[COLOR=Red]Tittel endret av mod, dette er ikke en tripprapport.[/COLOR]
Jeg har så lenge jeg kan huske vært allergisk mot vepsestikk. Og om jeg skulle bli stukket så medfører det døden om jeg ikke får en sprøyte Adrenalin.
Men hva skjer dersom jeg blir stukket av en horde med illsinte veps samtidig?
Det fant jeg ut i går!
Jeg satt på med en kamerat hjem fra jobb og hoppet av på det lokale coop markedet i bygda der jeg bor. Jeg går inn og kjøper meg en flaske cola og går ut igjen, for så og sette meg ned på huk inntil veggen ved inngangen.
Jeg tenner meg en røyk og ringer en kamerat for å høre om han kan komme til butikken.
Han sier at han kommer så fort han kan og jeg legger på.
Jeg skal til og ta meg en slurk av den iskalde colaen, da jeg kjenner et stikk i håndleddet.
Jeg ser til min forferdelse at det er en veps, og forstår med en gang at jeg er stukket.
Jeg vifter febrilskt vepsen av meg og går bort.
Jeg stiller meg ved siden av søplekassen. Noe som var et stort feilgrep.
Rundt postkassen surrer det en eskvadron av gul og svartstripete kamikaze flyver med kun et mål for øyet; tømme all giften i meg.
jeg blir stukket 4 ganger til og løper inn i butikken.
Jeg roter rundt i sekken min og finner sprøyten som jeg har fått beskjed av legen og alltid ha med meg.
Jeg roper til alle i butikken; er det noen som kan sette sprøyte her?
Moren til en kamerat, som forøvrig er sykepleier. Kommer bort og setter sprøyten på meg. Men bemerker at jeg må komme meg på sykehuset, fordi dosen med Adrenalin i sprøyten er alt for liten til 5 vepsestikk.
Da kommer kameraten min, og jeg forklarer han hva som har skjedd.
Han hjelper meg inn i bilen sin. Jeg har allerede begynt å miste føligheten i beina pågrunn av vepsegiften.
Jeg setter meg inn i bilen og vi kjører mot sykehuset.
Mens jeg sitter i bilen merker jeg at jeg byner å bli ør i hodet. Nesten som å være litt småbrisen på alkohol.
Vi svinger inn på parkeringsplassen foran sykehuset. og jeg løper som best jeg kan inn døra.
Etter mye om og men i resepsjonen blir jeg lagt inn på et rom. Damen i resepsjonen kommer til meg og unskylder seg. Hun visste ikke at jeg kunne dø av vepsestikk, men beklager seg etter alle kunstens regler, etter at hun har snakket med min fastlege på telefon.
En lege kommer inn og setter en ny sprøyte på meg. Og det går ikke lenge, før verden skal arte seg som noe helt annet enn det det virkelig er.
kameraten min får lov å komme inn å sitte ved siden av meg.
Jeg ligger på ryggen i sykesengen og ser i taket.
Det er da jeg legger merke til det. Lyset i taket skifter farge fra lyst gult til blodig rødt.
Akuratt som i en varmelampe i et hønsehus.
Kameraten min tror det har klikket for meg når jeg forteller han om det røde lyset. Han ser jo selvsagt ingen ting.
jeg ser meg rundt i rommet og merker plutselig at jeg ikke er på sykehuset lengre.
Det vokser trær opp fra bakken rundt meg i et forykende tempo. Og jeg kan plutselig høre massevis av forskjellig fuglesang.
Da er det som om underkroppen min løsner fra resten av kroppen, og benene svever rundt i den nye skogen.
Ut fra intet kommer en gammel dame. Hun bærer på en lang slange. Den hveser idet den setter tennene inn i håndbaken min. Den gamle damen mumler noe på et språk jeg ikke forstår.
Jeg lukker øynene i noen sekunder, i håp om at alt er borte når jeg lukker dem opp igjen.
Jeg kjører karusell, rundt og rundt.
Når jeg lukker opp øynene er alt normalt. NESTEN!
Lilla pingviner kommer gjennom veggene, mens de spiser på 1000kroner sedler.
Små menn løper frem og tilbake på gardinstengene mens de gliser og ler mot meg.
Jeg skriker etter hjelp og 2 sykesøstre kommer.
Etter det må jeg ha fått noe å sove på. For når jeg våkner er klokken 9.
kameraten min er borte, men istedet sitter pappa ved siden av meg i stolen.
Legen kommer inn og forteller pappa om hav som har skjedd, og forklarer at alt er ved normalen nå. Han forklarer også at jeg har fått en stor dose adrenalin. 2 sprøyter og intravenøst. Så kroppen min vil føle det noen timer enda.
Jeg føler meg enda ikke helt bra i kroppen når jeg nå sitter og skriver dette. Jeg føler meg sliten.
Men en ting er sikkert. jeg har ruset meg på mye rart. Og jeg har mange ganger tatt sprøyter etter vepsestikk. Men aldri har jeg loka så jævlig som i går kveld.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært allergisk mot vepsestikk. Og om jeg skulle bli stukket så medfører det døden om jeg ikke får en sprøyte Adrenalin.
Men hva skjer dersom jeg blir stukket av en horde med illsinte veps samtidig?
Det fant jeg ut i går!
Jeg satt på med en kamerat hjem fra jobb og hoppet av på det lokale coop markedet i bygda der jeg bor. Jeg går inn og kjøper meg en flaske cola og går ut igjen, for så og sette meg ned på huk inntil veggen ved inngangen.
Jeg tenner meg en røyk og ringer en kamerat for å høre om han kan komme til butikken.
Han sier at han kommer så fort han kan og jeg legger på.
Jeg skal til og ta meg en slurk av den iskalde colaen, da jeg kjenner et stikk i håndleddet.
Jeg ser til min forferdelse at det er en veps, og forstår med en gang at jeg er stukket.
Jeg vifter febrilskt vepsen av meg og går bort.
Jeg stiller meg ved siden av søplekassen. Noe som var et stort feilgrep.
Rundt postkassen surrer det en eskvadron av gul og svartstripete kamikaze flyver med kun et mål for øyet; tømme all giften i meg.
jeg blir stukket 4 ganger til og løper inn i butikken.
Jeg roter rundt i sekken min og finner sprøyten som jeg har fått beskjed av legen og alltid ha med meg.
Jeg roper til alle i butikken; er det noen som kan sette sprøyte her?
Moren til en kamerat, som forøvrig er sykepleier. Kommer bort og setter sprøyten på meg. Men bemerker at jeg må komme meg på sykehuset, fordi dosen med Adrenalin i sprøyten er alt for liten til 5 vepsestikk.
Da kommer kameraten min, og jeg forklarer han hva som har skjedd.
Han hjelper meg inn i bilen sin. Jeg har allerede begynt å miste føligheten i beina pågrunn av vepsegiften.
Jeg setter meg inn i bilen og vi kjører mot sykehuset.
Mens jeg sitter i bilen merker jeg at jeg byner å bli ør i hodet. Nesten som å være litt småbrisen på alkohol.
Vi svinger inn på parkeringsplassen foran sykehuset. og jeg løper som best jeg kan inn døra.
Etter mye om og men i resepsjonen blir jeg lagt inn på et rom. Damen i resepsjonen kommer til meg og unskylder seg. Hun visste ikke at jeg kunne dø av vepsestikk, men beklager seg etter alle kunstens regler, etter at hun har snakket med min fastlege på telefon.
En lege kommer inn og setter en ny sprøyte på meg. Og det går ikke lenge, før verden skal arte seg som noe helt annet enn det det virkelig er.
kameraten min får lov å komme inn å sitte ved siden av meg.
Jeg ligger på ryggen i sykesengen og ser i taket.
Det er da jeg legger merke til det. Lyset i taket skifter farge fra lyst gult til blodig rødt.
Akuratt som i en varmelampe i et hønsehus.
Kameraten min tror det har klikket for meg når jeg forteller han om det røde lyset. Han ser jo selvsagt ingen ting.
jeg ser meg rundt i rommet og merker plutselig at jeg ikke er på sykehuset lengre.
Det vokser trær opp fra bakken rundt meg i et forykende tempo. Og jeg kan plutselig høre massevis av forskjellig fuglesang.
Da er det som om underkroppen min løsner fra resten av kroppen, og benene svever rundt i den nye skogen.
Ut fra intet kommer en gammel dame. Hun bærer på en lang slange. Den hveser idet den setter tennene inn i håndbaken min. Den gamle damen mumler noe på et språk jeg ikke forstår.
Jeg lukker øynene i noen sekunder, i håp om at alt er borte når jeg lukker dem opp igjen.
Jeg kjører karusell, rundt og rundt.
Når jeg lukker opp øynene er alt normalt. NESTEN!
Lilla pingviner kommer gjennom veggene, mens de spiser på 1000kroner sedler.
Små menn løper frem og tilbake på gardinstengene mens de gliser og ler mot meg.
Jeg skriker etter hjelp og 2 sykesøstre kommer.
Etter det må jeg ha fått noe å sove på. For når jeg våkner er klokken 9.
kameraten min er borte, men istedet sitter pappa ved siden av meg i stolen.
Legen kommer inn og forteller pappa om hav som har skjedd, og forklarer at alt er ved normalen nå. Han forklarer også at jeg har fått en stor dose adrenalin. 2 sprøyter og intravenøst. Så kroppen min vil føle det noen timer enda.
Jeg føler meg enda ikke helt bra i kroppen når jeg nå sitter og skriver dette. Jeg føler meg sliten.
Men en ting er sikkert. jeg har ruset meg på mye rart. Og jeg har mange ganger tatt sprøyter etter vepsestikk. Men aldri har jeg loka så jævlig som i går kveld.
Sist endret av Dodecha; 1. august 2007 kl. 14:16.