Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  24 2970
Sitter og filosoferer litt. Usikker på om jeg ser på meg selv som vellykket, selv om jeg i andres øyne er det. Det er dermed et definisjonsspørsmål, alt etter hvilke referanser du har, hvilke mål og drømmer du har.

Hva skal til for at du skal føle deg vellykket her i livet, og hva har menneskene du ser på som vellykket?
Økonomi / penger? Status / jobb? Frihet? Familierelasjoner? Andre ting?
Å føre blodslinjen videre. Legge til rette for at avkommet får en god start på livet. Utover det betyr materielle ting egentlig veldig lite.
The Wannabe Adult
1Rapper's Avatar
Ha en status der folk legger stor tro på det jeg sier
I den form at jeg kan hjelpe og bidra til et bedre samfunn i fremtiden
Bryr meg egentlig ingenting om penger
Så lenge jeg får nok til en eventuell familie og hus og mat så er det nok for meg
Drømmen er kone og 2 barn
Da ville jeg vært lykkelig
Ikke nødvendigvis suksessfull

Men alt i alt så håper jeg at jeg blir suksessfull en dag

Akkurat nå er jeg for ung til å vurdere om jeg er suksessfull eller ikke
Med tanke på at jeg har så mange ting som jeg fortsatt må oppleve
Feile
Vinne
Tape
Det som jeg har behov for er å være i kontakt med egne følelser og ha en balanse i det. Ellers så handler det om å ha gode og meningsfulle relasjoner med fine folk som operer med gjensidig respekt, forståelse og hjelpsomhet.
Ellers er det nødvendig med tak over hodet, mat på bordet og noe meningsfylt å drive med i hverdagen.
Materielle goder, hyllest fra andre og en generell status er særdeles lite viktig. I den grad det kan være interessant så er det i såfall hvis jeg bidrar på en vettug måte og har integritet i verdiene jeg representerer.
De folkene jeg kjenner som jeg ser opp til er mennesker som behandler seg selv, menneske rundt seg og verden generelt på en human og forståelsesfull måte og som har mye kunnskap.
Interessante svar så langt, håper på fler!

Jo eldre jeg blir jo mer bryr jeg meg om klær, penger, status. Jeg vil ikke ha det slik, har bare blitt sånn og hvorfor vet jeg ikke. Derfor ser jeg ikke på meg selv som vellykket eller suksessfull, fordi jeg ikke er oppe og nikket på noen av de delene. Men jeg har A4-livet, fast grei jobb og ting på stell. Skulle ønske det var nok for meg, og drømmen når jeg var yngre var nettopp dette. Men jeg higer liksom videre, og dermed er det greit å høre andres innspill og definisjoner.
Sitat av sjuken Vis innlegg
Interessante svar så langt, håper på fler!

Jo eldre jeg blir jo mer bryr jeg meg om klær, penger, status. Jeg vil ikke ha det slik, har bare blitt sånn og hvorfor vet jeg ikke. Derfor ser jeg ikke på meg selv som vellykket eller suksessfull, fordi jeg ikke er oppe og nikket på noen av de delene. Men jeg har A4-livet, fast grei jobb og ting på stell. Skulle ønske det var nok for meg, og drømmen når jeg var yngre var nettopp dette. Men jeg higer liksom videre, og dermed er det greit å høre andres innspill og definisjoner.
Vis hele sitatet...
Jeg er enig i at det hadde vært gøy med flere svar. Men brukerne her virker som outsidere, mennesker som ikke passer inn i det som anses som tradisjonell eller vanlig oppfatning av vellykkethet, A4 osv. Kanskje det er vanskelig å skulle reflektere og vurdere seg selv; hvor mye ignorerer man ikke i hverdagen.

Jeg er ambisiøs og har en viss retning i livet. Som ung mann er det positivt. Om jeg er "vellykket" vet jeg ikke, og jeg har heller ikke definert "vellykket". Burde man i det hele tatt bli det? Handler det ikke om å strebe efter fullkommenhet uten å oppnå det? JO:
Generelt mislykket i livet. Og som kronisk syk og psyk er det ingen utsikter til at det blir noen endring på det fremover heller. Før jeg ble psyk og syk var jeg opptatt av penger, materielle goder og jobbet hardt for det. Så tok livet en ny vending og alt det jeg trodde var viktig rant ut som sand mellom fingrene mens livet gikk mer og mer i stå. Jeg trodde etter noen år at jeg hadde nådd bunnen, men så viste det seg at når du virkelig er på bunn så så kan du fortsatt falle videre ned i dritten.

Alle de tingene jeg ikke kan endre, som høyere inntekt, mer jordisk gods kort sagt det jeg trodde var viktig er jo ikke viktig. Det er som viktig er å ha gode folk rundt seg, virkelig nyte de gode øyeblikkene, om det så bare er en kopp kaffe med en venn eller at solen skinner en dag det var meldt regn.

Jeg pisker ikke meg selv lengre fordi ting er som de er, så det er jo noe. Også forsøker jeg med små skritt styre livet slik at det blir mer av gode øyeblikk.
Jeg ser på meg selv som vellykket. Kan forstå det godt om mange ikke ser på meg som det.

Det hele må ses fra min kontekst.

Var en person med mye vanskeligheter i livet. ungdomsinstutisjon, fengsel, rusinsutisjoner, liv på gata hospits og hard rusavhengighet.
Jeg har klart å snu livet med å være tilpasningsdyktig og modig.

Har ingen sykdommer eller annet å slite med og ikke minst er jeg utrolig takknemlig.

Jeg har ikke hatt en eneste klage det siste årene. Ei heller en "kjiip dag".
Hadde jeg hatt det ville jeg antagelig satt pris på det også grunnet ny utvikling det ville medføre.
Alt jeg gjør er stortsett delmål til mer langsiktige mål. Noen ganger godt definerte og andre ganger løst definert. Min suksess rate er forholdsvis god fordi jeg generelt har utviklet god kjennskap om hvor langt mine evner strekker seg på områdene jeg jevnlig befinner meg i.

Har generelt tro på at jeg vil nå langt i livet når det kommer til mine mål for historien viser at jeg klarer det.

Andre personer jeg ser på som de mest velykket ut ifra mine mål og perspektiv er gjerne personer høyst dedikerte og sultne på utvikling på mange områder av livet med generelt god mestring. De får gjerne anerkjennelse fordi dem gjør andres liv bedre ved å hjelpe deres utvikling.

Forstår også at være velykket kan være så mangt og det viktigste blir jo hva individet selv tenker.
Sist endret av DrPerception; 26. februar 2024 kl. 23:43.
Ehm trenger mer spenn ass. Også synes jeg vi kan feire i plenum når bønne blir legalisert og forhåpentligvis litt mer hehe. Liker ideen av UBI. Og red light distrikt i Norge ville også vært flått men la oss ta en ting om gangen haha. Obligatorisk sydentur for alle også. Sol og varme bør være på blå resept ja.
E er 17, føler meg absolutt ikke vellykket og er det heller ikke. Tror kanskje e aldri vil bli det heller, i andres øyne eller i min egne

i barndommen flytta vi en del og e fikk aldri muligheten for å etablere meg slik som de fleste andre. Selvfølgelig har dette gitt meg god innsikt og sånn, men greia e ikke føla meg hjemme noen steder. Vil bare alltid videre til neste sted. Læreren min sa at jeg kanskje aldri finner roen, slik som hun. Jeg tror kanskje hvis jeg finner et sted hvor jeg kan føle meg hjemme vil gi meg vellykkethets-følelse. Håper det.

Men dette er meg. Det virker som du har funnet deg til rette og sånn, men ennu føla at noe mangler. E leste en bok som het "alkymisten" og den handla om å gjøre ka du har VIRKELIG lyst til. Mange fokusera først på å liksom få livet sitt på stell osv, som e veldi bra, men kanskje man glømma litt ka som man virkelig har lidenskap for?
Jeg var en pøbel da jeg vokste opp. Skulle være så forbanna tøff hele tiden, og det lagde mange problemer i livet.

Jeg har nok vært disponert for depresjon og angst hele livet, men jeg var ikke dum og skolen feks var lett.

Men jeg endte jo opp med å bli utbrent, deprimert, og da påfølgende selvmedisinering som førte til avhengighet og faenskap. Heroin og all mulig drit.

Jeg hadde strengt tatt akseptert at jeg ikke ville bli gammel. Nå har jeg jobba meg gjennom det, er nykter, eller LAR nykter da.

Jeg har fått en ganske god jobb, får mye skryt og det er gode karrieremuligheter. Også fått meg kjæreste og vi ble samboere i jula.

Får fortsatt oppfølging fra LAR og psykologen der sa at hun ikke kan huske på sine 12-13 år der, noen som har hatt en så stor snuoperasjon som jeg har hatt.

Det er jo hyggelig å høre. Jeg tok i mot hjelpen, og istedenfor å gi opp så bretta jeg opp ermene. 2023 fikk jeg lønn for strevet.

Jeg er en solskinnshistorie, og det er jeg ikk flau for å si. Nå bruker jeg erfaringene mine til å hjelpe andre med samme type problemer.

Jeg vil si jeg er vellykket, men jeg føler meg ikke sånn. Selvbilde jobbes fortsatt med og man skal være på vakt. Jeg er glad jeg ikke er 16 år nå.

Verden er blitt stygg for våre unge håpefulle. Trur det er verre nå. En undersøkelse viste at det var mindre psykiske lidelser nå blant unge, men jeg frykter det er underrapportering pga flink pike/gutt syndrom.

Now smokes, lets go!
Jeg har vært vellykket og ikke vellykket 1000 vis av ganger. Jo eldre jeg blir så setter jeg mer pris på å være komfortabel enn å bli presset inn i ett race om hvem som skylder banken mest penger.

Hvis jeg skal se på mitt liv i dagen i dag så er jeg vellykket. Er meget komfortabel og den vakreste dama jeg noen gang har sett ved min side som hun abolutt ikke viker fra.

Har aldri vært materalistisk men jeg også liker å bli glad i ett kjøretøy f.eks og hatt 10 talls av de men kommet frem til at det er ikke viktig om man ikke har ett reisebehov som betaler ett kjøretøy tilbake 100 ganger.

Kommer til å få meg en seilbåt etterhvert og bo på den. Da også vil jeg være meget vellykket da jeg ikke ser snurten av regninger og utgifter som de fleste andre og kan reise helt fritt og komfortabel.

I andres øyne så kommer jeg aldri til å bry meg igjen om hva noen mener og setter komfortabel milevis forran vellykett som jeg sikkert er i mange øyne også hvor jeg har det bra med mye som ikke alle er komfortabel med eller lengter etter.
Psykisk ustabil
Jeg har blandede følelser når det kommer til om jeg er vellykket eller ikke.

Jeg er smart og har masse kognitive ressurser med en sterk kreativ side, og kan løse ethvert problem på egen hånd uten å oppsøke hjelp fra venner, familie eller andre nære personer. Må det profesjonelle til for å gjøre jobben, så skaffer jeg på egen hånd de riktige personene til å gjøre dette. Når jeg skal sende en søknad eller gjøre noe annet formelt, så gjør jeg det fullstendig riktig fra og med første øyeblikk. Altså er jeg en person som i svært liten grad lener meg på andre personer for å klare meg. Jeg sparer folk for alt stresset det må medføre å stadig bli spurt om hjelp til ditt og datt. Jeg er helt perfekt som arbeidstaker dersom jeg får spesifikke instruksjoner og frie hender (frie hender = for eksempel krever jeg umiddelbart å få utlevert nøkkel til alle rom jeg trenger tilgang til for å gjøre jobben min, jeg nekter å vente på at noen andre skal slippe meg til for at jeg skal kunne gjøre jobben min). Akkurat der er jeg vellykket og veldig fornøyd.

På det sosiale og psykiatriske plan? Ikke faen om jeg er vellykket der, og det er nettopp derfor jeg ikke jobber. Jeg har så tunge psykiske problemer og store problemer med å forholde meg til kollegaer og ledere at jeg rett og slett er arbeidsledig. Jeg lever bare fordi vi har et godt trygdesystem i Norge som ivaretar sånne som meg. Systemet er ikke perfekt, og man får virkelig ikke mye penger, og blir ikke avklart mot uføretrygd før det har gått mange år, men man får til å leve.
Hører en del andre kaller meg meget vellykket. Noe jeg ikke ser på meg selv som.

Jeg ble rusfri ved og bestemme meg for at nok var nok etter mange år på nåla med heroin og amfetamin. Bråslutta på dagen.
Og hadde min nåværende kone som støttepartner hvor det etterhvert utviklet seg til et forhold.

Vi har fått to barn, hus, hund, og to biler,

Jeg har kommet så høyt det er mulig og komme med kompetanse / videreutdanning i faget jeg jobber i. Får stadig faglige spørsmål på mail og på privaten da vi er eneste firma som utfører den type jobb i ei lita bygd hvor vi er 2 stk med videreutdannelse og lang erfaring.
Har fått jobbtilbud med oppstart på dagen i ingeniørstilling da det ikke finnes folk og den videreutdanningen sammen med lang praktisk fartstid er blitt godt nok for Ingeniørstilling og tittel.

Er det noe jeg "må" ha klart i livet som tilsier noe vellykket må det være at jeg klarte og få den dama som jeg hadde sikla på i 7-8 år når jeg var langt utpå og narkoman. Hadde aldri trodd ei så smellfin dame hadde tengt tanken å gidde og så mye som se på en som meg. Og at vi har endt opp med og gifte oss og få 2 fantastiske barn sammen.
Både og. Føler meg vellykket innvendig, at jeg har kommet til et punkt hvor jeg finner sinnsro.

Men når jeg er blant andre blir jeg hun kjedelige, som ikke sier så mye. Menn snur seg vekk og snakker med dama på andre siden av de heller å jeg ser kun ryggen. Har blitt vant til å se ganske mange rygger. Men jeg kan ikke fortelle for mye, for sammenlignet med dem har jeg ikke utrettet noe.

Ved noen få tilfeller har jeg likevel gjort et inntrykk på noen og de vil vite mer og bli kjent. Det har vært så fint <3 da kan jeg føle meg litt vellykket sosialt og men som sagt..sjelden.
Sist endret av irritert_grevli; 28. februar 2024 kl. 17:37.
Jeg er vellykket på det materalistiske plan.

- Bor i et av byens fineste strøk
- Godt betalt jobb/jobb jeg trives i
- Kone, barn, bil, hus
- Er i 30 åra
- Familie som står meg nært, pluss en håndfull gode venner

Alikevel har jeg episoder der jeg dagdrømmer om å bare ruse meg herifra og til helvete.

Følelseslivet mitt og balansen der er sånn 3/10 atm.
Sist endret av IneartheDx; 28. februar 2024 kl. 18:21.
Vært på flere behandlinger, avbrutt. Av og på kontakt med ungen. Blir 25 på onsdag, ingen utdanning. Akkurat fått meg bolig av nav etter jeg igjen avbrøyt behandling.. men sover på sofaen til en kompis og er griserusa nonståpp.. føler meg ikke vellykka
En vellykket person for meg er en med venner, kjæreste/kone, barn og jobb. Jeg har aldri hatt noen av delene.
Aldri hatt skikkelige venner, kjæreste (bortsett fra et kort avstandsforhold når jeg var i ungdomsalderen, rett etter ungdomsskolen, vil aldri få barn heller. Har gener jeg ikke vil føre videre). Og fra jeg var 18 til jeg var rundt 21 eller 22 så gikk jeg på AAP. Siden rundt 21 eller 22 alderen så har jeg gått på minstesats for Ung Uføretrygd.

Jeg er ikke akkurat vellykket. Hovedsakelig skyldes dette mye sterk angst, som mest sannsynlig skyldes at jeg har Aspergers Syndrom. Noe som også gir moderat dårlige sosiale antenner og spesielt samarbeid med andre ville jeg nok vært dårlig på i en evt. Jobb.
Men jeg er ganske kunnskapsrik og både skriver og snakker veldig bra.
Bor egentlig et sted hvor man snakker nynorsk. Men jeg misliker sterkt språket, så jeg har siden jeg var 16 lært meg å snakke kun bokmål, slik man skriver. Nå er det nesten umulig å vite at jeg er født og oppvokst her jeg bor ved å lytte til hvordan jeg snakker. Jeg snakker ganske formelt, slik man skriver.

Jeg bruker også en del benzodiazepiner, opioder og ketamin. Men det var mye verre for ca. 3 år siden, da jeg hadde prøvd nesten alt.

Jeg har også en mild form for epliepsi. Men denne hindrer meg ikke på noe vis. Men å av og til besvime og skade seg er litt vondt og veldig irriterende.

Skal man få meg i jobb så trengs det mye god behandling for spesielt angsten, med medisiner som jeg uansett ikke får utskrevet. Og sannsynligvis også behandling for ADD-symptomene slik at jeg faktisk klarer å fokusere på ting jeg ikke er så interessert i.
Og en del tiltrettelegging. Men staten foretrekker nok å gi meg penger.

Hadde jeg også fått god behandling for utmattelsessymptomene så kunne jeg nok også fått 1, 2 eller 3 venner.
Men kjæreste, nei. Det tviler jeg på. Jeg finner f.eks. Kyssing "rart" og litt ubehagelig, samme med sex. Så jeg er 30 og har aldri hatt sex heller.

Jeg kunne tho tenkt meg en utdannelse i Fysikk eller Kjemi. Eller begge deler, selv om jeg nok ikke ville fått noen betalt jobb der jeg faktisk kan bruke disse interessene, kunnskapene og min veldig effektive hjerne (mtp. Spesielt innlæring, stor fantasi og gode evner i logisk tenkning).
Sist endret av einsteindragon; 4. mars 2024 kl. 16:09. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Tja.. Utdannet tømrer og rørlegger men jobber for tiden i skadedyrs bransjen, har en sønn på 8 som drømmer om å spille for Liverpool når han blir stor.. Selv er jeg Arsenal fan så noe har jeg åpenbart gjort galt
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Når jeg har fått til drømmen min så skal jeg anse meg velykket etter egne kriterier
Sitat av meaculpaUIO Vis innlegg
Når jeg har fått til drømmen min så skal jeg anse meg velykket etter egne kriterier
Vis hele sitatet...
Uhm, det er vel det vi alle vil?
Jeg tror ingen føler seg 100% vellykket. Det er alltid noe som «mangler» i livet.

Jeg har hus, barn, jobb og gjort det meste jeg hadde tenkt meg. Eneste som gjenstår er drømmen om å skrive romaner, så jeg prøver å gjøre det i fritiden, men jeg synes at det er vanskelig å fokusere på skriving med barna i huset. Skal jeg vente til de blir større og flytter ut?

Selv om jeg skulle ha realisert forfatterdrømmen, vil det sikkert dukke noe annet som jeg «mangler». Men det er jo egentlig bra, det. For da har man noe å strebe etter.
Sitat av sjuken Vis innlegg
Sitter og filosoferer litt. Usikker på om jeg ser på meg selv som vellykket, selv om jeg i andres øyne er det. Det er dermed et definisjonsspørsmål, alt etter hvilke referanser du har, hvilke mål og drømmer du har.

Hva skal til for at du skal føle deg vellykket her i livet, og hva har menneskene du ser på som vellykket?
Økonomi / penger? Status / jobb? Frihet? Familierelasjoner? Andre ting?
Vis hele sitatet...

Jeg anser meg selv som relativt vellykket ja - årsaken til det er at jeg har oppnådd mye mer i livet enn jeg trodde som yngre.

Jeg har oppnådd en bachelorgrad med 2 videreutdanninger, noe jeg aldri hadde sett for meg da jeg var ung.
Jeg har oppdratt 3 fine barn, store deler av tiden som enslig.
Jeg har lært meg å elske meg selv mye mer enn jeg gjorde, og jeg har en jobb jeg stortrives med.
Kunne godt hatt mer penger, men det er ikke det som er avgjørende.
Jeg har hatt en selvutvikling de siste årene som har vært så stor at bare det i seg selv gjør at jeg anser meg som ganske vellykket.
Sitat av marsboer Vis innlegg
Jeg tror ingen føler seg 100% vellykket. Det er alltid noe som «mangler» i livet.

Jeg har hus, barn, jobb og gjort det meste jeg hadde tenkt meg. Eneste som gjenstår er drømmen om å skrive romaner, så jeg prøver å gjøre det i fritiden, men jeg synes at det er vanskelig å fokusere på skriving med barna i huset. Skal jeg vente til de blir større og flytter ut?

Selv om jeg skulle ha realisert forfatterdrømmen, vil det sikkert dukke noe annet som jeg «mangler». Men det er jo egentlig bra, det. For da har man noe å strebe etter.
Vis hele sitatet...
At vi aldri blir fornøyd og tilfreds, det blir ingen noen gang. Visst det hadde skjedd så ville vi fort ha sluttet å utvikle oss.
Ingen som sitter fornøyd, tilfreds og som i tillegg ser seg som vellykket vil overleve i denne svært brutale naturen.
Sist endret av einsteindragon; 5. mars 2024 kl. 13:20.
Jeg er vellykket. Det kan jeg fastlå utifra mange parametere. Familie, karriere, penger... Men jeg er aldri fornøyd. Det er noe dritt. Men det er nok det som får meg til å dra på videre.

Sitat av Hårnett Vis innlegg
Jeg er vellykket. Det kan jeg fastlå utifra mange parametere. Familie, karriere, penger... Men jeg er aldri fornøyd. Det er noe dritt. Men det er nok det som får meg til å dra på videre.
Vis hele sitatet...
Må jo legge til at det er forskjell på hva samfunnet ser på som vellykket å hva man selv opplever. Man kan være vellykket uten å være vellykket, om det gir mening. Egne krav og forventninger fra familie kan jo sette kjepper i hjulet for enhver. Å være vellykket er så mangt å bør sees individuelt og fra eget perspektiv fremfor fra hva samfunnets normer tilsier. Så flott å høre at flere forteller om dette i tråden.
Sist endret av Hårnett; 6. mars 2024 kl. 19:19. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.