mener illegal selvmedisinering, spes dagtid blant andre folk.
så dosering for ts må hen jo finne ut av selv, men greit og starte på 12.5-25mg, skal ikke medisinere sterk schizofreni akkurat :P

selvfølgelig ikke en heldig situasjon å gjøre dette selv, men pga hvordan systemet er mot de som (mis)bruker rus så kan det være en bedre løsning for ts :/

Hallo... Jeg har kommet meg ut av dette gjennom AA/NA og ett par psykologer på veien.

Du har jo skjønt at det ikke har noe for seg å gå i behandling uten å nevne rus. Da skjønner du sikkert at det heller ikke har noe for seg med behandling i hasjtåke. Du må desverre være tilstede for å selv kunne gjøre den jobben som trengs. Det rette valget her vet du nok best selv det kan bare ta litt tid å fordøye. Førerkort burde være siste pri her enn så lenge du ruser deg. Det viktigste først. Lykke til

PS Det er heller ingen skam å gi opp jobben litt i en periode å komme seg på beina om den suger som du beskriver. Sykepenger/APP er helt innafor i din situasjon. Fastlege og DPS!

Hvor mange psykologer kjenner du? Og hvor mange pasienter kjenner du? Siden det ikke fins noen faktiske tall så må vi bare ta utgangspunkt i personlige erfaringer. Jeg kjenner 0 psykologer, men har vært i behandling hos 4, 1 av de hadde peiling, resten var teoretikere uten et snev av innsikt i psykiske lidelser forbi tekstboka.

Mine 4 nærmeste relasjoner har også gått i behandling hos 1-3 forskjellige psykologer og vi er alle uføre. I tillegg er det alle tilfellene vi kan lese om rett hær på forumet.

Jeg har ikke hørt om ett eneste tilfelle der åpenhet om rus har gitt annet en negative konsekvenser, det at jeg fikk en utredning og diagnosene mine før jeg nevnte rusbruk var et gjennomtenkt valg.

Det var fokus på diagnosene og hvilken behandling som kanskje kunne hjelpe, helt til jeg nevnte rus, jeg merket fort hvordan det, hovedproblem eller ei, var det første vi måtte ta tak i.

Fant fort ut at jeg forteller hva jeg har prøvd og at jeg ikke fant noe meningen i rus på lik linje med alt annet i dette livet. Og heldigvis gikk det fort over og vi kom tilbake til de faktiske diagnosene.

Det tok meg 5 år før noen skjønte hva jeg formidlet og så at dette kan vi ikke fikse, det var en dansk psykologspesialist på turnus i Finnmark, det tok ho 1 time å se det ingen av de andre hadde brukt 5 år på.

2 av de jeg kjenner hadde samme erfaring, prøvde være åpen om rus, men så at hele behandlingen ble lagt rundt rus og ikke diagnosene.

1 av de ruser seg ikke og var aldri et spørsmål. Og så er det den siste person som var åpen om sin rusbruk og forklarte at angstmedisiner, forskrevet av lege, var en nødvendighet, der røyk lappen, og det tok hele 15 år hvor 2 av de var på pisseprøver før personen i det hele tatt ble ansett som noe annet en en narkoman.

Så jeg mener helt klart, at ja i 98% av tilfellene vil ikke en psykolog overse rusbruk, om de mener det er hovedproblemet eller ei er for meg totalt irrelevant når det er der de setter behandlingsfokuset.

En fire dagers pause er meget effektivt mtp på toleranse, og man burde ha de ofte ila et år. Veit det er vanskelig, men det går jo helt fint egentlig så lenge man bestemmer seg og står i det som en tøffing. Har akkurat gjennomført 4 dagers ufrivillig pause med høy irritasjonsfaktor, kaldsvetting -- alt det vanlige. Men man merker også hvordan man klarner opp.

La meg si 2 ting om akkurat det. For det første så var det ikke en psykolog som diagnoserte meg, jeg fikk flere skjemaer å fylle ut, et for personlighetsforstyrrelser, et for angst og depresjon og et for traumer. Psykologens jobb var å se, i en bok, hvilke svar som ga hvor mange poeng og legge de sammen, for å igjen lese seg til hvilke lidelser jeg hadde. En jobb ethvert menneske over 10 år kunne gjort.

For det andre, jeg er kanskje ikke rette person å snakke om behandling da jeg visste før jeg kom dit at ingen kunne hjelpe meg med noe annet enn en ting, uføre, selv om jeg selvfølgelig formidlet åpent og ærlig hvilke problemer jeg hadde i hverdagen. Og mener selvfølgelig hvis man vet eller er i tvil om rus kan være en del av problemet og man virkelig ønsker å forbedre livet sitt og slutte med rus så burde man være åpen om det, psyken er viktigere enn lappen, det beste hadde vært i pose og sekk, men det ser ikke ut til å være mulig.

Jeg ler av de som tror at man får adekvat helsehjelp i psykiatri/av psykologer hvis rusen er i rommet.
Da bagatelliserer man så mange sine historier om akkurat det, og alt som har vært skrevet og sagt om det temaet.
Rusen blir altforklarende, og man må være grunnleggende naiv og uten egne erfaringer for å sitte i
full trygghet på rommet sitt og si at andre bare må være åpne, for helsevesenet er ikke sånn.
Ta heller å beskytt andre med å være forsiktig, og hold det åpent at manges erfaringer med
dette temaet er nettopp sånn.

Å stille mine diagnoser kunne vært gjort av en 10 åring, men det kan godt hende mitt tilfelle er uvanlig og at siden jeg fort snudde på flisa ang. rus, ikke var et tema i min behandling.

Som jeg skrev helt på slutten av innlegget mitt, hvis man vet eller tror rus er en del av problemene eller man rett å slett ønsker å være rusfri, så burde man være åpen om det, om lappen ryker eller ei, så ja der er vi enig.

Men ikke alle ønsker å bli rusfri, og det er fullt mulig å ha lidelser som ikke er relatert til rus. Jeg leser innlegget ditt som at alle friske avstår fra rus, men det er jo ikke tilfelle.

Jeg hadde er par år jeg ikke ruset meg på annet en tobakk, og jeg ble på ingen måte bedre av det, heller det motsatte, det var ingen pauser fra den virkeligheten jeg lever i og det økte bare angsten og frustrasjonen betraktelig.

Kan også legge til at jeg ser nok ikke ting helt som den gjennomsnittelige rusmisbruker og har heller ingen ønsker om å formidle til en spesifikk gruppe mennesker. Jeg deler mine erfaringer og meninger og er på ingen måte ansvarlig for hvordan det blir tolket, bearbeidet og brukt i andres liv, jeg har nok med meg selv.

Til slutt så er det ikke til å koste under teppe at jeg lærte absolutt ingenting av mine 5 år i behandling og fikk ingen videre innsikt i verken mine følelser eller diagnoser, at ikke alle orker eller tar seg tid til å finne ut av ting selv er helt innforbi, men for meg er det bare 2 veier, lær å lev med det eller lær å fortrenge det, igjen tolk det som enn vil, men jeg mener jeg ikke har noen som helst problemer annet enn at jeg ikke kan fortrenge den virkeligheten vi alle lever i.

Kjenner 4 psykologer som jeg kommer på akkurat nå, med varierende grad av klinisk praksis. Har vært/er i behandling hos en, har jobbet i psykiatri (som ufaglært, ikke med behandling) og med rusmisbrukere ellers, og studert noe psykologi. Så det er selvsagt like anekdotisk det jeg mener som det andre mener her. Jeg har dog aldri vært rusmisbruker, og la hasj på hylla lenge før jeg gikk i behandling. Så ingen førstehåndserfaring akkurat der.

Det er litt nyanser her. Jeg sier ikke at det ikke vil få negative konsekvenser å fortelle om rusbruk, jeg vet heller ikke hva som er praksis mtp lappen. Det er sikkert delte meninger om hva negative konsekvenser er også. Jeg ser godt for meg at en psykolog vil ønske å behandle rusproblemet først, hvis det maskerer de underliggende problemene eller gjør deg ute av stand til å nyttiggjøre deg behandling. Det er i alle fall min psykologs holdning når vi har diskutert det, at selvmedisinering med rus (ikke alvorlig misbruk og ikke ulovlige midler i dette tilfellet) først og fremst er problematisk fordi det hindrer tilgang til det som er vanskelig og som må jobbes med. Logisk nok, det er jo derfor man bruker rus på den måten.

Det jeg protesterte på, er at psykologer flest tror rusen alltid er roten til problemet. Det synes jeg høres veldig rart ut, og tror ikke helt på. Det andre du sier har jeg ikke protestert på. Jeg kan godt se for meg at det er vanskelig å diagnostisere noen som har et rusproblem, da symptomer kan skyldes rusen, eller rusen kan skjule symptomer. Synes derfor ikke det er så rart at psykologer flest ikke "overser rusbruk" i utredning og behandling.

Håper det lå litt mer i bunn der enn et skjema, det bør det i alle fall. Jeg har aldri fylt ut noe skjema hverken for å få min diagnose eller utelukke andre diagnoser. Det sagt, så er dette en privatpraktiserende psykolog med lang erfaring og god tid. Jeg har ikke hørt så mye bra om offentlig psykisk helsetilbud dessverre, hverken fra brukere eller psykologer/helsepersonell. Synd du har fått så lite hjelp.

Jeg tviler absolutt ikke på at det er mye dårlige holdninger. Men det kan også hende at det av og til er nødvendig å adressere rusproblemer for å gi adekvat helsehjelp. Ting er sjelden helt svart hvitt.

Jeg syns ikke man skal leke med andres liv, gjennom å antyde at det er trygt å søke hjelp i alle tilfeller, eller trygt generelt.

Husk Knut Røneides sønn, og mange andre fortellinger om selv og dyp tragedie fra disse urettferdige reaksjoner.

Men for all del, kjør på hvis du vil.

Men det gjør jeg jo ikke! Tror jeg gir opp å forklare dette noe mer. Jeg påstår ikke at det alltid er lurt å være åpen, jeg påstår ikke at det aldri er det. Jeg påstår ikke at det ikke er dårlige holdninger til rusmisbrukere (det har jeg sett i flere sektorer). Det eneste jeg tviler på er at alle psykologer tror rus alltid er roten til problemet. Det tror jeg er å undervurdere en hel profesjon.

Da kjenner du dårlig til praksisen med å skulle behandle rusen først. Det er ikke konspirasjon, det er en holdning man kan finne i behandlingspraksis og i instruks. Vi må være sterke i vår advarsel fordi konsekvensene kan være så dypt alvorlige.

Siter gjerne akkurat hva jeg har sagt som er over streken, så er det litt lettere.

Du skriver jo blandt annet at du ikke tror noe på det, og at det virker rart. Du skriver pent og høflig stort sett, men det hjelper ikke når du bagatelliserer noe potensielt alvorlig. Du skriver at du har ikke peiling på førerkortpraksisen, ok, kanskje sitte rolig i båten, fordi det er en del selvmord og livsskjebner knyttet til det.

Den som bør sitte rolig i båten her er nok deg. *pi har kun sagt at det finnes nyanser. Du angriper derimot saken som en fanatisk ekstremist og hevder at alle som avviker med så mye som en gråtone fra ditt heller kategorisk beksvarte syn bør klappe igjen. Det er en svært lite konstruktiv innstilling.

Joda om rus er en del av problemet så burde man fortelle om det og det burde behandles, kanskje også først. Jeg tok utgangspunkt i de tilfellene hvor pasienten har selvinnsikt nok til å skille mellom bruk og misbruk, og de tilfellene hvor problemet ikke er åpenlyst. Det er viktig å være ærlig, først og fremst med seg selv og dermed søke hjelp til det man trenger hjelp til.

I selve behandlingen lå det mer, men utredning og å stille en diagnose var det første som blei gjort. Og da med standard skjemaer.

Jeg hadde psykologspesialist fra første time så antok at dama hadde peil på jobben sin, det som etterhvert slo meg dog er at jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i hvordan det er å ha psykiske lidelser uten å ha hatt i alle fall en selv.

Det er helt umulig å lese seg til hvordan det er å ta 5 gram flein. Jeg fikk nøyaktig den hjelpen jeg trengte, uføretrygd. Nå blir det veldig avsporing her, men jeg mener det jeg skrev, det er kun 2 veier i dette livet for de som tar spranget å ser det for hva det er, aksept eller fortreng.

Det er ingen nyhet at jo mer man vet om hvordan mennesket og verden generelt fungerer jo mindre lykkelig er man. Og spør du meg, ville jeg tatt den samme veien om igjen.

Ignorance is bliss, men mer nøyaktig, bliss is ignorance.

Ja, da er vi helt enige.
Men er quetiapine noe leger er veldig restriktive med og skrive ut? Jeg sliter med kvernetanker når jeg skal sove og fikk det utskrevet for det. Fungerer utmerket, men har ikke lagt merke til at man blir søvnig av det som mange andre sier de gjør. Ser det står at quetiapine har missbrukerpotensiale, så det er kanskje ikke så lett og få det på resept.
Jeg får det ikke av fastlegen min, men av overlege på dps.

Dette er det mest hinsides arrogante utsagnet jeg har lest på forumet i hele år. Hjelpes! Det fascinerende er at med den holdninga er du immun mot alle motforestillinger. Dersom jeg for eksempel skulle argumentere for at verden faktisk ikke er helsvart, så ville du bare avvise meg med at jeg mangler denne innsikten du har tilegnet deg. Så i steden for å komme moteksempler som bare avslører for hele verden hvor uvitende, ignorant og naiv jeg er, la meg heller stille deg et enkelt spørsmål: Hva skal til for at du endrer oppfatning?

Det er vel slik at hvis du innrømmer til DPS at du bruker cannabis eller andre (ulovlige) rusmidler, så vil de ikke behandle deg. Da får du beskjed om å komme tilbake når du har gått en stund uten rusmidler. Dette fordi at de mener at rusen kan stå i veien for behandlingen - selv om du f.eks kun ruser deg annenhver helg...

Stemmer, husker ikke om det er 3 eller 6 måneder rusfri, men rusfri skal man være.

Godt det er tidlig på året, arroganseprisen ville jeg tatt imot med tungt hjerte

Og jeg tror ikke det skal så mye til for å endre oppfatning for min del, jeg tror jeg er rimelig åpen for å se nye sider av livet, det er min nyskjerrighet som tross alt har ført meg hit hvor jeg står i dag.

Problemet med å bli overbevist dog er at det må gi mening, og alle såkalte løsninger jeg har fått servert har, i mitt syn, sitt opphav i å enten gi slipp og akseptere det eller fylle livet sitt med andre ting og fortreng det.

Og la meg legge til at jeg tror ikke den selvinnsikten jeg sitter med er vanskelig å oppnå eller spesiell. Jeg tror den er tilgjengelig for alle med en normalt utviklet hjerne og litt tid.

Og for å holde det litt til tema, min oppfatning av de psykologene jeg har hatt har vært skuffende, ikke fordi de ikke kunne hjelpe meg, dette visste jeg, selv om jeg åpenhjertelig delte av alle mine tanker og følelser i et desperat forsøk om å bli forstått, men fordi jeg trodde de ville fortelle meg noe jeg ikke visste, en side jeg ikke hadde sett, vi har alle blindsoner og jeg trodde kanskje det var plassen å gå for å få de påpekt, for å jobbe og bearbeide de.

Jeg har seinere i livet møtt mennesker som forstår, og de er like svartmalte som meg på dette ene punktet og ellers er vi veldig forskjellige, men hadde alle den samme opplevelsen av behandlingen vi fikk, og vår konklusjon er, med mindre du vet at rus er problemet, hold det for deg selv.

quetiapin er et av de preparatene du får kasta etter deg selv om du ikke spør etter det (vanligvis), og også utrolig lett å skaffe ulovlig siden så mange får dette på resept.
små doser dreper tankene, større så passer du ut og våkner groggy af neste dag.

misbruk.. eneste jeg kan se for meg er for å "spole forbi" fengselsopphold f eks, evt substitutt for benzo mtp å avslutte stims / tripping.

men det jeg tenkte for TS var en shady "pose og sekk" løsning, der man skaffer det illegalt for å slippe helsevesenet og bruker quet for selvmedisinering mot "tankene", noe jeg er rimelig sikker på vil funke, men igjen, detta er mer en siste utvei greie. mange feiler, noen lykkes.

passe kjipt at folk i det heletatt blir pressa til å tenke på å shady løsninger som det, men sier litt at det fortsatt er så vanlig.

Synes du forenkler problematikken i tråden i veldig stor grad. De problemene ts har nevnt kan være symptomer på flere forskjellige psykiatriske diagnoser og for alt vi vet så kan det være at det er kjerneproblemet - at psyken alt var ødelagt og rus ble et forsøk på minske symptomtrykket. Akkurat dette med diagnoser og hva som er årsaken til problemene tror jeg kanskje uansett vi skal la fagfolk få avgjøre. Vi har neppe nok bakgrunnsinformasjon til å si noe vettugt den eller eller andre veien.

Er ellers enig at det optimale for behandlingen vil være å kunne være ærlig. Les den saken i dagbladet som ble linket. Da ser man jo at det ikke nødvendigvis alltid er smart å vise full åpenhet. Et annet problem som har vært skrevet endel om her på forumet er at mange opplever at rusbruk i journalen skaper blokkeringer for fastlege og behandlere. Dermed blir grad av ærlighet en vurdering hver enkelt må gjøre.

Akkurat dette med førerkort tenker jeg ikke særlig på som en faktor ved åpenhet. Javel, så ryker kanskje førerkortet. Men om gevinsten blir et hode som faktisk virker og et nytt og bedre liv så er det kanskje verdt det å reise kollektivt i en periode, eller å gå i regn og motvind eller å stadige måtte sykle opp tunge bratte bakker på vei hjem fra butikken. Det er tross alt lav pris å betale for egen helse.

At vi er blitt så skjøre det kjøper jeg ikke i det hele tatt. Vi har nok fått et større fokus på psykisk helse enn tidligere men der vi idag sier at her er det en person med psykiske helseutfordringer, sa vi kanskje for 100 år tilbake at det sitter den gærne alkisen?

Ser en på det store bildet er vi som nasjon ikke blitt så veldig mye sykere. Vi har stabilt sykefravær såvidt jeg kan huske. Relativt stabile grad av uføre så dette med at vi er så skjøre som aldri før det tror jeg mest er høyrepolitikk som blir blåst opp i media og som brukes for å legitimere kutt i velferdsgoder. Er jo viktig å kutte i velferd til alle slik at de aller rikeste kan få sin skattelette.

I mitt tilfelle var det nok ikke sånn at hoved diagnosen min ville endret seg, Schizoid er vel en ganske uvanlig personlighetsforstyrrelse og i følge wiki "Schizoid er en lite studert lidelse fordi det sjelden har forekommet. Lidelsen er tilknyttet en rekke negative utfall som lavere livskvalitet, redusert funksjon og har ikke minst en av de laveste nivåene for livsuksess av alle personlighetsforstyrrelsene."


Og som den siste psykologen min sa, "du er integrert med din lidelse og det er desverre ikke noe mer vi kan gjøre for deg enn å hjelpe deg med uføretrygd og ønske deg lykke til videre og håpe du finner en måte å leve med det på", det er vel det mest ærlige og den eneste timen jeg følte jeg ble hørt.

Bi diagnosen, generalisert angstlidelse har blitt mye bedre med tid, spesielt med uføretrygd, det ga meg muligheten til å eksponere meg for den dosen sosialisering jeg orket og øke etterhvert som tiden gikk, i mitt eget tempo. PTSD'en føler jeg er helt bearbeidet.

Jeg mente selvfølgelig forstå hva jeg opplever og hvordan det føles for nettopp meg, ikke generell kunnskap om andre ting

Ord. Jeg tror det er en grense for hvor langt ned i kaninhullet man kan gå før veien tilbake lukkes.

Sikker litt forskjell, men jeg føler den, jeg hadde en lang periode der jeg tenkte at det er kun de harde og vonde opplevelsene som kan gi selvinnsikt og utvide horisonten, heldigvis, etter mange år med å fornekte meg selv å faktisk gå videre.

Jeg kom til et punkt hvor jeg innså at selvinnsikt ikke er alt og følte jeg hadde vokst til potta på akkurat det punktet, dessuten var jeg blitt såpass godt kjent med meg selv at jeg ikke lenger var redd for å miste den jeg var selv om jeg tillot meg selv å fylle hodet med andre ting enn hvordan mennesker og verden henger sammen og heller delta.

Vil legge til at jeg har full forståelse og respekt for valget til Cypher.

Det er selvfølgelig subjektivt, jeg tror vel at, faktiske objektive sannheter er utenfor vår rekkevidde, men samtidig er det ikke så subjektivt at det bare omhandler mine opplevelser og følelser.

Jeg skal gjøre et forsøk på å forklare. Kjærlighet, det er en av grunnsteinene for å gidde å henge hær på planeten, den gode følelsen av å elske og bli elsket, men jeg ser også den mindre subjektive siden av den.

Kjærlighet er en egenskap vi har for å formere oss og for å overleve. Ingen er skapt for hverandre og enhver partner kan byttes ut.

Den kjærligheten jeg føler for kidden min er størst, den føles uerstattelig, og såvidt jeg kan forstå, en kjærlighet man aldri slipper, men også den har en mindre subjektiv side, grunnen for den sterke kjærligheten er for overlevelse av nettopp mitt mitt gen, den handler om å ta vare på mitt eget avkom uavhengig av egenskaper.

Stort sett lever jeg helt fint med den viten, men jeg har også dager hvor den innsikten gjør at alt føles så enormt meningsløst.

Tusen takk for stor respons! Mange nyttige perspektiver her, freak leverer som alltid

Bestemte meg for å trappe ned fra cannabis. Skal se hvordan topplokket har det etter 3-4 måneder uten. Kan like så greit henvende meg til psykolog med det samme jeg er ren, i tilfellet lidelsen fortsetter. Da slipper jeg å ha noia for en potensiell urinprøve og behøver ikke å nevne rusmidler i det hele tatt.

Jeg vet at alkohol, benzo o.l. bare forlenger abstinensene, men hva med antipsykotika en sjelden gang i blant, når trykket blir for stort? Har litt fluanxol liggende. Blir å bruke melatonin for søvn de første nettene. Vurderer også å spise flein for å bli litt mørbanket og motivert til endring.

Høres ut som en plan. Vurder sykmelding også da, hvis arbeidsmiljøet er så skadelig som du sier og/eller du risikerer å klikke i prosessen fremover. Og beklager at tråden din sporet litt av her på et tidspunkt Lykke til!

Har sykemelding i tankene. Rundt 3-4 uker, hvis legen tillar det. Jeg må bare forklare saken på en fornuftig måte, så burde det gå smoothly. Legen har vel ikke noe interesse i å være vrien på den fronten?

Avsporinger er velkomne, mye interessant lesing

Nei det har de vel ikke, men det varierer hvor mye de skjønner av psyke. Prøvde i tre år å forklare min fastlege hvordan det sto til, uten at han tok ballen. Men etter å ha karret meg til psykolog på egenhånd og fått en lapp med derfra så har han aldri vært noe vanskelig på sykmelding, og er veldig positiv og støttende. Han bare skjønte ikke greia i det hele tatt. Det er hinsides min fatteevne at psykologer ikke kan sykmelde, men det er en annen diskusjon. Uansett, vær veldig konkret på hvordan du har det og hva du trenger. Funker ikke nødvendigvis å slenge ut vage antydninger om at du "sliter litt" og håpe på oppfølgingsspørsmål. Du må også være konkret på at det ikke funker å være på arbeidsplassen nå. Av gode grunner vil man helst at folk skal være i alle fall delvis på jobb, de færreste sykdommer blir bedre av isolasjon. Men det forutsetter jo at jobben er et greit sted å være.

http://www.erlik.no/kari-hudfletter-...0SDIEsHxszovzs

Et godt innlegg. Dette: er et utrolig viktig poeng, mener jeg.

Synd at vi ikke har så altfor mange slike behandlere som Kari Bu. Livet hadde vært så mye lettere for tusenvis av mennesker. Men neida, kunnskapløshet gjennomsyrer hele riket. Jeg blir så frustrert, det koker av sinne. Skulle ønske karma fantes i virkeligheten og ikke bare i mitt hode.

Driver og trapper ned fra cannabis for øyeblikket. Istedenfor 3 passe tykke joints, røyker jeg 2 tynne så sent på dagen som jeg får til, kl 21 og kl 24. Slukker ett par liter grønn te daglig for å få litt sinnsro. Planen er at fra neste uke blir det kun røkt 1 liten joint for å sove per dag. Uken etter der igjen blir det totalavhold.

Føler forresten at Kloakks situasjon resonnerer med meg ganske mye. Hadde vært deilig å kunne kontrollere hvor mye sosial omgang jeg har med folk.

Virker som det er ganske individuelt. Jeg har vært ærlig med leger og psykologer om hasjbruk over flere år. Har fortsatt lappen og er ingenting som tyder på at jeg kommer til å miste den. DPS’en jeg var på forrige gang hadde en veldig hvem-gjør-ikke-det-i blant-holdning til cannabis. Alle psykologer jeg har vært utsatt for har vært ganske greie i forhold til rusbruk. KANSKJE jeg har hatt griseflaks, men ville bare si at det ikke er noe garanti for at man mister lappen.

Du må ikke finne på å nevne hasj til verken lege eller psykolog.
Fra den dagen du gjør det, vil alt handle om ditt rusproblem. Det blir fokuset.
Alt annet du sier vil komme i neste rekke.
Det vil ikke komme noe godt ut av det, og har du først havnet i det registeret kommer du deg aldri ut. Alt du sier vil bli brukt mot deg.
Tro meg.

Det er utrolig synd at det har blitt slik. Virkelig synd for mange.