Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  16 1486
Hei!
Den eneste grunnen jeg finner bunner i det at vi er flokkdyr (enkelt forklart), men jeg mangler utdyping. Noen innspill? Takk.
Sist endret av Mekkern; 21. januar 2021 kl. 21:29.
R.i.p 23.04.2021
Aldri følt det sånn tvert imot føler jeg at mennesker er nyskjerigge og prøver å grave og rote i livet dit for dems egen egoisme. Så har man det typiske utryke 'yenta' eller sladrekjerring som graver i dinne problemer for å spre det videre til andre.
Sist endret av Tarm; 21. januar 2021 kl. 21:30.
I noen tilfeller kan det være fint å sparre litt. Hvis jeg har en idé jeg ikke helt har klart å konkretisere, eller et resonnement som fremstår litt ullent, så bruker ting å falle litt mer på plass etter å delt de med noen. Det er ikke alle det funker med, åpenbart. Men det er svært verdifullt ha noen som er noenlunde på bølgelengde med som kan bidra med å skyte ned det idiotiske, tilføye manglende informasjon, eller endog bare bekrefte at tanken er god hvis så er tilfelle. Siden slike samtaler alltid går to veier får man samtidig muligheten til å hjelpe andre på samme vis, de fleste mennesker ønsker da å hjelpe folk de liker?

Man snakker gjerne om å "lufte tanker", og det er et godt uttrykk: Hvis du ikke lufter skallen innimellom blir det tett og klamt oppi der og alt stagnerer. Jeg er i alle fall ikke så arrogant at jeg tror jeg vet alt eller er i stand til å tenke meg frem til alt på egenhånd, og jeg er heller ikke så ydmyk at jeg tror jeg aldri har noe å bidra med for noen. Kommunikasjon med likesinnede fremstår i grunn som et primærbehov, selv for de av oss som egentlig er ganske introverte.
For å forstå andre, så burde en helst forstå seg selv. For å forstå seg selv, så burde en helst forstå andre.

Vi er vel alle til en viss grad et noe deformert speilbilde av vår oppvekst.

Noen har sikkert større behov enn andre for å lufte tanker og følelser.

Det kan være veldig avvæpnende å si ting høyt, hvis det er noe du grubler på.

Har erfaring med undertrykking av følelser og lignende. Når det løsna så var jeg helt på andre enden av skalaen. Sa aaaww til alt som var søtt, uttrykte glede, sorg, sinne, nysgjerrighet og usikkerhet. Det var deilig å løsne på snippen.
Sist endret av 1000bein; 21. januar 2021 kl. 21:54.
Miljø, miljø og miljø. Dette handler for meg om hva du er vant til hjemmefra og oppvekstmiljø.

Er du plutselig i tjueåra uten å ha erfaring med å snakke om tanker og følelser så er det ikke akkurat det første som faller seg naturlig.
Jeg tror at det handler om å føle seg forstått, slik at man ikke er helt alene om egne tanker og følelser. Det er nok instinktivt fordi vi er flokkdyr. Det er rett og slett enklere å ta vare på hverandre om en har innsikt i tankene til hverandre vil jeg tenke.
Det kalles eksternalisering. Bare det at du forteller tankene dine høyt til en annen gjør at du selv også får sett tankene dine fra et annet ståsted, noe som gir flere innfallsvinkler til noe som fremstår som fastlåst.
Jeg har ikke tid til å skrive så mye nå, men google eksternalisering. Det er et veldig spennende tema. Å sette ord på følelser kan være veldig frigjørende. Det er også blitt gjort studier som viser endringer i hjernen i form av mindre frykt ved eksternalisering.
Det er jo greit å få bekreftet at den virkeligheten man befinner seg også gjelder for andre. r/14andthisisdeep
Flokkdyrteorien kan forklares evolusjonistisk rimelig enkelt: De av oss som var flinke å kommunisere med hverandre tidlig i utviklingen vår dannet solide samfunn, og solide samfunn hadde større sannsynlighet for å overleve de vanvittige kravene naturen stilte til oss. Følgelig videreførte menneskene (apene er nok mere presist) med kraftigst biologisk drivkraft til å kommunisere genene sine. Det finnes flust med vitenskapelig dokumentasjon som viser hvor dårlig mennesker håndterer isolasjon, så kommunikasjon er en totalt integrert del av biologien vår med alvorlige konsekvenser dersom neglisjert.

Med de biologiske drivkreftene som basis kan det også forklares psykologisk, noe ala det Relevant skrev over. Kommunikasjon potensierer og virkeliggjør følelser på en måte få andre ting kan: Vi trenger å vite at andre mennesker føler det samme som oss, enten det er glede eller sorg. Mennesket har utviklet seg til å bruke negative følelser som drivkraft for å utvikle seg, som i praksis betyr at alle mennesker lider - og som vi alle vet er lidelse nærmest utålelig om man ikke får kommunisert med andre som forstår hva du går gjennom.
R.i.p 23.04.2021
Hva med de som trives best alene med de få de har rundt seg som de elsker men ikke bryr seg om resten av befolkningen?
Sist endret av Tarm; 21. januar 2021 kl. 22:48.
Sitat av Mekkern Vis innlegg
Hei!
Den eneste grunnen jeg finner bunner i det at vi er flokkdyr (enkelt forklart), men jeg mangler utdyping. Noen innspill? Takk.
Vis hele sitatet...
Du svarer igrunn på det selv - vi er flokkdyr. Det har vært sentralt for vår overlevelse at vi kommuniserer, både at vi forstår hverandres tanker, meninger og intensjoner sånn at vi kan samarbeide om felles mål, men også at vi forstår og empatiserer med hverandres følelser sånn at vi har opplever tilhørighet. Å føle tilhørighet til andre mennesker er et grunnleggende behov, da det å ikke ha en flokk har vært synonymt med døden i det meste av vår historie.

Det å dele av personlige tanker og følelser oppleves ofte sårbart, og nettopp derfor oppleves det som en tillitserklæring når noen gjør det ovenfor oss. Å se andres følelsesuttrykk vekker typisk noen av de samme følelser i oss (empati), og et ønske om å møte det emosjonelle behovet. Dette er en såpass viktig funksjon at fjeset og kroppen din kommuniserer dette av seg selv, det er faktisk ganske vanskelig å ikke vise sterke følelser. Noe jeg har lest som jeg synes var interessant er at også dine egne ansiktsuttrykk signaliserer til deg selv hva du føler. Det å uttrykke følelsene dine hjelper dermed både deg selv til å forstå hva du føler, noe som åpenbart er en fordel, og det hjelper andre til å forstå hva du føler slik at de kan imøtekomme behovet ditt.

Når det gjelder deling av tanker som ikke nødvendigvis er av den personlige og sårbare typen, så har det åpenbart med behovet vårt for å samarbeide å gjøre. Ellers er det som flere her er inne på, en måte å rydde i dine egne tanker. Ved å si tankerekken høyt, kanskje i enda større grad om du må formulere det skriftlig, så ser du den utenfra og det vil bli tydelig om resonnementet ikke henger sammen. Ved å la noen andre prøve å forstå det og reagere på det, får du testet om det holder vann. Det er nyttig nesten uansett. Snakker du med noen som kan mer enn deg, vil du kunne få verdifull innsikt. Ved å prøve å forklare noe vanskelig til en som kan mindre enn deg, blir du tvunget til å plukke vekk snirklete elementer som kan rote til forståelsen og dekke over logiske feil, og dra ut det som er essensen. Det er en undervurdert øvelse! Einstein sa visstnok at hvis du ikke kan forklare det enkelt så skjønner du det ikke godt nok. Å lære bort noe er en god test på om du virkelig forstår det eller om du bare har masse gode formuleringer uten substans.
Sitat av Tarm Vis innlegg
Hva med de som trives best alene med de få de har rundt seg som de elsker men ikke bryr seg om resten av befolkningen?
Vis hele sitatet...
De kommuniserer formodentlig med de få menneskene de har rundt seg og bryr seg om og får således sine menneskelige kommunikasjonsbehov tilfredsstilt på den måten. Det er litt uklart for meg hva du mener med å "ikke bry seg om resten av befolkninga", så den biten skal jeg ikke kommentere - men det øvrige kjenner jeg meg veldig godt igjen i: Jeg kan telle de menneskene jeg er oppriktig interessert i å dele tankene mine med på én hånd. Det er ikke hver dag jeg snakker med noen av de, og det går helt utmerket. Hadde jeg ikke hatt noen å dele tankene mine med noensinne hadde jeg klikka ganske kjapt, tror jeg.

Det er vel litt som med de andre primærbehovene våre, så som mat og søvn? Noen trenger mer enn andre, man har det kjipt om man får for lite, men selv på et absolutt minimum kan du klare deg greit ganske lenge. Får du derimot ingenting så går det raskt til helvete.
Sist endret av Myoxocephalus; 21. januar 2021 kl. 23:36.
Sitat av Tarm Vis innlegg
Hva med de som trives best alene med de få de har rundt seg som de elsker men ikke bryr seg om resten av befolkningen?
Vis hele sitatet...
Trenger bare 1 bekreftelse på at du og dine tanker er virkelige, jeg er som deg der. Jeg er bryr meg på leggen hva verden mener, men er tosom så jeg trenger noen.
Sitat av Myoxocephalus Vis innlegg
De kommuniserer formodentlig med de få menneskene de har rundt seg og bryr seg om og får således sine menneskelige kommunikasjonsbehov tilfredsstilt på den måten. Det er litt uklart for meg hva du mener med å "ikke bry seg om resten av befolkninga", så den biten skal jeg ikke kommentere - men det øvrige kjenner jeg meg veldig godt igjen i: Jeg kan telle de menneskene jeg er oppriktig interessert i å dele tankene mine med på én hånd. Det er ikke hver dag jeg snakker med noen av de, og det går helt utmerket. Hadde jeg ikke hatt noen å dele tankene mine med noensinne hadde jeg klikka ganske kjapt, tror jeg.

Det er vel litt som med de andre primærbehovene våre, så som mat og søvn? Noen trenger mer enn andre, man har det kjipt om man får for lite, men selv på et absolutt minimum kan du klare deg greit ganske lenge. Får du derimot ingenting så går det raskt til helvete.
Vis hele sitatet...
Jeg tror vi skal skille litt på behovet for å være sosial og behovet for tilknytning. Det varierer ganske mye hvor mye sosial stimuli man trives med og hvor snakkesalig og selvhevdende man er i møte med andre, og hvor gøy man synes det er med forrykende politiske diskusjoner. Dette har med ekstroversjon å gjøre.

Jeg tror nok behovet for tilknytning er ganske uavhengig av det. Tilknytning er et behov alle har fra fødselen, det er bokstavelig talt livsviktig. Hvordan det utspiller seg kan få ganske ulike utslag når det gjelder vår evne til og motivasjon for å søke nærhet og tilhørighet som voksne. Jeg tror altså ikke det er noen som ikke har dette behovet fra naturens side, men jeg tror det finnes ulike måter å løse det på, og at noen har vanskelig for å knytte seg til andre og finner strategier for å omgå det. Men alt jeg har lest om saken tyder på at det å føle tilhørighet og ha noen ekte og nære relasjoner er en viktig faktor for et godt liv.
Sist endret av *pi; 21. januar 2021 kl. 23:56.
Uansett om de er negative eller positive følelser, er det alltid bra å snakke om følelsene våre. Positive følelser fordi å snakke om dem forbedrer dem og å feire dem å dele dem er flott. Ved å snakke om følelsene våre kan vi gjøre dem synlige for å høre andre synspunkter, ofte mindre strenge enn våre egne. Det er medmenneskelig å dele, lytte. Samt, er det viktig at man har noen man kan åpne seg opp for som man stoler på.
Sitat av Tarm Vis innlegg
Aldri følt det sånn tvert imot føler jeg at mennesker er nyskjerigge og prøver å grave og rote i livet dit for dems egen egoisme. Så har man det typiske utryke 'yenta' eller sladrekjerring som graver i dinne problemer for å spre det videre til andre.
Vis hele sitatet...
Å dele personlige ting med andre utenom de nærmeste ser jeg heller ingen grunn til, men det er deres sak, og så lenge de ikke stapper det ned kjeften min bruker jeg ikke mye energi på dem, selv om det ikke alltid er enkelt. Ellers er jeg enig...

Takk for utdypende svar, alle sammen. Jeg har lett for å glemme vår menneskelighet.
Usikkerhet, behov for bekreftelse, å være en del av inn-gruppa. Vi er sosiale dyr. Jeg gikk seks måneder uten å snakke med noen, fikk betennelse i øretrompeten og ble delvis døv. Ordna seg med sosialisering. Vi har egentlig ikke et fullverdig språk (eller en kultur) for å snakke om følelser, spør alle psykonauter eller strebende psykoterapeuter.