Du kan vel kalle meg en slags filosof, hvertfall, jeg elsker å tenke hvorfor og hvordan isteden for fett og stilig hvis du skjønner. Det jeg lurer på da er om noen andre har prøvd og forestille seg at det ikke fantes noen jordklode,ingen sol,ingen skapninger osv. Hva ville det da "vært " ? Ingenting ? isåfall får jeg et ekstremt forandret syn på "meningen" med livet.

Sikkert en "logisk" forklaring på dette, jeg er absolutt ikke spessielt vitende eller intellegent.Derfor tenkte jeg at noen her kanskje kan fortelle meg noe ?

chheeers

Jeg lurte på det samme her en dag, og en smarting sa "prøv å forestille deg hvordan du hadde det før du ble født". Sånn ville det vært da. Mao - du klarer ikke å forestille deg hvordan det ville vært, ettersom du er (er som i motsatte av å ikke eksistere).

ville vært akkurat det samme minus sola og jorda

Noen som har fundert på hvordan universet begynte da? Hva var før universet? Før det første. Det som er vår logiske tankegang er at noe påvirker noe annet og slik går det slag i slag, men viss "ingenting" var før universet. Hvordan kunne da universet oppstå? All sunn fornuft sier at du trenger noe til å starte det hele, men hva var før det hele?

Det som er tingen er at menneskehjernen ikke er skapt til å tenke over slike ting. Er ikke rart det er religion i verden. Er jo mye enklere å forholde seg til.

Sier jo ikke at det må være en gud. Jeg bare påpeker hvor lett det er å gå til religion istedenfor å sitte å dra seg i håra over hvordan alt ble til.


Men du sier at noen begynte å blåse opp en ballong slik at da universet da ble skapt. Utenfor er det helt tomt. Det finnes jo også helt tomme områder her på jorden, såvidt jeg lærte i Natur og Miljø på vidregående. Var noe med atomer og molekyler og blablabla.

Men hvordan i hulseste kan du forklare hvordan "ingenting" kan være i stand til å sette i gang et helt univers?

Veldig abstrakt, men jeg mener universet alltid har vært her og kommer alltid til å være her. Det er bare umulig å forstå noe som er uendelig.

Bare en kjapp kommentar til The Big Bang: dette er en modell av hva som best beskriver det som KAN ha skjedd for lenge, LENGE siden, beskrevet ut fra det vi i dag vet om fysikk. Selv om de fleste (ikke alle! sjekk fex ut Fred Hoyles "Steady State"- teori. Særs interessant fyr) fysikere støtter denne modellen, må den ikke forveksles med absolutt sannhet. Vi vet faktisk ikke.
Min mening er at vi ikke vet særlig mye viktig om hverken tid eller energi. Vi kan rent praktisk benytte oss av en del av våre erfaringer og kunnskaper, samt komme frem til en masse matematiske sammenhenger om hvordan ulike observasjoner (både fra naturen og lab.-forsøk) henger sammen. Hva tid og energi faktisk "er", og om de har andre egenskaper som vi ikke (ennå?) kan måle/ begripe, er fremdeles litt i det blå, synes jeg.
Sånn jeg ser det , er det langt igjen til å forklare eksistens, tid og energi på en tilfredstillende og uttømmende måte.
Religioners skapelsesforklaringer virker for meg bare å være en mental krykke for å slippe å slippe å ta inn over seg virkelighetens ego-overskridende/-utviskende mysterium.

Jeg blir kvalm og mister lysten på livet av sånne her spørsmål om jeg tenker for mye på de.
Men uansett, jeg har tenkt på at kanskje alt går igjen og igjen i en loop. Som i en sirkel men da kommer jo igjen spørsmålet; Hvordan kom sirkelen dit?
Det med religion også, NOE må ha vært før gud så det blir akkurat like vanskelig å tenke seg. NOE må ha funnes, det kan ikke ha vært sånn at det var ingenting og plutselig ble det ingenting til noe.

Noe som er tilsynelatende ingenting kan skape noe f.eks når man koker vann oppstår det små bobler som har en vidt forskjellig molekylstruktur enn vann.

Jeg mente at jeg leste en teori om at det finnes flere universer som flyter omkring som bobler og når disse "boblene" kolliderer, så vil en av dem absorbere den andre.

Om det var Gud eller en slags "vannkoker" som skapte universet er for meg likegyldig.

Eneste jeg er noe lunde sikker på er at jeg eksisterer og at det blir umulig for meg å forestille meg noe annet.

Bare for å ha det sagt: Tida kommer til å gå [les: sykle, kjøre, fare med lysets hastighet om du vil] frem til vi, mennesker, eller i ditt tilfelle: DEG, oppstår og legger merke til at du eksisterer.

(med ca tanke på tiden det tar fra du legges på operasjonsbordet og blir lagt i narkose til du våkner opp igjen så opplever du dette som få sekunder når det egentlig har gått alt fra minutter til dager)

Evigheten varer fra du blir født til du dør.

Eller omvendt? (men fra ditt relative ståpunkt skjønner jeg)
Hva er da to evigheter? Er det fra når du blir født men ikke dør?
Fra død til død? Eller?

Det filosofen som sa det mente var at det som er før og etter livet må du tenke deg til og har dermed ikke eksistert.

Det har noe med at det er ingenting i tankene som ikke først har vært i sansene

angående før vi ble født.. da var vi ingenting, akuratt som man blir etter man dør.. såå!
Betyr ikke det da at når man dør, så kan man bli født på ny? =)

Hahaha. Hvorfor skulle det bety det?

Pass på, folk har begått selvmord etter å ha fundert for mye på dette. For min egen del så prøver jeg å unngå og tenke på det. Det er rett og slett umulig å forestille seg.

Det er et scenario som har fascinert meg en stund nå. Hvordan ville verden vært hvis vi "tapte" 2. verdenskrig? Ville nazi-Tyskland tatt over hele verden? Neppe. Eller hva om Japan/Tyskland slapp en atombomber over USA?

Då hadde Chris Crocker gått for "LEAVE AMERICA ALONE!" det hadde vore kjedelig..

Tror en konge med downs kunne gjort ca. like bra jobb som kongen vi har i dag. Selv en med downs kan lese opp taler og klippe snorer med gullsaks.

Visst vi skal tro på forskere er det jo egentlig flaks at Jorda ble som den er, og at vi i det hele tatt finnes!
Hadde ikkje "The Big Bang" skjedd, og jorda ikke ble sprengt akuratt så langt ifra sola som den er så tror jeg ikke det hadde vert særlig liv..

Men på en annen side, så må jo livet vårt ha kommer fra en plass, kanskje "The Big Bang"-planeten var en kopi av jorden, bare i mye større omfang?
Med liv og det hele?

Jeg liker teorien om at universet kollapser til slutt, og et nytt "Big Bang" finner sted. Da er det plutselig ikke like flaks at vi eksisterer

Filosofer! Tenk over det faktum at mange av forskernes teorier kun er nettopp det, teorier = hypoteser! Det finnes ingen sikre bevis på hvor varm solen er. Vi vet ikke hva jordens kjerne består av, og ingen har noen sinne sett et atom med det blotte øyet! Altså, mye av det som blir sett på som sikre beviser er egentlig ikke annet enn tvilsomme teorier. De er dog de eneste vi har. Valget er sådan, tro på dem, eller bli religiøs...

...det var vel å ta litt hardt i? Teorier, ja, men mange er godt underbygde, og langt unna det jeg vil kalle "tvilsomme".

Da måtte vel han ha blitt den siste? For de med downs kan vel ikke formere seg? Hvis de kan, er det en sjanse for at det blir et normalt barn da eller hva?

Moff, så vidt jeg vet (lenge siden jeg har lest A brief history of time nå men) så er hele poenget at selve rommet oppsto ved big bang. Altså, det var ikke et stort rom med "ingenting" i som du kaller det, dette rommet oppsto ved big bang. Hawking beviste vel i 1970 eller noe at det var en singularitet ved big bang, dvs et sted hvor tid-rom er avbøyd uendelig.
Vil forøvrig anbefalle alle som er interessert i kosmologi å lese A brief history of time og The universe in a nutshell, begge av Stephen Hawking.

om ingenting hadde eksistert hadde heller ikke evnen til å forestille seg noe eksistert heller. derfor vil det være umulig å forestille seg det!

Personlig har jeg slått meg til ro med at vår fatteevne ikke stemmer med realiteten. Bare se på relativitetsteorien, eller noen av de retoriske spørsmålene som stilles her. Det kan rett og slett ikke forklares med vår tankegang, da først og fremst pga vårt lineære begrep av tid.

Og når vårt begrep av tiden sannsynligvis er feil - da er det ingenting som tilsier at det måtte være noen start eller slutt.

Lest i dagbladet i siste at britiske forskere hadde kommet fram til at sjansen for at det ble slik som det ble på jorda (evolusjon osv) er/var på 1 promille dvs 0.001 % ! Det er sykt å tenke på det.

"Promille" betyr vel strengt tatt "av tusen", mens "prosent" betyr "av hundre", så da blir det vel mer som 0.1%? Skyt meg om jeg tar feil.

Du har rett, men tallet forblir intetsigende og ubrukelig

Noen fysikere, bla Stephen Hawking, mener at det finnes flere paralelle universer, og at disse eksisterer separat fra våre universer, men noen av dem kan være veldig like vårt eget lille univers. Hvis det finnes et uendelig antall universer, vil det finnes ett hvor Hitler vant krigen, ett hvor mennesket aldri oppdaget ilden, og ett hvor menneskeheten aldri eksisterte. Tanken er at det finnes ett univers for alle muligheter. Forestill deg at du har 2 valg som skal foretas, og i hvert valg har du 4 alternativer. Dette gir deg 4x4=16 muligheter. For denne situasjonen ville det da eksistert 16 ulike univers, som til sammen inneholder alle muligheter.

Tanken på at universet utvider seg, kan være veldig forstyrrende, fordi en alltid kommer til spørsmålet: Hva var der før?
Poenget er at vår oppfatning av universet er 3 dimensjonal, men vi sanser også en 4. dimensjon, nemlig tiden. Tiden kan ses på som en dimensjon på linje med lengde og bredde. Om en godtar dette, kan en se på hvordan tiden utspiller seg i det vi sanser som én retning. Tiden utvider seg til et område hvor det ikke var noe før! Tenk deg livet ditt om 5 minutter, det eksisterer ikke nå, men tiden utvider seg dit, og vi kan sanse det. Med denne tanken blir det ikke like ufattelig at universet, som eksisterer i dimensjoner på linje med tiden, kan utvide seg til nye territorier.

Tiden derimot, er ikke konstant slik en oppfatter den, og noen forskere mener, jeg refererer igjen til Stephen Hawking, at tiden ikke har noen retning, Forestill deg et ark som du løfter sakte oppover med en jevn fart. Forestill deg så at arket er vår tredimensjonale verden, og høyden du løfter arket i er tiden. Tiden vil da ikke ha noen retning, men for en eventuell tenkende person som bor i den 3 dimensjonale verden, vil den synes å ha nettopp det, fordi personen bare kan bevege seg i en retning.

Om solen, jorden, ja hele universet ikke hadde eksistert, ville det da utgjort en rimelig lite signifikant forskjell, i det uendelige havet av mulige universer, og de andre versjonene av deg, som er nesten, men ikke helt like, ville ikke bekymret seg noe særlig.

Btw. Påstanden om at mange vitenskapelige teorier er tvilsomme er en lite gjennomtenkt påstand. Det er godt mulig du forvirrer begrepene hypotese og teori, men en teori er noe en mener er sant.
Feks: Det er ikke sikkert en stein faller til bakken omjeg slipper den, den har bare gjort det hittil, men hvem vet, kanskje vi tar feil, og den nå har bestemt seg for å ikke falle i det hele tatt?

Mange interesante teorier her. Jeg heller fortsatt til den jeg har lagt ut tidligere om stadig kolapsende universer.

Noen vettuge teorier om hvordan det hele engang starta har jeg aldri hørt, men som en tørr forsker engang sa; Ingenting kan bli til av ingenting.

Veldig godt sagt, egentlig.

Her er en video som sikkert finnes på forumet fra før (tror jeg fikk den herfra):
http://youtube.com/watch?v=qU1fixMAObI
Bare appropos parallelle universer og merkelige dimensjoner. Hele konseptet med "folding through the dimension above" er rimelig morsomt.

lurer faktisk på slike ting i blant, bare når jeg har spist noe rart

Deilig få litt mere konkret "info". Må si jeg personlig syntes Stephen Hawking's "teori" som Drachir skrev om var interessant.