Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  6 4582
Hei, hei

Jeg har siden barndommen ikke klart å få venner.
Hadde en, men da var jeg 6-5 år gammel, jeg husker heller ikke mye av vennskapen vår uansett så jeg vil ikke inkludere den.

Jeg vil ikke si at jeg ikke klarer å få venner; for jeg kunne sikkert få neon om jeg faktisk var interessert i de folka. Ja, men det var jeg aldri.
Alle "vennene" jeg hadde/har, ga meg en følelse av at de ikke faktisk ville være venner eller jeg selv ikke ville være det lenger, jeg var skeptisk til dems oppførsel som var litt merkelig, pga mange lita ting, eller kanskje store. Jeg hengte med de bare fordi jeg ikke ville være helt alene og se teit ut, for da ville jeg også, som et mobbeoffer, ha større sjanse på å få juling eller bare være skreket til og det ville jeg helst unngå.

Jeg må innrømme at jeg var ganske taus, sjenert og redd da jeg var yngre, men nå er det ikke sånt lenger; jeg klarer å føle meg mindre truet med folk rundt meg som oppfører seg normalt, dessuten har jeg ikke så store vansker med å snakke med folk lenger om jeg virkelig vil snakke med noen. Det eneste som står i veien for å skaffe seg venner er denne uineteressen.

Jeg prøvde å snakke med mange de virket interessert i meg, men jeg kunne alldri føle det samme, så nå er jeg i mange forhold der jeg må bare late som om jeg faktisk er interessert i dem; er dems venn, men det er jeg egentlig ikke. Det verste er at de faktisk ser på meg som en venn, så jeg kan ikke bare si det ut av det blå at jeg egentlig ikke liker dem, jeg vil jo ikke såre noen og heller ikke være alene.
Har du snakket med noen om dette tidligere? Kanskje du burde fått en vurdering på om det ligger noe bak denne "uinterressen"? Fesk så kan jo folk som har snev av asperbergers føle at venner bare er slitsomt. Det er jo mange grader av asbergers. Noen har kanskje ikke vist om det før de ble testet, fordi de fungerer stort sett helt bra i hverdagen men gjerne er litt lite sosiale av seg. Det trenger jo ikke være noe, det kan jo være at du bare ikke er særlig sosial av deg og får dekt det sosiale gjennom jobb/utdanning eller nær familie?
Trådstarter
21 3
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Har du snakket med noen om dette tidligere? Kanskje du burde fått en vurdering på om det ligger noe bak denne "uinterressen"? Fesk så kan jo folk som har snev av asperbergers føle at venner bare er slitsomt. Det er jo mange grader av asbergers. Noen har kanskje ikke vist om det før de ble testet, fordi de fungerer stort sett helt bra i hverdagen men gjerne er litt lite sosiale av seg. Det trenger jo ikke være noe, det kan jo være at du bare ikke er særlig sosial av deg og får dekt det sosiale gjennom jobb/utdanning eller nær familie?
Vis hele sitatet...
Nei, men jeg har tenkt å gjøre det. Du skjønner, selv om det finnes noe som taushetsplikt så kan "de" (helsesøster, psykolog...) fortsatt si noe til de andre jeg bor med/familien og det er noe jeg vil helst unngå. Foreldrene mine er ikke noen man burde snakke med om sånne ting, du burde se hvordan de reagerte når de fikk vite tanta mi fikk fødselsdepresjon
Jeg har lest litt om asbergers nå, mesteparten av symptomene passer, men jeg kan jo ikke gjøre noe uten en diagnose. Takk for innspillet ditt 'a
Trives du uten venner da? Virker jo nesten sånn, da du ikke virker særlig interessert.
Enkelte er jo bare sånn, og trives godt i eget selskap - isåfall er det jo noe en bare må akseptere.
Jeg ville ikke hoppet til konklusjoner om at det er noe galt med deg, typ autisme. Det du har fortalt om miljøet hjemme og på skolen gjør det ikke så merkelig om du sliter litt sosialt. Det gjør forøvrig mange ungdommer uten at det er noe feil med dem.

Sjansene er store for at du finner noen du klikker bedre med etterhvert. En forutsetning for i det hele tatt å komme dit at du kan vurdere om du klikker med folk, er å vise noe av deg selv. Det kan være litt sårbart når man har vokst opp med giftige holdninger rundt seg, men man kommer egentlig ikke unna litt sårbarhet om man skal bli kjent med noen.
Noen er bare sånne einstøinger, og det er ikke noe gærent med det. Å trives best med seg selv er digg, i forhold til dem som ikke klarer å være alene og hele tiden må finne på noe.

Når du blir venn med folk bare for å ha venner så er det ikke så rart at du ikke syns det er interessant eller givende. Man bør som minimum ha noe til felles med vennene sine å prate om eller drive med som begge liker.

Helsesøster eller psykolog vil ikke fortelle foreldrene dine om dette så det skal du ikke bekymre deg over. De har ikke lov om du er over 16 år.
Trådstarter
21 3
Oh, nei nei. Jeg trives ikke uten venner, det er derfor jeg fortsatt prøver å finne noen. Jeg har snakket med mange som har de samme interessene som meg, men det ender hver gang med at vi slutter å snakke med hverandre.
Da jeg sa at jeg bare ikke er interessert i de folka, så mente jeg folka rundt meg, ikke alle alle (...eller er det bare det jeg håper på. Jeg vil jo være interessert i dem. Og ja, jeg innser at det høres rart ut)

Jeg har prøvd det å "digge å være alene", for det høres ut som et mirakel til meg, men eh det går nok ikke.
Og ja, jeg innser at det må ikke være noe galt med meg bare pga den greia, men det er også noen andre ting jeg sliter med, som gjør at sannsynligheten stiger sånn her ++++