For nesten 3 år siden ble jeg på alvor introdusert til psykedelia, og LSD, gjennom noen tilfeldige bekjentskaper. En sommerdag, etter en middelmådig erfaring ved for lav dosering, hadde jeg min første reelle trip. En ukjent versjon av virkeligheten åpnet seg for meg. Jeg oppfattet verden på en ny måte. Akkurat som mange andre i min situasjon.
Men det som gjorde min opplevelse noe ekstraordinær, var tiden etterpå. Årene etterpå. De dagene etter opplevelsen, begynte bitene å falle på plass. Jeg tilnærmet meg verden på en helt ny og positiv måte. Jeg hadde nå full oversikt over hvilke prioriteringer som er viktige. Fokus. Overse bagatellene og gjør det beste ut av nu'et.
Denne forandringen var så tydelig at mange av de som kjente meg i denne perioden bemerket at noe var forandret med meg. Kun i positiv forstand. I tiden etterpå sluttet jeg å fullstendig å benytte meg av alle substanser. Jeg rørte ikke en dråpe alkohol engang. I nærmere 2 år. Det første året var, til tross for en del unødvendige damebekymringer, muligens det beste året i mitt liv. Jeg jobbet akkurat nok til å kunne reise rundt og se verden. Oppleve menneskene, konsertene, livet. Hver dag hadde et euforisk klimaks.
Men etterhvert forandret ting seg. Normaliserte seg. Jeg endte opp i fast jobb. 5 uker med ferie. Punktum. Hver dag var en ond sirkel. 8-4. Livsenergien ble sakte men sikkert tappet fra meg. Smilet mitt ble mindre og mindre oppriktig. Et snev av panikk lå i bakgrunnen. Jeg følte meg ensom. Sosial omgang, med andre en kollegaer, ble begrenset til helgene.
Høsten kom og jeg forplantet alle følelsene mine, hele meg, i en person. Jeg klamret meg fast til det jeg trodde var mitt eneste håp om noen gang å oppleve ekte kjærlighet og lykke, men noe som egentlig var en tilfeldig flørt etter et nachspiel. Jeg tilegnet "forholdet" vårt, og henne, usannsynlige kvaliteter. Jeg fikk selvfølgelig ikke den tilbakemeldingen jeg naivt hadde håpet på, og gikk på en smell. En liten misforståelse påfølgende helg førte til en av de tyngste nettene i mitt liv. Aldri før hadde jeg vært så irrasjonell. Jeg begynte å fullstendig miste fokus, og meg selv. Klumpen i magen vokste seg enorm og ble liggende der. Jeg ble mer og mer redd for å bli avvist og såret igjen. Til den grad at jeg sakte men sikkert begynte å blokkere ut omverdenen. De eneste gangene jeg oppriktig lykke, var når jeg la alt bak meg og reiste langt bort. Noe som ble alt for sjelden på grunn av jobbsituasjonen min.
På dette tidspunktet begynte jeg å se mot alternative måter å unnslippe hverdagen på. En høstkveld kjøpte jeg et par six-packer med øl og hadde min første kveld "på fylla" på to år. Jeg var nå fullstendig ut av kontakt med den personen som smilte så oppriktig til verden tidligere. Ting ble ikke noe bedre, men jeg hadde ihvertfall funnet et alternativ. Etterhvert gjenoppdaget jeg også cannabis. Jeg var nå istand til å fullstendig legge alt til side en liten stund. Likevel ble inntaket begrenset til helgene, og jeg greide å bruke det som en slags selvmedisinering.
Rundt årskifte blomstret interessen min for psykedelia igjen. Jeg begynte å se tilbake på min erfaring med LSD, og det ble mer og mer klar over hvor stor innvirkning den ene opplevelsen hadde på meg. Jeg var nå på søken etter meningen med livet. Og den føltes innen rekkevidde. Etter noen positive, men ikke revolusjonerende erfaringer med bla. LSA, spiste jeg en større mengde med Cubensis i et noe uforberedt og impulsivt øyeblikk. Selve turen ble etterhvert for mye av det gode pga. for høy dosering, økonimiske bekymringer og tidspress. Men så kom nedturen. Endelig, for første gang på evigheter, fant jeg tilbake til meg selv. Jeg innså nok engang hvordan alt hang sammen, og hva som er viktig. Jeg og en av mine nærmeste venner forlot kåken vi hadde tilbrakt natten i, og entret verden. Da jeg åpnet døren og så ut, ble jeg fullstendig overveldet. Jeg var nå ikke istand til å holde tilbake følelsene og tårene. Jeg var blitt født på ny. Dette var å leve.
Men denne gangen varte ikke følelsen på samme måte. Ting vendte tilbake til det samme gamle iløpet av noen dager. Men jeg hadde nå funnet det jeg var på søken etter.
I perioden etterpå begynte jeg å miste litt av den sunne respekten man bør ha for slike substanser. Dette skyldes nok at mine erfaringer til nå var utelukkende positive, til tross for noen intense øyeblikk. Det var blitt mitt primære håp. Jeg prøvde både sopp og LSD ved senere anledninger, men fant ikke frem til lyset. Klumpen i magen begynte å vende tilbake under hver opplevelse, og ble også forsterket.
Jeg ble nå, nok engang gjennom tilfelige bekjentskaper, introdusert til Ecstasy. MDMA. Etter litt fordypning i stoffet, fant jeg ut at dette var min snarvei til lykke. Ved den første anledningen hvor jeg prøvde stoffet, inneholdt pillene en større dose med Amfetamin, og opplevelsen minnet meg mest om min middelmådige engangserfaring med speed tidligere. Settingen var i tillegg helt feil. Men jeg følte potensialet. Jeg bestemte meg for å prøve ren MDMA i sammenheng med sopp, i håp om å nå det perfekte, meningsfulle klimakset. Men opplevelsen ble noe annet en det jeg hadde håpet på. Kombinasjonen i seg selv var ubehangelig, men når nedturen nok engang kom, og jeg nettopp hadde spist en pille til, kom det jeg var på søken etter, ganger 100. Eller var det det? Triprapport finnes her. Settingen var langt ifra optimal, men jeg hadde det likevel helt perfekt. Følte jeg. Jeg begynte etterpå å fantasere om hvordan opplevelsen hadde vært visst jeg hadde ventet til nedturen med å innta Ecstasy, og situasjonen var mye bedre. Jeg introduserte idèen til den samme kammeraten som var med meg på åpenbaringen med sopp. Han hadde tidligere lovet seg selv at han aldri skulle prøve knips igjen, men ble likevel interessert når det var i sammenheng med sopp.
Så, igår samlet vi oss hjemme hos meg. Været var på topp, og vi hadde alkohol, et gram sopp hver og noen rene MDMA-piller som vi skulle benytte oss av utover kvelden. Etter et gram sopp og noen pils, kjente jeg virkningene av soppen. Men kun etter noen minutter med oppriktig glede, stabiliserte klumpen seg i magen min igjen. Istede for å konfrontere dette noe ytterligere, så jeg bort på posen med knips. Deretter på klokka. Om ikke så alt for lenge var jeg på nedtur fra den milde dosen med sopp, og klar for å finne lykken. Så enkelt. Kammeraten min hadde virkelig funnet frem til finformen og hadde det veldig bra. Dette var det eneste som gjorde meg oppriktig glad. Vi var iferd med å tusle bort til en fest. Jeg fikset håret og spiste to tabletter. Mot slutten av gåturen bort til festen, forsvant klumpen i magen, og ble erstattet med ekstase. Jeg foreslo etter kort tid at vi skulle stikke hjem til meg og nyte opplevelsen. På veien tilbake bestemte partneren min at han skulle innta en halv knips han også. På dette tidspunktet begynte substansen å gi mersmak. Jeg var glad for at han ville være en del av opplevelsen, men ekstra glad for at det var en halv knips igjen til meg. Vi kom hjem og satte oss inntil hverandre i sofaen. Klimakset ekskalerte mer og mer for oss begge, og vi ble enige om at dette var det best øyeblikket i vårt liv, noe jeg også er overbevist om nå. Vi snakket ut om alt, og fikk bekreftet at vi begge var mennesker med utrolig mange dype ting til felles. Øyeblikket varte i flere timer. Opplevelsen føles like dyp og meningsfull i ettertid, noe jeg vil tro er fordi alle forutsetningene var der. Alle de viktige grunnsteinene i vennskapet var blitt opprettet tidligere. Vi ble enige om at den terapautiske verdien av det hele var enorm. Men mersmaken var blitt enda mer intens. Hos oss begge. Det minste hint av at klimakset var iferd med å gi seg, ødela øyeblikket. Jeg fikk gang på gang resonert meg frem til et nytt klimaks, men det tok ikke lang tid før jeg var på ringerunde etter påfyll. Vi røykte et par jointer for å trigge impulsene mer. Det var da det skjedde.
Jeg reiste meg opp for å gå på do for første gang siden vi kom hjem til meg. På veien bort til dodøra kjente jeg virkelig den fysiske påkjenningen av en slik tur. Beina mine, og resten av kroppen prikket, og jeg var ustø. Jeg kom inn på doen. En svak uro senker seg over meg. Med en gang jeg tar tak i uroen, føles det som om noen tar tak i meg og drar meg inn i panikk og galskap. Iløpet av et sekund er jeg fullstendig overbevist om at jeg har utløst en alvorlig psykose, og er blitt gal. Jeg forstår nå fullstendig hva en psykose er. Veggene gløder. Flashback fra helvete. Dette er utvilsomt den mest ubehagelige opplevelsen i mitt liv. Like etter den beste. Men iløpet av noen sekunder er jeg tilbake. Jeg forviller meg tilbake til rommet mitt igjen. Prøver å holde masken. Ingen grunn til å ødelegge opplevelsen til den som betyr mest for meg akkruat nå. Jeg setter meg ned. Innser at jeg er like sårbar og dødelig som alle andre. Spesielt nå. Jeg ser tomt i veggen. Et skritt nærmere galskap. Sidemannen har sovnet, og jeg legger meg i senga mi. Innser at dette er et vendepunkt. En lekse. Kroppen som sier ifra. Jeg har fått tilbake respekten for slike substanser.
Når jeg våknet idag, var det med en litt annen følelse. Respekten, og minnet om den traumatiske opplevelsen henger igjen, men det er også noe mer. Jeg føler livsgleden. Ettergløden. Jeg kom nettopp hjem fra en to-timers lang gåtur, noe som startet som en joggetur i finværet. Jeg fikk fort en åpenbaring, og senket farten. Det er jo akkurat det jeg gjør feil. Springer gjennom livet, utålmodig på jakt etter en enkel mening med alt. Resten av spaserturen ble en av de beste turene i mitt liv.
Jeg skriver dette i håp om at det kan helpe meg til å holde på den ettergløden jeg har nå. Min største bekymring er meg selv. Jeg er livredd for å falle tilbake i de sporene som jeg har fulgt i det siste. Neste gang så er det jo ikke sikkert at galskapen slipper taket.
Men det som gjorde min opplevelse noe ekstraordinær, var tiden etterpå. Årene etterpå. De dagene etter opplevelsen, begynte bitene å falle på plass. Jeg tilnærmet meg verden på en helt ny og positiv måte. Jeg hadde nå full oversikt over hvilke prioriteringer som er viktige. Fokus. Overse bagatellene og gjør det beste ut av nu'et.
Denne forandringen var så tydelig at mange av de som kjente meg i denne perioden bemerket at noe var forandret med meg. Kun i positiv forstand. I tiden etterpå sluttet jeg å fullstendig å benytte meg av alle substanser. Jeg rørte ikke en dråpe alkohol engang. I nærmere 2 år. Det første året var, til tross for en del unødvendige damebekymringer, muligens det beste året i mitt liv. Jeg jobbet akkurat nok til å kunne reise rundt og se verden. Oppleve menneskene, konsertene, livet. Hver dag hadde et euforisk klimaks.
Men etterhvert forandret ting seg. Normaliserte seg. Jeg endte opp i fast jobb. 5 uker med ferie. Punktum. Hver dag var en ond sirkel. 8-4. Livsenergien ble sakte men sikkert tappet fra meg. Smilet mitt ble mindre og mindre oppriktig. Et snev av panikk lå i bakgrunnen. Jeg følte meg ensom. Sosial omgang, med andre en kollegaer, ble begrenset til helgene.
Høsten kom og jeg forplantet alle følelsene mine, hele meg, i en person. Jeg klamret meg fast til det jeg trodde var mitt eneste håp om noen gang å oppleve ekte kjærlighet og lykke, men noe som egentlig var en tilfeldig flørt etter et nachspiel. Jeg tilegnet "forholdet" vårt, og henne, usannsynlige kvaliteter. Jeg fikk selvfølgelig ikke den tilbakemeldingen jeg naivt hadde håpet på, og gikk på en smell. En liten misforståelse påfølgende helg førte til en av de tyngste nettene i mitt liv. Aldri før hadde jeg vært så irrasjonell. Jeg begynte å fullstendig miste fokus, og meg selv. Klumpen i magen vokste seg enorm og ble liggende der. Jeg ble mer og mer redd for å bli avvist og såret igjen. Til den grad at jeg sakte men sikkert begynte å blokkere ut omverdenen. De eneste gangene jeg oppriktig lykke, var når jeg la alt bak meg og reiste langt bort. Noe som ble alt for sjelden på grunn av jobbsituasjonen min.
På dette tidspunktet begynte jeg å se mot alternative måter å unnslippe hverdagen på. En høstkveld kjøpte jeg et par six-packer med øl og hadde min første kveld "på fylla" på to år. Jeg var nå fullstendig ut av kontakt med den personen som smilte så oppriktig til verden tidligere. Ting ble ikke noe bedre, men jeg hadde ihvertfall funnet et alternativ. Etterhvert gjenoppdaget jeg også cannabis. Jeg var nå istand til å fullstendig legge alt til side en liten stund. Likevel ble inntaket begrenset til helgene, og jeg greide å bruke det som en slags selvmedisinering.
Rundt årskifte blomstret interessen min for psykedelia igjen. Jeg begynte å se tilbake på min erfaring med LSD, og det ble mer og mer klar over hvor stor innvirkning den ene opplevelsen hadde på meg. Jeg var nå på søken etter meningen med livet. Og den føltes innen rekkevidde. Etter noen positive, men ikke revolusjonerende erfaringer med bla. LSA, spiste jeg en større mengde med Cubensis i et noe uforberedt og impulsivt øyeblikk. Selve turen ble etterhvert for mye av det gode pga. for høy dosering, økonimiske bekymringer og tidspress. Men så kom nedturen. Endelig, for første gang på evigheter, fant jeg tilbake til meg selv. Jeg innså nok engang hvordan alt hang sammen, og hva som er viktig. Jeg og en av mine nærmeste venner forlot kåken vi hadde tilbrakt natten i, og entret verden. Da jeg åpnet døren og så ut, ble jeg fullstendig overveldet. Jeg var nå ikke istand til å holde tilbake følelsene og tårene. Jeg var blitt født på ny. Dette var å leve.
Men denne gangen varte ikke følelsen på samme måte. Ting vendte tilbake til det samme gamle iløpet av noen dager. Men jeg hadde nå funnet det jeg var på søken etter.
I perioden etterpå begynte jeg å miste litt av den sunne respekten man bør ha for slike substanser. Dette skyldes nok at mine erfaringer til nå var utelukkende positive, til tross for noen intense øyeblikk. Det var blitt mitt primære håp. Jeg prøvde både sopp og LSD ved senere anledninger, men fant ikke frem til lyset. Klumpen i magen begynte å vende tilbake under hver opplevelse, og ble også forsterket.
Jeg ble nå, nok engang gjennom tilfelige bekjentskaper, introdusert til Ecstasy. MDMA. Etter litt fordypning i stoffet, fant jeg ut at dette var min snarvei til lykke. Ved den første anledningen hvor jeg prøvde stoffet, inneholdt pillene en større dose med Amfetamin, og opplevelsen minnet meg mest om min middelmådige engangserfaring med speed tidligere. Settingen var i tillegg helt feil. Men jeg følte potensialet. Jeg bestemte meg for å prøve ren MDMA i sammenheng med sopp, i håp om å nå det perfekte, meningsfulle klimakset. Men opplevelsen ble noe annet en det jeg hadde håpet på. Kombinasjonen i seg selv var ubehangelig, men når nedturen nok engang kom, og jeg nettopp hadde spist en pille til, kom det jeg var på søken etter, ganger 100. Eller var det det? Triprapport finnes her. Settingen var langt ifra optimal, men jeg hadde det likevel helt perfekt. Følte jeg. Jeg begynte etterpå å fantasere om hvordan opplevelsen hadde vært visst jeg hadde ventet til nedturen med å innta Ecstasy, og situasjonen var mye bedre. Jeg introduserte idèen til den samme kammeraten som var med meg på åpenbaringen med sopp. Han hadde tidligere lovet seg selv at han aldri skulle prøve knips igjen, men ble likevel interessert når det var i sammenheng med sopp.
Så, igår samlet vi oss hjemme hos meg. Været var på topp, og vi hadde alkohol, et gram sopp hver og noen rene MDMA-piller som vi skulle benytte oss av utover kvelden. Etter et gram sopp og noen pils, kjente jeg virkningene av soppen. Men kun etter noen minutter med oppriktig glede, stabiliserte klumpen seg i magen min igjen. Istede for å konfrontere dette noe ytterligere, så jeg bort på posen med knips. Deretter på klokka. Om ikke så alt for lenge var jeg på nedtur fra den milde dosen med sopp, og klar for å finne lykken. Så enkelt. Kammeraten min hadde virkelig funnet frem til finformen og hadde det veldig bra. Dette var det eneste som gjorde meg oppriktig glad. Vi var iferd med å tusle bort til en fest. Jeg fikset håret og spiste to tabletter. Mot slutten av gåturen bort til festen, forsvant klumpen i magen, og ble erstattet med ekstase. Jeg foreslo etter kort tid at vi skulle stikke hjem til meg og nyte opplevelsen. På veien tilbake bestemte partneren min at han skulle innta en halv knips han også. På dette tidspunktet begynte substansen å gi mersmak. Jeg var glad for at han ville være en del av opplevelsen, men ekstra glad for at det var en halv knips igjen til meg. Vi kom hjem og satte oss inntil hverandre i sofaen. Klimakset ekskalerte mer og mer for oss begge, og vi ble enige om at dette var det best øyeblikket i vårt liv, noe jeg også er overbevist om nå. Vi snakket ut om alt, og fikk bekreftet at vi begge var mennesker med utrolig mange dype ting til felles. Øyeblikket varte i flere timer. Opplevelsen føles like dyp og meningsfull i ettertid, noe jeg vil tro er fordi alle forutsetningene var der. Alle de viktige grunnsteinene i vennskapet var blitt opprettet tidligere. Vi ble enige om at den terapautiske verdien av det hele var enorm. Men mersmaken var blitt enda mer intens. Hos oss begge. Det minste hint av at klimakset var iferd med å gi seg, ødela øyeblikket. Jeg fikk gang på gang resonert meg frem til et nytt klimaks, men det tok ikke lang tid før jeg var på ringerunde etter påfyll. Vi røykte et par jointer for å trigge impulsene mer. Det var da det skjedde.
Jeg reiste meg opp for å gå på do for første gang siden vi kom hjem til meg. På veien bort til dodøra kjente jeg virkelig den fysiske påkjenningen av en slik tur. Beina mine, og resten av kroppen prikket, og jeg var ustø. Jeg kom inn på doen. En svak uro senker seg over meg. Med en gang jeg tar tak i uroen, føles det som om noen tar tak i meg og drar meg inn i panikk og galskap. Iløpet av et sekund er jeg fullstendig overbevist om at jeg har utløst en alvorlig psykose, og er blitt gal. Jeg forstår nå fullstendig hva en psykose er. Veggene gløder. Flashback fra helvete. Dette er utvilsomt den mest ubehagelige opplevelsen i mitt liv. Like etter den beste. Men iløpet av noen sekunder er jeg tilbake. Jeg forviller meg tilbake til rommet mitt igjen. Prøver å holde masken. Ingen grunn til å ødelegge opplevelsen til den som betyr mest for meg akkruat nå. Jeg setter meg ned. Innser at jeg er like sårbar og dødelig som alle andre. Spesielt nå. Jeg ser tomt i veggen. Et skritt nærmere galskap. Sidemannen har sovnet, og jeg legger meg i senga mi. Innser at dette er et vendepunkt. En lekse. Kroppen som sier ifra. Jeg har fått tilbake respekten for slike substanser.
Når jeg våknet idag, var det med en litt annen følelse. Respekten, og minnet om den traumatiske opplevelsen henger igjen, men det er også noe mer. Jeg føler livsgleden. Ettergløden. Jeg kom nettopp hjem fra en to-timers lang gåtur, noe som startet som en joggetur i finværet. Jeg fikk fort en åpenbaring, og senket farten. Det er jo akkurat det jeg gjør feil. Springer gjennom livet, utålmodig på jakt etter en enkel mening med alt. Resten av spaserturen ble en av de beste turene i mitt liv.
Jeg skriver dette i håp om at det kan helpe meg til å holde på den ettergløden jeg har nå. Min største bekymring er meg selv. Jeg er livredd for å falle tilbake i de sporene som jeg har fulgt i det siste. Neste gang så er det jo ikke sikkert at galskapen slipper taket.
Husk du har god tid på deg, du dør nok ikke på maaaaaaaaaaaaange år enda skal du se, så tid har du nok av!) =)
