selv når jeg tenker tilbake på denne timen. sinnet går utover meg selv i form av å kaste opp mere og å slå meg selv (ja, enda en rar greie jeg gjør).

Og idag tannlegen sa til meg at den ene tannen som jeg hadde så mye tannverk i, var død. Har en død tann.
Har vært mye verre de siste dagene også, kastet opp absolutt alt jeg har spist. På kveldene må jeg drikke alkohol eller ta en sovetablett for å klare å sove, og ikke spise og kaste opp.

Får en ny fastlege ved månedsskifte nå da, så det er siste mulighet (bokstavelig talt!), fordi jeg ikke har flere fastlegebytter igjen etter det. Denne fastlegen her er helt ny, så vet ikke helt om jeg er såå optimistisk..

Og i tillegg så nevnte jeg faktisk for den legen jeg nå var hos at jeg ville inn på medisinstudiet, da svarte han «Åh! Nei, ikke gjør det! Det er en forbannelse..»
han ville få det til å virke som en spøk, men jeg merket tydelig at han innerst inne faktisk mener det
Sist endret av livermorium; 4 uker siden kl. 12:04.
Sitat av livermorium Vis innlegg
Avbestilte timen hos den legen jeg var hos nettopp. Han mente jeg egentlig bare slet med overspising og at ikke oppkast er noe vesentlig i denne saken. Min subjektive mening er at i og med at jeg kaster opp det jeg spiser, så spiser jeg mere etterpå FORDI jeg er så sulten og kroppen er helt tappet for energi og næring. Det er en ond evigvarende fuckings sirkel. I tillegg så spurte han meg direkte ut «men har du depresjon eller angst da?», da jeg svarte at jeg ikke visste (har aldri blitt diagnostisert med noe), så var han nesten litt irritert i blikket og sa oppgitt «men det er ikke så vanskelig spørsmål. det er jo enten et ja eller nei, så hva er du?»
Vis hele sitatet...
Synes nesten du burde rapportere han her. Dette er helt borti natta.
Ja, den fastlegen har ledige plasser av en grunn...

Men, supert at du får ny fastlege! At personen er nyutdannet er nok til din fordel da spiseforstyrrelser har blitt sett mye nøyere på de siste 20-30 årene og det har da gjort at det blir tatt mer opp i utdannelsen.

Jeg har trua på deg!
Tastaturkriger
Deezire's Avatar
Donor
Du trenger ikke nødvendigvis å vente til månedskiftet med å bestille legetime hos den nye legen din. Selv om personen ikke er fastlegen din (enda) så er det ingenting som hindrer dem å ha en time med deg. Ring legekontoret og be om en hastetime med den nye legen. Ikke stress med at du ikke har flere legebytter. En samtale med fylkeslegen din så har du så mange fastlegebytter du måtte ønske, spesielt med behandlingen du har opplevd.
Trådstarter
Har jo mye å si hva legens subjektiv tanker om spiseforstyrrelser er. En gjenganger er «du må trene mer», «heldigvis ble du ikke født i slummen i Afrika uten mat», «fiks døgnrytmen». Pluss de fleste fastleger er drittlei jobben sin, virker det som i hvert fall. Og dermed kommer ikke jeg noen vei.
Legen jeg skal til nå har også maange ledige plasser, kanskje det er en grunn til det også.
Jeg orker faktisk ikke å bli avvist igjen. Takler avvisning generelt jævlig dårlig, som de aller fleste, spesielt når det kommer fra en eller annen autoritet slik som en lege. Leger skal jo hjelpe deg, så da tenker jeg automatisk at det er det beste for meg å leve livet med å kaste opp.

Men er et ganske reelt problem dette her, at det er såpass vanskelig å skaffe hjelp. Eller så er det bare for meg, kanskje jeg ikke prøver hardt nok bare. Vet ikke, alt er kaos egentlig..

Edit: Egentlig så har jeg mista den piffen til å be om hjelp. Tror ikke så mye på at det kommer til å skje. Så gidder ikke prøve.
Skal bli ferdig hos tannlegen bare og bli blakk etter det. Så kan jrg fortsette i fred.
Sist endret av livermorium; 4 uker siden kl. 18:09.
Når du først får den hjelpen du trenger vil du takke deg selv for at du prøvde - det er garantert verdt det. Ikke gi deg!
Får virkelig vondt av å lese dette, TS.
Kanskje beste er å oppsøke psykolog, muligens privat hvis du har mulighet? Virker ikke som leger har noe særlig forståelse for situasjonen din.
Ønsker deg alt godt, håper det går bra med deg.
Trådstarter
Har noen tips for å beskytte emaljen så mye som mulig mot syreskader? Emaljen er vel nå skadet for bestandig, men lurer på om det er noe forebyggende jeg kan gjøre.

Og kan det være at jeg har fått syreskader i halsen/spiserøret? Hva er sannsynligheten for det? Vet ikke hvor store innvendige skader jeg har i kroppen. Skal få bestilt en legetime og få sjekket alt sammen i stedet for å spørre dere her om dette, men jeg kvier meg jo veldig til det. Så bare spør her foreløpig, håper det er greit
Sist endret av livermorium; 3 uker siden kl. 12:26.
Kjedelig og høre hvor mye ubrukelig leger det er i offentlig sektoren.. Spesielt da man trenger hjelpen sårt.

Har du tenkt tanken på privat lege/sykehus? Da får du den hjelpen du trenger, da de ikke har dårlig tid og mer erfaring rundt de fleste «emner» som regel...

Pris er vel kanskje ikke helt innafor, dog finnes alltid løsninger der.



Sitat av livermorium Vis innlegg
Tror jeg egentlig vet hva jeg trenger men jeg klarer ikke kreve det.
Vis hele sitatet...
Hva tenker du er riktig hjelp for deg?
https://hnt.no/avdelinger/klinikk-fo...eforstyrrelser

De er veldig flinke. Det er nesten opp til deg selv hvor lenge du bor der, om du legger deg inn.
Lykke til, uansett hva du finner på. spiseforstyrrelser er både alvorlig og noe dritt.
Trådstarter
Ikke at dette er så viktig for noen, så unnskyld, men må bare si at nå har jeg bestilt legetime hos den nye legen til neste onsdag. Skrev kort at det dreide seg om hjelp for spiseforstyrrelser. Har ikke egentlig like lyst lengre, har faktisk null motivasjon, meeen jeg vet jeg må. Er bare skummelt og rart å gjøre dette alene.