Det er fullt mulig ja, å ta MDMA som et mer seriøst sakrament for å bearbeide indre konflikter. Jeg har ikke prøvd det selv, men kjenner noen som har gjort det.

En veninne av meg noterte ned spesifikke ting med penn på papir, som hun ville ta tak i/bearbeide, og så gå igjennom listen bit for bit.
Det ble veldig emosjonelt, gråting, fliring etc, men hun føler den dag i dag at hun fikk det hun ville ut av opplevelsen.

Det viktigste å forstå med psykedeliske stoffer og empatogener som MDMA er at det kan gi deg et annet perspektiv på ting, men det er fremdeles helt opp til deg å faktisk gjøre jobben å utnytte denne muligheten for selvutvikling, og det er ikke noe lett arbeid.

Edit: angående dosering: 1,5mg per kilo kroppsvekt, og aldri over 120mg totalt

Sopp er vel og bra, og det har en enorm helbredelsespotensiale, men den lar seg ikke styre som MDMA.

Vet ikke hvorfor jeg skrev det første svaret anonymt, er jo en ærlig sak å ha blitt mobbet på ungdomsskolen.

Greia med sopp er at den vil ta tak i ting etter dens preferanse, den vil selv velge hva du må bearbeide her og nå. Begynner du å protestere og forsøke å styre opplevelsen mot dine, på forhånd forberedte, intensjoner, så vil den slå fra seg og gi deg dårlig stemning.

MDMA derimot er malleable, du kan, som Dodechas venninne, gå gjennom en liste og bearbeide i ditt tempo. Og MDMA vil gi deg en annen og mer positiv syn på det som har skjedd. Hvis opplevelsen blir dyp og "engasjerende" nok, så vil du få langvarige endringer i ditt syn på disse traumene. De gir slipp.

I tillegg kan sopp, i verste fall, begynne å fucke med deg og gjøre vondt verre. Det vil ikke MDMA gjøre.

For dem som ruser seg, blir løsningen problemet. Behovet for å fylle frihet, fra tankekjør og smerte med rus. Når det vonde ikke er en integrert del av den man er. Men det som virker som en løsning der og da, skaper fort nye og verre problemer. Fullt enig med deg om man har et sunt, normalt og er istand til å kontrollere og regulere seg selv kontra at man ikke er istand til å se at man har et problem det blir noe annet. Jeg pongterer kun at i slike prosseser (etter kjente av meg og på vegne av meg selv, at det er viktig å la seg selv få være sårbar, kjenne på det vonde slik at man da kan bearbeide å komme seg over det.

Til syvende å sist, så er du som kjenner hvor skoen trykker og dermed handle der ifra.