Hei. 27 år her, aldri hatt noe meningsfylt vennskap. Har bare ligget med 2 jenter.
nr 1. Var 18 år og jeg 23, vet det er fucka men jeg var jomfru da og hadde aldri så mye som holdt en jente i hånda engang. Hun var en venn av en venn av meg som kontakta meg og sa hun ville prøve weed og jeg kunne "feie over" henne som betaling.
nr 2. Var på rusavvenning i høsten, møtte en nymfoman dame på 25 år som prøvde seg på meg og vi har ikke hatt noe særlig kontakt etter det (hun svarer ikke på meldingene mine)
Jeg har aldri noen sinne hatt noen meningsfylte vennskap, de eneste jeg prater med er folk online og 1-2 folk som er venner men bor og jobber i Oslo. Fullførte ikke videregående pga konstant mobbing så jeg kunne ikke følge med i timen (var feit, veldig lav, snakka aldri og hadde store briller)
Etter jeg ble ferdig med rusbehandlingen i høst tenkte jeg nå i helvete skal jeg begynne å trene og bli fit (jeg klarte det) men så kom coronaen og stengte treningsenteret så jeg har mista alle gainsa jeg har fått. Trente hver eneste dag på purple burn pro (slankepiller med makka som gjør at du svetter som et helvete) også svømte jeg 1 time etter styrketreningen for utholdenhet trening.
Nå kan jeg ikke røyke hasj pga ingen har noe å selge så jeg drikker meg dritings hver eneste dag, har opplevd ting i barndommen utenom mobbing jeg ikke vil nevne her (sikkert noen som kan gjette seg til det)
Før drev jeg med rivo+xans og gikk kryssa rundt hver dag og husker ikke hva jeg gjorde. Abstinensene ble for mye så jeg kutta det, holdt meg til røykings only. Nå kan jeg ikke røyke så jeg går full 24/7.
Ingen av mine venner er ekte venner. De snakker til meg som om jeg var en klovn eller en mongolid tulling. Tror de skjønner at jeg har asberger selv om jeg ikke har sagt det til de.
Alle andre snakker normalt, stammer aldri. Er alltid selvsikre når de snakker, holder øyekontakt uten problem og ser aldri ned. Jeg har blitt mobba og tråkka på hele livet så jeg er helt motsatt. Er dritt lei av å være en 0.001% av alle.
Spør her derfor, er det noe håp for meg? Jeg er bare 170 cm høy, 27 år og ser ut som jeg 15 både i kroppsfasong og ansiktet. Har absolutt 0 sjeggvekst og stemmen min er som en 10 åring. Kids på 10-12 år er høyere enn meg og ser eldre ut.
Finnes det mennesker i kristiansandområdet som jeg kan gli inn i gjengen med som vil akseptere meg? Er egentlig fra arendal men har flytta til kristiansand i håp på å starte på nytt (har ikke gått særlig bra)
nr 1. Var 18 år og jeg 23, vet det er fucka men jeg var jomfru da og hadde aldri så mye som holdt en jente i hånda engang. Hun var en venn av en venn av meg som kontakta meg og sa hun ville prøve weed og jeg kunne "feie over" henne som betaling.
nr 2. Var på rusavvenning i høsten, møtte en nymfoman dame på 25 år som prøvde seg på meg og vi har ikke hatt noe særlig kontakt etter det (hun svarer ikke på meldingene mine)
Jeg har aldri noen sinne hatt noen meningsfylte vennskap, de eneste jeg prater med er folk online og 1-2 folk som er venner men bor og jobber i Oslo. Fullførte ikke videregående pga konstant mobbing så jeg kunne ikke følge med i timen (var feit, veldig lav, snakka aldri og hadde store briller)
Etter jeg ble ferdig med rusbehandlingen i høst tenkte jeg nå i helvete skal jeg begynne å trene og bli fit (jeg klarte det) men så kom coronaen og stengte treningsenteret så jeg har mista alle gainsa jeg har fått. Trente hver eneste dag på purple burn pro (slankepiller med makka som gjør at du svetter som et helvete) også svømte jeg 1 time etter styrketreningen for utholdenhet trening.
Nå kan jeg ikke røyke hasj pga ingen har noe å selge så jeg drikker meg dritings hver eneste dag, har opplevd ting i barndommen utenom mobbing jeg ikke vil nevne her (sikkert noen som kan gjette seg til det)
Før drev jeg med rivo+xans og gikk kryssa rundt hver dag og husker ikke hva jeg gjorde. Abstinensene ble for mye så jeg kutta det, holdt meg til røykings only. Nå kan jeg ikke røyke så jeg går full 24/7.
Ingen av mine venner er ekte venner. De snakker til meg som om jeg var en klovn eller en mongolid tulling. Tror de skjønner at jeg har asberger selv om jeg ikke har sagt det til de.
Alle andre snakker normalt, stammer aldri. Er alltid selvsikre når de snakker, holder øyekontakt uten problem og ser aldri ned. Jeg har blitt mobba og tråkka på hele livet så jeg er helt motsatt. Er dritt lei av å være en 0.001% av alle.
Spør her derfor, er det noe håp for meg? Jeg er bare 170 cm høy, 27 år og ser ut som jeg 15 både i kroppsfasong og ansiktet. Har absolutt 0 sjeggvekst og stemmen min er som en 10 åring. Kids på 10-12 år er høyere enn meg og ser eldre ut.
Finnes det mennesker i kristiansandområdet som jeg kan gli inn i gjengen med som vil akseptere meg? Er egentlig fra arendal men har flytta til kristiansand i håp på å starte på nytt (har ikke gått særlig bra)