Det jeg har på hjertet er kanskje ikke helt ulikt de andre trådene her nå som har dukket opp rundt temaet behandling, men jeg lager altså en ny tråd.

Jeg er for tiden under rus behandling og bor også på en "instutisjon" av et slag. Hovedproblemene mine er at jeg ruser mye på grunn av angst og påfølgende isolering og ensomhet. Angsten kommer nok hovedsaklig av all rusinga over tid. Har ett alkohol og benzo - problem. Tar også litt opiater i ny og ne.

Jeg lurer på når man vet man er klar for å dra "hjem". Jeg er ikke veldig begeistret over å bo på en slik plass som dette for å si det mildt! Men jeg vet jo at det er bedre enn alternativet og at det gjør godt med tanke på angst og isolering. Samtidig føler jeg nå at det ikke er så mye mer jeg kan få ut av behandling.

Jeg har ikke vært i behandling lenge, rundt 3 måneder. Har nå startet å ta videregående som privatist og har dermed et mål sånt sett. Hadde vært fint å bli frisk nok til og kunne jobbe litt ved siden av skolen også. Men sliter altså altfor mye med angst fortsatt.

Gruppeterapi og disse tingene man kan tilby på slike behandlingsteder vet jeg ikke om er helt nødvendig når det kommer til meg personlig. Synes jeg har veldig god oversikt til hvorfor jeg begynte å få et rusproblem nokså tidlig i ungdomsåra. Jeg sliter liksom ikke med traumer og slikt jeg ikke har fått ordnet opp i enda.

Det er den for jævlige angsten som holder meg tilbake og den påfølgende isoleringa og selvmedisineringa. Og jeg føler at om jeg kunne jobbet hjemme med angst osv etter mitt eget tempo uten å følge alle slags rutiner og regler som er ment for et fellesskap og ikke et individ, ville ting gå fortere og kanskje enklere.

Dog skjønner jeg at de som jobber her og driver med behandling vet hva som skal til og at jeg trolig er i trygge hender som kan løse disse problemene. Det er også stor sjanse for at jeg hadde sprukket, men det å havne helt på flaska igjen ser ikke like sannsynlig ut.

Spørsmålet er liksom. Kan man få gjort så mye med angsten da? Ja jeg vet mange klarer å jobbe seg ut av det med og utsette seg selv for eksponeringsterapi osv. Men dette kunne jeg jo ha drevet med hjemme? Samtidig er det jo en stor fordel å ha tilgang til benzo slik man har hjemme, sånn at man kan starte et liv uten å hele tiden være redd for at skole eller jobb skal gå rett til helvete kun fordi du har et panikkanfall.

Jeg var jo aldri psykisk avhengig av benzo utenom at jeg trengte det som medisin, de få dagene jeg hadde det for jævlig. De dagene økte på jo mer jeg drakk selvfølgelig og det måtte gå som det gikk.

Dette blir veldig langt så jeg får helle tilføye senere. Er det noen som har noen erfaringer her mon tro?

Er det ikke bedre å spørre noen som jobber på instutisjonen?
Er jo ingen her som vet hvordan angsten din er (utenom det lille du ha skrevet da)
Angst kan jo komme av så mye rart, å det finnes jo ørten typer forskjellig angst.. Benzoer hjelper jo, men det blir jo som å pisse i buksa for å holde seg varm, hjelper litt der og da, men ikke i lengden, så lenge man ikke skal knaske det resten av livet.

Etter min egen erfaring så har angsten min bare blitt værre av å knaske benzoer å drikke alkohol i så mange år som jeg har gjort, å det ble hvertfall ikke noe bedre av at jeg begynte med opiater, å det er ikke noe morro å sitte med kraftige abstinenser på alle de tre når jeg er blakk og tom for alt.

Var selv en liten tur innom avrusning og rehabilitering for ikke lenge siden, men grunnet at jeg ikke ble ordentlig medisinert så ble alt værre, så jeg pakket tingene min og dro etter bare 4 uker fordi både angsten og abstinensene ble så ille at jeg rett og slett ikke klarte mer.

Så som sagt så ville jeg heller tatt dette med de som jobbe der, for jeg regner med at det er lege/psykolog å psykiater der du er? Bare mas å spør det du kan, det er jo derfor de er der, for å hjelpe deg, selvom det kanskje ikke altid føles sånn.

Vet absolutt hvor ille angsten kan bli, til tider så kan jeg lukke meg inne i lange perioder, skru av telefonen å aldri åpne døra om noen ringer på, det er et helvete for å si det mildt!
Men får du benzoer der du er? Å kan jeg spørre hvor langt opphold det er snakk om?

Uansett, ikke vær så dum som meg å bare dra på ren impuls som jeg gjode, nå er jeg ikke akkurat prioritert om jeg ville prøvd meg igjen så mange ganger jeg har reist hjem etter bare noen få uker uten å i det hele tatt fått noe ut av oppholdet, for det ble ikke noe bedre når jeg kom hjem selvom jeg plutselig hadde tilgang på alt jeg selvmedisinerte meg selv med, for angsten har bare forverret seg.

Det er en slitsom situasjon jeg ikke unner noen!

Så lykke til, håper dette odner seg for deg!

Oppdater gjerne, syntes det er veldig interesant å lese om andres erfaring så jeg kanskje kunne lært noe av det, å det er det sikket andre som kunne hatt nytte av også.

Veldig interresant tråd som stiller mange av de samme spørsmålene jeg selv har angående behandling, rus, angst, generelt lavt stemningsleie og depresjoner. Hva som er riktig behandling er individuelt, men det er vanskelig å klare alt hjemme på egenhånd. Jeg vil gjerne høre mer om hvordan livet er på institusjonen, medisinering, terapi og hva slags filosofi behandlingen bygger på.
Lykke til
Klem fra Betty