Uansett hva du ender opp med å velge, husk at du ikke kan omgjøre valget i ettertid. Det er det aller viktigste du burde tenke på. Han kommer nok ikke til å tenke så mye over det du velger å gjøre når han først er død, men det kommer du til å gjøre…. Kan du leve med det?

Du kan ikke la vedkommende behandle deg som dritt og påvirke livet ditt negativt bare fordi du synes synd på at han er gammel og snart skal dø. Det virker som om du får heller ta en ordentlig prat med han om hvordan du føler deg, og ellers prøve å være der det du orker.

Godt poeng, må gruble litt på det!

Du kan ikke få tilbake tida..Men jeg ville startet med å være jævli tydelig til vedkommende. Først da kan det bygges felles forståelse. Noe overtak kan vedkommende glemme om vedkommende ønsker en god relasjon

Du er ikke forpliktet til å være på den ene eller andre måten. Gjør det som føles riktig for deg. Jeg hadde ett nært familiemedlem som holdt på å dø av kreft og vi var ikke på talefot. Sett tilbake på det så hadde sikkert jeg fått det bedre om vi skiltes i fred. Men vedkommende overlevde.

Stå på ditt og ikke gi etter, vær der på dine egne vilkår?

Det som er riktig for meg trenger ikke være riktig for deg. Håper du finner en god løsning

Jeg støtter den, Jerna!

Har lignende erfaring. Her også var det å sette seg ned å prate ut osv helt meningsløst, da vedkommende var sta og kom til å være det til han dro sitt siste sukk.

Uansett var det viktig for meg å komme ok overens på det tidspunktet der. Jeg tenkte veldig mye på kona til dette mennesket. Tenkte at jeg gjør dette for henne, at hun nok hadde satt pris på at jeg strakk ut ei hånd til han nå som det gikk mot slutten for han.
Ikke for hans del men for min egen. For å få litt fred med meg selv eller noe.

Men jeg forstår også de som tenker helt omvendt og som ikke er intr overhode. De har sine grunner

Jeg unner i utgangspunktet alle å ha et minstemål av omsorg, og det er trist at denne fyren har levd livet sitt på en sånn måte at han går inn i alderdommen uten gode relasjoner.

Men: Det er ikke ditt ansvar, som offer for trakasseringen hans, å fornekte din egen opplevelse for at han skal slippe å forholde seg til konsekvensene av egne livsvalg. Nå er du barnebarn og ikke barn av ham, så kanskje du har distanse nok til at det føles greit for deg å jatte overfladisk med ham. Men hvis du på noen måte føler at du går på akkord med deg selv ved å gjøre det, så ikke gjør det.

Du sier at det ikke er noen vits i å prate med ham, og det har du sikkert rett i. Kjenner typen. Hvis du prater med ham likevel, så gjør det fordi det er viktig for deg å få sagt det, og for å sette grenser. Ikke forvent noen validering. Sånne folk kan respondere greit på grenser, hvis de ikke er oppe til diskusjon (eller manipulering). Typ: Sånn og sånn får du ikke si/gjøre, og hvis du ikke respekterer det så kommer jeg ikke tilbake. Kanskje det kan gjøre det enklere for deg å ta deg litt av ham, hvis det er det du ønsker å gjøre. Finn en balanse for hvor mye du orker, og hvis det er ingenting så er det helt greit. Lykke til!

Du er ikke mindre menneskelig fordi om du har et anstrengt forhold til noen som er i slutten av livet, jeg var i samme båt for to år siden. De siste nesten ti årene av vedkommendes liv hadde vi ikke noen kontakt i det hele tatt på grunn av hendelser som for mange blir utilgivelige.
Hen hadde i mellomtiden blitt diagnostisert med kreft og behandlet for dette flere ganger på sykehuset. Det var ikke noe jeg var klar over. I og med at forholdet mitt til familien på den ene siden da hadde vært ikke-eksisterende like lenge så var det ingen som følte for å fortelle meg det.

Den siste gangen hen ble innlagt på sykehuset fikk jeg endelig en melding fra søsteren min om akkurat det. I og med at jeg oppholdt meg i nærheten av det sykehuset når jeg fikk meldingen tok jeg en spontan tur innom, og det er noe jeg kanskje aldri kommer til å glemme.

For det blikket som møtte meg når jeg kom inn døren, nå som en voksen mann med flere års avstand til hva som hadde vært klarer jeg ikke å beskrive. Haken hens falt bokstavelig talt rett ned, og så sier hen ''nå tror jeg seriøst ikke det jeg ser''. Og den freden og gleden som etterfulgte har jeg egentlig aldri sett på noen før. For første gang så sitter vi ovenfor hverandre menneske til menneske. Familieroller, hendelser og alt det som har vært ''dritt'' forble usnakket. Vi hadde en forsoning uten ord, som en mer subtil blikk-utveksling. Jeg så og kjente på hele meg at blikket hens gikk opp og ned, frem og tilbake for å ta inn det hen hen så på. Det var da jeg innså hvor dypt savnet til vedkommende var, og hvor mye jeg egentlig har betydd for vedkommende. Den sitter!

Det er kanskje bare meg, men det var de her menneskelige sidene jeg hadde savnet i oppveksten. Nå ble jeg plutselig kjent med den voksne personen ''bak masken'', med alle verdier, svakheter, standpunkter, følelser og historier. Det var på disse to timene at jeg innså hvor mye vi har til felles, hvor mye jeg har lært og arvet fra hen og jeg kan nå i etterkant sette ting i sammenheng på grunn av det her møtet. Det som for meg egentlig var noe jeg følte at jeg ''måtte'' gjøre, ble noe av de bedre tingene jeg har gjort.

Selv om hen mistet neve-mengder med hår mens vi sitter der så var det kun latter, glede og store smil som betydde noe i det øyeblikket. Hadde det ikke vært for det her siste møtet så hadde mine siste ord til vedkommende vært noe sånt som ''dra til helvette'' så vidt jeg husker, men i stedenfor ble de erstattet med ''jeg er glad i deg, har savnet deg og jeg ser deg neste uke''.

Jeg skal ikke be deg om å gjøre noe du er ukomfortabel med, men jeg kan fortelle deg at jeg gjorde det og nå i etterkant så skjønner jeg hvor mye det har hatt å si.
Jeg hadde aldri trodd at det skulle være nyttig å se den her personen i øynene igjen, men det siste møtet vi hadde før vedkommende døde bare noen dager etterpå blir det minnet som står.

Har en sånn en i familien, han har vært farlig nærme å få blandt annet en gaffel i skinka.

Driter egentlig i historikk og alder når man behandler folk som gjenstander.

Dette er dog et spørsmål som vi ikke kan svare for deg. Du må ta avgjørelsen selv, for min egen del så har jeg null problemer å behandle folk som de behandler andre.

Jeg synes du gjør det veldig i at du tar personlighet og temperament i beregningen, du vet sånn cirka hva du går til og ingen kan si at du ikke ga det et forsøk. Resten ligger jo på han, og det er jo en sjanse for at du får en positivt overraskelse.

Har du snakket med faren din om det? Kan hende det er godt for ham at du som har litt mer distanse tar et minimum av oppfølging. Ikke at det er en plikt du har uansett, men kanskje det føles mer meningsfullt å gjøre det for ham. Uansett, sett grenser, og ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke kan gi ham en ekte relasjon. Du kan ikke trylle fram noe som ikke er der. Trist, men ikke din feil.

Fikk en tåre i øyenkroken av denne. Mektig lesning

Det er helt sant, den traff
meg hard og.

Og til deg som nevnte faren min, ja, han er en stor motivasjon for at jeg ønsker å få orden på dette. Vet det er viktig for han.

Oppdatering: tatt den første telefonsamtalen på Gud vet hvor lenge, gikk greit det.

Jeg har vært i noenlunde samme situasjon som deg.
Min mormor og min morfar oppførte seg skikkelig drittsekk mot alle og enhver i familien.
Visste at de ble innlagt på sykehus når de ble det og at det var svært alvorlig og livstruende for begge to hver sin gang når di var der..
Vi brydde oss ikke om å besøke dem eller noen ting da de selv har skyvd oss vekk hele gjengen av en familie.

Hadde ingenting positivt og si om noen å vi fikk høre hvor udugelige og store skuffelser vi var her i livet for dem stadig vekk..

Enden på visa, begge døde etterhvert og ingen av oss møtte opp i begravelsene deres.
Ville tatt de samme valgene igjen om det hadde kommet til det.

Men så er vi alle forskjellige og det er ikke sikkert situasjonen er så spent mellom dere.
Men du får tenke over hva du tror du kan leve med / sitte igjen med den dagen du ikke lenger kan besøke eller prate med bestefaren din om det går greit og kutte bånd eller om du lurer på om du kanskje kan komme til og angre når det er forseint.