Jeg og gutta røyka litt en periode i sommer. Var vel cirka hver dag i 2 uker, FØR det virkelig tok av! Var en kveld hos en kompis da vi hadde skaffa noe skikkelig fersk weed. Etter kun to trekk ble alt svart i noen sekunder, altså jeg blacka ut, og fikk masse prikkinger i huden og sinnsykt svimmel. Har vært max full før men aldri vært så ille som denne gangen. Jeg sjangla bortover og fikk fullstendig angst da jeg kjente denne reaksjonen var høyest ubehagelig. Sa til gutta at de må ringe ambulanse fordi jeg kollapser (ordrett). Etter det løp jeg ut av huset i sokkene, cirka 1 kilometer bortover veien og surra rundt på noen plener. Etter hvert fant jeg veien tilbake og hadde det mildt sagt helt jævlig. Føltes som jeg skulle dø, enkelt og greit. Fikk ikke sove med en gang pga sinnsykt høy puls, men sovnet altså til slutt. Var "borte" flere dager etterpå men kom meg til slutt. Var på jobben i noen dager med fullt overskudd og godt humør før jeg plutselig våknet en morgen med en merkelig følelse og alt rundt meg snurret. Legen sa det var pga hasjen , at jeg ikke tåler det og at det ville mest sannsynlig gå over i løpet av et par dager.

Nå sitter jeg her, 2 måneder etterpå og går på en medisin som heter Zyprexa som liksom skal få meg ut av denne psykose greia. Symptomene jeg har er at jeg er veldig sliten, husker utrolig dårlig og er SKITTredd hele jævla tia fordi jeg har en vanvittig sterk uvirkelighetsfølelse. Føler at alt rundt meg er en drøm og når jeg leser mitt eget navn så er det akkurat som jeg nesten har glemt litt hvem jeg er, hvor livet mitt ble av og hvor den jeg var ble av. Føler rett og slett at jeg ikke har helt kontroll over kroppen min. Føler meg i skyggen av meg selv, "utavdæsjæl" og hvis jeg for eksempel ser på henda mine føles det som at jeg ser på et bilde av noen hender. Vanskelig å forklare dette naturligvis. Vet alltid at kroppen min er til stede men føles ikke som at "jeg" er det. Angsten og uroen må jeg kjempe imot hvert minutt av hver dag som går, og dette er MILDT sagt helt komplett jævlig! Har aldri hatt det så fælt før og føler jeg sakte men sikkert forsvinner ut i intet. Kunne sitti her i hele kveld og fortalt om hvor jævlig dette er, så dette er en ganske kort fortalt historie. Har altså hatt dette i 2 måneder nå og det er pokker meg tøft/fælt!

Lurer på om det er noen av dere som har hatt noe liknende? Føler dette ikke tar slutt, og har enda ikke kjent noen virkning av medisinen (kun gått på den i en uka så langt).

Har noen av dere erfaring med dette og eventuelt tips? Har en kompis som visstnok skal ha hatt dette i 4 måneder, men han kan ikke hatt det like jævlig som meg, for jeg er nok gal lenge før den tid, føles det ut som...

Takk for svar!

Kjenner en som har hatt det. Gikk over iløpet av to måneder, uten medisin.

Høres ekstremt ut å reagere slik etter to uker med røyking,men er det historie med psykiske lidelser i slekten din? Zyprexa er noe dritt å ta egentlig. Men snakk med en psykolog.

Jeg ville heller gitt det litt tid, og jobb med det og prøv å håndtere greiene selv. Jeg har vært borti lignende greier selv over lengre tid, og det gikk helt fint til slutt med meg, jeg fortsatte til og med å røyke og ble egentlig bare bedre igjen med tiden som gikk. Jeg var veldig forsiktig med å begrense meg og jobbet mye med problemene når jeg røykte.

Nå skal jeg prøve å ikke være en skummel heksedoktor her, men mine erfaringer med antipsykotika og benzodiasepiner for å løse slike problemer, derimot, tilsier at det kun skubber driten bak i underbevisstheten og at det alltid kan komme tilbake på et eller annet vis, samtidig som at det alltid vil prege den det gjelder sin oppførsel inntil det er tatt frem i lyset og håndtert på skikkelig vis. Dette har jeg sett på både meg selv og andre kompiser som har gått på medisiner, og den smørjen av sinnssykdom man får da er et mye større helvete å komme seg ut av in the end...

Keep it cool og lykke til, til syvende og sist er min anbefalning å kutte ut all rus/medisinpåvirkning og jobbe med det uten.

Det sa jeg og, hvordan kan det liksom skje så mye pga så lite, men eneste du får i svar er at det er individuelt. Har en tante som har sliti litt psykisk, synes søstera mi har vært litt svakt psykisk (emo i det ene øyeblikket og modell i det andre) og når det er snakk om meg selv så har jeg alltid vært frisk. Alltid blitt sett på og sett på meg selv som en veldig sterk psykisk gutt som tåler alt liksom. Alltid visst at psyken min er en stor fordel jeg har i forhold til mange andre. Men så kom jo det her da, hehe.. Er så vidt jeg har skjønt et stoff som har fucka opp nervesystemet mitt og gjort alt det her.. Er nok ikke meg folk hadde trudd at noe sånt skulle skje med.. Men kom ganske kraftig gitt!

http://en.wikipedia.org/wiki/Depersonalization

Skulle tru du beskrev meg og opplevelsene mine for to år siden! Opplevde akkurat det samme.
Jeg er temmelig frisk i dag, røyker vel en gang i mnd eller sjeldnere.

Du må nesten bare presse deg selv ut i situasjoner du synes er ubehagelige. Medisiner fjerner ikke grunnen, men gjør det lettere å gjøre noe med det. Så utnytt det!

Lykke til

Har vært sånn i noen mnd selv. Du har sikkert det samme som jeg fikk av brunt, depersonalisering/deralisering + et hav av angst! Er enda sånn men er ganske vandt til å leve i en drøm Sucks to be us

Hmm, ja han kompisen min var heller ikke på medisiner. Eneste er at jeg eier ikke overskudd, skulle nesten tro jeg har fått utmattelsessyndrom i tillegg. Har ikke sjans til å jobbe og orker kun å være med gutta max 2 ganger i løpet av en uke. Føler det ikke er noe mer jeg får gjort, så derfor jeg sa ja takk til medisin. Jeg kan mildt sagt ikke leve med det her! Hukommelsen min er helt på bånn, akkurat som at jeg ikke klarer å bearbeide det jeg gjør. Som for eksempel hvis jeg gjør flere ting på en dag så klarer jeg ikke å sette fingern på hva jeg gjorde først og sist, alt er bare en stor krussedull når jeg tenker tilbake på det. Må bli ganske mye bedre ut i fra den tilstanden jeg er i nå hvis jeg skal orke å delta i arbeidslivet og det sosiale igjen. Tusen takk for svar i hvert fall, godt å vite at jeg ikke er alene om det her !

anbefaler deg på det aller aller sterkeste å begynne og trene på ett eller annet vis, enten det er vekter eler en lang og god gå tur for den saks skyld, om du ikek gjør det fra før av. dette vil få igang endorfinene i hjernen som vil gi deg mere glede og overskud. Kan for meg høres litt ut som om du kan være deprimert, dette med at du ikke gidder ting f.eks. da er trening noe avd et beste medisin man kan få, mot angst også ikke minst.

Gi det en sjangse vet det kan være hardt i starten,men når du først har begynt kommer du til og takke deg selv når du er ferdig

vet hva du snakker om ja,gi det tid,det går over,trening og hjernetrim er to gode stikkord,ikke selvmedisinering.

Bare ta ting med ro. Prøv å gjør ting så du ikke tenker så mye over sinnstilstanden din.
Spis rikelig med mat, drikk masse vann, sov mye og tren hver dag. Er du veldig sliten tat du korte turer. Å gjør det hver eneste dag.
Spør om å få seroquel av legen.

Jeg vet at slike situasjonen er ille. Det å komme seg igjenn etter en psykose er også en tung jobb. Du må bare trøste deg med at dette går over i nesten alle tilfeller innen noen mnds tid.

Tusen hjertelig takk for gode svar!

Fikk seroquel til å starte med, men ble fryktelig svimmel, kastet opp og høy puls.. Har i tillegg prøvd å skyggebokse litt, men jo mer sliten jeg ble jo sterkere ble uvirkelighetsfølelsen. Dette er riktig nok en del uker siden nå, så får nesten prøve på nytt Takk for rådet i hvert fall!

Føler heller ikke jeg har noe særlig depresjoner. Hvis jeg har en god dag hvor uvirkelighetsfølelsen ikke er riktig så sterk så utnytter jeg det til det fulle ved å være sosial, noe som også gjør at humøret er på topp. Prøver ofte å tenke positivt, slik som å tenke på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk og tenke på livets "goder". Alt jeg ønsker er livet mitt tilbake...

Nok en gang, takk for gode svar!

Synes du heller burde fokusere på hvor du er i livet, og hva du vil videre enn alle diagnosene og nøyaktig hvordan du føler deg. Gjør ting du blir glad av, spis sunt og lev et ellers givende liv. Seroquel og slikt hjelper absolutt ikke på sikt, og har meget stygge bivirkninger. Når man ikke klarer og fokusere, er det en årsak. Gå i deg selv, finn ut nøyaktig hva du vil og gjør alt du kan for å gjennomføre det. Ikke tenk at du er "syk". Jeg vet at psykisk lidelse absolutt er virkelig, men det endrer ikke faktum at det eneste riktige er å ta tak så fort som mulig. Fortsett og tenk positivt, gjør det du kan for å være sosial og ellers fokuser på fremtiden din. Lykke til!

Før han kan gjøre det så må han lære seg og leve med det, men det er kanskje en fin måte å lære seg det på

Det hørtes ganske ubehagelig ut Awareness! En ting er sikkert og det er at jeg ikke skal røyke igjen med det første.. Forstår jo at det beste er å lære å leve med det selvfølgelig, men ønsker ikke akkurat at jeg skal måtte leve med en slik plage.. Vil bli sånn som jeg var før og få tilbake livet mitt! Er så utrolig å tenke på at så lite forårsaket så mye. Er hos psykolog to ganger i uken. I dag så var uvirkelighetsfølelsen så sterk og jeg fikk så angst at jeg nærmest måtte løpe ut for å få luft. Det er jo pokker meg den verste følelsen å ha - å føle at verden og alt rundt deg ikke er virkelig! Syns utrolig synd på alle de som må leve med en sånn følelse hele tiden, for disse to månedene har for meg vært hinsides tøffe og jeg gidder virkelig ikke å leve sånn resten av livet. Synes egentlig hele den psykiske delen av meg er ganske bra på den måten at jeg vet hva jeg vil, har bra ambisjoner og sånn sett sterk psykisk. Det eneste som er problemet er den jævla uvirkelighetsfølelsen som går meg på nervene. Og med den følelsen kommer jo alt det andre som angst, dårlig hukommelse, lite overskudd, mye rare tanker, blablabla.. For et jævla herk! Meg i ræva at hasj ikke er "farlig". Den uskyldige røykinga mi fører mest sannsynlig til at militæret går i vasken også, hvor inntaket er i Januar. Føles mye verre å være psykisk syk enn fysisk syk. Kunne heller hatt en jævla sykdom på kroppen enn å gå rundt sånn her hver dag. Blir jo helt fucka i hodet jo lenger tid det går og jeg føler som nevnt tidligere bare at jeg forsvinner mer med tiden.. Nå ble jeg i tillegg usikker på medisin eller uten. Tror i hvert fall jeg forsetter litt til med Zyprexa for å sjekke om jeg merker noen virkning. Har en vennine som fikk psykose (ikke fra hasj), og hun ble frisk av sånne medisiner. Menmen, vi er alle forskjellig.

Det høres mistenkelig ut som begynnelse på schizofreni, jeg opplevde det ganske likt før jeg ble skikkelig syk.

Trening hjelper sinnsykt mye! Anbefaler deg å trene, enten om du drar på treningssenter eller kjøper deg noen vekter og trener hjemme. Det gjør underverker. Har faktisk opplevet noe av det samme som du beskriver her, men ikke over lengre perioder, kun når jeg har blitt drit høy og ikke har røyka på en stund så kan jeg få tvangstanker og bli jævelig paranoid. Var f.eks på kino med en kompis og så på "Tree of Life" vi bestemte oss for å røyke, fikk tak i noe veldig bra (virka hvertfall sånn, hadde ikke røyka på 1 mnd) men uansett, filmen ble ferdig, røyka en til, gikk alene hjem fra byen og begynte å få syke tanker som at jeg var gal, og at verden bare var oppe i hode mitt, ingenting var ekte, alt var en drøm, føltes ut som om "sjelen" min prøvde å rømme ut av kroppen min, ut av deg selv opplevelse på en måte. Kunne se meg selv i fugleperspektiv, og fikk dritt noia konstant, hjertebank, skjelven osv. Har noen i familien med psykiske lidelser, søstra mi har hatt problemer. Jeg er også en gutt som ser på meg selv som veldig sterk psykisk, har vært veldig deppressiv av meg over lengre periode men kom meg ut a det selv uten hjelp eller noe lege midler Keyword = trening

Jeg venta og venta og venta på at dette skulle gå over, slik som fastlegen sa, og da lå jeg bare inne og orket ingenting. Så grunnen til at jeg går på medisiner nå er fordi "den tiden du venter for å se om det går over" følte jeg var over... Men kanskje vurdere å slutte med medisin da. Var nå nettopp oppe hos en kompis for å hjelpe han med noe, og da fikk jeg litt smånoia flere ganger fordi jeg kjenner uvirkelighetsfølelsen er ganske sterk, og nå husker jeg så vidt at jeg var der. Fy FAEN så jeg HATER det her!

Men da skal jeg ta tipset om trening tett mot brystet og kline til med en styrketrening etterpå Kanskje jeg er bola svær før jeg kommer ut av denne psykosen, hoho..

Noen som klarer å definere litt mer detaljert hvorfor dette skjer med oss? Alt jeg vet er at THC har satt seg i nervesystemet som gjør at sanser og greier blir litt feiljustert og skaper en vrangforestilling av virkeligheten og evt hallusinasjoner. ?!

Jeg opplevde det samme etter å ha spist flein ved tre anledninger. Gikk rundt i ett psykose mareritt i over 6 måneder der jeg opplevde sterk paranoia, hallusinasjoner, søvnparalyser, vrangforestillinger, ekstrem angst/panikk anfall, men verst av alt var derealisasjonen(uvirkelighetsfølelse). Til slutt ble jeg lagt inn på psykiatrisk avdeling. Der ble jeg i ett år å prøvde mange forskjellige anti-psykotikum, Zyprexa blant annet, men det ga meg kraftig akatisi som gjorde bare ting verre. Til slutt fant jeg Leponex som fungerte best (dog det har en del negative bi-virkninger f.eks økt apetitt).

Til Dallehope, jeg vet hvordan du har det, det er ett rent mareritt og jeg synes at hvis du har det for jævlig, så burde du kanskje prøve å få lagt deg inn på en eller annen institusjon. Der trenger du ikke være redd for at du skal 'skli ut' og miste kontrollen. Det er masse medisinsk personell der hele tiden som kan passe på deg. Du får også tid til å slappe av å la de ta vare på deg.

Hvis du har noen spørsmål så ta kontakt med meg på PM.

Du fikk akkurat de samme problemene som meg, er vel nesten 2 år siden nå, men er mye bedre Cluet er å ikke tenke på det! Gjør noe du liker, utfordre deg selv. Send PM hvis du lurer på noe

Føler med deg. Jeg har hatt flere psykoser og har brukt forskjellige medisiner mot dette. Ingen kan anbefale andre hvilke psykosemedisiner de skal ta, for det virker veldig forskjellig på oss.MEN en meget kjent bivirkning med zyprexa er vektøkning. Nesten alle...som begynner med denne medisinen legger mye på seg. Jeg la på meg over 30 kilo ...!!Har fått de bort igjen nå, men det var vanskelig. Ta dette opp med din behandler- det finnes masse andre adekvate medisiner som man ikke legger sånn på seg av.

Da jeg brukte seroquel følte jeg meg halvsenil og lobotomert, svimmel og som om jeg hadde briller (for sterke)klarte nesten ikke fullføre setninger. Andre jeg har snakket med har hatt ok virkning av denne.

Trilafon hjalp...ble litt stiv og urolig i beina, men funket.
Abilify hjalp ikke på meg.
Nå bruker jeg solian- har ingen spesielle bivirkninger og kom relativt raskt ut av psykosen- fortsetter med den, siden det har gjentatt seg.

Det virker som du har mye angst, noe de fleste av oss som opplever psykose får- en uhorvelig angst. ta også dette opp med din behandler- det finns greie midler å få mot dette også.
dere som sier at man bør holde seg unna slike medisiner........fortsetter etter maaat, nå kom det take away

En ting er sikkert. Du er ikke schizofren. Mye svada som kommer her, men ikke gå over på de tankene. Får deg bare lengre ned enn hva du allerede er.

Send en Pm til potetgull0.

Det du opplever er uheldigvis et fåtall av de som røyker kan komme ut for. Det viktigste du gjør er og holde deg i aktivitet. Ikke bli passiv, da tar det deg lengre tid og komme tilbake igjen.

Du må rett og slett utfordre deg på det som er vanskelig.

Har selv vært ut for det samme i 2001 da jeg var på Roskilde. Men det gidder jeg ikke ta her.

Enig i at det er veldig mye svada som kommer frem her. Jeg er ikke lege eller den slags, men snakker av erfaring når jeg sier at trådstarter overhodet ikke er psykotisk på noen som helst måte. Man kan heller si at det som oppleves er en nevrotisk episode som er utløst og vedlikeholdt av angst og nervøsitet. Uvirkelighet er et av de vanligste symptomene som følge av dette, og er også gjerne det som holder tilstanden vedlike, da man lett kan tro at det er noe alvorlig på fære.

1. Vit at tilstanden er ufarlig.

2. Fortsett å leve livet. Ta utfordringer.

Lykke til!

Jah dere som sier man skal holde seg unna slike medisiner: vær forsiktig med hva dere råder folk med psykose til!!

Det kan stå om liv, når det kommer til psykose.Det er rett og slett farlig. Livsfarlig å gå umedisinert over tid med psykose. Jeg har hatet medisin- tro meg- virkelig hatet det....men hadde jeg ikke brukt medisin, hadde jeg heller ikke levd i dag.

Psykose kan komme akutt og gå fort over..det kan komme akutt og vare en stund. Det kan komme snikende- og kommer det snikende, er det vanskelig å se hva som skjer, både for en selv og andre rundt en.

Da jeg hadde min siste psykose, for noen år siden hadde jeg vært frisk (psykosefri) i 8-9 år. Både jeg og mine behandlere syns det var på høy tid jeg prøvde meg uten medisiner- jeg var også bivirket og så frem til å føle meg FRI... Med det samme ble jeg lettere.Bivirkningene forsvant, jeg var oppstemt. Gradvis og snikende kom den over meg- psykosen-Det gikk langt, alt for langt. Jeg fikk etterhvert så sterke vrangforestillinger at jeg kunne ha drept- det tror jeg på. Jeg var sikker på at (nesten) alle skulle drepe meg.Jeg hørte mye stemmer- høylydt døgnet rundt, sov nesten aldri. (man kan for øvrig utmerket godt høre stemmer uten å være psykotisk)Stemmene advarte meg, ga meg råd ,mobbet meg, truet meg, lo av meg, hånet meg og sa en del positivt også.

Jeg trodde at folk skadet meg når de pekte i min retning med fjernkontrollen til Tvn- for jeg fikk skikkelig støt, smertefulle støt. Jeg trodde de hadde satt strøm rundt veggene der for å torturere meg, det var ordentlig fysisk smertefullt- samtidig gnålte stemmene.."ikke spis den maten" "du er gal nok til å drikke vannet haha" " se, nå snur han seg til høyre, det betyr at han gir tegn til han som sitter til venstre"

"pass på, nå kommer hun"----->hvorpå det gjerne kom en eller annen, som kikket skrått på meg og smilte, gikk videre, tok fjernkontrollen og deiset ned i sofaen, stirret på meg og pekte med fjernkontrollen og trykket....mens hun sa noe sånt som..."suppe, nå igjen- takk skal dere faen meg ha" hvilket jeg tolket, (for jeg tolket ALT hvert eneste ord, hver eneste bevegelse, hver eneste skygge)som om hun hadde en avtale med dem om at når hun sa - suppe- og samtidig trykket på fjernkontrollen, så skulle de komme med en pille til meg for å drepe meg......
Hvorpå
det gjerne kom en idiot med en pille.....samtidig som stemmene sa "pass deg nå".......hvorpå jeg MÅTTE beskytte meg på en eller annen måte....

Eller, som da jeg gikk rundt i gatene før jeg ble lagt inn- da det var like før og jeg hadde kommet skikkelig dypt inn i psykosen. Min søster kom og hentet meg, og kjørte meg til legevakten. Jeg ble med inn for jeg trodde hun var syk- at det var jeg som måtte spille med, for å få henne med inn til legen, så vi fikk henne innlagt. (jeg er hjelpepleier haha) hun hadde med seg en venninne og jeg satt mellom de to mens en utenlandsk lege satt og skulle vurdere min psykiske tilstand, gebrokkent språk- jeg trodde han kødda!!!

Min søster var gravalvorlig og venninnen fryktelig terapeutisk, mens legen klødde seg i hodet, og jeg spilte så godt at jeg kunne , BURDE fått en Oscar. For mens stemmene drønnet i hodet mitt, og skulle forhindre meg i å snakke med legen, mens gjenferdene fløt rundt i rommet, mens ildkuler kom svevende, mens jeg var så sliten at jeg kunne ha besvimt OSV.. så satt jeg der:

rett i ryggen, så ham rett i øynene- beklaget oppstyret og innrømmet at jeg hadde sovet litt dårlig i det siste, var derfor litt irritabel på familien, som absolutt alltid skal ha det til at jeg er syk, hver gang jeg beveger meg littegrann utenfor normen...........nå røykepause....brb hvis dere ikke har sovna eller noe...

Før jeg går videre, vil jeg si noe om hva jeg tenker om deg. Ikke det at jeg er noen expert, men har vært der noen ganger, og begynner å få litt erfaring.

Jeg syns ikke det høres ut som om du er psykotisk. Ikke ut fra de symptomene du legger frem. Du har noen symptomer, som muligens kunne fått utviklet seg- kanskje, kanskje ikke...det føler du best på selv, faktisk. Men du har jo en utmerket virkelighetsoppfatning, du beskriver klart og tydelig- du er helt "normal" Det har sklidd litt ut for deg, men du kommer deg igjen, garantert. Det er sant som de sier, gjør noe du liker...blir du sliten, så gjør det i små doser..litt etter litt blir du sterkere, runde for runde...etterhvert kjenner du selv hva medisin gjør eller ikke gjør for deg- det kan ingen andre bedømme, med mindre du ramler helt av lasset, slik som meg ....

det begynte med svake tegn, med etterhvert en følelse av at verden var merkelig, kroppen min også- lyder,lys,alt var merkelig...og til slutt satt jeg altså på legekontoret og smilte pent og sa: det eneste som plager meg, er faktisk at jeg løper på do hele tiden...hvorpå han sendte meg inn på toalettet med et urinprøveglass, søsters, venninne og lege stimlet hodene sammen for å legge slagplan, mens jeg stod med hodet opp ned , mens jeg trakk ned-med en fot i veggen- fordi stemmene sa at hvis jeg ikke gjorde det, kom søstra mi til å dø.

Så børstet jeg støvet av jakka og gikk inn igjen, leverte prøven, som var positiv ,og legen stakk en pille i neven min og klemte samtidig rundt den, mens han sa: ta denne nå -og så kan du hente resepten i morgen, kan kikket skjelmsk på meg, smilte, rettet på kragen og satte seg ned....Jeg visste det!!!!De hadde snakket om det mens jeg var på dass. Fy faen, og så min søster!!!De hadde bestemt seg for å gi meg 1 pille...jeg lot som om jeg svelget den, puttet den i lommen og sa ikke ett ord på veien hjem. Min søster var fortvilet for at jeg ikke ble lagt inn, hun gråt der hun satt og kjørte...plutselig ropte jeg. NÅÅÅÅ blir det deg eller meg?Vil DU dø for MEG? Hun gråt enda mer, og jeg ba henne til helvete å sette meg av..jeg ville UUUT av bilen, ikke faen om jeg skulle kjøre med dem. Så gikk jeg rundt og vandret...mer og mer gæærn.

Flere ganger prøvde familien min å få meg innlagt, men ingen kunne hjelpe dem. En gang viftet jeg med kniven til søstra mi- GÅÅÅÅ...ropte jeg. Hun hadde smurt en brødskive til meg, og jeg så at hun hadde knust en tablett og lagt under pålegget..en dødelig tablett...Vel jeg kunne fortsatt frem til julaften jeg da.....men skal korte ned her...det endte med at jeg satte meg inn i en parkert bil som ikke var låst. (merkelig at jeg overlevde så langt for jeg var virkelig ute)da sjåføren kom og åpnet døren sa jeg: Åh det er så varmt her, jeg får ikke puste- kan du lukke opp vinduet? Og så sa jeg: er det du som skal kjøre meg?

Han fisket febrilsk opp telefonen fra lomma, stakkars- og ett øyeblikk senere stod politiet der...da vi kom til poliklinikken, hvor jeg skulle vurderes, sa politistudinen til personalet at de måtte snakke lavt til meg, for jeg tålte ikke høye stemmer....Jeg fikk meg noen uker på "hotell" og kom til meg selv igjen sånn gradvis...etter en stund ba jeg de ta telefonen min: jeg vil helst ikke drite meg mer ut, sa jeg- ta den!Innleggelsen kunne vært en hel bok i seg selv...jeg ble da frisk...ikke er jeg schizofren heller ;-) Schizofreni er den aller minst vitenskapelig dokumenterte diagnosen som finnes. Hadde de kommet opp med den i dag, ville den ikke blitt godkjent. Jeg skal ikke skrive om diagnoser i det hele tatt, for det er mer tøv enn det er noe annet-egentlig. Studer hva som står om de ulike diagnosene, hva forteller de?

Jeg får vel prøve å konkludere: altså, man kan bevege seg totalt inn i det og man kan ha det light. Eller av og på. Hva har hjulpet meg mest? Sånn bortsett fra at jeg ikke hadde klart meg uten medisin. JO mennesker jeg har møtt underveis- slike som har satt spor på gode måter, ved å bry seg på en eller annen måte som har betydd mye der og da- følgelig også for ettertiden. Det å være i aktivitet!! Det er virkelig viktig "veien blir til mens man går" Det å ha noen å snakke med om ting..gjerne også noen som ikke har betalt for det.Det absolutt viktigste jeg har lært meg er galgenhumor. Humor er essensielt..livsviktig.

Tusen takk igjen for mange gode svar! Det å legge på seg hadde ikke gjort meg noen ting, er alt for tynn uansett, hehe. Vet du forresten om det var fordi du spiste mer, eller la du bare på deg uten å spise spesielt mye?

Mange gode tips som går igjen her. Har tatt det med trening tett til meg, og har nå i 2 dager trent styrketrening, noe som føles kjempegodt. Skal endre litt på døgnrytmen og har i tillegg fått beskjed om å tredoble dosen på Zeprexa til 7,5mg.

Sier som jeg har sagt til de andre- hviler stor respekt til deg som har hatt det så "fælt", eller vært så inni psykose og likevel klart å komme deg gjennom det!

Kjenner meg veldig igjen når folk sier jeg har depersonalisering, for er utallige ganger hver dag når jeg selv prater uten at det føles sånn. Samme med når folk ser på meg..jeg vet jo at det er meg dem ser på men føles ikke sånn, og det er naturligvis en kjempe ekkel følelse! Prøver derfor å ikke få øyekontakt fordi det er ubehagelig når folk ser meg i øya og jeg lurer på hvem dem egentlig ser på.

Treningen har i hvert fall skapt et mye bedre humør, så skal uten tvil fortsette med det! Rart jeg ikke har tenkt på det før, for det var jo et kjempetips!

Vil si du er langt på vei jeg. Oppretthold treningen din, gjør så mye du kan som er normalt. Så kommer ting sakte men sikkert tilbake igjen.

Du finner tilbake til deg selv skal du se.

Du aner ikke hvor mye det betyr at du/dere er så optimistiske! Kjenner humøret skyter til værs!

Det er det man spiser man legger på seg av ja,,,stort sett. Man kan få ulvehunger- bli kjempesulten av medisinen, derfor spiser man mer enn før og legger på seg. Det er jo da bare et pluss at du er tynn. Tenke seg til om noen måneder, lagt på deg, muskler, bedre humør yeeyyy ikke bare trening, men husk på frisk luft også...viktig...ut hver dag

OK.., min daglige tur innom nff gjorde nettopp at jeg skjønte hva som har plaget meg! plutselig var det fler som hadde det slik.. takk i guess!

hmmm. jeg var i psykose fra begynnelsen av mai til slutten av juli, det var helt sick*, verste jeg har opplevd.. men er ikke helt sikker på om dette er psykose??? jeg vet ikke. men jeg fikk og zyprexa og det er anti depresiva og beroligende om ikke jeg tar feil. bare og spør hvis du lurer på no

Jeg fikk et lite illebefinnende når jeg fyra i sommer. Vi var 6 kompiser som herjet litt, så begynte plutselig alle å dytte på meg. Plutselig sitter jeg i en sofa å ser på tv ovenifra hva som skjer med meg o.O

Følte mye av det du beskriver etter ti dager i amster i fjor høst.

Husker spesielt godt dagen jeg kom hjem derfra at jeg sto og så meg i speilet og ikke følte jeg kunne kjenne igjen meg selv, hadde også en sterk uvirkelighetsfølelse. Og da jeg skulle legge meg for å sove fikk jeg noe som liknet en OBE, altså jeg følte at jeg svevde over meg selv og så meg selv fra fugleperspektiv.

Vandra rundt på skolen i total ørske noen dager, og når jeg snakket hørte jeg liksom meg selv utenfra samtidig som jeg prata. Trodde også jeg skulle gå ad undas, opp og ut og bli gal, men i mitt tilfelle gikk det heldigvis over relativt fort uten medisinering. Godt du har tatt til deg tips! Trening og mosjon trenger vi alle, er ikke rart folk blir gale og deprimerte så mye som man sitter stille i disse dager!

Føler jeg bare blir mer og mer gal eller borte jo lenger tid det går. Håper virkelig dette går over snart! Savner å ha det slik jeg hadde det før Får hele tiden følelsen av at jeg er fanga i denne "drømmeverden", og at jeg ikke kommer meg ut. Er ikke rart man får angst av de tilstandene her, dette er jo det værste som finns!

Hvor lenge har du gått slik Dallehope?

Zyprexa er et nevroleptica- altså et antipsykoticum, som motvirker psykose. Det har ingen ting med antidepressiva og beroligende å gjøre.

i 2 måneder sånn cirka. Blir skremt bare av å tenke på det, lurer liksom på hvor jeg har vært disse to månedene, og hvor jeg/livet mitt ble av..

Da skal du se det går seg til snart- opp med humøret, løser seg dette Prøvd å snakke med deg selv i speilet når du ikke kjenner deg igjen? Høres toskete ut kanskje...men prøv..

Er jo som et rent helvette og som nevnt tidligere så ville det å få "tilbake" livet mitt være like stort som å vinne i lotto! Er som at jeg er fanget i en drøm, så når du sier det ordner seg så kjenner jeg det gløder opp her. HÅPER det går seg til snart, orker ikke tanken av at dette skal vare i mange måneder. Syns så synd på dem som må gå gjennom det her i så lang tid! Håper bare jeg ikke blir en av dem ...!

Når jeg har vært på mitt verste har det tatt ca 3 mnd å komme i kontakt med bakken igjen....og så noen måneder med oppbygging..ikke sånn at jeg har vært syyk syk da, men litt sart, trengt litt tid på å bli sterk igjen. Hvordan føler du deg nå i forhold til hvordan det var den første uken? Er det fremgang, eller føler du at du står på stedet hvil?

Høres veldig ut som om du har et snev av DPDR (depersonalisering). Jeg har hatt et snev av det selv, og har en kompis som opplevde det ganske intenst. For meg gikk det over av seg selv, etter at jeg sluttet med rusmidler. Tok riktignok et par år, men var ikke i nærheten av så intenst som det du opplever, så var ikke noe problem å leve med det når jeg ble vandt til det. Kompisen min var noe hardere rammet, men han tvinget seg selv til å leve som om alt var normalt. Gikk på jobb og skole osv. Også hadde han veldig godt og betryggende selskap av hundene sine. Det var det som hjalp for han hvertfall. DPDR er jævlige greier, men ikke gi opp! Det sitter kun i hodet ditt. God bedring!

Okei, takk! Skal holde ut jeg vettu

Føles som at jeg er på stedet hvil, blir ikke særlig bedre. Den første uken hadde jeg angst hvert minutt og trodde jeg skulle dø omtrent, mens nå kan det gå et par timer mellom hver gang jeg får angst. Kjenner jo at selv om jeg er i godt humør så er jeg ganske "borte" eller ikke til stede på en måte. Og uvirkelighetsfølelsen er like sterk hele tiden, uansett humør.

Jævlige greier indeed!

Du har helt rett, har alt for mye fokus på det jeg sliter med. Men blir litt sånn dessverre. Skal gjøre som du nevnte så godt jeg bare kan Håper jeg bare blir meg selv snart. Var en tur i Oslo i dag og var ikke til stede i det heeeele tatt. Får liksom ikke med meg helt at jeg drar til steder, på en måte.. Plutselig så er jeg der og wips så er jeg der, uten at jeg har fått med meg hvordan jeg kom meg dit på en måte. Vanskelig å forklare dette her. Hadde vært så mye enklere om angsten ikke hadde vært der, om man bare kunne le av det. Skal gjøre mitt beste for å bli frisk i hvert fall! Takk igjen for god tilbakemelding.

vet hvordan du har det.

Hei, jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har slitt med så og si nesten det samme. Første gang jeg røykte klikket alt for meg og fekk berg og dalbane effekten (noia) var nesten redd for å prøve noe form for rus igjen, men var liksom fortsatt gira på å få den skikkelige cannabis rusen. Så jeg prøvde det hos noen venner og fikk en elegant rus. Mission complete tenkte jeg. Hadde fortsatt 5 gram igjen og røykte 1 gram om dagen i det neste 5 dagene lol. Fekk noia på den siste gongen og det varte i ca. 2 døgn. jeg ble paranoid og sykt redd for alt ukene etter. Tankegangen min var som at jeg skulle dø bare jeg tok 2 paracetter av overdose. Jeg var ikke redd hele tiden men ble hele tiden redd hver gang jeg fikk noe form for en rus. Jeg er sykt nikotin avhengig (snus) så innimellom når jeg tar snus så føler jeg rusen blir ubehaglig og før noia. Har gått over det no 3 månder senere, men sliter litt men angst enda. Jeg tåler ikke tanken på å prøve cannabis igjenn, liveredd for å oppleve det på nytt.

Tips: Snakk med noen du er glad eller trygg på. Jeg snakket en del med moren min om problemet og det hjalp veldig.

Lykke til håper og tror alt går bra med deg.