Hei, har veldig problemer med å omgås venner og andre folk. Får problemer med å føre en samtale og får panikk. Dette har ført til at jeg har ruset meg mye på diverse ting for å komme meg ut blant folk, men angsten er så sterk at jeg nermest må være bevisstløs for å klare det. Piller og alkohol. Det jeg lurer på er om noen andre som kjenner seg igjen i dette. Og eventuelt hvilke medisiner som er verdt å prøve. Angsten er så sterk at det ikke hjelper bare å være full. Målet er å finne medisin som man fungerer normalt på.

Har du snakka med legen din ang angsten å panikkanfallene dine? Kjenner sterkt til problemene du nevner. Hvis du vil ha medisiner anbefaler jeg deg å si nei til antidepressiva/SSRI å heller takke ja til noe midlertidig om du får resept på noe beroligende.

Jeg er ikke ekspert, men om målet er å finne en medisin for å fikse problemene tror jeg desverre du aldri blir bedre.

Jeg ville snakket med lege/psykolog aller først.

Har gått til psykolog i 3 år men det hjelper ikke. Beroligende er legen veldig forsiktig med pga rushistorikk, selv om jeg har prøvd å forklare at det er selvmedisinering jeg har drevet med. Er ikke avhengig av noe som helst. Blir ganske ensomt når man har det sånn. Mister venner osv.

Behandlingen en psykolog gir, skal gjøre en endring hos deg. Altså det er egentlig du som gjør denne endringsjobben, men psykologen leder veien, for å si det slik. Hvis dette er psykodynamisk behandling, så vil denne behandlingen gjøre vondt. Det er som en verkbyll, som en stikker hull på. Det gjør helvetes vondt mens det skjer, men blir mye bedre etterpå.

Selvsagt så må personligheten til psykologen stemme noen lunde med pasientens. Men en kan finne en annen psykolog, hvis dette er gjengangsproblemet.

Uansett så hjelper det ikke, at noen prøver å lede deg noe sted, når du doper deg til bortenfor Narnia i det daglige liv.

Gjør du som legen og psykologen sier, så hjelper psykologen nok.

Selv har jeg hatt noen om jeg kan kalle det litt snedige perioder i livet. For å bøte på mitt stress når jeg møtte andre mennesker eller i sosiale situasjoner tenkte jeg at alkohol hjelp.
Ikke til det problematiske, men såpass at jeg til slutt ikke ønsket å være med andre uten at det var alkohol eller lignende inkludert i situasjonen.
Det hjalp absolutt ikke, det gjorde det bare verre.
Psykolog og lære seg selv å kjenne var min vei tilbake. Medisiner er sjeldent bedre enn en midlertidig hjelp - særdeles bedre å få bukt med problemet.

Finn ut hvorfor du har angst, hva som trigger dine angst-anfall, hvorfor det ble slik at du får angst av det.
Var det slik før?
Hva kan du gjøre for og bearbeide/gjøre det lettere for deg selv når angsten kommer?

Et par spørsmål til seg selv og tid til og reflektere med et EDRU hue er alltid det som funker.

En psykolog vil ikke gjøre annet en og stille deg disse spørsmålene forvridd på flere måter, og imo er det 0 vits og betale for slikt hvis man bare tar seg tid til seg selv.

Hei!
Den første medisinen du kanskje kan undersøke heter Antabus, og har som funksjon å skape fysiske/kroppslige symptomer og forskjellig ubehag ved inntak av alkohol. Dette fungerer for mange som en dørstopper hvor en må være ærlig med seg selv. Jeg forstår at slikt kan føles vanskelig å skulle gjøre ovenfor seg selv, særlig fordi valget om å snike unna er tilstede, hvilket mange av oss gjør uten betenkningstid.
Jeg erfarte stor psykisk motstand i prosessen om å forsøke antabus, og enda større ønske om alkoholrusen. Jeg skal ikke gi ei pille æren for å ha forbedret livet og reduserte alkoholtrangen, det er ikke slik magi fungerer dessverre. Men det var ett viktig hjelpemiddel i en kritisk fase der avholdenheten gav meg bedre utgangspunkt for selvhjelp.

Derfor mener jeg det er ett alternativ verdt å undersøke med sammen fra din behandler. Det er en type medisin du kan administrere i stor grad på egenhånd eller tilrettelagt administrering.

Ved å ikke bare etter beste evne avstå fra alkohol, men også selvpåført tvungen avholdenhet for en tid fremover, vil du kanskje oppleve at alkoholen egentlig ikke var en reell nødvendighet, men heller en vedvarende dystopisk ide som har fått grobunn over tid. Såpass langt gikk det at jeg overbeviste meg selv om ha angst for ditt og datt, og skapte en reell frykt med tiden.


Nå er jeg kanskje litt mer påståelig enn hva jeg normalt fremstår. Men min opplevelse av liknende tanker, umettelig behov og andre relevante problemstillinger forteller meg at kombinasjonen av angst og rus ikke hører godt sammen over tid, men blir mer kompleks å skille med tiden. Dersom du ønsker å skape progresjon i behandling av er du nødt til å velge. Jeg tror eventuelle medisiner du kanskje sikter tankemessig mot heller ikke vil bli brukt slik det er foreskrevet, det har jeg til gjengjeld å se en eneste gang hvor rusbruk er gjentakende aktuelt tema.


TL;DR
Ett kjemisk fremstilt medikament som vil gi deg den følelsen du er avhengig av for sosiale sammenhenger, det kan du se langt etter hos en lege med ekte lisens å vise til. Derimot kan du møte vanskelighetene med vilje og lyst, med drahjelp fra avvenningmiddelet Antabus.

Du har kjørt deg inn på et bedøvelsesspor som ikke tar deg noe sted lenger. Jeg vil sterkt anbefale deg at du ber om å bli satt på SNRI som Efexor (ikke SSRI), og at du for å klare å kutte ut alkoen prøver deg frem med opioider i stedet. Det er heller ikke helsekost, men sammenlignet med alko er det ingenting – du må selvfølgelig ikke bruke det samtidig, da er hele vitsen borte, i tillegg til at det er farlig. Drikkingen kommer til å drepe deg, enten ved at du får blackout og bikker helt, eller at kroppen din blir syk. SNRI er og blir et vidundermiddel for sinne- og uroproblematikk (snakker av erfaring) som igjen ofte henger sammen med generell angst.

Jeg har venner som har fått god fremgang på kognitiv terapi. Skulle jeg selv noen gang trenge hjelp, så er det det første jeg ville spurt om

Litt uklart for meg det du skriver. Du mener at vedkommende skal slutte med alkohol for så begynne med opiater og SNRI ?

Jeg har brukt SNRI og SSRI og syntes sistnevnte var best mot angst. Hvorfor er SNRI et vidundermiddel ?

Har du gode venner da? Hvor ille er rusen, byr det i seg selv på sosiale vanskeligheter, hvordan du oppfører deg eller lignende? Hvis du nesten er bevisstløs så husker du vel neppe stort av kvelden? Ja dette er ikke et positivt spor du har havnet i, og det virker som det har vært sånn en stund. At du går til psykolog er bra, men absolutt ingen garanti, heller motsatt, da å få noe ut av det heller kommer som en overraskelse. Det er vel mange som tenker: jaja, du går til psykolog, da ordner det seg vel snart.

Kanskje det å bytte ut alkohol og piller, eller spesielt kombinasjonen kan være noe. Det jeg ser ofte i akkurat alkohol og festligheter er at kvelden kan starte så bra, men slutte på en dårlig måte. Nå bruker jeg sjelden beroligende, men de få gangene jeg har gjort det på fest(og selvsagt sammen med alkohol) har jeg fått en svært dårlig ppførsel, sikkert noen som kjenner seg igjen.

Hvis det ikke funker for deg så ville jeg i det minste prøvd å redusere inntaket, du vet vel godt selv hvor mye du drikker/hvor mange piller du tar. Ta med litt mindre neste gang, og skulle det fungere kan du vel prøve å redusere det ytterligere etter det igjen. Men slik vane er vanskelig å vende

Prøvd både SNRI og SSRI, men SNRI fungerte ikke spesielt bra for min del - så dette også er individuelt.

Jeg hadde selv en periode hvor jeg slet med daglige gjøremål som å gå i butikk/ta buss/spise middag med familie.

For meg var det "beste" (helt forjævlig å gjennomføre altså) å tvinge meg selv til å ta telefonen når den ringte, tvang meg selv til å ta turer med hunden osv.. Små skritt min venn.

Den dag i dag så er jeg kvitt problemene helt. Tok vel 4år før jeg klarte å slappe helt av blant folk selv om jeg fortsatt kan kjenne kleine vibber og sånt men de vibbene kjenner alle, det gjelder bare å akseptere at sånn er det også må du finne ut av hvorfor du vil dra deg selv ut av dette. Gi deg selv grunner og minn deg selv på dem når det er tungt.

Ingen andre enn DU kan redde deg selv. Ha troen på deg selv og husk at du har fått deg igjennom mye tungt allerede, ikke stopp nå!

Hvert. Skritt. Teller.

Ser det blir anbefalt efexor her, og jeg vil bare si det er det jævligste jeg har vært borti. Var helt jævlig å trappe ned på, og jeg slet i flere år etterpå med bivirkninger og brain zaps utløst av lys og lyd. Synes ikke det hadde noe særlig å si for hverdagen når jeg gikk på det heller. Fant en underskriftskampanje fra USA på nett der det var rundt 100.000 underskrifter for å få leger til å slutte å skrive det ut pga det var så harde og langvarige bivirkninger som ikke ble opplyst om på forhånd.

OP kunne du utdypet mer om din situasjon? Feks, når ble angst et problem og har det vært rusmidler i bildet før angsten fikk feste?

Vil anbefale deg og søke videre hjelp. Du sier du går til psykolog, kjempebra! Hva med å søke Psykisk helse i kommunen? Dette er fagpersoner som kan hjelpe deg parallelt med oppfølgingen du allerede har, men på andre livsområder. Min oppfordring er å slutte å ruse deg på piller og alkohol, dette er ikke en god mestringsstrategi i det lengre løp. Ta tiden til hjelp og bli rusfri, og fortsett i behandling, så tror jeg situasjonen din vil bedres.

I noen tilfeller er det nødvendig med medisinsk bistand samt oppfølging for å bedre angst, men dette er virkelig en siste utvei for noen som sliter iherdig. Det er derfor jeg spør om du kan utdype, forhåpentligvis trenger du ikke lene deg på SNRI/SSRI, da det følger mye med disse medikamentene.

Ønsker deg lykke til OP, ikke vær redd for å benytte deg av hjelp i kommunen og i spesialisthelsetjenesten.