Jeg pleide alltid riste litt på hodet av folk som hevdet at «jeg er ikke laget for å sitte på et kontor hver dag». Noshit, det er det ingen som er tenkte jeg, men man gjør det man må for å leve og kommer oss gjennom det slik alle andre må gjøre.

Jeg er ikke mer enn 20 år, har vært i fast jobb i ca. 5 år nå innenfor et par forskjellige bransjer, og merker allerede at fy faen nå er jeg lei. Arbeidsplassen min er ikke en dårlig plass, det er et hyggelig miljø med greie folk, men jeg er bare så lei av å gå på jobb. Er lei hele yrket, likt som jeg er lei de andre par yrkene jeg har vært innom. Jeg har rett og slett ingen livsglede i det hele tatt, men vett ikke hva annet jeg kan gjøre enn å fortsette. Jeg som alle andre har regninger, boligsparing, andre faste utgifter, så jeg trenger en inntekt. Tørr ikke ta et avbrekk heller, får helt angst av å tenke på hull i CVen som kan fucke det opp enda mer etter hvert.

Våkner om morgenen og føler meg jævlig, kommer meg bort på jobb å gjør så godt jeg kan men det eneste jeg vil er å komme meg bort derfra. Når jeg kommer hjem og har spist middag har jeg et par timer å slappe av på, rekker kanskje akkurat å se en film, før jeg må legge meg igjen. Spyr av tanken på at det skal være slik de neste 40 årene. Null glede.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til her, kjenne bare jeg trengte å få noe ut ass.

Let etter en ny jobb. Mange av oss er ikke laget for å gjøre det samme hver dag. Mange jobber der ute som du kan få uten rett utdannelse. I mellomtiden er det bare å stå på i jobben du har. Gode referanser er viktig når du vil prøve noe nytt.

Både jeg og dama var lei av å jobbe så mye, så vi har begge gått ned til 80% og greier oss mye bedre i hverdagen.

Vi har kuttet noen unødvendig utgifter for å veie opp for tapt inntekt, men det er verdt det for å alltid ha langhelg

Noe misvisende tittel, 20 år og lei av å sitte på kontor har lite eller ingenting med utbrenthet å gjøre.

Finner du ikke noen glede i det som skjer på fritiden din heller? Jeg synes ærlig talt du høres deprimert ut.

Jeg har en form for depresjon som kalles dystymi, og går på medisiner for det. Å måtte gå på jobb hver dag gjør alt bare ti ganger mer slitsomt og tungt.

Rule 1 Stand up straight with your shoulders back

Rule 2 Treat yourself like you would someone you are responsible for helping

Rule 3 Make friends with people who want the best for you

Rule 4 Compare yourself with who you were yesterday, not with who someone else is today

Rule 5 Do not let your children do anything that makes you dislike them

Rule 6 Set your house in perfect order before you criticise the world

Rule 7 Pursue what is meaningful (not what is expedient)

Rule 8 Tell the truth – or, at least, don’t lie

Rule 9 Assume that the person you are listening to might know something you don’t

Rule 10 Be precise in your speech

Rule 11 Do not bother children when they are skate-boarding

Rule 12 Pet a cat when you encounter one on the street


Jeg ville prøvd å fokus på følgende regler 2,3,4,7,8 og 9.
Kanskje dette hjelper :-)

Prøve terapi mot det, kanskje, siden medisinene åpenbart ikke gjør susen?

Er enig i *pi sin mening om at du høres deprimert ut.

Du sier jo at du allerede sliter med en form for depresjon, så du er jo sådan bekjent hos helsevesent. Hva med å ta turen innom og få litt ekstra hjelp? Det gir deg også rett til sykemelding på de dagene det er forjævlig.

Kjenner meg noe igjen her. Hadde fast jobb på callsenter i 5 år, det var et greit liv. Kone og barn hadde jeg hjemme. Plutselig en dag følte jeg som du sier at jeg var lei. Drittlei hele kontorlivet.

Endte opp med å ta en råsjangs. Sa til sjefen at jeg måtte vekk. Fikk gå på dagen. Satt hjemme å angra en liten stund til jeg kom over en snøkrabbe fiskebåt i Tromsø som trengte mannskap. Tenkte at et slikt eventyr ville vært gøy.

6 uker i ishavet. Du går 6/6 skift hele døgnet. Når du er våken sliter du deg totalt ut, får maks 4,5 time søvn om du er heldig så på'an igjen. Det var et sant hælvete. Sjøsjuk ble jeg å.

Greia er at når du først er meldt opp må du stå løpet ut, den båten går ikke til land med mindre noen dør. Har aldri ført lært å sette så mye pris på den goden å ha en enkel kontorjobb med greie rutiner og ro rundt ørene.

Tok noen turer til for pengenes skyld. Gav meg etter dette. Men etter denne erfaringen klager jeg skjeldent lengre.

Å jobbe er helt sykt givende hvis det er noe du brenner for

Men hva gjør man da om man faktisk ikke har noe man brenner for? Venter bare på «men alle har en ting de er flink til» kommentarene, men etter flere år i denne tilstanden begynner jeg å innse at jeg faktisk ikke har noe lenger. Ingenting som gjør meg glad, ingenting som gir meg noe, jeg bare «er», og det er det.

Det er sånn det er å være deprimert. Det er som et lokk oppå alle andre følelser. Du har alt det der, men du må få av lokket og komme i kontakt med det.