Det har seg slik at jeg har fått for meg at byen gjør meg «syk». Jeg blir utmattet av trafikken og menneskene som er her. Jeg står ved et veivalg der jeg har muligheten til å «starte på nytt» og bosette meg i et hus i skogen uten naboer, men likevel i nærheten til et tettsted.

Jeg ser for meg en hverdag der jeg kan jobbe mindre og leve mer. Jeg elsker dyr og skogens ro, og vet at jeg er på mitt lykkeligste når jeg er i kontakt med alle elementene.

Problemet mitt er selvtilliten, frykten for «mørket» og alle katastrofe-tankene som følger med en slik livsstilsendring. Er det trygt alene, vil det forverre ensomhetsfølelsen, er det meg eller angsten som snakker osv.

Og, hvordan er det på landet - sånn egentlig?

Jeg er lite praktisk hva gjelder hus/hage (det trenger mye kjærlighet) - og det som virker selvsagt for andre, er ikke like enkelt for en som meg. Men jeg ønsker å utfordre meg selv, bli sterkere og klokere, og forhåpentligvis kunne føle meg hjemme for første gang i livet.

Har du noen refleksjoner, tips eller innspill å dele før jeg ev. kaster meg inn i det ukjente? Stor takk på forhånd!

Vi gjorde akkurat det. Har ikke angret ett sekund. Viktig å utfordre seg selv litt. Vi leide først en leilighet før vi kjøpte eget hus. Savner ikke byen i det hele tatt. Når jeg er i byen synes jeg det bare er stress. Sjekk at det er greie bussforbindelser før du velger sted.

Er det noe som kan ha gjort at du ble redd i byen din?

Satt i samme situasjon, men så merket jeg at i hvilken som helst annen by føler jeg meg fri.
Hvordan er det i nabobyen for deg? Eller såppas langt at ingen kjenner deg igjen?

Ville testet en tur til en annen by og sett hvordan du responderer på det. Ikke nødvendigvis "vekk fra folk" men vekk fra hverdagen.

Ønsker deg masse lykke til, skog og natur er absolutt bra for hodet

Vi gjorde det for 3 år siden og stortives! Livet blir ikke automatisk bra, men det er mange fordeler

Sånn for å få det ut av veien: Du har helt rett, byområder med masse folk, mye trafikk og enorme høyblokker stresser systemet ditt. Nervesystemet vårt klarer ikke å holde tritt med menneskelig utvikling.
Det med vedlikehold kan jo bli ett problem, om du overhodet ikke er praktisk anlagt. Det er jo veldig greit om stedet du flytter til ikke faller sammen med det første. Det er også relativt dyrt å leie inn håndtverkere.
Når det kommer til å flytte kan jeg ikke snakke for andre enn meg selv, men hele prosessen er jo rimelig stressende. Det betyr ikke at du ikke kommer til å trives der heldigvis.

Når det kommer til ensomhet er jo fraværet av folk ikke noe som nødvendigvis hjelper, men flytter du til ett sted med færre innbyggere, pleier folk som regel å være mer tilbøyelig til å prate med nyinnflytter etc. Det kan være lurt å sjekke om det finnes noen bydelshus dit du tenker å flytte, eller andre steder det er lett å møte andre folk. Du sier ikke noe om hvorvidt du jobber eller har annen sysselsetting, så det er jo noe å ta med i beregninga.

Det noen over her nevner om å kjenne etter på om du har grunn til å være urolig/redd der du bor er også ett aspekt.
Jeg hadde rett og slett satt opp en god gammel fordel vs ulempe liste, så finner du antagelig svaret ditt der. Du kjenner deg selv best og vet hva du trenger best.

Vet ikke alderen din men om du er godt voksen så kjør på! Er du ulykkelig der du er, oppsøk livet du vil ha. Landet og skogen er mer "in tune" med sjela for mange enn hva by og mas er. Jeg ser at andre i tråden skriver "vi" når de forteller at de tok det samme steget, men det er helt klart en annen ting å flytte helt alene uten noen partner eller familie. Samtidig så har jeg registrert at i de fleste kommuner er det fine tilbud for sosiale aktiviteter for nærmiljøet hvor man kan bli kjent med andre, ellers er venneapper og vennesøkegrupper på nett, eller å engasjere seg i frivillig arbeid og organisasjoner i nærområdet heller ikke uvanlig for å utvide nettverket sitt.

Det meste om vedlikehold av hus og hage kan du lære deg underveis, men for å trives med det krever jo en stor interesse for det. Og du må ta med ting som kanskje høye strømregninger på vinteren i dårlig isolert hus, at du kanskje må trenge bil for å komme deg til nærbutikken osv med i betraktningen og veie fordeler og ulemper opp mot hverandre.

For noen faller alle brikkene i livet på plass av å flytte på landet, mens for andre kan de føle seg mer utenfor og angre. Jeg tror det faller mest på hvilke interesser du har og hva slags type liv og hverdag man trives med.
De få jeg kjenner til som har angra var folk som trivdes mest i nærhet av by, t bane, nattklubb og å møte venner hver dag. Da er det ikke rart de føler seg malplassert i et hus på landet.

Ut i fra den informasjonen du gir oss tror jeg virkelig at du bør ta steget å flytte ut i skogen. Jeg har prøvd det selv og dro mye nytte av det i en periode. Alt det praktiske kommer til å ordne seg, du lærer det etterhvert. Også kommer du til å finne ut mye om deg selv, om ensomhet og hva som er viktig. Alt dette gjør det vært det.

Om folk på landet vil jeg først og fremst si at de er minst like forskjellige som folk flest. Hvis jeg skal gi noen råd så er det å være klar over at noen av de du møter som er mest kontaktsøkende kanskje er de som vil lage mest problemer for deg. Vær positiv og hjelpsom. Vær grei med naboer. Gi deg selv litt tid så finner du mennesker som du kan ha relasjoner til.

Selv fant fant jeg ut etterhvert at jeg heller ville reise for å finne det jeg søkte, og til slutt kom jeg likevel hjem. I en helt fremmed by…

Det at du ikke er praktisk av deg betyr ikke at du ikke vil få ting til. I dag har du youtube osv hvor du finner gode guider på så si alt!

Jeg gjorde motsatt av deg å angrer som hund nå i dag. Vi flyttet fra enebolig på nedlagt gård, til en liten leilighet i byen. Det var mest pga av barna at vi flyttet til byen slik at de skulle ha fritidstilbud osv. Vi kommer til å flytte ut på landet igjen når ungene er litt eldre. Ingen ting er så deilig som å kunne sitte på terrassen å nyte solen i stillhet. Ingen biler, ikke mas osv. Vil du til byen så er det bare til å stikke innom når du føler for det.

If you never try, you will never know

Prøv!

Om det ikke var greia, så er byen du kom fra, på samme plass

Begynn med å leie noe i kortere tid, burde være enklere å få til desto mer grisegrendt stedet er. Eller kjøp telt og prøv friluftsliv? Plutselig finner du ut at folk på egen alder eller med samme interesser er mer verdt enn frisk luft og natur, som du uansett finner en kollektivtur fra døra i alle byer her.

Jeg flyttet til en hytte langt unna folk for å ta et år med selvstudium. Det var fantastisk, men når jeg kom tilbake til byen og fysiske møter utviklet jeg panikkangst. Tror det kan ha noe med at jeg nesten ikke snakket med andre mennesker på et år. Ville gjort det igjen, men oppsøkt en gruppe for å vedlikeholde den sosiale tilhørigheten vi mennesker trenger. Det kan være hobbygrupper, en lokal menighet eller frivillighet. Du trenger ikke ha noen tilknytning til noe av dette, men jeg tror det er viktig for sjel og kropp å være med mennesker, selv om det ikke føles nødvendig der og da.

Uhhh lei før du setter føtta neddi bakken på bøgda. Det bor noen ekstreme rare folk der og ikke på en bra måte. Bygdesnut er også no jæævlig dritt. De er på et helt annet nivå av maktkåthet enn bysnuten bare sånn du er klar over det. Pass deg for litauermafiaen som er godt etlabert i distriktene. Kan være vanskelig å mistenkeligjøre dem fordi de ser ut som oss, men ikke la deg lure.

Leker med tanken selv. Fikk vann på mølla etter at jeg hørte denne fra Grenseløspodcasten om "Bralorne" i Canada: https://podcasts.apple.com/no/podcas...=1000645376447

Anbefaler deg denne boka som kan virke inspirerende for en som deg og kanskje hjelpe deg å ta valget.

Tja sikkert relevant om en er 19 år og har en tidsmaskin som kan ta deg 100 år tilbake i tid, den gang verden var helt annerledes enn idag, med få reguleringer og folk kunne jakte dyr som mye de orket eller til det ikke var et eneste dyr igjen av sorten.

Ingstad var jo også veldig privilegert og hadde nok å falle tilbake på. Om han hadde skrivekløe alt før han reiste over havet aner jeg ikke men han var jo blant de som kunne reise uten å brenne broer eller starte med 2 tomme hender når han gikk av båten.

Det sagt er vel ca et halvt liv og vel så det siden jeg leste boka, og kan ikke egentlig huske at jeg ble besatt av natur etter å ha lest den.

Mente ikke han skulle leve som han men det går an å hente inspirasjon derfra fordi.

Joda, jeg husker vagt naturskildringene og beskrivelsene, det var veldig levende lesing, at man følte man var tilstede i ødemarka.

Det jeg forsøkte få frem var at idag er det litt enklere å få til mer nærhet til naturen. For nå er det sosial aksept for hjemmekontor i en rekke bransjer, og da kan mange få muligheten til å selv styre dagene langt mer enn det som har vært vanlig til nå. Gå på turer i skogen på morningen, eller en skitur på formiddagen og jobb heller litt sent. Bor du sånn til at marka er rett utenfor stuedøra kastes det jo ikke bort tid på rushtrafikk eller tog for å komme ut i naturen.