Jeg mener at du skulle hett Evald

Tror ikke han er ute etter å bytte navn, det han er ute etter å finne ut hvem vi EGENTLIG er.
Hvordan hadde vi vært uten alle menneskene som hadde fortalt oss hvordan vi skulle oppføre oss.

Det skal du faktisk ikke se bort ifra! Du kunne hatt en annen jobb, annen utdanning, anna dame, du kunne vært dau, berømt, fattig. Bla bla bla. Det vil vi aldri få vite tho...

Hadde ikke du lært deg å sykle i en alder av 4 men 6 istedenfor så kunne livet ditt vært forandret. Kjedereaksjoner av at du ikke falt der å da, som resulterte til at du var mindre forsiktig til det, ble tøffere å tok flere risker i livet.

Men som sakt så vil vi aldri får vite dette

Men der er værtfall min teori om dette..

Her forteller Alan Watts litt om hvordan jeg har oppfattet denne tråden. Kanskje det vil hjelpe flere å forstå problemstillingen.

Har navnet ditt virkelig så stor betydning for din identitet/"jeg"-bevissthet? For min del har jeg aldri tenkt at navnet mitt har formet meg på noen som helst måte. Med mindre man tenker at alle som heter Geir ender opp som alkoholikere og at alle de stakkars kjerringene som ble kalt Bodil ble født med kromosomfeil, da, så klart. Sinnet vårt har veldig kompleks struktur men det finnes faktisk ingen klar definisjon på bevissthet. Selv om det har blitt utført visse tester som viser aspekter ved bevisshet. Selvgjenkjennelse er en av dem. For mennesker gjelder dette stort sett barn over atten måneder. Altså, da man ser seg i speilet og tenker at "dette er meg". Navnet ditt har så og si ingen betydning for hvem du er. Det er det veldig mange andre faktorer som avgjør. Et navn skiller ut et bestemt individ og selvfølgelig må du ha et. Hva skulle man ellers gjort? Jo, det var sikkert mer usiviliserte versjoner av det i tidligere tider men nå bruker vi altså personnavn som Lene og Marius, for eksempel. Akkurat som vi har stedsnavn og andre ting. At det definerer noen er veldig trangsynt og merkelig å tenke hvis man vet hva det hele innebærer.

Hadde jeg ikke het Benjamin, ville jeg het Ragnarok eller Ymir i mean, why not? hadde jeg blitt en gud eller noe da? viss du mener navn former noen

Foreldrene dine valgte navnet ditt, ikke personligheten din. Personligheten din er formet av miljøet du har hatt rundt deg helt siden du var et spedbarn.
Hadde du blitt kalt Gustav ville du fortsatt vært den samme personen som du er i dag, navnet er ikke identiteten din, bare noe som er lagd for å skille folk fra hverandre, kunne like gjerne hvert et nummer.
Hadde du derimot vokst opp i slummen i Liberia ville du nok vært en helt annen person.

Han bare røra og brukte stilige landskapsbilder for å virke dyp. My 5 cent..


Her er min mening om hvem du er:

Du er summen av dine opplevelser og handlinger, ispedd litt gener fra han far og hun mor som kan gi deg spesielle særtrekk som de færreste har.

Han har ikke klippet filmen og selv lagt den ut på youtube.
Det er lydopptak fra 60-tallet som er lagt over landskapsbilder fra i dag.
Alan Watts døde i 1973.

Det er vel heller de rundt deg som skaper identiteten din.

Det er egoet som skaper identiteten din. Om du velger å la egoet skape en identitetfølelse ut i fra hva det du heter og du er misfornøyd, så slutt å identifiser deg med den tanken.

Så hvis man opplever ego død, så opplever man ikke identiteten sin?

Jeg skjønner ikke spørsmålet ditt.

Når jeg bodde på Hawaii opplevde jeg at mange definerte seg selv utifra etnisitet. Når man spør hvem
folk er, så sier de ganske tidlig i samtalen at de er halvt tysk og halvt meksikansk osv.

Og folk ga meg fort en identitet som viking, siden jeg er fra Norge, er ganske høy, og har skjegg

Men selv identifiserer jeg meg mest med holdningene mine, dog svarer jeg jo på spørsmål om hvem
jeg er med at jeg er mitt navn, og hvor jeg kommer fra , samt utdanning og idrettsgren .
Føler det er enklest når jeg møter nye folk i allefall :-)

Om jeg får et barn kommer jeg til å legge mye mer baktanke i navnet enn hva mine foreldre har gjort med mitt

Jeg heter Markus, greit nok.
Problemet når jeg var ung var at dette formet meg til å bli en litt forsiktig type ettersom det var en annen Markus i min klasse.

Han var Markus 1, jeg var Markus 2.
Tror dette fikk meg til å tenke litt dårligere på meg selv når jeg var ung kanskje?

Jeg ser for meg at on navnet mitt hadde vært f.eks Erlend så hadde livet mitt vært veldig annerledes fra det er nå, men mener forsatt at navnet i seg selv ikke former noen som person.

Navnet kan ha noe å si. Navnet mitt er veldig enkelt å lage stygge rim av, og jeg ble ganske plaget med dette på barneskolen. Jeg var jo bare et barn, så jeg ble ganske lei meg og det slet en del på selvtilliten.

interessant tråd

Personlig merker jeg ofte at navn som er valgt har en viss "kriterie" over seg, at valget av navn kan ha stor betydning for hva slags person man blir.

Eks: harry, svein, tom, roy trekker for meg paralleller til kriminalitet og \ eller bruk av illegale substanser. Litt småsvindel og småkjeltring.
Det er ikke nødvendigvis sånn, men de folka jeg kjenner til passer iallefall til (deler av) denne beskrivelsen.

Akkurat som jeg har merket meg at jenter døpt Caroline har ett visst utseende med store likhetstrekk.
Jenter som heter Ida har også visse likheter, iallefall på væremåte.

Coincidence? Eller har navn større betydning enn vi aner?
Sorry om det blir noe off topic.

Åjaa, derfor ja!!

Vel, navnet mitt betyr Gnistre(r) og gjenspeiler meg 100%.
ADHD kid som er overalt, og aldri sitter rolig. Så, mamma traff blink på meg!

Samme navn som meg. Har ikke ADHD som jeg vet, men kan bli ganske hyper i noen sammenhenger!

Svein og Roy er for meg to hardt arbeidende ærlige personer, så..
Det er nok mest tilfeldigheter ettersom man trekker sine egne små konklusjoner om en gruppe eller et par individer om de har noen likhetstrekk og heter det samme.

I hjembygda mi vokste jeg opp med en annen gutt som er et år yngre enn meg, vi har det samme navnet, men er ellers ganske ulike. Samme humor, vokste opp med de samme vennene og har noe like interesser, men gikk helt forskjellige veier etter U.skolen, han er mer utadvendt, mer "småkriminell" (mistet lappen), har selv aldri vært i kontakt med politiet. Poenget er at navnet former ikke deg som person, når du får navnet ditt er du under 1 år gammel, og har enda ikke greid å opparbeidede deg noen fordommer som skulle tilsi at du kan trekke en forkastet konklusjon om noen.

Men navnet ditt kan si noe om deg til andre, som man ser her. En voksen person har opp gjennom årene møtt 30 personer med navn Ola, og har bygd seg opp et bilde i hodet sitt at Ola er en halvveis drittsekk fordi det er det erfaringen tilsier, da vil kanskje den personen ubevisst tenke det samme om den neste Ola han treffer ettersom det er slik det alltid har vært (eller stort sett), selv om det ikke nødvendigvis er slik.

Likt eksempelet tidligere på hvordan navnet ditt kan påvirke ting, utenlandsk navn så havner du nederst i bunken over søkere på noen arbeidsplasser. Har du riktig navn så havner du på toppen av bunken (tenker da etternavn).

Altså jeg vet ikke hva du mener nå :P Har ikke så mye greie på egodød. Men han ene mente identiteten DIN, kommer fra egoet ditt. Så da lurte jeg bare på om de som har opplevet egodød på f.eks store mengder psykedeliske midler, slutter å oppleve identiteten sin, noe som for meg hørtes ganske merkelig ut.

Vet at det blir litt off topic nå, men hvis noen klarer å forklare kort og greit hvordan egodød oppleves og føles. Så hadde jeg fått ro i sjela.

Det føles som om du ikke er et menneske lenger. Du har ikke noe navn, du har ikke en menneskelig bevissthet. Du husker ikke ting som vennskapet ditt med nære kamerater, at du har en mor som lager god mat og den type ting. Når du glir inn i en slik tilstand er du evigheten, universet og alt. Det kommer så klart an på hvilket stoff du har tatt, dog. I den dissosiative verden opplever du også gjerne egodød på de riktige dosene men da gir ingenting noe mening. Da mister du bare deg selv, og observerer eller lar deg rive med av det absurde som skjer. Og det er helt virkelig der og da. At du er "Markus Hagen på tyve år med deltidsjobb på polet" er ikke lenger noe som eksisterer i den "virkeligheten" man tror man er i.

Har hatt en slik tankegang under psykose da jeg var nitten. Men jeg har aldri opplevd det på et stoff. Dog, jeg kan si sikkert at det er vanskelig å forklare en slik opplevelse i korte trekk. Man vil helst utdype det hele.

http://www.erowid.org/experiences/exp.php?ID=6409 For de som vil lese detaljert om hvordan Egodød føles.

Takker
Da skjønner jeg at man kan dra paralleller mellom ego(død) og identitet.
Etter å ha lest litt rundt om det nå, så har jeg funnet ut at jeg faktisk har opplevet dette selv på en stor dose med sopp. Skjønte ikke hva det var der og da, og heller ikke i etter tid, da jeg ikke har vært klar over at det var noe som het egodød. Gidder ikke å skrive ned alt jeg opplevde nå, siden det har fint lite med hva som egentlig skal diskuteres. Men jeg var hvertfall ganske skremt av den opplevelsen, og jeg husker det som om det var i går.

En kan nå bytte navnet sitt visst en ikke liker det

Hvem du er har ingenting med hva du heter å gjøre. Hadde du blitt kaldt Hans eller Fredrik så er den eneste forskjellen hvor du hadde blitt mobbet for navnet ditt i barndommen (som igjen kunne gjort deg til en helt annen person selvfølgelig).

Hvem du er går mer på personligheten din som i følge psykologien er "Vedvarende særpreg av kognisjon (måte å tenkte på), emosjon (måten å føle/reagere på) og handling." Kjennetegn på deg er da bla adferd.

I psykologien vil man også si at du er en sammensettning av biologiske faktorer, psykologiske faktorer og sosiale faktorer - biopsykososial modell.


Det finnes andre måter å se på hvem "du er" på. For eksempel innen for Hinduismen og ganske likt innenfor Buddhismen, så "er du" det du sitter igjen med etter du har tatt bort alt som ikke er forbigående. -Det vil si: du er ikke tankene dine, for de kommer og går, du er ikke kroppen din, for den andrer seg (celler byttes ut etc), du er ikke følelsene dine, for de endrer seg, du er ikke sansene dine. Når du tar bort alle disse faktorene, da sitter du igjen med det permanente du er (som innenfor mangle relgioner da vil være, eller være en del av, Gud/Brahman/Atman)

Har opplevd akkurat dette etter noen solide runder sterkt ekstrakt av salvia divinorum i isbong - når jeg og mine venner allerede var steine som faen. Det var ganske amazing, og litt terrifying. Aldri vært så mindfucked i hele mitt liv, følte jeg blandt annet smeltet sammen med et pulserende neon-univers fullt av loopende mønstre, og jeg kunne titte ned på våre slappe kropper langt ovenfra utenfor atmosfæren med et magisk falkeblikk. Det som var nifst var at jeg ikke lenger husket hvem jeg var, hva som definerte meg som person, hva jeg het. Hvis noen hadde kommet og hilst på meg hadde jeg ikke visst hva jeg skulle sagt. Følte meg som et blankt ark, en template. På et visst punkt trodde jeg at jeg hadde transformert min "eksistens" til en tann i munnen på en av vennene mine, haha.

På tross av at navnet mitt ikke er viktig for hvordan jeg definerer meg selv, føles det likevel utrolig merkelig å ikke huske hvem man er eller hva man heter x)

En undersøkelse viser faktisk at de med visse fornavn tjener mer i snitt enn de med mer utsatte fornavn.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det er vel også slik at mange forhåndsdømmer Tom, Ronny, Frank og Kim som en smule ... Harry. Det er trist at det skal være sånn, men men ... sånn er det bare.

Om du vil ha et navn som i snitt har høyest inntekt er Øystein, Knut og Stig best for menn og Kjersti, Inger og Ingrid gode alternativer for kvinner.

Min bevissthet og personlighet definerer min identitet mye mer som person enn navnet, men så har man jo lært etterhvert at det er egentlig ingen unike personlighetstrekk heller. Alt er beskrevet og analysert i psykologi-faget, så da sitter man igjen med en kanskje litt nesten mer eller mindre unik kombinasjon av dette. Sammen med en sammensetning av fornavn/etternavn som kanskje er unik, og utseende som sannsynligvis har mange likheter med tidligere generasjoner, og oppvekst i et miljø som sikkert er veldig likt et eller flere random miljø rundt om.

Hva sitter man igjen med da? Noe ganske forutsigbart for de som vet mye om slikt. Mennesker er sosiale vanedyr sies det, men det tok en stund før jeg faktisk forstod betydningen av det. Og har sikkert ikke forstått hele betydningen enda heller.

Jeg heter Ivan. Mange har trodd at jeg eller foreldrene mine kom fra Russland. Ivan var bare et navn mine norske foreldre likte. Nå vurderer jeg å halshugge mennesker slik at jeg kan leve opp til navnet: Ivan den grusomme

http://no.wikipedia.org/wiki/Ivan_IV_av_Russland

Personligheten min definerer meg.

Vi er alle en total sum av våre opplevelser i livet. Livet er en serie av hendelser og øyeblikk.

Fra et Buddhistisk perspektiv vil man fortsatt oppfatte sin identitet i en relativ kontekst, man fungerer tross alt ikke i hverdagen hvis man går rundt og føler seg kosmisk hele tiden. Man vil imidlertid være bevisst på at det er en konstruksjon uten grunnleggende virkelighet.

Eller så kan du bli en bokser fra den tidligere Sovjetunionen. "I must break you."

Herregud så teit. Skal i fremtiden kalle mine barn for disse 6 navna, så jeg får en haug med millionærer i familien.
LilleTone: Du bør ikke grave deg inn i tilfeldigheter som dette. Såg du startet en tråd tidligere idag (som ble slettet av helt klare årsaker) om dette. Finn et navn på gutten din som du bærer på som du liker selv. Ikke la en statistikk som viser at om din sønn heter Knut så får du en vellykket sønn innen økonomi. Jeg kjenner forresten en som heter Knut som er narkoman. Vrææl.

Haha, har hørt den flere ganger før Klassikerfilm btw.

Statsnavnet ditt er bare et kallenavn det også. Hvem du er som essens, sjel entitet er noe helt annet.

Vi er alle bevissthet - den som ser

som tesla sa hemlighetene i univserset og naturen går alltid mot simplicity/ Eller Nassim Haramein`s enhetsteori /black Whole. og at hvis en 7-åring ikke kan forstå seg på det eller skjønne konseptet så er det på ville veier...

noterer også at madmaz har 35 posts på en 10 år gammel konto.

Der jeg kommer fra bruker vi ikke navn. Vi bruker ord. La meg fortelle dere hva vennene mine kaller meg.

Han som drømmer, men aldri sover. Han som alle liker, men ingen tør komme nær. Han som stirrer på solen, men aldri hever hodet. Han som smiler, men ikke har noen munn. Han Gud glemte, men som aldri glemmer Gud.

Dette høres svært slitsomt ut, hvordan går egentlig en samtale mellom dere?

Ola: Hørte du hvem som slo kneet i helga?
Per: Nei? Hvem da?
Ola: Det var Han som drømmer, men aldri sover. Han som alle liker, men ingen tør komme nær. Han som stirrer på solen, men aldri hever hodet. Han som smiler, men ikke har noen munn. Han Gud glemte, men som aldri glemmer Gud., han måtte på legevakta men det gikk greit.
Per: Å, når vi snakker om sola der er han jo! Hei Han som drømmer, men aldri sover. Han som alle liker, men ingen tør komme nær. Han som stirrer på solen, men aldri hever hodet. Han som smiler, men ikke har noen munn. Han Gud glemte, men som aldri glemmer Gud.! Hvordan går det?
Han som drømmer, men aldri sover. Han som alle liker, men ingen tør komme nær. Han som stirrer på solen, men aldri hever hodet. Han som smiler, men ikke har noen munn. Han Gud glemte, men som aldri glemmer Gud.: Bare bra.

Bare å gi han slengnavn da... som Han som måtte på legevakten, men det gikk greit