Er du vellykket? Hvorfor / hvorfor ikke?

Det som jeg har behov for er å være i kontakt med egne følelser og ha en balanse i det. Ellers så handler det om å ha gode og meningsfulle relasjoner med fine folk som operer med gjensidig respekt, forståelse og hjelpsomhet.
Ellers er det nødvendig med tak over hodet, mat på bordet og noe meningsfylt å drive med i hverdagen.
Materielle goder, hyllest fra andre og en generell status er særdeles lite viktig. I den grad det kan være interessant så er det i såfall hvis jeg bidrar på en vettug måte og har integritet i verdiene jeg representerer.
De folkene jeg kjenner som jeg ser opp til er mennesker som behandler seg selv, menneske rundt seg og verden generelt på en human og forståelsesfull måte og som har mye kunnskap.

sjuken

Trådstarter

292 135

Interessante svar så langt, håper på fler!

Jo eldre jeg blir jo mer bryr jeg meg om klær, penger, status. Jeg vil ikke ha det slik, har bare blitt sånn og hvorfor vet jeg ikke. Derfor ser jeg ikke på meg selv som vellykket eller suksessfull, fordi jeg ikke er oppe og nikket på noen av de delene. Men jeg har A4-livet, fast grei jobb og ting på stell. Skulle ønske det var nok for meg, og drømmen når jeg var yngre var nettopp dette. Men jeg higer liksom videre, og dermed er det greit å høre andres innspill og definisjoner.

Mekkern

Anti-moralist

894 463

Sitat av sjuken

Vis hele sitatet...

Jeg er enig i at det hadde vært gøy med flere svar. Men brukerne her virker som outsidere, mennesker som ikke passer inn i det som anses som tradisjonell eller vanlig oppfatning av vellykkethet, A4 osv. Kanskje det er vanskelig å skulle reflektere og vurdere seg selv; hvor mye ignorerer man ikke i hverdagen.

Jeg er ambisiøs og har en viss retning i livet. Som ung mann er det positivt. Om jeg er "vellykket" vet jeg ikke, og jeg har heller ikke definert "vellykket". Burde man i det hele tatt bli det? Handler det ikke om å strebe efter fullkommenhet uten å oppnå det? JO:

_abc_

4.207 2.962

Generelt mislykket i livet. Og som kronisk syk og psyk er det ingen utsikter til at det blir noen endring på det fremover heller. Før jeg ble psyk og syk var jeg opptatt av penger, materielle goder og jobbet hardt for det. Så tok livet en ny vending og alt det jeg trodde var viktig rant ut som sand mellom fingrene mens livet gikk mer og mer i stå. Jeg trodde etter noen år at jeg hadde nådd bunnen, men så viste det seg at når du virkelig er på bunn så så kan du fortsatt falle videre ned i dritten.

Alle de tingene jeg ikke kan endre, som høyere inntekt, mer jordisk gods kort sagt det jeg trodde var viktig er jo ikke viktig. Det er som viktig er å ha gode folk rundt seg, virkelig nyte de gode øyeblikkene, om det så bare er en kopp kaffe med en venn eller at solen skinner en dag det var meldt regn.

Jeg pisker ikke meg selv lengre fordi ting er som de er, så det er jo noe. Også forsøker jeg med små skritt styre livet slik at det blir mer av gode øyeblikk.

DrPerception

doktor

1.449 1.500

Jeg ser på meg selv som vellykket. Kan forstå det godt om mange ikke ser på meg som det.

Det hele må ses fra min kontekst.

Var en person med mye vanskeligheter i livet. ungdomsinstutisjon, fengsel, rusinsutisjoner, liv på gata hospits og hard rusavhengighet.
Jeg har klart å snu livet med å være tilpasningsdyktig og modig.

Har ingen sykdommer eller annet å slite med og ikke minst er jeg utrolig takknemlig.

Jeg har ikke hatt en eneste klage det siste årene. Ei heller en "kjiip dag".
Hadde jeg hatt det ville jeg antagelig satt pris på det også grunnet ny utvikling det ville medføre.
Alt jeg gjør er stortsett delmål til mer langsiktige mål. Noen ganger godt definerte og andre ganger løst definert. Min suksess rate er forholdsvis god fordi jeg generelt har utviklet god kjennskap om hvor langt mine evner strekker seg på områdene jeg jevnlig befinner meg i.

Har generelt tro på at jeg vil nå langt i livet når det kommer til mine mål for historien viser at jeg klarer det.

Andre personer jeg ser på som de mest velykket ut ifra mine mål og perspektiv er gjerne personer høyst dedikerte og sultne på utvikling på mange områder av livet med generelt god mestring. De får gjerne anerkjennelse fordi dem gjør andres liv bedre ved å hjelpe deres utvikling.

Forstår også at være velykket kan være så mangt og det viktigste blir jo hva individet selv tenker.

Sist endret av DrPerception; 27. februar 2024 kl. 00:43.

putinerdritt123

Fatti å sulten

175 36

Ehm trenger mer spenn ass. Også synes jeg vi kan feire i plenum når bønne blir legalisert og forhåpentligvis litt mer hehe. Liker ideen av UBI. Og red light distrikt i Norge ville også vært flått men la oss ta en ting om gangen haha. Obligatorisk sydentur for alle også. Sol og varme bør være på blå resept ja.

tiiwikiwi

1 0

E er 17, føler meg absolutt ikke vellykket og er det heller ikke. Tror kanskje e aldri vil bli det heller, i andres øyne eller i min egne

i barndommen flytta vi en del og e fikk aldri muligheten for å etablere meg slik som de fleste andre. Selvfølgelig har dette gitt meg god innsikt og sånn, men greia e ikke føla meg hjemme noen steder. Vil bare alltid videre til neste sted. Læreren min sa at jeg kanskje aldri finner roen, slik som hun. Jeg tror kanskje hvis jeg finner et sted hvor jeg kan føle meg hjemme vil gi meg vellykkethets-følelse. Håper det.

Men dette er meg. Det virker som du har funnet deg til rette og sånn, men ennu føla at noe mangler. E leste en bok som het "alkymisten" og den handla om å gjøre ka du har VIRKELIG lyst til. Mange fokusera først på å liksom få livet sitt på stell osv, som e veldi bra, men kanskje man glømma litt ka som man virkelig har lidenskap for?

Bruskonsulenten

2.175 2.343

Jeg var en pøbel da jeg vokste opp. Skulle være så forbanna tøff hele tiden, og det lagde mange problemer i livet.

Jeg har nok vært disponert for depresjon og angst hele livet, men jeg var ikke dum og skolen feks var lett.

Men jeg endte jo opp med å bli utbrent, deprimert, og da påfølgende selvmedisinering som førte til avhengighet og faenskap. Heroin og all mulig drit.

Jeg hadde strengt tatt akseptert at jeg ikke ville bli gammel. Nå har jeg jobba meg gjennom det, er nykter, eller LAR nykter da.

Jeg har fått en ganske god jobb, får mye skryt og det er gode karrieremuligheter. Også fått meg kjæreste og vi ble samboere i jula.

Får fortsatt oppfølging fra LAR og psykologen der sa at hun ikke kan huske på sine 12-13 år der, noen som har hatt en så stor snuoperasjon som jeg har hatt.

Det er jo hyggelig å høre. Jeg tok i mot hjelpen, og istedenfor å gi opp så bretta jeg opp ermene. 2023 fikk jeg lønn for strevet.

Jeg er en solskinnshistorie, og det er jeg ikk flau for å si. Nå bruker jeg erfaringene mine til å hjelpe andre med samme type problemer.

Jeg vil si jeg er vellykket, men jeg føler meg ikke sånn. Selvbilde jobbes fortsatt med og man skal være på vakt. Jeg er glad jeg ikke er 16 år nå.

Verden er blitt stygg for våre unge håpefulle. Trur det er verre nå. En undersøkelse viste at det var mindre psykiske lidelser nå blant unge, men jeg frykter det er underrapportering pga flink pike/gutt syndrom.

Now smokes, lets go!

Janikverulani

93 32

Jeg har vært vellykket og ikke vellykket 1000 vis av ganger. Jo eldre jeg blir så setter jeg mer pris på å være komfortabel enn å bli presset inn i ett race om hvem som skylder banken mest penger.

Hvis jeg skal se på mitt liv i dagen i dag så er jeg vellykket. Er meget komfortabel og den vakreste dama jeg noen gang har sett ved min side som hun abolutt ikke viker fra.

Har aldri vært materalistisk men jeg også liker å bli glad i ett kjøretøy f.eks og hatt 10 talls av de men kommet frem til at det er ikke viktig om man ikke har ett reisebehov som betaler ett kjøretøy tilbake 100 ganger.

Kommer til å få meg en seilbåt etterhvert og bo på den. Da også vil jeg være meget vellykket da jeg ikke ser snurten av regninger og utgifter som de fleste andre og kan reise helt fritt og komfortabel.

I andres øyne så kommer jeg aldri til å bry meg igjen om hva noen mener og setter komfortabel milevis forran vellykett som jeg sikkert er i mange øyne også hvor jeg har det bra med mye som ikke alle er komfortabel med eller lengter etter.

Borderline

Psykisk ustabil

295 146

Jeg har blandede følelser når det kommer til om jeg er vellykket eller ikke.

Jeg er smart og har masse kognitive ressurser med en sterk kreativ side, og kan løse ethvert problem på egen hånd uten å oppsøke hjelp fra venner, familie eller andre nære personer. Må det profesjonelle til for å gjøre jobben, så skaffer jeg på egen hånd de riktige personene til å gjøre dette. Når jeg skal sende en søknad eller gjøre noe annet formelt, så gjør jeg det fullstendig riktig fra og med første øyeblikk. Altså er jeg en person som i svært liten grad lener meg på andre personer for å klare meg. Jeg sparer folk for alt stresset det må medføre å stadig bli spurt om hjelp til ditt og datt. Jeg er helt perfekt som arbeidstaker dersom jeg får spesifikke instruksjoner og frie hender (frie hender = for eksempel krever jeg umiddelbart å få utlevert nøkkel til alle rom jeg trenger tilgang til for å gjøre jobben min, jeg nekter å vente på at noen andre skal slippe meg til for at jeg skal kunne gjøre jobben min). Akkurat der er jeg vellykket og veldig fornøyd.

På det sosiale og psykiatriske plan? Ikke faen om jeg er vellykket der, og det er nettopp derfor jeg ikke jobber. Jeg har så tunge psykiske problemer og store problemer med å forholde meg til kollegaer og ledere at jeg rett og slett er arbeidsledig. Jeg lever bare fordi vi har et godt trygdesystem i Norge som ivaretar sånne som meg. Systemet er ikke perfekt, og man får virkelig ikke mye penger, og blir ikke avklart mot uføretrygd før det har gått mange år, men man får til å leve.

Offshorecowboy

53 12

Hører en del andre kaller meg meget vellykket. Noe jeg ikke ser på meg selv som.

Jeg ble rusfri ved og bestemme meg for at nok var nok etter mange år på nåla med heroin og amfetamin. Bråslutta på dagen.
Og hadde min nåværende kone som støttepartner hvor det etterhvert utviklet seg til et forhold.

Vi har fått to barn, hus, hund, og to biler,

Jeg har kommet så høyt det er mulig og komme med kompetanse / videreutdanning i faget jeg jobber i. Får stadig faglige spørsmål på mail og på privaten da vi er eneste firma som utfører den type jobb i ei lita bygd hvor vi er 2 stk med videreutdannelse og lang erfaring.
Har fått jobbtilbud med oppstart på dagen i ingeniørstilling da det ikke finnes folk og den videreutdanningen sammen med lang praktisk fartstid er blitt godt nok for Ingeniørstilling og tittel.

Er det noe jeg "må" ha klart i livet som tilsier noe vellykket må det være at jeg klarte og få den dama som jeg hadde sikla på i 7-8 år når jeg var langt utpå og narkoman. Hadde aldri trodd ei så smellfin dame hadde tengt tanken å gidde og så mye som se på en som meg. Og at vi har endt opp med og gifte oss og få 2 fantastiske barn sammen.

irritert_grevli

12 0

28. februar 2024

Både og. Føler meg vellykket innvendig, at jeg har kommet til et punkt hvor jeg finner sinnsro.

Men når jeg er blant andre blir jeg hun kjedelige, som ikke sier så mye. Menn snur seg vekk og snakker med dama på andre siden av de heller å jeg ser kun ryggen. Har blitt vant til å se ganske mange rygger. Men jeg kan ikke fortelle for mye, for sammenlignet med dem har jeg ikke utrettet noe.

Ved noen få tilfeller har jeg likevel gjort et inntrykk på noen og de vil vite mer og bli kjent. Det har vært så fint <3 da kan jeg føle meg litt vellykket sosialt og men som sagt..sjelden.

Sist endret av irritert_grevli; 28. februar 2024 kl. 18:37.

IneartheDx

1.221 556

28. februar 2024

Jeg er vellykket på det materalistiske plan.

- Bor i et av byens fineste strøk
- Godt betalt jobb/jobb jeg trives i
- Kone, barn, bil, hus
- Er i 30 åra
- Familie som står meg nært, pluss en håndfull gode venner

Alikevel har jeg episoder der jeg dagdrømmer om å bare ruse meg herifra og til helvete.

Følelseslivet mitt og balansen der er sånn 3/10 atm.

Sist endret av IneartheDx; 28. februar 2024 kl. 19:21.

ForNysgjerrig

16 1

Vært på flere behandlinger, avbrutt. Av og på kontakt med ungen. Blir 25 på onsdag, ingen utdanning. Akkurat fått meg bolig av nav etter jeg igjen avbrøyt behandling.. men sover på sofaen til en kompis og er griserusa nonståpp.. føler meg ikke vellykka

einsteindragon

1.241 222

En vellykket person for meg er en med venner, kjæreste/kone, barn og jobb. Jeg har aldri hatt noen av delene.
Aldri hatt skikkelige venner, kjæreste (bortsett fra et kort avstandsforhold når jeg var i ungdomsalderen, rett etter ungdomsskolen, vil aldri få barn heller. Har gener jeg ikke vil føre videre). Og fra jeg var 18 til jeg var rundt 21 eller 22 så gikk jeg på AAP. Siden rundt 21 eller 22 alderen så har jeg gått på minstesats for Ung Uføretrygd.

Jeg er ikke akkurat vellykket. Hovedsakelig skyldes dette mye sterk angst, som mest sannsynlig skyldes at jeg har Aspergers Syndrom. Noe som også gir moderat dårlige sosiale antenner og spesielt samarbeid med andre ville jeg nok vært dårlig på i en evt. Jobb.
Men jeg er ganske kunnskapsrik og både skriver og snakker veldig bra.
Bor egentlig et sted hvor man snakker nynorsk. Men jeg misliker sterkt språket, så jeg har siden jeg var 16 lært meg å snakke kun bokmål, slik man skriver. Nå er det nesten umulig å vite at jeg er født og oppvokst her jeg bor ved å lytte til hvordan jeg snakker. Jeg snakker ganske formelt, slik man skriver.

Jeg bruker også en del benzodiazepiner, opioder og ketamin. Men det var mye verre for ca. 3 år siden, da jeg hadde prøvd nesten alt.

Jeg har også en mild form for epliepsi. Men denne hindrer meg ikke på noe vis. Men å av og til besvime og skade seg er litt vondt og veldig irriterende.

Skal man få meg i jobb så trengs det mye god behandling for spesielt angsten, med medisiner som jeg uansett ikke får utskrevet. Og sannsynligvis også behandling for ADD-symptomene slik at jeg faktisk klarer å fokusere på ting jeg ikke er så interessert i.
Og en del tiltrettelegging. Men staten foretrekker nok å gi meg penger.

Hadde jeg også fått god behandling for utmattelsessymptomene så kunne jeg nok også fått 1, 2 eller 3 venner.
Men kjæreste, nei. Det tviler jeg på. Jeg finner f.eks. Kyssing "rart" og litt ubehagelig, samme med sex. Så jeg er 30 og har aldri hatt sex heller.

Jeg kunne tho tenkt meg en utdannelse i Fysikk eller Kjemi. Eller begge deler, selv om jeg nok ikke ville fått noen betalt jobb der jeg faktisk kan bruke disse interessene, kunnskapene og min veldig effektive hjerne (mtp. Spesielt innlæring, stor fantasi og gode evner i logisk tenkning).

Sist endret av einsteindragon; 4. mars 2024 kl. 17:09. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.

RankSolid

74 48

Tja.. Utdannet tømrer og rørlegger men jobber for tiden i skadedyrs bransjen, har en sønn på 8 som drømmer om å spille for Liverpool når han blir stor.. Selv er jeg Arsenal fan så noe har jeg åpenbart gjort galt

meaculpaUIO

Valgfri brukertittel

2.865 2.557

Når jeg har fått til drømmen min så skal jeg anse meg velykket etter egne kriterier

Expialidocious

Quite atrocious

765 1.013