Har du en kilde?

Det eneste jeg kunne finne, dog fra 2007. Men det er jo lov å prøve og google selv

Kilde:
https://www.sintef.no/globalassets/p...pittel_6ph.pdf

Jeg har det på ingen måte bedre, føler meg egentlig ganske shit nå. Mistet veldig mye selvtillit og selvfølelse av hele tvangsinnleggelsen. Skal nok gå bra med meg, men akkurat nå har jeg ikke det så bra.

Var jeg på bærtur? Tja, man kan vel si det. Og dette er jo tydeligvis nok til å tvangsinnlegge meg.

Men, jeg fant det veldig skremmende, og før jeg ble tvangsinnlagt visste jeg ikke engang at de fikk tvangsinnlegge om det ikke var fare for liv.

Det setter liksom helt andre regler å leve etter. Jeg har jo skjønt at man ikke skal bryte lover for da blir man straffet, og visste at man kan bli tvangsinnlagt, men trodde det skulle veldig mye til for å bli det.

Det er skremmende at noen bare kan mene du er "syk" og derfor må tvangsinnlegges selv om man har det veldig bra.

Når det kommer til venner jeg var med under min maniske episode, så var det ingen av dem som mente jeg var syk, selv om noen mente jeg gikk i 100. En venninne sa for eksempel at det bare var good vibes hele tiden.

Selv var jeg også veldig medisinpåvirket. Man ble vekt klokken 9, til en dose medisin, da også med en smeltetablett som fungerte med en gang. Fikk så en liten dose klokken 3, før jeg fikk kveldsmedisinen klokken 9, som gjorde at jeg sovnet ganske så fort. Konstant på medisiner med andre ord.

Følelsen av å være tvangsmedisinert er også veldig ubehagelig, å ikke ha annet valg enn å ta medisiner som slår deg helt ut.

Jeg var ikke helt bortevekk. Jeg var veldig aktiv, men ikke helt borte vekk.

Å denge en stol i vinduet var ikke på noen måte smart, men var også en konsekvens av å bli stengt inne. Jeg ser jo selv at jeg burde ha spilt med for å komme raskest mulig ut, men da visste jeg ikke det jeg vet i dag.

Jeg hadde nok landet igjen uansett. Tror ikke tvangsinnleggelse er det beste å se tilbake på når man har landet, og jeg vil påstå det egentlig bare bidrar til min trang (i den grad jeg har det) til å ta selvmord.

Jeg vil påstå at jeg ikke var til fare for meg selv eller andre. Når det kommer til vold har jeg aldri bedrevet dette, og ble heller ikke voldelig mot personale, utenom at jeg strittet i mot på beltelegging.

Vil nok tro at den avgjørende faktoren for tvangsinnleggelsen, og at du ble lagt i reimer, var episoden der du knuste vinduet. For det er vel ikke normalt å gjøre slikt, er det vel? Dette gir både dem, og meg for å være ærlig, et inntrykk av at du var sykere enn hva de først trodde. Om du tok dagene som de kom, fulgt med og engasjert deg i behandlingen, kunne tiden din på avdelingen fått et helt annet hendelseforløp. Det ville kanskje holdt med en uke eller to. Legger ingen skyld på deg, for du var jo tross alt syk. Likevel kan det være greit å se ting fra et annet perspektiv. Men for all del, jeg føler med deg. Skjønner at tiden både på avdelingen, og etter at du kom ut kan være vanskelig. Får du noen form for oppfølging hos psykolog, kanskje? Da kan det være greit å forklare situasjonen til han, eller hun om du ikke allerede har gjort dette.

Vi får - som alltid - servert ei side av saka. Er det ein ting som er sikkert så er det at mennesker, uavhengig av psykisk tilstand, har relativt selektiv og regelrett dårleg hukommelse.

Å kritisere psykiatrien på bakgrunn av di historie, utan å ha kvalifikasjoner i psykiatri og full tilgang på den andre sida av saka er meiningslaust. Det handler ikkje om deg som person, men elementære krav som må vere oppfyllt for at det skal vere meiningsfyllt å diskutere det.

Åja, så da skal han bare godta hele episoden da kanskje? PØH. Er det noe som fortjener kritikk og bli undersøkt etter sømmene er det vel nettopp psykiatrien. Å kreve at man skal ha master i psykiatri og rapporter fra innsiden for å kritisere er så på bærtur at det ligner ingenting. Jeg synes det er så bra at TS forteller om episoden sin. Har selv en kamerat som ble tvangsinnlagt på et tvilsomt grunnlag og endte opp langt verre etter dette.

Jeg foreslår at du tar kontakt med http://siljebenediktestiftelsen.no/, fortell din historie, de er allerede godt igang med å avsløre ekstremt stort overforbruk av medisinering i psykiatrien.

Det kan vel skje feil der som i mange andre systemer.
Etter det jeg har sett fra flere avdelinger, er at folk ofte ikke klar over selv hvor syk de er og tvangsmedesinering er nødvendig.
Traff på mange som følte seg misbrukt og påstod de var helt frisk når de egentlig var på en helt annen planet.

Vel, når jeg så hva de gjorde med min kompis så vil jeg stille meg 100% bak enhver kritikk av psykatrien. Problemet er nok at de færreste av oss har sett hva de gjør og dermed så tror vi at det de gjør er bra.

Hadde det vært feil så kunne det vært akseptert. Men en feil i dette systemet vil vel mer bli å ikke gi medisin.

Nei det er på ingen måte meningsløst. Dette er nok en historie om hvordan ting gjøres i psykiatrien. Jeg sier ikke at vi skal diskutere enkeltsaker men tenker mer i retning av hvordan helsevesenet faktisk fungerer i forhold til psykiske lidelser. Føljetongen i VG om psykiatrien i Norge er ikke basert på anekdoter og løse historier. Det er tvert imot veldig godt dokumentert at det skjer gjentatte brudd på tvangsparagrafen, beltelegging over en lav sko og ofte helt uten vedtak og ennå oftere i lengre perioder enn hva lover og forskrifter sier.

Jeg har innleggelser bak meg, inkludert tvang. Og basert på egen erfaring kan jeg si at det kan være god hjelp å få og det kan være mindre god hjelp å få i psykiatrien.

Min erfaring er at på psykiatriske avdelinger så eksisterer det en kognitiv konsensus blant de ansatte. Raskt etter innleggelse dannes det et bilde av pasienten. Er pasienten enkel eller vanskelig. Enkle pasienter har det stort sett greit og opplever gjerne også innleggelsen som hjelpende.

De som oppfattes som vanskelige, vel der er grensen for hva som tåles langt lavere. Har sett folk med så høy angst at de ikke klarer stoppe å skjelve rundt fellesmåltid bli snakket hardt til av ansatte. Og sett hvordan slikt kan eskalere til enten skjerming eller belter. Har sett mange tvilsomme episoder.

Jeg synes det er helt topp at TS startet denne tråden. Vi trenger flere slike. Brukeropplevelsen. En hører aldri historien til psykisk syke mennesker. En hører derimot ofte historien til de som jobber med psykisk syke mennesker.

Jeg har møtt ansatte i psykiatrien som aldri burde vært ansatt, ja jeg vil si det så sterkt at på bakgrunn av deres menneskesyn og nedlatende holdning ovenfor en svak pasientgruppe så grenser det til en form for overgrep, fordi det skjer gjentatte ganger mot de samme individene på en behandlingsplass hvor folk skal bygges opp og ikke ned. Flere av disse ansatte burde uten tvil mistet autorisasjonen og fått fyken.

Men det skjer jo ikke. Fordi psykisk syke mennesker er en takknemlig svak gruppe som ikke greier å stå opp for seg selv og sine rettigheter. De mangler kraften og overskuddet til å klage når noe føles galt. Og kanskje er de så kraftig medisinert at de heller ikke innser at noe er galt før senere.

Vi har veldig mye bra folk i psykiatrien, både overleger, psykologer, sykepleiere, vernepleiere, psykiatere, miljøpersonale osv. Og det er mange bra menneskene gjør en fantastisk jobb. Dessverre så virker det på meg som om psykiatrien også tiltrekker seg mennesker som aldri burde hatt den type jobb. Mennesker som kanskje selv er farlig nær en diagnose eller to. Som ikke tar fem øre for å tråkke på syke mennesker, eller som glatt latterliggjør, eller på annen måte nedverdiger syke mennesker. Gjerne på en så sleip måte at det om blir vanskelig å klage på. Sjeldent i nærhet av andre kolleger med mindre de er to av samme alen.

Vi trenger at slike saker kommer opp. At historiene fortelles. At noen sier fra om det som ikke er bra. På den måten kan vi faktisk få til at ennå flere forsøker å se institusjonene i kortene. At det stilles krav om å se på logger, at vedtak sjekkes og at rutiner faktisk er i henhold til regelverk.

Vi har sett nå i over et år i VG hvordan regel og lovbrudd skjer nærmest systematisk. Mange plasser har de skjerpet seg kraftig. Andre sladder logger, nekter å utlevere eller på annen måte trenerer saksgangen slik at det blir vanskelig å føre kontroll.

At tilsynsorganet heller ikke har fungert tilfredsstillende er jo i seg selv uhørt, men det gjør det ennå viktigere at folk sier fra om hva som fortsatt skjer i psykiatrien.

Behandling av psyke mennesker skal ikke være fristed for psykopater og narsissister til å leve ut sine syke sider. Ei heller skal det være slik at lettvinte løsninger som beltebruk, skjerming og tvangsmedisinering velges pga bemanningssituasjon, ansattes latskap eller lave moral.

1+ til TS!

Så du bruker det at det finst data om psykiatrien som argument for at vi skal diskutere anekdoter? Eller kva er poenget ditt? Det er jo nettopp det eg skriv: å diskutere ut frå ei anekdotisk, einsidig forteljing er ikkje interessant. Det VG samla var dokumentasjon, og ei samanstilling. Det er åpenbart at det har ein heilt anna posisjon enn ei enkeltforteljing?!

Det at ein person føler seg urettmessig behandla i psykiatrien vil ikkje sei at psykiatrien nødvendigvis har gjort en feil. For det er ei subjektiv oppfatning. Eg forstår heilt ærleg ikkje kor du vil.

Brukerforteljinger kan absolutt vere eit verdifullt innspel til helsevesenet, men å diskutere helsevesenet på bakgrunn av ei enkelt brukarforteljing er meiningslaust. Du har åpenbart personlege erfaringer, og eg skal på ingen måte hevde at du tar feil - men det er eit elendig utgangspunkt for diskusjon, fordi dine oppfatninger grunnleggande er subjektive, og fordi du faktisk er ein av ein del tusen som er innom helsevesenet.

Hvis de har satt deg på tvang så er du på tvang. Da går du ikke over til vanlige piller igjen. Da får du depot en gang i måneden og de tar blodprøver for å sjekke konsentrasjonen. Det er ikke sånn at det etter et tvansvedtak leverer deg noen piller som du kan vurdere om du skal ta selv. Du finner veldig fort ut at rutene er uknuselige, så det blir bare for dumt. Er du intelligent nok til å skrive er du intelligent nok til det også.
Det er ikke sånn at du kan gå fram og tilbake på dette med tabletter og "injeksjoner" slik du skriver, som om dette var et kaos. Har du først vist at du ikke tar en medisin i pilleform, så overfører de deg på tvang. Da får du en injeksjon som varer i 30 dager. Da kan ikke du begynne å ta piller igjen. 2,5 måned er ingenting i psykiatri tid.
Dette er bullshit.

Det er heller ikke sånn at de bruker belteseng til å sette injeksjon.

Excuse me? meninger? snakker vi om noe reelt her eller er du også fjern? Jeg har vært tvansmedisinert selv så jeg tror ikke du vet hva du prater om.

Apoteket? etter tvangsvedtak? Dette blir bare enda dummere. Du framstiller det hele som meget kaotisk og jeg tror ikke du har noen peiling på psykiatri og hvordan de oppererer i det hele tatt. I rest my case. Tror jeg er ferdig her. Og som jeg har sagt tidligere, er du satt på tvang kan du ikke bare si at du skal ha piller. Da får du en månedlig injeksjon eller så kommer politiet og henter deg. Det er autorisert helsepersonel som setter slike injeksjoner. Dette gidder jeg ikke diskutere. Dere får holde på om dere vil, om dere setter lit til denne karen så får dere gjøre det.

flotte greier

godt at du er både bipolar og autorisert helsepersonell

eneste nyansen min er at dette er løgn

ja ganske relevant skulle jeg tro

det er som regel ikke søndagskveld lege..

Dersom det er fattet en 3-3, som er tvangsinleggelse på lukket avdelig og en 4-4 som er tvangsmedisinering, så får du en injeksjon per medisin per måned. Det er ikke personalet som bestemmer dette og det dukker ikke opp leger som plutselig bestemmer ting. Det er ikke slik psykiatrien fungerer. Du ville få satt opp en time f.eks neste tirsdag med din lege på avdelingen, og i resten av denne tiden vandrer du innelåst i hallen. På denne timen vil det bli diskutert om du får lov til å få utgang etterhvert, og først evtuelt med personalet med følge og alarm med seg. Dersom alt går bra med ditt opphold på lukket avdeling, vil det etterhvert diskuteres overføring til åpen avdeling. Det er ikke uvanelig at enkelte etter en episode går flere måneder i disse hallene. På åpen avdeling er du nødt til å følge reglene ellers er det rett tilbake til lukket. Det er ikke snakk om noen tabletter i denne tiden. Tvangsmedisinering er gjerne noe som vurderes hver 6ete måned. Og komme av medisinering igjen kan være vanskelig. For enkelte er dette umulig, og forblir umulig. Det tar minst 2 år før det kan bli aktuelt å prøve dette. Du sier at du utøste resept på apoteket å psykofarma på apoteket? Anyway, etter opphold på åpen avdelig kan det bli aktuelt med bemannet bolig eller andre institusjoner/tiltak. Det er ikke uvanelig å være årevis på åpen avdeling. Enkelte forblir på disse stedene og ingenting skjer hverken raskt, eller greit. Uten om månedvis injekson kan det gies beroligende på lukket avdeling dersom det oppstår håndemeng, men dette er ikke medisin, det er mer som en taser i sprøyteform.

Blant annet at det er selvinnlysende at du etter vedtak om tvangsmedisinering og tvangsinnleglse ikke tusler rundt på egen hånd uten vedtaket etter 2,5 måned. Tvangsvedtak fattes ikke for så kort tid, det er umulig. Er du i psykiatrien blir du gjerne der, spesielt etter noe så alvorlig.

Tvang fungerer på samme måte overalt i Norge. Dette er nøye regulert blant annet med tanke på internasjonale lover og menneskerettigheter, og det har vært rettet mye kritikk mot sidekriteriet, som likestillings-og diskrimineringsombudet har sagt strider med menneskerettighetene. Det er ikke sånn at lover og regler og praksiser er forskjellige på forskjellige lokasjoner. Dette er regulert av stortinget og det er ingen som finner på ting.