Sitat av
Arne_J
For min del så tror jeg lite på gener. Jeg tror på at miljøet vi er født inn i, påvirker oss i stor grad, og at miljøene vi velger å befinne oss med er det som i aller størst grad styrer våre liv. På den alternative siden, så tror jeg også på at de astrologiske stjernetegnene vi er født med, er med på å styre harmonier og disharmonier blant våre bekjentskaper. Men det er bare min personlige mening, ikke noe jeg vil prakke på andre.
Jeg tror faktisk ikke at du er "genetisk arvelig" mer disponert til å bli "alkoholiker" enn noen annen vanlig person. Jeg tror at du som enkeltperson bestemmer absolutt alle valg i dine liv, og at absolutt alle menneskelige innflytelser i dine liv er det som i aller størst grad bestemmer hva du gjør med deg selv. Om jeg var en person med alle verdens penger, med verdens beste psykologiske støttenettverk rundt meg, og du kom og spurte meg om hjelp, og jeg gav det alt det du ba om - så selvfølgelig hadde du fått til det du hadde villet.
Tror du verdens største utøvere og forretningsfolk opererer uten et støttenettverk rundt seg?? Å nei... vi er mennesker. Det er ingen som tar over verden uten en hær under seg. Ikke tro at du klarer dèt. Du må søke hjelp. Psykologer hjelper selv de beste i verden til å få det beste ut av seg. Det er ikke bare noe de "galeste" i samfunnet innvilger seg med, det er en misoppfatning.
Ønsker deg det beste.
For å sitere Neil deGrasse Tyson; "The good thing about science is that it's true whether or not you believe in it".
Det er ikke å komme unna at en predisposisjon for avhengighetsutvikling i stor grad er genetisk mediert. Familie-, adopsjons- og tvillingstudier viser konsistent at risikoen for å utvikle avhengighet er proporsjonal med grad av genetisk slektskap til personer med avhengighet. Heritabilitetskoeffisientene pleier å ligge mellom 0.5 og 0.8, noe som antyder en betydelig genetisk komponent.
Når det gjelder spesifikke gener har man funnet at en allelisk variant av D2 dopaminreseptor-genet har høyere forekomst blant avhengige. Denne genvarianten koder for reseptortettheten av D2-reseptoren for dopamin i flere deler av hjernen som er involvert i belønning og motivasjon. Spesielt høy forekomst av denne reseptoren finner man i ventral striatum, en fylogenetisk gammel del av hjernen som antas å underligge de belønnende aspektene av å innta psykoaktive stoffer. Interessant nok så har man også funnet en sammenheng mellom den avhengighetskoblede varianten av dette genet og overvekt. Så en rimelig antagelse er at dette genet er involvert i hvordan man responderer på belønnende stimuli. Det kan se ut til at personer med lavere reseptortetthet av D2-reseptoren har større problemer med selvregulering. Antageligvis fordi de trenger mer intense stimuli for å nå det samme nivået av tilfredshet som en person med høyere tetthet av denne reseptoren.
Når det gjelder din neglekt av gener og overvekting av miljøets rolle, så må jeg bare spørre; hva tror du medierer miljøets effekt? Det sier seg selv at miljøets effekt på psykologiske variabler medieres av hjernen. Og den nevrale arkitekturen som prosesserer input fra miljøet er formet gjennom flere hundretusen år av naturlig seleksjon. Hjernen kommer ikke til verden som en blank tavle, som er klar til å skrives på av miljøet. Den inneholder allerede atferdsprogrammer som styrer hvordan bestemte klasser av hendelser i miljøet tolkes. Disse evolusjonære atferdsprogrammene kodes for av gener. Har du noen gang tenkt over hvorfor ikke alle spedbarn oppfører seg helt likt? Dersom de kom til verden med blanke tavler hadde det ikke vært mye rom for varians i hvordan de oppfører seg.
Når det er sagt så er det klart at miljøet spiller en stor rolle. Arv-miljø-diskusjonen er egentlig en falsk dikotomi. Selv om gener styrer hvordan man responderer på hendelser, så kan erfaringer styre hvilke gener som slås på og av, noe som har konsekvenser for proteinsyntese, som igjen virker inn på hvordan miljøet oppfattes. Det er en kontinuerlig interaksjon.
Og til slutt, for å svare på TS. Når man kommer til det punktet hvor man lurer på om man har et alkoholproblem, så har man som regel det. Det gjelder å finne substitutt-aktiviteter som kan erstatte alkoholkonsumet. Det er en vanskelig situasjon å være i, fordi når et rusmiddel tar opp så mye kognitiv kapasitet at alt handler om den neste gangen man skal innta det, så kommer ønsket om å bruke stoffet til å overstyre alle andre aktiviteter mht. subjektiv verdi. Dermed er det ingen enkel løsning her. Jeg vil anbefale deg å legge en plan for hvor mye du selv synes du kan tillate deg å drikke og gjøre så godt du kan for å overholde den. Kanskje sette opp noen selvforsterkende prinsipper, hvor du belønner deg selv om du klarer følge planen. Til syvende og sist blir det en øvelse i selvdisiplin om du velger å gjøre alvor av å kutte ned på alkoholkonsumet. Lykke til!
