Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  28 4164
Nå skal jeg dele noe som jeg synes er ganske flaut, noe jeg aldri har delt med de som står meg nær, og som til dels gnager en del på meg. Jeg er 26 år gammel, og har aldri vært i et forhold. Dette er noe jeg både tenker mye på, og tenker lite på. Det er ikke sånn at jeg er desperat eller kåt og bare ønsker et ligg, den delen tenker jeg lite på. One night stands er ikke interessant. Jeg tenker derimot mye på følelsen av å rett og slett ikke ha opplevd å være så nær et menneske, at noen har tenkt på meg på den måten, og når man har gått såpass lenge uten å få til noe så tærer det jo på selvsikkerheten.

Tolker man forkortelsen "incel" helt bokstavelig er det vel akkurat det jeg er, men jeg vil gjøre det klart at jeg på ingen måte føler at det er samfunnet eller andre mennesker som er årsaken til situasjonen min. Jeg er inneforstått med at jeg er meg selv skyldig, og at en forandring krever at jeg selv tar grep. På sett og vis føler jeg at jeg har sabotert mye for meg selv i oppveksten. Fra alderen ~11 til 16 gikk livet mitt ut på å skulke skolen og spille. Jeg fylles av skam over å tenke på hvem jeg var på den tiden. Jeg dusja ikke, pussa ikke tennene, klypte aldri håret, brydde meg ikke om venner eller familie. Man kan selvsagt ikke gjøre noe med fortiden, men jeg tenker tidvis mye på hvordan livet mitt hadde sett ut om jeg var "normal" gjennom ungdommen. Jeg føler rett og slett at jeg kasta vekk mange viktige år med utforsking og utvikling, og at jeg "henger bakpå".

Heldigvis innså jeg selv at jeg ikke kunne begynne på VGS uten å skjerpe meg, og er en helt annen person den dag i dag. Alikevel har jeg aldri klart å møte noen som virker å få noen interesse i meg på den måten. Jeg har fått nye venner både her og der, og tidvis vært veldig på topp sosialt, uten at noe har ført til mer enn venner. Jeg har selv prøvd å få til noe ved et par anledninger, og jeg føler at min manglende erfaring bringer med seg noen trekk som ikke akkurat hjelper. Jeg feiltolker signal, leser alt for mye inn i ting, og prøver alt for hardt å være med eller snakke med en person der jeg har fått for meg at det kan være noe. Ikke på en creepy eller plagsom måte, men på den måten at jeg svarer med en gang om jeg får en melding fra de, eller dropper alle planer om jeg får en anledning til å være med de.

Nå bør jeg sikkert komme til poenget før ingen gidder å lese lenger, så formålet med tråden er vel helst om noen andre har vært i samme situasjon som meg, men alikevel klart å finne den rette? Kanskje noen har gode råd på hva jeg bør jobbe med for å kunne finne noen? Er jeg så unormal som jeg selv føler? Kommer jeg rett og slett bare til å være alene for alltid? Jeg skjønner selv at jeg må jobbe litt med å tolke signaler, og ikke være for desperat. Jeg tipper også at jeg burde begynne å kle meg litt mer voksent, og tipper det i seg selv kan ha en effekt. Utover det er jeg litt rådvill. Jeg har prøvd et par dating-apper, men ble ingenting ut av det. Jeg er også den typen som ikke har et eneste bilde av seg selv, verken bra eller dårlig, så jeg tror ikke profilene mine blir spesielt gode.
Når jeg leser dette så virker dette som et direkte speilbilde av min egen ungdomstid, utenom dårlig hygiene.

Jeg tenker å tro at de som brukte ungdomstiden på gaming er ekstremt asosiale. Og de sosiale antenne må øves og trenes opp. Og det innebærer å komme seg ut av sin egen komfortsone.

Min "redning" var anabole steroider. Det fikset utseende mitt men de sosiale antenne mine var fortsatt helt på bærtur. Etterhvert i 20 årene begynte jeg å bli invitert på fester og alkoholen håndtere mine dårlige sosiale ferdigheter. Dette pågikk i et par år før det gikk opp et lys for meg at jeg så relativt bra ut. Da ble den nye meg at jeg spilte mye på at jeg var noob på det sosiale og det funka for meg. Jeg møtte en jente på et nach som endte opp med et ONS. Et par måneder senere var hun min første kjæreste godt oppe i 20 åra.

Nå anbefaler jeg ikke AAS til noen men for min del var det det som var triggeren for at jeg ble mer interessert i kosthold, trening, hygiene, utseende og jenter.
Sitat av Superspurv Vis innlegg
Når jeg leser dette så virker dette som et direkte speilbilde av min egen ungdomstid, utenom dårlig hygiene.

Jeg tenker å tro at de som brukte ungdomstiden på gaming er ekstremt asosiale. Og de sosiale antenne må øves og trenes opp. Og det innebærer å komme seg ut av sin egen komfortsone.

Min "redning" var anabole steroider. Det fikset utseende mitt men de sosiale antenne mine var fortsatt helt på bærtur. Etterhvert i 20 årene begynte jeg å bli invitert på fester og alkoholen håndtere mine dårlige sosiale ferdigheter. Dette pågikk i et par år før det gikk opp et lys for meg at jeg så relativt bra ut. Da ble den nye meg at jeg spilte mye på at jeg var noob på det sosiale og det funka for meg. Jeg møtte en jente på et nach som endte opp med et ONS. Et par måneder senere var hun min første kjæreste godt oppe i 20 åra.

Nå anbefaler jeg ikke AAS til noen men for min del var det det som var triggeren for at jeg ble mer interessert i kosthold, trening, hygiene, utseende og jenter.
Vis hele sitatet...
Steroider er nok ikke aktuelt, men ser greia med det å få en bedre fysikk. Jeg har faktisk drevet ganske aktivt med trening og vært ganske god på kosthold, men har ikke gjort så store underverkene for min del. Det er uansett noe jeg sikkert kommer til å begynne med igjen etter hvert. Fest og alkohol er jeg ikke særlig begeistra for, så det er kanskje litt ulempe, da det virker å være en av anledningene der folk ofte møtes. På den andre siden betyr jo det at jeg må finne andre plasser å møte folk, som kanskje øker sjansene for å finne rett person, og ikke bare finne noen som er villig (hvis det gir mening).
Jeg syns egentlig ikke noe her høres så unormalt eller rart ut. Jeg var 29 når jeg kom i mitt første ordentlige forhold og hadde bare ikke møtt den rette før det. Har aldri blitt sett på som rar eller følt meg utenfor av den grunn! Lange perioder som i flere år av gangen i sølibat fordi ingen vekka interessen og følelsesløs sex ikke gir meg noe, men vennene mine tror meg nesten ikke når jeg sier jeg har klart meg helt fint uten sex så lenge. Kompisene mine tror jeg har vært mye rundt fordi jeg er ikke en outcast men en helt vanlig person som bare ikke har like lett som enkelte andre for å klikke romantisk med noen. Har vært litt hookups nå og da gjennom åra før jeg kom i forhold men ingen jeg klikka bra nok med til å bli sammen med og orke å ha rundt meg 24/7. I perioder har det kanskje irritert meg litt at jeg er kresen men mye mer verdt å vente med forhold til den rette enn å sjekke noen bare for å være med noen! Har aldri vært der hvor jeg har trengt nærhet eller omsorg men hatt nok med meg selv og mitt og likt livet mitt og fritidsinteressene mine selvom jeg sikkert kunne droppa mye pøbelstreker og kriminalitet hehe..

Incel ville jeg aldri ha identifisert meg som selvom det er kinda ufrivillig at jeg ikke møtte flere jeg fikk følelser og romantisk kjemi med, volcel eller incel samma det ikke sett sånne labels på deg sjæl! Incelfellesskapet på nettet hjernevasker deg til å tro du er mer anderledes og taper enn du er også blir det en selvoppfyllt profeti hvor du alieniserer damer og dating fra deg selv enda mer. Det eneste som åpenbart er bommert av det du gjør er å ikke ha noen bilder av deg i dating profilen for ingen gidder å like profilen da.
At du prioriterer date om du får sjansen fremfor andre ting du uansett kan gjøre når som helst er normalt å at du svarer med en gang du ser melding er normalt det å! Det er bare ødeleggende å spille noe spill å vente 2 timer å svare henne bare fordi det tok 1 time å få svar fra henne først! Barnslig shit og ikke noe å bygge en tillitsfull og trygg relasjon på.. Ikke legg så jævlig mye analyser i det, svar når du føler for men du trenger ikke legge hele sjela di i en du nettopp har begynt å skrive med. Bruk tid på å bli kjent!

Hvis du har lett for å feiltolke signaler så ikke glem at kommunikasjon er nøkkelen. Spør rett ut om hun kunne være interessert i å gå på date med deg for å bli bedre kjent på "den måten" istedet for å lure på om smilet hennes er et tegn til deg eller tilfeldig, istedet for å analysere hvor mange vinkler mot deg hun sitter med kneet og hva det skal bety, eller hva smilyen hun sender betyr og istedet for å nærme deg på keitete måter som er anstrengende for deg og for utydelig (eller creepy) for henne.
Ikke bruk bol det er ikke løsningen bare ta tiden til hjelp så møter du ei en dag du kanskje minst venter det!
Sist endret av Harek; 5. april 2021 kl. 23:40. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av drewjuice Vis innlegg
Steroider er nok ikke aktuelt, men ser greia med det å få en bedre fysikk. Jeg har faktisk drevet ganske aktivt med trening og vært ganske god på kosthold, men har ikke gjort så store underverkene for min del. Det er uansett noe jeg sikkert kommer til å begynne med igjen etter hvert. Fest og alkohol er jeg ikke særlig begeistra for, så det er kanskje litt ulempe, da det virker å være en av anledningene der folk ofte møtes. På den andre siden betyr jo det at jeg må finne andre plasser å møte folk, som kanskje øker sjansene for å finne rett person, og ikke bare finne noen som er villig (hvis det gir mening).
Vis hele sitatet...
Jeg forstår at AAS er uaktuelt. Det er det for de aller fleste. Men poenget mitt står fortsatt om at man må øve på å være sosial. Dette blir kanskje vanskeligere med tiden, og enkelte har værre utgangspunkt enn andre. Det med festing var min greie for at jeg skulle være sosial. Om man henger på et treningssenter, har en fast pokergjeng eller en annen sosial hobby kan det være en plattform for å videreutvikle seg sosialt.

Du bør ikke ha den tankegangen om at du måå få deg kjæreste asap. Der tror jeg kroppsspråket ditt vil røpe deg. Ellers har jeg ingen spesielle gode råd. Jeg var kanskje litt heldig på den fronten. Jeg er straks 30 år. Jeg har hatt 1 kjæreste i løpet av livet mitt og har per dags dato en kone.

Da du først finner deg ei jente du slår deg til ro med, så vil det telle positivt at du ikke brukte 20 åra på å få et tresifret antall sexpartnere.
Sist endret av Superspurv; 5. april 2021 kl. 23:59.
Sitat av Harek Vis innlegg
Jeg syns egentlig ikke noe her høres så unormalt eller rart ut. Jeg var 29 når jeg kom i mitt første ordentlige forhold og hadde bare ikke møtt den rette før det. Har aldri blitt sett på som rar eller følt meg utenfor av den grunn! Lange perioder som i flere år av gangen i sølibat fordi ingen vekka interessen og følelsesløs sex ikke gir meg noe, men vennene mine tror meg nesten ikke når jeg sier jeg har klart meg helt fint uten sex så lenge. Kompisene mine tror jeg har vært mye rundt fordi jeg er ikke en outcast men en helt vanlig person som bare ikke har like lett som enkelte andre for å klikke romantisk med noen. Har vært litt hookups nå og da gjennom åra før jeg kom i forhold men ingen jeg klikka bra nok med til å bli sammen med og orke å ha rundt meg 24/7. I perioder har det kanskje irritert meg litt at jeg er kresen men mye mer verdt å vente med forhold til den rette enn å sjekke noen bare for å være med noen! Har aldri vært der hvor jeg har trengt nærhet eller omsorg men hatt nok med meg selv og mitt og likt livet mitt og fritidsinteressene mine selvom jeg sikkert kunne droppa mye pøbelstreker og kriminalitet hehe..

Incel ville jeg aldri ha identifisert meg som selvom det er kinda ufrivillig at jeg ikke møtte flere jeg fikk følelser og romantisk kjemi med, volcel eller incel samma det ikke sett sånne labels på deg sjæl! Incelfellesskapet på nettet hjernevasker deg til å tro du er mer anderledes og taper enn du er også blir det en selvoppfyllt profeti hvor du alieniserer damer og dating fra deg selv enda mer. Det eneste som åpenbart er bommert av det du gjør er å ikke ha noen bilder av deg i dating profilen for ingen gidder å like profilen da.
At du prioriterer date om du får sjansen fremfor andre ting du uansett kan gjøre når som helst er normalt å at du svarer med en gang du ser melding er normalt det å! Det er bare ødeleggende å spille noe spill å vente 2 timer å svare henne bare fordi det tok 1 time å få svar fra henne først! Barnslig shit og ikke noe å bygge en tillitsfull og trygg relasjon på.. Ikke legg så jævlig mye analyser i det, svar når du føler for men du trenger ikke legge hele sjela di i en du nettopp har begynt å skrive med. Bruk tid på å bli kjent!

Hvis du har lett for å feiltolke signaler så ikke glem at kommunikasjon er nøkkelen. Spør rett ut om hun kunne være interessert i å gå på date med deg for å bli bedre kjent på "den måten" istedet for å lure på om smilet hennes er et tegn til deg eller tilfeldig, istedet for å analysere hvor mange vinkler mot deg hun sitter med kneet og hva det skal bety, eller hva smilyen hun sender betyr og istedet for å nærme deg på keitete måter som er anstrengende for deg og for utydelig (eller creepy) for henne.
Ikke bruk bol det er ikke løsningen bare ta tiden til hjelp så møter du ei en dag du kanskje minst venter det!
Vis hele sitatet...
Greit å se at det ikke bare er meg! Jeg kan nok til dels kjenne meg igjen i mye av det du sier. I likhet med deg så er jeg ikke interessert i meningsløse hookups, så mye ligger nok i å oppsøke muligheter til å treffe folk, og bygge opp selvsikkerhet slik at jeg klarer å bruke mulighetene som eventuelt kommer.

Grunnen til at jeg nevnte "incel" var egentlig bare for å avklare at jeg ikke identifiserer meg med noen sånne "grupperinger", eller har den type syn på samliv og relasjoner.

Det med bilder er absolutt skivebom ja. Jeg klarte vel å dra frem et par bilder, men jeg måtte kontakte andre for å få tak i en håndfull bilder som kanskje kunne brukes. Jeg har rett og slett ingen bilder av meg selv, og får følelsen av at det å ta et bilde spesifikt for formålet dating-app også blir litt rart. De fleste man ser der inne har jo ørten perfekte bilder fra reiser og hele pakka. Uansett så virker dating-appene ganske håpløse for oss gutter? Jeg leste noe ganske dyster statistikk her inne som fikk meg til å legge Tinder-ideen på hylla.

Ellers har du noen gode poenger angående det jeg ser på som mine dårlige trekk. Jeg er ikke typen som driver med pickup artist greier og ser på alt dette som et spill, så å skulle vente med å svare noen så og så lenge med vilje eller sånne ting var ikke tanken. På den andre siden tror jeg desperasjon er en ekstrem turnoff, og problemet mitt er nok at jeg fort fremstår som desperat. Altså prøver jeg alt for hardt å få til interaksjoner med jenter jeg tror jeg har fått signaler fra. Logikken er nok noe sånt som "jo mer jeg snakker med denne personen, jo større er sjansen for at noe vil skje", men resultatet blir bare at jeg prøver for hardt. Det jeg har lært meg, som en slags "regel", er å prøve å tolke hvorvidt den jeg snakker med genuint er like interessert i å snakke med meg som jeg er i å snakke med de. For eksempel tar jeg det som et dårlig tegn om jeg ender opp med å være den eneste som prøver å starte samtaler, og aldri får noe særlig tilbake. I tillegg så føler jeg at min mangel på erfaring får ting til å virke som mye mer enn det er, men der er det jo noe med det du sier om å kanskje bare tørre å spørre, istedenfor å gå å lure og vente på et eller annet tegn.
Sitat av Superspurv Vis innlegg
Min "redning" var anabole steroider. Det fikset utseende mitt men de sosiale antenne mine var fortsatt helt på bærtur. Etterhvert i 20 årene begynte jeg å bli invitert på fester og alkoholen håndtere mine dårlige sosiale ferdigheter. Dette pågikk i et par år før det gikk opp et lys for meg at jeg så relativt bra ut. Da ble den nye meg at jeg spilte mye på at jeg var noob på det sosiale og det funka for meg. Jeg møtte en jente på et nach som endte opp med et ONS. Et par måneder senere var hun min første kjæreste godt oppe i 20 åra.

Nå anbefaler jeg ikke AAS til noen men for min del var det det som var triggeren for at jeg ble mer interessert i kosthold, trening, hygiene, utseende og jenter.
Vis hele sitatet...
Det er jo fantastisk at det gikk bra med deg og at du klarte å komme deg til et sted hvor du trives med deg selv og verden! Hatten av for det, virkelig! Men fremstår ikke løsninga som litt vel risikabel? Komboen ensomhet, manglende antenner, spritfyll og bol - med alt det kan medføre av humørsvingninger og lignende - det fremstår som litt av et minefelt å feste i.
Kan anbefale boka 'Models: Attract Women Through Honesty" av Mark Manson.
Hjalp hvertfall meg veldig. Istedetfor å spille spill og prøve å late som man er en kul fyr så handler det bare om å være ærlig.
Vær ærlig mot deg selv og mot alle du møter, fortell om hvor perfekt uperfekt du er og vis medmenneskelighet så går resten veldig greit.
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Det er jo fantastisk at det gikk bra med deg og at du klarte å komme deg til et sted hvor du trives med deg selv og verden! Hatten av for det, virkelig! Men fremstår ikke løsninga som litt vel risikabel? Komboen ensomhet, manglende antenner, spritfyll og bol - med alt det kan medføre av humørsvingninger og lignende - det fremstår som litt av et minefelt å feste i.
Vis hele sitatet...
Kan kjenne meg igjen i Spurven på det meste bortifra delen om bol, det var min vei inn i et "normalt liv" etter en ungdomstid fylt med gaming.
Vil ikke si det er spesielt risikabelt, spesielt ikke hvis man fjerner bol fra formelen. Fikk min første dame i midten av tjueårene selv, og ganske mange av mine kompiser har sin første dame nå i slutten av tjueårene, så ville ikke stresset for mye om jeg var TS. Men det er viktig å oppsøke nye personer og sosiale situasjoner, og ikke stagnere og ende tilbake igjen i en ond sirkel.
Sitat av Revbatim Vis innlegg
Kan anbefale boka 'Models: Attract Women Through Honesty" av Mark Manson.
Hjalp hvertfall meg veldig. Istedetfor å spille spill og prøve å late som man er en kul fyr så handler det bare om å være ærlig.
Vær ærlig mot deg selv og mot alle du møter, fortell om hvor perfekt uperfekt du er og vis medmenneskelighet så går resten veldig greit.
Vis hele sitatet...
Dette er noe jeg har innsett selv, men noe jeg definitivt må prøve å være mer bevisst på. Den boken skal sjekkes ut!

Sitat av Jorg Vis innlegg
Kan kjenne meg igjen i Spurven på det meste bortifra delen om bol, det var min vei inn i et "normalt liv" etter en ungdomstid fylt med gaming.
Vil ikke si det er spesielt risikabelt, spesielt ikke hvis man fjerner bol fra formelen. Fikk min første dame i midten av tjueårene selv, og ganske mange av mine kompiser har sin første dame nå i slutten av tjueårene, så ville ikke stresset for mye om jeg var TS. Men det er viktig å oppsøke nye personer og sosiale situasjoner, og ikke stagnere og ende tilbake igjen i en ond sirkel.
Vis hele sitatet...
Jeg har nok definitivt stagnert litt i det siste, så det er noe å jobbe med, men det har nesten vært vanskelig å ikke stagnere litt det siste året. Det beste er nok å planlegge frem mot mer normale tider, og bryte seg ut av sirkelen igjen så snart det er litt lettere å få til.
Sitat av drewjuice Vis innlegg
Nå skal jeg dele noe som jeg synes er ganske flaut, noe jeg aldri har delt med de som står meg nær, og som til dels gnager en del på meg. Jeg er 26 år gammel, og har aldri vært i et forhold. Dette er noe jeg både tenker mye på, og tenker lite på. Det er ikke sånn at jeg er desperat eller kåt og bare ønsker et ligg, den delen tenker jeg lite på. One night stands er ikke interessant. Jeg tenker derimot mye på følelsen av å rett og slett ikke ha opplevd å være så nær et menneske, at noen har tenkt på meg på den måten, og når man har gått såpass lenge uten å få til noe så tærer det jo på selvsikkerheten.

Tolker man forkortelsen "incel" helt bokstavelig er det vel akkurat det jeg er, men jeg vil gjøre det klart at jeg på ingen måte føler at det er samfunnet eller andre mennesker som er årsaken til situasjonen min. Jeg er inneforstått med at jeg er meg selv skyldig, og at en forandring krever at jeg selv tar grep. På sett og vis føler jeg at jeg har sabotert mye for meg selv i oppveksten. Fra alderen ~11 til 16 gikk livet mitt ut på å skulke skolen og spille. Jeg fylles av skam over å tenke på hvem jeg var på den tiden. Jeg dusja ikke, pussa ikke tennene, klypte aldri håret, brydde meg ikke om venner eller familie. Man kan selvsagt ikke gjøre noe med fortiden, men jeg tenker tidvis mye på hvordan livet mitt hadde sett ut om jeg var "normal" gjennom ungdommen. Jeg føler rett og slett at jeg kasta vekk mange viktige år med utforsking og utvikling, og at jeg "henger bakpå".

Heldigvis innså jeg selv at jeg ikke kunne begynne på VGS uten å skjerpe meg, og er en helt annen person den dag i dag. Alikevel har jeg aldri klart å møte noen som virker å få noen interesse i meg på den måten. Jeg har fått nye venner både her og der, og tidvis vært veldig på topp sosialt, uten at noe har ført til mer enn venner. Jeg har selv prøvd å få til noe ved et par anledninger, og jeg føler at min manglende erfaring bringer med seg noen trekk som ikke akkurat hjelper. Jeg feiltolker signal, leser alt for mye inn i ting, og prøver alt for hardt å være med eller snakke med en person der jeg har fått for meg at det kan være noe. Ikke på en creepy eller plagsom måte, men på den måten at jeg svarer med en gang om jeg får en melding fra de, eller dropper alle planer om jeg får en anledning til å være med de.

Nå bør jeg sikkert komme til poenget før ingen gidder å lese lenger, så formålet med tråden er vel helst om noen andre har vært i samme situasjon som meg, men alikevel klart å finne den rette? Kanskje noen har gode råd på hva jeg bør jobbe med for å kunne finne noen? Er jeg så unormal som jeg selv føler? Kommer jeg rett og slett bare til å være alene for alltid? Jeg skjønner selv at jeg må jobbe litt med å tolke signaler, og ikke være for desperat. Jeg tipper også at jeg burde begynne å kle meg litt mer voksent, og tipper det i seg selv kan ha en effekt. Utover det er jeg litt rådvill. Jeg har prøvd et par dating-apper, men ble ingenting ut av det. Jeg er også den typen som ikke har et eneste bilde av seg selv, verken bra eller dårlig, så jeg tror ikke profilene mine blir spesielt gode.
Vis hele sitatet...
Jeg syns du er tøff som velger å fortelle om deg selv og dine utfordringer. Håper du får gode svar og etterhvert kommer dit du vil. Livet er for kort til å leve i ufrivillig ensomhet.
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
Det er jo fantastisk at det gikk bra med deg og at du klarte å komme deg til et sted hvor du trives med deg selv og verden! Hatten av for det, virkelig! Men fremstår ikke løsninga som litt vel risikabel? Komboen ensomhet, manglende antenner, spritfyll og bol - med alt det kan medføre av humørsvingninger og lignende - det fremstår som litt av et minefelt å feste i.
Vis hele sitatet...
Tja, hva skal jeg si? Jeg kunne vel brukt mye tid på å forsvart det jeg har gjort oppgjennom, men jeg ser ikke poenget. Kanskje jeg har vært heldig, eller kanskje jeg er der jeg er i dag med den kunnskapen jeg har. Uansett er jeg på et veldig fint sted i livet mitt akkurat nå.

Folk reagerer forskjellig på AAS, og folk reagerer forskjellig på de ulike rusmidlene. Jeg kan iallefall si at den dag i dag, og de siste årene vet jeg akkurat hva jeg har puttet i min egen kropp, og hva det gjør med kroppen min, og tar eventuelle konsevensker av dette.

Derfor er jeg også forsiktig med å anbefale andre noe jeg selv har gjort, da majoriteten ville hatt et helt annet utfall av min tidligere livsstil. Nok sidespor for idag. (:

Til TS. Nå vet jeg ikke hvor aktuelt dette er for deg, men jeg kom nettopp på at jeg nylig har brukt Covid-19 som en unnskyldning til å treffe gamle kjente når Norge åpner opp. Ikke fordi jeg har så forferdelig lyst, men jeg vil på generell basis fortsette å utvide nettverket mitt. Det kan foreksempel være å møtes for en øl, eller å gjøre noe sosialt til (sen)sommeren.
Sist endret av Superspurv; 6. april 2021 kl. 14:48.
Jeg ble mye bedre sosialt da jeg begynte på høyskolen/universitetet. Samtidig som jeg fokuserte på skolearbeidet, passet jeg også på å være rundt de folka som holdt fester med andre fra studiet. Etter å ha blitt med flere ganger begynte jeg å bli bedre med mine kommunikasjonsevner. Man må jo trå litt utenfor komfortsonen, men det kan hende du fort kommer deg inn i det.
Sitat av SajN Vis innlegg
Jeg ble mye bedre sosialt da jeg begynte på høyskolen/universitetet. Samtidig som jeg fokuserte på skolearbeidet, passet jeg også på å være rundt de folka som holdt fester med andre fra studiet. Etter å ha blitt med flere ganger begynte jeg å bli bedre med mine kommunikasjonsevner. Man må jo trå litt utenfor komfortsonen, men det kan hende du fort kommer deg inn i det.
Vis hele sitatet...
For min egen del har universitet hatt en ganske motsatt effekt. :/ Har aldri fungert så bra som på VGS. Har sikkert mye å gjøre med den "påtvungne" strukturen, der man heller må få til alt selv som student. Handler nok litt om å komme seg ut av komfortsonen dette også, men skal innrøme at det er vanskelig til tider.
Vel, her er mine 2 cents:

Jeg er 28 og har heller aldri vært i et forhold. Jeg deler mange av Hareks grunner for hvorfor, jeg er en picky fyr når det kommer til stykket og jeg har det med å plukke ut damer som skiller seg ut på den ene eller den andre måten, det kan variere men for meg er det viktig at hun har noe å komme med, en interessant historie eller noe sånt. Dessuten er det bare å erkjenne at jeg nok har hatt en del mindreverdighetskomplekser rundt min blindhet, har du et handicap så er det mange som helt forståelig blir ettertenksomme, all den tid du tross alt må tilrettelegge livet til dere begge litt. Jeg kan ikke personlig kjøre henne noe sted, selv plukke ut et fint smykke eller noe i den duren så man må tenke alternativt, noe som er fullstendig gjennomførbart. Synd å si det, men jeg utelukker ikke at jeg selv kunne ha gått i tenkeboksen i møte Mec ei i rullestol f.eks, men jeg synes det verken er unormalt eller rart fordi funksjonsnedsettelser byr på utfordringer enten man liker det eller ikke.

Nå har jeg egentlig aldri vært noe sosialt utskudd eller noe sånt, tvert i mot, men jeg har alltid gått inn med den forutinntatte holdningen om at hun vil sikkert bare se på det som hassle uansett, tar det en annen gang. de siste åra derimot så har jeg erkjent at jeg faktisk er en ganske kul fyr og brukt akkurat den samme kulheten ovenfor jenter og da særlig jenter jeg tenker vil sette pris på det, og det funker! det funker faktisk såpass bra at i påska så klarte jeg endelig å ta det skrittet hvor jeg betrodde alt til ei dame, hva jeg følte om henne, oss to, hva jeg satt pris på med henne and all that jazz. Risky Move, men vi kjente hverandre godt og jeg er en menneskekjenner så jeg satsa alt i ett heftig trekk og vant på det. Hun er på et litt annet sted hvor hun ikke vet om hun kan prioritere forhold pr nå men stilte seg meget meget positiv og dialogen oss i mellom har i ettertid vært på et veldig flørtende og fint plan og vi er mye nærmere hverandre og jeg tror dette er starten på noe jævlig fett!

Hvor ville jeg med dette? Mitt beste tips er i grunn å finne din gjeng som vet og sette pris på akkurat deg. det kan være lettere sagt enn gjort, men du får ingen gevinst for ikke å prøve så du må prøve, prøve og prøve, og ikke minst feile, noen ganger ganske hardt dessverre men øvelse gjør mester som de gamle sier. Jeg hadde aldri, i min villeste fantasi forestilt meg ei sånn dame men her sitter jeg og vi planlegger begge all den kunsten vi skal produsere sammen, vi er begge kreative og begge har mye av de samme drivesa for å oppnå ting så detta blir gødt!
Sist endret av equimanthorn; 6. april 2021 kl. 16:01.
Sitat av equimanthorn Vis innlegg
Vel, her er mine 2 cents:

Jeg er 28 og har heller aldri vært i et forhold. Jeg deler mange av Hareks grunner for hvorfor, jeg er en picky fyr når det kommer til stykket og jeg har det med å plukke ut damer som skiller seg ut på den ene eller den andre måten, det kan variere men for meg er det viktig at hun har noe å komme med, en interessant historie eller noe sånt. Dessuten er det bare å erkjenne at jeg nok har hatt en del mindreverdighetskomplekser rundt min blindhet, har du et handicap så er det mange som helt forståelig blir ettertenksomme, all den tid du tross alt må tilrettelegge livet til dere begge litt. Jeg kan ikke personlig kjøre henne noe sted, selv plukke ut et fint smykke eller noe i den duren så man må tenke alternativt, noe som er fullstendig gjennomførbart. Synd å si det, men jeg utelukker ikke at jeg selv kunne ha gått i tenkeboksen i møte Mec ei i rullestol f.eks, men jeg synes det verken er unormalt eller rart fordi funksjonsnedsettelser byr på utfordringer enten man liker det eller ikke.

Nå har jeg egentlig aldri vært noe sosialt utskudd eller noe sånt, tvert i mot, men jeg har alltid gått inn med den forutinntatte holdningen om at hun vil sikkert bare se på det som hassle uansett, tar det en annen gang. de siste åra derimot så har jeg erkjent at jeg faktisk er en ganske kul fyr og brukt akkurat den samme kulheten ovenfor jenter og da særlig jenter jeg tenker vil sette pris på det, og det funker! det funker faktisk såpass bra at i påska så klarte jeg endelig å ta det skrittet hvor jeg betrodde alt til ei dame, hva jeg følte om henne, oss to, hva jeg satt pris på med henne and all that jazz. Risky Move, men vi kjente hverandre godt og jeg er en menneskekjenner så jeg satsa alt i ett heftig trekk og vant på det. Hun er på et litt annet sted hvor hun ikke vet om hun kan prioritere forhold pr nå men stilte seg meget meget positiv og dialogen oss i mellom har i ettertid vært på et veldig flørtende og fint plan og vi er mye nærmere hverandre og jeg tror dette er starten på noe jævlig fett!

Hvor ville jeg med dette? Mitt beste tips er i grunn å finne din gjeng som vet og sette pris på akkurat deg. det kan være lettere sagt enn gjort, men du får ingen gevinst for ikke å prøve så du må prøve, prøve og prøve, og ikke minst feile, noen ganger ganske hardt dessverre men øvelse gjør mester som de gamle sier. Jeg hadde aldri, i min villeste fantasi forestilt meg ei sånn dame men her sitter jeg og vi planlegger begge all den kunsten vi skal produsere sammen, vi er begge kreative og begge har mye av de samme drivesa for å oppnå ting så detta blir gødt!
Vis hele sitatet...
Inspirerende lesning! Kult at du overkommer dine egne holdninger, og inspirerende at det har ført til noe bra for deg! Jeg har ingen handicap selv, men er like god til å holde meg selv nede. Mye løser seg nok så snart man klarer å bryte tankemønstre og handlingsmønstre som holder en tilbake, men det er ofte lettere sagt enn gjort.
Jeg tror at det på mange måter er noe man går glipp av, men sånn er det med alt. Det er tvilsomt veldig uvanlig og det er mye stigma rundt det så man ser ikke hvor mange det gjelder. Dette ordner seg for deg.
Sitat av drewjuice Vis innlegg
Inspirerende lesning! Kult at du overkommer dine egne holdninger, og inspirerende at det har ført til noe bra for deg! Jeg har ingen handicap selv, men er like god til å holde meg selv nede. Mye løser seg nok så snart man klarer å bryte tankemønstre og handlingsmønstre som holder en tilbake, men det er ofte lettere sagt enn gjort.
Vis hele sitatet...


Tusen takk, og alt du sier er helt riktig! Du må knuse noen egg for å lage omelett og det er langt fra en smerttefri prosess men jeg har jobba med det her dag ut og dag inn nå, og nå får jeg virkelig se resultatet av det. Det nytter ikke å ta seg et nytt trekk og vente på at hun skal dale ned fra himmelen (som var min løsning altfor lenge) bare du kan fikse det selvom det helt klart er lettere sagt enn gjort. Hvis du virkelig vil så er det fullt mulig, det bare skjer ikke over natta.
Sist endret av equimanthorn; 6. april 2021 kl. 16:29.
Sitat av drewjuice Vis innlegg
På den andre siden tror jeg desperasjon er en ekstrem turnoff, og problemet mitt er nok at jeg fort fremstår som desperat. Altså prøver jeg alt for hardt å få til interaksjoner med jenter jeg tror jeg har fått signaler fra. Logikken er nok noe sånt som "jo mer jeg snakker med denne personen, jo større er sjansen for at noe vil skje", men resultatet blir bare at jeg prøver for hardt.
Vis hele sitatet...
Jeg er langt fra noen ekspert på dette området, men jeg har inntrykk av at mange jenter må observere deg litt på avstand i ditt naturlige element før de vurderer om de er interessert i deg.
Hvis du kan vise deg fra din beste side sammen med kompiser eller i skole/studie/jobbsammenheng, kan det hende de legger merke til deg og får et godt inntrykk av deg før du har snakket med dem personlig. De har ofte bestemt seg for om de er interessert i deg før du begynner å snakke med dem. Hvis du bare er en random fyr som kommer bort og begynner å prate om været, tror jeg sjansen for å få napp er svært liten.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Er i samme situasjon. I mitt tilfelle har jeg hatt sosial angst, overvekt og alvorlig depresjon fra barndommen av, og isolerte meg i noen år med unnvikende atferd/PF. Med en del manglende sosial trening tok det lang tid før jeg begynte å nærme meg et vanlig(ish) sosialt liv, og det romantiske har ikke fungert overhodet, med ett tvilsomt langdistanseforhold under beltet og lite anledning til å treffe noen andre. Én og annen falsk alarm...

Tinder ol. funker ekstremt dårlig for meg da jeg fortsatt er ekstremt sjenert og unnvikende, lite flink til å buse frem, føler jeg har veldig lite til felles med 99% der, og generelt har skikkelig fisk-på-land-følelse av hele greia. Dessuten har jeg også samme bildeproblem som noen andre nevner: de vennene jeg har er ikke typen til å ta bilder av alt og alle, så jeg ender opp med lite brukbart. Bilder av meg har uansett en tendens til å se litt "Hide the pain Harold" ut...
Sitat av robhol Vis innlegg
Er i samme situasjon. I mitt tilfelle har jeg hatt sosial angst, overvekt og alvorlig depresjon fra barndommen av, og isolerte meg i noen år med unnvikende atferd/PF. Med en del manglende sosial trening tok det lang tid før jeg begynte å nærme meg et vanlig(ish) sosialt liv, og det romantiske har ikke fungert overhodet, med ett tvilsomt langdistanseforhold under beltet og lite anledning til å treffe noen andre. Én og annen falsk alarm...

Tinder ol. funker ekstremt dårlig for meg da jeg fortsatt er ekstremt sjenert og unnvikende, lite flink til å buse frem, føler jeg har veldig lite til felles med 99% der, og generelt har skikkelig fisk-på-land-følelse av hele greia. Dessuten har jeg også samme bildeproblem som noen andre nevner: de vennene jeg har er ikke typen til å ta bilder av alt og alle, så jeg ender opp med lite brukbart. Bilder av meg har uansett en tendens til å se litt "Hide the pain Harold" ut...
Vis hele sitatet...
Hvis du hadde møtt en annen person med akkurat de egenskapen og erfaringen
du lister opp over her. Hvordan hadde du opplevd vedkommende?
Jeg var i tjueårene da jeg fikk motbevist min forestilling om at jeg kom til å dø uten å ha vært i et forhold. Nå virker det ikke helt usannsynlig at det kan skje igjen. En dag finner du den rette, det er jeg sikker på
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av vindaloo Vis innlegg
Hvis du hadde møtt en annen person med akkurat de egenskapen og erfaringen
du lister opp over her. Hvordan hadde du opplevd vedkommende?
Vis hele sitatet...
Jeg føler egentlig at jeg ikke har noen særlige forutsetninger for å svare. Selvfølgelig, hvis jeg visste hva greia deres var, hadde jeg jo kunnet empatisere ganske greit med det. Men man vet jo som regel ikke det.
Hva sikter du til?
Sitat av robhol Vis innlegg
Hva sikter du til?
Vis hele sitatet...
Sikter ikke, var bare nysgjerrig.
Mest fordi jeg tror at det nevner ikke er så uvanlig, selv om du sier at:
"føler jeg har veldig lite til felles med 99%"

Det var ikke kjipt ment.
Sitat av vindaloo Vis innlegg
Sikter ikke, var bare nysgjerrig.
Mest fordi jeg tror at det nevner ikke er så uvanlig, selv om du sier at:
"føler jeg har veldig lite til felles med 99%"

Det var ikke kjipt ment.
Vis hele sitatet...
Vel, han har opplevd et nach hos meg da jeg var absolutt skitings og sikkert super ukomfortabel, da håndterer man det meste tror jeg.

Jeg har ikke alltid de beste sosiale antennene, men det stopper meg ikke nødvendigvis. Men angående forhold så er det et så stort press for å ha det. Jeg føler at for meg så har jeg det best utenfor er forhold, jeg har hatt et forhold i mitt liv og det varte tre år. Det er såklart en fin opplevelse, men jeg tror at jaget etter det og skammen over å ikke ha opplevd det er mye mer skadelig enn de potensielle godene man kan få oppleve av et forhold. Jeg tror det skjer når det skjer og at det er den aller beste holdningen å ha.
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Lykke og forhold litteratur tegner ofte følgende bilde:

kun et bra forhold er bedre enn å være normalt fornøyd enslig

Forhold settes på pidestall, men når man blir eldre kan forhold ofte rette seg mer mot barna etterhvert, enn å handle om egen vekst og opplevelse.

En ærlig samtale om opp og ned i et langvarig forhold er kanskje sjelden å overhøre? Derfor hersker kanskje mange forestillinger podet inn i oss av kultur og oppvekst.

Og hva skal man egentlig med et forhold, annet enn for å tilfredsstille egne behov før man ønsker å bli forelder? Erfaring kan man i stor grad få uten å være i typiske forhold, samtidig er det bare langvarige forhold som har det aspektet at det skal "vare".

Alle har sine svake og sterke sider, han som er god med damer er kanskje dårlig på personlig økonomi.

Han som er pen er kanskje sjenert.
Fyren som ser ut som en perfekt handyman er kanskje skapfacist.
Han som er snill er kanskje blakk!

Ergo deltar man på et marked der det meste er representert, et hardt og kynisk marked på overflaten kanskje, men romantikk og flørting skal egentlig være lystbetont og minimum må vel de fleste.
Det er jo det når man er på en date som fungerer noenlunde.

Det er egentlig en positiv situasjon, du har jo masse eventyr og spenning foran deg - hvis du vil. Og nå kommer sommeren snart.

Eneste tekniske jeg vil legge til er at, ja, du må ha bilde.
Få en venn til å ta et helt greit bilde av deg. Gjerne både et bilde der du smiler,og et der du ser streng ut.

Begge deler kan være svært attraktivt , og bra energi
Sist endret av meaculpaUIO; 6. april 2021 kl. 19:34.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av vindaloo Vis innlegg
Sikter ikke, var bare nysgjerrig.
Mest fordi jeg tror at det nevner ikke er så uvanlig, selv om du sier at:
"føler jeg har veldig lite til felles med 99%"

Det var ikke kjipt ment.
Vis hele sitatet...
Null problem, ante ikke "vonde hensikter", bare lurte.

Den 99%-greia er mer en Tinder-spesifikk greie. Blant den generelle befolkningen er det selvsagt mange flere enn det jeg har ting til felles med. På Tinder skal alle absolutt innbitt gjøre seg til intenst A4 skihyttetoppturflyreisefolk med de nøyaktig samme bildene, og det er ting jeg kjenner meg fryktelig lite igjen i og ikke orker å late som.

Sitat av Relevant Vis innlegg
Vel, han har opplevd et nach hos meg da jeg var absolutt skitings og sikkert super ukomfortabel, da håndterer man det meste tror jeg.
Vis hele sitatet...
Lol'd irl. Det var forresten ikke mer ukomfortabelt enn noe annet, sånn bare for å ha nevnt det.
Spot on beskrivelse av Tinder Robhol! Jeg har faktisk til gode å være akkurat der utenom en liten snarvisitt i 2018 men folk har beskrevet det i så stor detalj, både folk IRL og folk på nett at jeg har innfunnet meg med at der har jeg 0 og nix å gjøre, det der er ikke for sånne som oss uansett tross i at vi 2 har 2 vidt forskjellige utgangspunkt for å konkludere med akkurat det samme.

Jeg føler Meaculpa og Relevant pensler innom mye av de samme greiene og jeg er hjertens enig, men jeg vil legge til att de forholdene jeg merker funker best er de forholdene hvor partnere også er kompiser. det her er noe som høres ut som tidenes største floskel men det er jo ikke til å komme fra at sjekkekultur av den mainstreame sorten har skapt grobunn for å henge seg opp i faktorer og egenskaper man ikke burde legge så stor vekt på om man skal gå inn i noe seriøst. Er jo som dag Sørås så fint sa det, det jeg liker med dama mi er at jeg kan komme inn døra, casually nevne noe om nekrofili og jeg får svar uten videre dikkedarer, parafrasert men dog.
Sitat av equimanthorn Vis innlegg
Jeg føler Meaculpa og Relevant pensler innom mye av de samme greiene og jeg er hjertens enig, men jeg vil legge til att de forholdene jeg merker funker best er de forholdene hvor partnere også er kompiser. det her er noe som høres ut som tidenes største floskel men det er jo ikke til å komme fra at sjekkekultur av den mainstreame sorten har skapt grobunn for å henge seg opp i faktorer og egenskaper man ikke burde legge så stor vekt på om man skal gå inn i noe seriøst. Er jo som dag Sørås så fint sa det, det jeg liker med dama mi er at jeg kan komme inn døra, casually nevne noe om nekrofili og jeg får svar uten videre dikkedarer, parafrasert men dog.
Vis hele sitatet...
Mange gode poeng som blir tatt opp av både deg og de du nevner. Jeg er vel sånn sett heldig som ikke egentlig er sykelig opptatt av damer, og ikke har noe interesse i sjekkekultur og det spillet der. Da vet jeg ihvertfall at jeg jobber mot noe ekte, ikke bare mot hva som helst.