Hei. Jeg er 22 år har rusa meg siden jeg var 14, starta med hasj
endte opp med heroin. Klassiske dritt historien.
Følte ikke mestring på skolen, ble delvis mye mobba i starten av åttende klasse. Roa seg i niende. Kommer fra en familie som er litt alternativ, og begge foreldrene mine har prøvd mye rus, faren min har vært verst, drevet med heroin når han bodde i india og har erfaring selv, skjerpa seg mye når han fikk søstern sin og meg. Vil si at begge har vært der for meg, men har vært hasj i hjemmet og fant amfetamin på rommet til pappa når jeg var 14, og vil ikke si at det er de beste forholdene for en kid å vokse opp med. Han har alltid vært snill og grei, ikke blitt slått eller misbrukt av noen verken utenfor eller i familien så har ikke opplevd noe sånt. Vet ikke hva folk syns om sånne vilkår i hjemmet fordet? Pappa har alltid rettferdig gjort rus greiene sine med at han alltid har hatt jobb, og "klart seg" han var ganske stor DJ i techno miljø og mye spillejobber, han har sagt at det var bare flaks at han havna helt utpå som meg. Så litt selvinsikt har fyren å komme med. Sliter fortsatt å snakke med fagfolk eller ruskonsulent om akk de rus greiene til foreldrene mine, vil fortsatt ikke stille dem i dårlig lys, og moren min er den som er mest lojal mot meg, og alltid stilt opp siden jeg begynnte å slite med rus, hun er helt ødelagt nå av stress og bekymringer knytta til så hardt jeg har drevet, har det siste året vært mye i behandling, men også vært ganske avhengig av heroin, hatt 2 ghb overdoser og holdte på å dø begge gangene. I ungdommen hadde jeg mye livsglede og håp, hadde "tillit" til livet, utseendet har alltid vært på pluss siden , ikke for å skryte, så har hatt mange damer i ungdomstia, og det har gitt meg god selvfølelse akk der, så det at jeg er en pen mann, har ikke gjort det vanskelig på pule og dating fronten til jeg ble 18, opplevde første psykose når jeg var 17, amf og rivo utløste det og mye hasj, som jeg røyka kronisk fra 15 års alderen. Nå skal jeg komme til poenget, har utvikla angstlidelse, depresjon, og unnvikende pf, er delvis rusfri, og endelig fått psykolog, jeg vil virkelig jobbe med personlighetsforstyrrelsen min og de andre tingene, jeg isolerer meg mye, har ikke vært med venner på 2 måneder, tørr ikke å gå på tinder, selvom jeg ser ganske bra ut, ikke for å skryte igjen, ahh. Lever mest for å overleve, føler meg ikke trygg lenger noe sted, er på vakt hele tia, og isolerer meg unna fordi jeg må være rusfri for å få hjelp og holde meg unna rus miljø. Jeg har mye problemer med selvfølelse, selvtillit,selvbilde og snakker meg selv ned mye. Eneste som gir meg ro og fred og en pause fra alt er heroin, det eneste jeg tenker på som gir meg glede nå, er minus. Er helt lost, og vil bare ha det bra med meg selv igjen, fordi dette tærer veldig på. Dette ble langt. Noen med samme personlighetssforstyrrelse som har gått i terapi og blitt bedre? Setter pris på tips og svar.

Jeg har samme PF og er eksruser. Du kan få det bedre med deg selv

Gått i terapi?

De forholdene du har vokst opp i er ikke OK! Foreldrene dine har sviktet deg som ruste seg etter at du ble født og du har lov til å være sint og skuffet på de for det!
Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å kjenne på de følelsene mot foreldrene dine.. Grunnen til at du får dårlig samvittighet for det er fordi du har et traumebånd som gjør at du føler deg mindreverdig så det du må jobbe med er å bli tryggere i deg selv og at du er verdt noe! Du er verdt å ha gode og ansvarsfulle foreldre selvom du ikke hadde det! Du er verdt å ha et bra og positivt liv uten psykiske problemer selvom oppveksten din førte deg ned rusveien.

Det er dødsbra at du ruser deg mindre nå og jeg håper du klarer å slutte helt. Når jeg hadde vært rusfri et år begynte jeg å få tilbake livet og kjenne på en glad og sterk personlighet jeg ikke hadde kjent på mange år! Jeg har lært utrolig mye i terapi men det har vært avgjørende at jeg har klart å åpne meg og sette ord på følelser og tørre å snakke om det kjipe og virkelig kjenne på det kjipe.. Mange tåret og mye opp og ned men det løsner en knute i deg å slippe alt ut.

Du vil få mindre angst, depresjon og bli mindre unnvikende når du har vært rusfri lenge nok og blitt tryggere på deg selv. Funnet deg selv på nytt egentlig er det som må til. Stå på!

Start med å ta ansvar for din egen rusbruk. Det er ikke foreldrene dines livsførsel før du ble født som er årsaken. Holdningene de har til rus kan ha påvirket dine holdninger slik at du startet med hasj men det at du er hekta er rusens harde realiteter. At du fant ei lita pose i skapet til far er ikke årsaken til at du lever som du gjør. Jeg tror du egentlig ser det selv, og du sier jo begge har stilt opp for deg. Hele veien også etter at du starta på rusen. Du trenger ikke holde igjen når du snakker til ruskonsulent eller psykolog. Om det blir naturlig å snakke om foreldrenes forhold til rus og evt. historikken der så gjør du det bare. For det kan hende det er viktig informasjon slik at de ser hele bildet. De har taushetsplikt og du outer ingen. Du skal få livet ditt på rett kjøl, og da starer det med åpenhet og å ikke holde igjen.

Klart det har! Når foreldrene normaliserer rusbruk for et lite barn så påvirker det barnet til å ubevisst syntes rus er kjent og trygt og ikke nytt og utrygt. Foreldrene rusa seg gi oppveksten hans ikke bare før de fikk han.. Det er omsorgssvikt og former et barns selvbilde og bilde på verden.

Ait. Ikke meninga å sette meg selv i offer rollen, er ikke bare redd og har det skjipt hele tia, prøvde å beskrive barndommen min litt. Har mye gode opplevelser fra livet og, foreldrene mine har stilt opp på mange felt, betalt fritidsaktiviteter, alltid mat på bordet, trøst når jeg hadde det skjipt, mye klemmer og kjærlighet. Ser at jeg formulerte det litt som at jeg kommer fra et skikkelig narko reir fra et hjem. Ser litt sutrete ut hvordan jeg beskriver ting, jeg har selvtillit og vet at mye av det demonene mine forteller meg er bare piss. Ikke verdt noe, folk kommer til å avise deg, bla bla. Jeg er ansvarlig for min egen lykke og overkomme depresjon angst osv, nå som jeg har hatt de utfordringene en del år ser det veldig mørkt og håpløst ut, sånn som jeg beskriver i starten.

Ehhhh..
Det er alle disse «små»opplevelsene, funn av amf osv som har påvirket en liten ungdom som ikke har utviklet hjernen sin. Veldig farlig å bagatellisere det syns jeg.
Foreldrene har gjort alt ANNET enn å stille opp. «Mor har vært mest lojal mot meg.» hallo..asså dette er så grovt omsorgssvikt på høyt nivå.
At faen din rettferdiggjør med at han har vært flink å beholdt jobb er bare flaks.
At du har slitt på skolen, slitt med rus, tillit og generelt slitt mye opp gjennom livet ditt, er mye av foreldrene dine sitt ansvar. HVEM SOM HELST, hadde havnet der du er utifra oppveksten din. Foreldrene skal lære deg konsekvenser for rus, og vise deg livet..de er forbildene dine!!!
Barn vil ALDRI klandre foreldrene sine, aldri.
De vil kun klandre seg selv.
Nei, dette var leit å lese. Jeg har ikke vært borti tung rus og kjenner ingen som har så jeg kan ikke relatere. Men foreldrene dine har ikke tatt ansvar. De har ikke passer på deg, og vært noen egoistiske foreldre som ikke har vært en mamma eller en pappa. Unnskyld meg, men fader ikke rart du gikk samme stien som dem når dem ikke viste deg noe annet.. Jeg håper du finner lykken snart!!! lykke til videre.