Min første lsd trip. Før mai 2011 visste jeg absolutt ingenting om psykedelier og hadde bare prøvd hasj og marijuana + coke.
Etter å ha sett dmt: The spirit molecule skjønte jeg umiddelbart at dette var noe veldig spesiellt.
Jeg googlet litt og fant
ut at alt jeg har hørt hele livet har vært feil. Etter å ha sett Fra Himmel til Helvete (norsk propagandafilm om narkotika)
i barndommen har jeg alltid tenkt på lsd og psykedelier som superfarlige greier. Når jeg omsider forstod hva psykedelier dreide seg
om, kjente jeg en følelse av å ha blitt lurt. Disse store spørsmålene har alltid vært noe jeg har tenkt på. At jeg selv
kunne få touche litt nærmere ved disse spørsmålene, ved hjelp av psykedelier, ble noe jeg tenkte mye på.
Etterhvert
bestemte jeg meg for å prøve dmt en gang i løpet av 2011. Det er ikke lenge til jeg skal prøve dmt. Det var under lesing om dmt at jeg også begynte lese om lsd, og det ble klart at dette også måtte prøves.
Trip
Trippen var med en kompis,som vi kaller Haakon, som hadde tatt lsd 3 ganger før, pluss at vi hadde en som kunne hjelpe oss litt med logistikken.
Vi tok en halv sukkerbit kl 1500. Det gikk vel 25 min før jeg merket at noe nytt sirkulerte i kroppen min. Jeg
kjente en klump, eller en boble, som gikk opp en åre på venstresiden av halsen, og masse spenning
og skjønte at det snart kom til å begynne skje ting.
Haakon og jeg satt oss ut på verandaen for å ta en jay, på dette tidspunktet hadde det gått 1t15m siden inntak av første halvpart.
Jeg merket at jeg så mer på naturen som går rundt huset, men tenkte at dette kunne være noe jeg selv gjorde bevisst, men plutselig
greide jeg se noen guleblader, bak en grønn busk, som sammen så ut som en slags elv som rant, med masse gull på sidene, og flotte broer.
Synet minner litt om Rivendell i LOTR, om det sier noen noe. Dette var vel første pekepinn på hva som var i vente.
Like etter dette kom sjåføren vår som kjørte oss ut til et tjern, et stykke unna vei og folk. Når vi kom fram hit så alt veldig spennende
ut, og jeg hadde en pirrende følelse i kroppen, som det var vanskelig å sette ord på.
Vi tok siste halvpart av sukkerbiten hver,
før vi begynte traske inn i skogen som gikk rundt tjernet. Her inne var det mest trær med grå blader, men noen med gule, og disse skilte seg
enormt ut. Jeg husker vi sa at det virket som at solen skinte, selv om det var overskyet.
Det bygde seg opp en nydelig
følelse av balanse og harmoni inni meg, som gjorde at jeg glemte alle mine vanlige tanker. Rundt tjernet var det som regel trær på begge sider, slik at
vi ikke fikk se full utsikt over tjernet, men plutselig kom vi til et sted med en luke uten trær, hvor vi kunne se hele tjernet og hvor langt vi hadde gått.
Det var helt utrolig vakkert å se dette. Speilbildene fra vannet, sammen med trærne, og fjellene som gikk ned i vannet med moset på, vel, det så ut som et bilde
av Monet.
Det virket som om at vi var inne i et maleri, at tiden stod stille og at vi var heldige som kunne oppleve noe så spesielt. Dette med å føle at
du var i ett maleri var noe som gikk igjen i hele trippen så lenge vi var ute i naturen.
Etter å ha gått rundt tjernet løp vi opp en bakke vi så,
og på toppen fant vi et nydelig tre som vi stod å betrakta i 10 minutter. Det var så nydelig å se på denne måten. Vi er vant til å se masse trær når vi ser på en skog,
men her ser du alle trærne på en gang. Det er en ganske stor forskjell. Og det gjør alt så mye vakrere. Man føler seg koblet på et annet nettverk og følelsen i kroppen
minner litt om den å være barn. For man glemmer virkelig alle bekymringer.
Når vi gikk ned igjen mot der vi hadde blitt satt av bestemte vi oss for å vente på en stein - med utsikt til den delen av skogen hvor sjåføren vår etterhvert ville dukke opp.
Etterhvert så vi lysene på bilen skinne mellom trærne. Vi satt på det høyeste punktet ute på en stor slette, og var helt sikker på at vi hadde blitt sett, men sjåføren vår
kjørte videre nedover mot tjernet, sikkert for å snu, tenkte vi. Jeg sa nemlig : "Tror du han så oss?" Og på det tidspunktet var det selvfølgelig helt åpenbart at han hadde sett
oss.
Så vi lo av at jeg var så dum som trodde han ikke hadde sett oss. Vi klatret ned fra steinen og begynte automatisk å få latterkrampe når bilen kom mot oss. Når vi satt oss
inn fortalte vi om hvor dum jeg var som hadde spurt om jeg trodde han hadde sett oss. "Hvor var dere da?" Svarte sjåføren. Da fikk vi en ny latterkule da det viste seg at jeg hadde
rett hele tiden, og at han faktisk ikke hadde sett oss.
Under kjøreturen fra tjernet til det andre stedet hørte vi på Metallica. Jeg satt å så ut av vinduent på bilen og kunne se lyset glimre mellom trærne. Sammen med musikken
greide jeg koble hver eneste note til en bevegelse i naturen, slik at jeg "så det jeg hørte". Slik var det hver gang vi hørte på musikk.
Når vi ble sluppet av ute ved vannet og tilbake i naturen, så var det som om lsd'en kicka inn igjen. For under bilturen pratet vi med sjåføren osv og var litt tilbake i normal
verden, men så fort vi gikk ut av bilen var det som vi "spawna" på nytt og alle inntrykkene kom på en gang.
Utsikten her ute var utrolig vakker, og hver gang noen solstråler kom mellom skyene så stoppet vi for å se. Alt blir så utrolig vakkert på lsd. Jeg tror egentlig at dette
er følelser vi har i starten av livet, og at vi er i stand til å se slik, men at etterhvert som vi lærer om samfunn osv så kommer det såpass mange autoprogrammer i hjernen som overstyrer og
gjør at man ikke lenger ser. Det føltes litt slik. Vi gikk på stier hvor jeg hadde gått som barn med skolen, og jeg kunne huske mange stier vi hadde gått før, og navigerte litt på
den måten, selv om vi ofte gikk litt feil. Haakon opplevde samme turer som liten, men fikk ikke noen slike minner.
Vi gikk langs kysten tilbake til stedet der jeg bor. Oktober og 7-8grader ute, men allikevel måtte jeg kle av meg på hjemturen. Jeg sa: shit, jeg vet det er oktober osv, men jeg er så
varm. Jeg prøvde tenke at jeg burde ha på klærna, men endte med å ta av meg jakke, med latterkrampe, fordi jeg bare måtte kle av meg. Merkelig.
Når vi kom opp en bakke fikk vi utsikt over stedet der jeg bor. Det så ikke ut som det samme stedet. Vi snakker tettsted med 3000 mennesker som plutselig så ut som LA. Jeg greide
få noen av lysene til å se ut som en gigantisk motorvei, med biler som kjørte frem og tilbake, og inn i en stor tunnel. Det var umulig å se det som mitt eget sted hvertfall.
Vi kom omsider tilbake til huset. Da merket jeg at lsd'en slo seg litt av. Det hadde nå gått 4ish timer siden første halve sukkerbit. Haakon hadde fortsatt god funk og jeg husker
jeg hang meg litt opp i at han fortsatt kjente, men ikke jeg.
Jeg tenkte at vi ikke skulle ha delt samme sukkerbit, og så dele samme sukkerbit engang til. At kanskje derfor hadde
Haakon fått større dose enn meg. Hadde jeg tatt mine to halvparter fra samme sukkerbit så hadde jeg hvertfall fått jevn dose. Dette var vel det nærmeste en dårlige følelse jeg var på hele trippen. Jeg gikk å lå meg på rommet, for jeg trengte å få
igang noe igjen.
Jeg har halvkule lampe som sitter fast oppunder taket. Taket er panel. Jeg greide få panelet til å forsvinne, slik at jeg bare så stjerner. Og lampa, som var av,
men hadde gjenskinn fra gatelyset ute, så ut som jorden. Det litt artige med dette var at mitt perspektiv var ikke fra meg selv. Jeg var en planet, som så på en annen planet.
Kanskje var jeg månen, som så på jorda. Jeg lå slik i 15 min, før jeg tenkte at dette måtte Haakon også prøve. "Skru av tv'n, legg deg på sofaen og lukk øynene og bare tenk.
Så gikk jeg tilbake på rommet mitt å lå der 40 min til.
Etter dette tok vi en ny jay, og da kom sjåføren vår tilbake for å høre hvordan det hadde gått. Han var svært skeptisk til lsd, siden han har sett noen folk gjøre veldig syke
ting på det, men vi kunne ikke kjenner igjen noen "galskapsfølelser" - og kunne rapportere om veldig smooth tripping hele veien. Han fortsatte med å si at man aldri vet hvor den
grensa er med lsd, men jeg sa at den grensa måttte være en del doser over det vi hadde tatt. Dagen etter, når jeg prata med han, så var han fortsatt litt skeptisk, men jeg sa til han:
"Du, dette blir litt som å advare meg mot å drikke tre flasker ren vodka når jeg skal på fylla. Man gjør jo bare ikke det, for da går det såklart til helvete.
Jeg sa at lsd
må brukes med enorm respekt. Set setting og folk du stoler på + natur, så kan det ikke gå feil. Han blir med Haakon og meg på hyttetur om noen uker, og han er klar for å prøve
lsd da. Han er nærmere 40 år og har aldri prøvd lsd kun fordi han har trodd det har vært farlig, slik jeg trodde før. Så jeg gleder meg til å dra på hyttetur.
Etter at han dro så vi på istid 3 - og nå hadde lsd'en sluppet taket, noe hodet virket å sette pris på. Jeg satt igjen med en deilig, avslappet følelse i kroppen og jeg gikk
å la meg klokken 12. Jeg sovnet etter 30 min ca og våknet fin dagen etter - kanskje noe mer groggy enn normalt, men det gikk fort over. Vi røyket mj krystaller mens vi så på film slik at vi kunne sovne litt lettere etterhvert.
ALt i alt er jeg kjempeglad for at jeg testet lsd og at jeg testet det på riktig måte. Man må gjøre dette på denne måten, etter min mening, skal man gjøre det første gang. Sier du
jatakk til lsd på nachspiel så er du bare dum. Tar man forhåndsregler og lager en plan for trippen, så skal det godt gjøres at det går dårlig.
Dette var en stor opplevelse,
og jeg tar nok 1,5 eller 2 sukkerbiter neste gang, for å trippe enda litt mer. Jeg har lyst til å oppleve telepati, og alle disse andre greiene som kommer når man tar en litt større dose.
Men før det så blir det jomfrutrip på nn-dimethyltryptamine som jeg også skal, etter fattig evne, prøve å sette ord på.
Dette er første triprapp min, så be nice.
Happy trippin'
Etter å ha sett dmt: The spirit molecule skjønte jeg umiddelbart at dette var noe veldig spesiellt.
Jeg googlet litt og fant
ut at alt jeg har hørt hele livet har vært feil. Etter å ha sett Fra Himmel til Helvete (norsk propagandafilm om narkotika)
i barndommen har jeg alltid tenkt på lsd og psykedelier som superfarlige greier. Når jeg omsider forstod hva psykedelier dreide seg
om, kjente jeg en følelse av å ha blitt lurt. Disse store spørsmålene har alltid vært noe jeg har tenkt på. At jeg selv
kunne få touche litt nærmere ved disse spørsmålene, ved hjelp av psykedelier, ble noe jeg tenkte mye på.
Etterhvert
bestemte jeg meg for å prøve dmt en gang i løpet av 2011. Det er ikke lenge til jeg skal prøve dmt. Det var under lesing om dmt at jeg også begynte lese om lsd, og det ble klart at dette også måtte prøves.
Trip
Trippen var med en kompis,som vi kaller Haakon, som hadde tatt lsd 3 ganger før, pluss at vi hadde en som kunne hjelpe oss litt med logistikken.
Vi tok en halv sukkerbit kl 1500. Det gikk vel 25 min før jeg merket at noe nytt sirkulerte i kroppen min. Jeg
kjente en klump, eller en boble, som gikk opp en åre på venstresiden av halsen, og masse spenning
og skjønte at det snart kom til å begynne skje ting.
Haakon og jeg satt oss ut på verandaen for å ta en jay, på dette tidspunktet hadde det gått 1t15m siden inntak av første halvpart.
Jeg merket at jeg så mer på naturen som går rundt huset, men tenkte at dette kunne være noe jeg selv gjorde bevisst, men plutselig
greide jeg se noen guleblader, bak en grønn busk, som sammen så ut som en slags elv som rant, med masse gull på sidene, og flotte broer.
Synet minner litt om Rivendell i LOTR, om det sier noen noe. Dette var vel første pekepinn på hva som var i vente.
Like etter dette kom sjåføren vår som kjørte oss ut til et tjern, et stykke unna vei og folk. Når vi kom fram hit så alt veldig spennende
ut, og jeg hadde en pirrende følelse i kroppen, som det var vanskelig å sette ord på.
Vi tok siste halvpart av sukkerbiten hver,
før vi begynte traske inn i skogen som gikk rundt tjernet. Her inne var det mest trær med grå blader, men noen med gule, og disse skilte seg
enormt ut. Jeg husker vi sa at det virket som at solen skinte, selv om det var overskyet.
Det bygde seg opp en nydelig
følelse av balanse og harmoni inni meg, som gjorde at jeg glemte alle mine vanlige tanker. Rundt tjernet var det som regel trær på begge sider, slik at
vi ikke fikk se full utsikt over tjernet, men plutselig kom vi til et sted med en luke uten trær, hvor vi kunne se hele tjernet og hvor langt vi hadde gått.
Det var helt utrolig vakkert å se dette. Speilbildene fra vannet, sammen med trærne, og fjellene som gikk ned i vannet med moset på, vel, det så ut som et bilde
av Monet.
Det virket som om at vi var inne i et maleri, at tiden stod stille og at vi var heldige som kunne oppleve noe så spesielt. Dette med å føle at
du var i ett maleri var noe som gikk igjen i hele trippen så lenge vi var ute i naturen.
Etter å ha gått rundt tjernet løp vi opp en bakke vi så,
og på toppen fant vi et nydelig tre som vi stod å betrakta i 10 minutter. Det var så nydelig å se på denne måten. Vi er vant til å se masse trær når vi ser på en skog,
men her ser du alle trærne på en gang. Det er en ganske stor forskjell. Og det gjør alt så mye vakrere. Man føler seg koblet på et annet nettverk og følelsen i kroppen
minner litt om den å være barn. For man glemmer virkelig alle bekymringer.
Når vi gikk ned igjen mot der vi hadde blitt satt av bestemte vi oss for å vente på en stein - med utsikt til den delen av skogen hvor sjåføren vår etterhvert ville dukke opp.
Etterhvert så vi lysene på bilen skinne mellom trærne. Vi satt på det høyeste punktet ute på en stor slette, og var helt sikker på at vi hadde blitt sett, men sjåføren vår
kjørte videre nedover mot tjernet, sikkert for å snu, tenkte vi. Jeg sa nemlig : "Tror du han så oss?" Og på det tidspunktet var det selvfølgelig helt åpenbart at han hadde sett
oss.
Så vi lo av at jeg var så dum som trodde han ikke hadde sett oss. Vi klatret ned fra steinen og begynte automatisk å få latterkrampe når bilen kom mot oss. Når vi satt oss
inn fortalte vi om hvor dum jeg var som hadde spurt om jeg trodde han hadde sett oss. "Hvor var dere da?" Svarte sjåføren. Da fikk vi en ny latterkule da det viste seg at jeg hadde
rett hele tiden, og at han faktisk ikke hadde sett oss.
Under kjøreturen fra tjernet til det andre stedet hørte vi på Metallica. Jeg satt å så ut av vinduent på bilen og kunne se lyset glimre mellom trærne. Sammen med musikken
greide jeg koble hver eneste note til en bevegelse i naturen, slik at jeg "så det jeg hørte". Slik var det hver gang vi hørte på musikk.
Når vi ble sluppet av ute ved vannet og tilbake i naturen, så var det som om lsd'en kicka inn igjen. For under bilturen pratet vi med sjåføren osv og var litt tilbake i normal
verden, men så fort vi gikk ut av bilen var det som vi "spawna" på nytt og alle inntrykkene kom på en gang.
Utsikten her ute var utrolig vakker, og hver gang noen solstråler kom mellom skyene så stoppet vi for å se. Alt blir så utrolig vakkert på lsd. Jeg tror egentlig at dette
er følelser vi har i starten av livet, og at vi er i stand til å se slik, men at etterhvert som vi lærer om samfunn osv så kommer det såpass mange autoprogrammer i hjernen som overstyrer og
gjør at man ikke lenger ser. Det føltes litt slik. Vi gikk på stier hvor jeg hadde gått som barn med skolen, og jeg kunne huske mange stier vi hadde gått før, og navigerte litt på
den måten, selv om vi ofte gikk litt feil. Haakon opplevde samme turer som liten, men fikk ikke noen slike minner.
Vi gikk langs kysten tilbake til stedet der jeg bor. Oktober og 7-8grader ute, men allikevel måtte jeg kle av meg på hjemturen. Jeg sa: shit, jeg vet det er oktober osv, men jeg er så
varm. Jeg prøvde tenke at jeg burde ha på klærna, men endte med å ta av meg jakke, med latterkrampe, fordi jeg bare måtte kle av meg. Merkelig.
Når vi kom opp en bakke fikk vi utsikt over stedet der jeg bor. Det så ikke ut som det samme stedet. Vi snakker tettsted med 3000 mennesker som plutselig så ut som LA. Jeg greide
få noen av lysene til å se ut som en gigantisk motorvei, med biler som kjørte frem og tilbake, og inn i en stor tunnel. Det var umulig å se det som mitt eget sted hvertfall.
Vi kom omsider tilbake til huset. Da merket jeg at lsd'en slo seg litt av. Det hadde nå gått 4ish timer siden første halve sukkerbit. Haakon hadde fortsatt god funk og jeg husker
jeg hang meg litt opp i at han fortsatt kjente, men ikke jeg.
Jeg tenkte at vi ikke skulle ha delt samme sukkerbit, og så dele samme sukkerbit engang til. At kanskje derfor hadde
Haakon fått større dose enn meg. Hadde jeg tatt mine to halvparter fra samme sukkerbit så hadde jeg hvertfall fått jevn dose. Dette var vel det nærmeste en dårlige følelse jeg var på hele trippen. Jeg gikk å lå meg på rommet, for jeg trengte å få
igang noe igjen.
Jeg har halvkule lampe som sitter fast oppunder taket. Taket er panel. Jeg greide få panelet til å forsvinne, slik at jeg bare så stjerner. Og lampa, som var av,
men hadde gjenskinn fra gatelyset ute, så ut som jorden. Det litt artige med dette var at mitt perspektiv var ikke fra meg selv. Jeg var en planet, som så på en annen planet.
Kanskje var jeg månen, som så på jorda. Jeg lå slik i 15 min, før jeg tenkte at dette måtte Haakon også prøve. "Skru av tv'n, legg deg på sofaen og lukk øynene og bare tenk.
Så gikk jeg tilbake på rommet mitt å lå der 40 min til.
Etter dette tok vi en ny jay, og da kom sjåføren vår tilbake for å høre hvordan det hadde gått. Han var svært skeptisk til lsd, siden han har sett noen folk gjøre veldig syke
ting på det, men vi kunne ikke kjenner igjen noen "galskapsfølelser" - og kunne rapportere om veldig smooth tripping hele veien. Han fortsatte med å si at man aldri vet hvor den
grensa er med lsd, men jeg sa at den grensa måttte være en del doser over det vi hadde tatt. Dagen etter, når jeg prata med han, så var han fortsatt litt skeptisk, men jeg sa til han:
"Du, dette blir litt som å advare meg mot å drikke tre flasker ren vodka når jeg skal på fylla. Man gjør jo bare ikke det, for da går det såklart til helvete.
Jeg sa at lsd
må brukes med enorm respekt. Set setting og folk du stoler på + natur, så kan det ikke gå feil. Han blir med Haakon og meg på hyttetur om noen uker, og han er klar for å prøve
lsd da. Han er nærmere 40 år og har aldri prøvd lsd kun fordi han har trodd det har vært farlig, slik jeg trodde før. Så jeg gleder meg til å dra på hyttetur.
Etter at han dro så vi på istid 3 - og nå hadde lsd'en sluppet taket, noe hodet virket å sette pris på. Jeg satt igjen med en deilig, avslappet følelse i kroppen og jeg gikk
å la meg klokken 12. Jeg sovnet etter 30 min ca og våknet fin dagen etter - kanskje noe mer groggy enn normalt, men det gikk fort over. Vi røyket mj krystaller mens vi så på film slik at vi kunne sovne litt lettere etterhvert.
ALt i alt er jeg kjempeglad for at jeg testet lsd og at jeg testet det på riktig måte. Man må gjøre dette på denne måten, etter min mening, skal man gjøre det første gang. Sier du
jatakk til lsd på nachspiel så er du bare dum. Tar man forhåndsregler og lager en plan for trippen, så skal det godt gjøres at det går dårlig.
Dette var en stor opplevelse,
og jeg tar nok 1,5 eller 2 sukkerbiter neste gang, for å trippe enda litt mer. Jeg har lyst til å oppleve telepati, og alle disse andre greiene som kommer når man tar en litt større dose.
Men før det så blir det jomfrutrip på nn-dimethyltryptamine som jeg også skal, etter fattig evne, prøve å sette ord på.
Dette er første triprapp min, så be nice.
Happy trippin'
Likte spesielt tanken med det at vi blir filtrert for hvordan verden egentlig ser ut etterhvert som vi blir mer og mer integrert? i dette samfunnet. Det at når vi er små så forstår / ser vi alt som det egentlig er. Har selv vært inne på denne tanken tusen ganger, og 1000 andre mennesker på tur som sikkert har vært det også. Men bra tenkt. 
Btw, husk på dine egne regler, spesielt med dmt. 
