Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  10 1596
Hei alle freakere!

Jeg skriver ikke denne tråden for å ha medfølelse eller at dere skal syntes synd på meg selv. Jeg leter egentlig etter mennesker som kan kjenne seg igjen, og kanskje kan hjelpe meg sette tankene mine mer på plass. Jeg kommer til å skrive ganske åpent om situasjonen min, og forhåpentligvis vil noen kunne hjelpe meg identifisere hva som egentlig har skjedd.

Jeg har i denne tid reflektert mye over min mentale helse og hvordan jeg er som en person og for dem rundt meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal formidle meg selv, men jeg skal gjøre så godt jeg kan. For å være helt ærlig så har jeg selv kommet frem til at tidligere traumtiserende hendelser og en veldig "halvveis" oppvekst har resultert i at jeg har noe form for personlighetsforstyrrelse, eller noe lignende.

Min barndom besto av mye psykisk vold fra min far, ikke fysisk. I mine øyne har jeg vokst opp uten en far og jeg tror virkelig ting hadde vært bedre om jeg ikke hadde hatt han i familien vår i det hele tatt. Jeg er selvfølgelig takknemlig for å både ha en far og en mor, men faren min har aldri gitt meg noe annet enn hat, usikkerhet og en familie som anser det som ferie når han ikke er hjemme. Han ble sur av hver minste ting og jeg gjorde alltid noe feil i hans øyne, uansett hvor tåpelig tingen han ble sur over var. Spesielt i fylla. Jeg ble offeret til faren min nærmest alltid fordi jeg satt meg selv foran søskene mine, fordi jeg følte en trang for å beskytte dem. Det kom til et punkt der min mor var redd for å la meg og pappa være alene hjemme, og det hendte at mamma låste rommet mitt over natten om faren min var veldig full, i frykt om at han skulle gjøre noe uforutsigbart. Det her er noe som over tiden har blitt mye bedre ettersom min mor har vært en ekstremt viktig støttespiller. Mamma og pappa var er veldig økonomisk bundet til hverandre, pågrunn av at de har en del felles lån og arv osv osv..(veldig lang historie bak, kan ikke hele regla). Dette har resultert i at Mamma ikke kunne bare skille seg og gå sin egen vei med oss, men at vi måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Situasjonen mellom pappa og meg er rolig nå, vi bryr oss ikke særlig mye om hverandre og bare lever dagene uten å ha særlig mye kontakt.

En annen ting jeg er ganske overbevist om også har mye å si i denne historien er at jeg hadde en ekstremt manipulerende kjæreste for noen år siden, som ga meg ekstremt store vansker med å stole på mennesker - noe jeg ikke engang gjorde fra før av. Forholdet gikk basically ut på at jeg ble tvunget til å holde meg unna vennene mine og min sosiale sirkel fordi hun ble så sjalu om jeg i det hele tatt var i nærheten av en jente, hun stolte ikke på vennene mine fordi hun trodde dem ville påvirke meg til å være utro. Hver eneste gang jeg var med vennene mine ville hun finne opp helt merkelige ting for å få det til å se ut som jeg oppførte meg annerledes når jeg var med dem. Jeg kunne ikke dra på treningssenter uten at jeg brukte hettegenser og bukse, for at andre jenter ikke skulle kunne se på meg. Tror dette forholdet varte 7-8 måneder ca, men var veldig forelsket fra starten av og ting ble ikke ille før det var for sent. Det er veldig mye mer å si om forholdet, men dere skjønner tegninga. Vi slo opp etter hun "ghostet" meg og dro ut på en fest, for å så være utro - som en straff fordi jeg var vakt på lillesøstera mi sin bursdagsfest der det var andre jenter. Note at lillesøstera mi var 14-år og jeg var vakt med min bror og storebroren til han søstera mi feiret med, til og med foreldrene våres var der 50% av tiden.

Disse to delene av livet mitt er nok mye av det underliggende til hva jeg idag sitter igjen med. Var ikke før ifjor jeg virkelig merket at dette er ikke som det pleier å være. Det jeg tror var "the last straw". Bestemor og bestefar (mamma side) hadde nylig pensjonert seg, for å flytte til oss fra Hedmark. Bestefar var det nærmeste jeg hadde en farsfigur opp igjennom oppveksten, og alt som man lærer av en vanlig far lærte jeg av han de få gangene i året jeg så han. Min far var heller ute å drakk med kompisene. De flyttet hit og bestefar fikk straks leukemi ca en-to uker etter de flyttet hit etter flere år med planlegging. Leukemien ble gradvis verre, og døde dessverre tidlig innen det nyåret. Noen uker før han døde, ble min mor diagnosert med brystkreft samtidig som min far fikk hjerteinfarkt noen uker før der igjen. Mamma og pappa har det bedre nå heldigvis.

Det først jeg merket av disse personlighetsforstyrrelsene som jeg nevner er at jeg er helt nummen. Jeg rett og slett har problemer med å føle normale følelser som jeg gjorde før. Jeg klarer ikke bli genuint trist og det er få ting som gjør meg virkelig lei meg. Når bestefar døde følte jeg nesten at jeg måtte "pushe" sorgen ut, selvom jeg innerst inne var ganske lei meg men det var noe som bare nekta kroppen min å vise det. Jeg merker også når jeg er ute å drikker med kompiser at jeg føler jeg aldri klarer stoppe, jeg føler jeg aldri får nok "rus" og fortsetter helt til det bikker over og jeg blir dårlig. Jeg har en fantastisk kjæreste nå, og jeg føler mye av dette har uheldigvis påvirket henne. Jeg er ganske bevisst over mine problemer, men jeg føler jeg har problemer med å "føle" det samme som hun gjør mot meg, selvom jeg vet at jeg er forelsket og vil være med henne.(Jeg er ikke en abusive eller toxic kjæreste fyi, men kan ha mine moments.) Generelt har jeg fått store problemer med forhold til mennesker, og jeg savner å virkelig føle meg som før. Det er så merkelig å vite hvordan man egentlig skal føle seg, fordi dette er noe som har kommet i nyere tid. Jeg husker hvordan det er å være glad og ha lik medfølelse for ting som vanlig mennesker har, men til tider er det som om den delen av meg er helt "bedøvd" om jeg skal ordlegge det. Noen dager så renner jeg over, og får veldig emosjonelle sammenbrudd som egentlig bare innebærer at jeg kan bli helt ekstremt lei meg også går det bedre dagen etter. Pengebruken min er også veldig uforutsigbar, jeg kan en periode være veldig flink med å ikke bruke penger også brått ha en uke der jeg bare kaster penger på de dummeste tingene. Jeg faller veldig fort vekk fra gode rutiner og føler liksom kroppen min bruker mye energi på å holde de gode rutinene, i forhold til hva det vanligvis føltes som. På overflaten ser jeg ut som en som har ting på stell, og til tider har jeg virkelig ting på stell. Jeg tjener penger og gjør mye jeg syntes er gøy, men det fyller aldri meg på den måten som jeg vil.

Jeg syntes ikke synd på meg selv og vil egentlig bare høre deres tanker og meninger, eventuelle personlige erfaringer. Jeg er litt lost atm. Jeg snakker med psykolog hver uke, men jeg har problemer med å være 100% åpen til psykologen min også, er litt lettere her ettersom det er anonymt.

sikkert mye skrivefeil osv, bare rette meg opp
Det har mye bagasje, ingen her kan gi deg noen diagnose eller løse dette. Start med full åpenhet hos psykologen. De kan ikke gi deg riktig hjelp om du ikke selv forteller ting slik de egentlig er.
Kanskje? Det burde du ta opp med en psykolog når du føler deg klar.

Jeg sliter med mye av det samme, spesielt det du har skrevet om følelser. Føler meg følelsesmessig bedøvd store deler av tiden, bortsett fra når glasset renner over og alt bobler til overflaten i et par øyeblikk før jeg så er tilbake til mitt bedøvde jeg igjen.

Jeg kan være veldig selv destruerende hvis jeg ikke passer på, noe som egentlig tar mesteparten av energien jeg har i løpet av en dag. Det føles ut som en jobb jeg aldri kan dra hjem ifra og er egentlig bare konstant sliten i hodet.

Var egentlig litt freaky å lese posten din, nesten så det er snytt ut av mitt eget liv og blitt gitt en kjapp remix.

Har en PF kalt engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse på papirene. Ville ikke dannet noe mening om hvorvidt du har det eller ikke, det er helsevesenet sin jobb.
Jeg hadde selv en del barndomstraumer, men ingen ekstreme eller "for syke" ting. Men opplevde også synkende medfølelse og glede samt økt kynisme. Mulig jeg og du sliter med noe som ligger noenlunde inn under det samme. Miljø-affektert utvikling av sosiopati og machiavellisme som en overlevelses strategi og coping mechanism.

Når du VIL være glad i de som skal være glad i deg som familie. Men de ikke er det tilbake.
Følelse av å bli forlatt eller ikke elsket/likt.
Når du blir utnyttet av folk som liskom skal være venner, familie eller kjærester.
Mobbing, trakkassering, hetsing og generelt folk som er vond med deg uten noen god grunn.

Når du vil være en god person, og er en god person, men du ikke blir belønnet for det med gjengjeldelse. Så utvikler man en kald empatiløs personlighet der man alltid er på vakt, og automatisk tror alle har onde intensjoner. Fordi troen din på menneskelig godhet har blitt etset vekk som av en syre.

opplevde selv i tenårene og til dags dato - at jeg nådde en permanent state av komplett kynisme. Når noen vil noe er første tanken min "hva er baktanken deres...". Var selv begravelser og følte ingenting. Jeg føler basically ingen sorg eller glede over noe. Og ser på verden kaldt og kalkulerende. Apatisk og likegylding. Manipulerer selv.

Kanskje ikke vi er innenfor samme greien, dunno. Men tipset mitt er at om du fremdeles har noe humanity igjen i deg, prøv å livnære den tilbake med å vise og gi kjærlighet til kjæresten din og andre som faktisk har fortjent det. IKKE til folk som du vet er dritt!!! Det gjør ting verre igjen. Høres ut som om du er på vei der jeg endte opp - der vil du ikke ende opp. Så selv om du ikke tar glede av å være god og altruistisk akkurat nå - gjør det likevel - kanskje du klarer tenne flammen som holder på å slukne.

Det at du muligens har utviklet en form for Anti-Social Personality disorder er ikke umulig, men IKKE hopp til konklusjoner. Snakk med psykriateren din om det og beskriv det 100%. Ikke hold noe tilbake fra psykriateren din. Med mindre du direkte gir han/henne grunn til å tro at du kommer til å skade noen, har de 100% taushetsplikt.
Squanchy
Emilher1's Avatar
Trådstarter
Sitat av EvilSink Vis innlegg
Kanskje? Det burde du ta opp med en psykolog når du føler deg klar.

Jeg sliter med mye av det samme, spesielt det du har skrevet om følelser. Føler meg følelsesmessig bedøvd store deler av tiden, bortsett fra når glasset renner over og alt bobler til overflaten i et par øyeblikk før jeg så er tilbake til mitt bedøvde jeg igjen.

Jeg kan være veldig selv destruerende hvis jeg ikke passer på, noe som egentlig tar mesteparten av energien jeg har i løpet av en dag. Det føles ut som en jobb jeg aldri kan dra hjem ifra og er egentlig bare konstant sliten i hodet.

Var egentlig litt freaky å lese posten din, nesten så det er snytt ut av mitt eget liv og blitt gitt en kjapp remix.

Har en PF kalt engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse på papirene. Ville ikke dannet noe mening om hvorvidt du har det eller ikke, det er helsevesenet sin jobb.
Vis hele sitatet...
Relaterer veldig til det du sier også. Det er litt slitsomt å måtte jobbe for å holde seg selv på jorda. Tror jeg må åpne meg litt mer opp hos psykologen når jeg føler det er riktig, og ta det derfra.

Lykke til videre!
Sitat av Emilher1 Vis innlegg
Relaterer veldig til det du sier også. Det er litt slitsomt å måtte jobbe for å holde seg selv på jorda. Tror jeg må åpne meg litt mer opp hos psykologen når jeg føler det er riktig, og ta det derfra.

Lykke til videre!
Vis hele sitatet...
Hvis du allerede går til en psykolog er det merkelig om de ikke har stilt en diagnose enda, det første som ble gjort da jeg havnet hos DPS, var å gjøre en utredning for å se om jeg hadde noen lidelser.
Squanchy
Emilher1's Avatar
Trådstarter
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Hvis du allerede går til en psykolog er det merkelig om de ikke har stilt en diagnose enda, det første som ble gjort da jeg havnet hos DPS, var å gjøre en utredning for å se om jeg hadde noen lidelser.
Vis hele sitatet...
Har ikke det faktisk. Men har ikke vært mer en 3-4 møter. Over teams.
Tror jeg må åpne opp litt mer, for at hun skjønner virkelig hva som skjer.

Sitat av Abishgal Vis innlegg
Jeg hadde selv en del barndomstraumer, men ingen ekstreme eller "for syke" ting. Men opplevde også synkende medfølelse og glede samt økt kynisme. Mulig jeg og du sliter med noe som ligger noenlunde inn under det samme. Miljø-affektert utvikling av sosiopati og machiavellisme som en overlevelses strategi og coping mechanism.

Når du VIL være glad i de som skal være glad i deg som familie. Men de ikke er det tilbake.
Følelse av å bli forlatt eller ikke elsket/likt.
Når du blir utnyttet av folk som liskom skal være venner, familie eller kjærester.
Mobbing, trakkassering, hetsing og generelt folk som er vond med deg uten noen god grunn.

Når du vil være en god person, og er en god person, men du ikke blir belønnet for det med gjengjeldelse. Så utvikler man en kald empatiløs personlighet der man alltid er på vakt, og automatisk tror alle har onde intensjoner. Fordi troen din på menneskelig godhet har blitt etset vekk som av en syre.

opplevde selv i tenårene og til dags dato - at jeg nådde en permanent state av komplett kynisme. Når noen vil noe er første tanken min "hva er baktanken deres...". Var selv begravelser og følte ingenting. Jeg føler basically ingen sorg eller glede over noe. Og ser på verden kaldt og kalkulerende. Apatisk og likegylding. Manipulerer selv.

Kanskje ikke vi er innenfor samme greien, dunno. Men tipset mitt er at om du fremdeles har noe humanity igjen i deg, prøv å livnære den tilbake med å vise og gi kjærlighet til kjæresten din og andre som faktisk har fortjent det. IKKE til folk som du vet er dritt!!! Det gjør ting verre igjen. Høres ut som om du er på vei der jeg endte opp - der vil du ikke ende opp. Så selv om du ikke tar glede av å være god og altruistisk akkurat nå - gjør det likevel - kanskje du klarer tenne flammen som holder på å slukne.

Det at du muligens har utviklet en form for Anti-Social Personality disorder er ikke umulig, men IKKE hopp til konklusjoner. Snakk med psykriateren din om det og beskriv det 100%. Ikke hold noe tilbake fra psykriateren din. Med mindre du direkte gir han/henne grunn til å tro at du kommer til å skade noen, har de 100% taushetsplikt.
Vis hele sitatet...
Kjente meg veldig veldig godt igjen i det du snakker om, virkelig. Spesielt den delen om at jeg alltid tenker at folk har dårlige intensjoner. Det er faktisk litt crazy hvor spot-on du beskrev det. Dette er ting som gradvis bare har blitt verre, og som jeg virkelig ser i en helhet slik du beskriver det. Takk for at du beskrev det så godt. Er samtidig litt godt å lese at man ikke er helt alene med slike tanker.

Takk for svar.
Sist endret av Emilher1; 19. oktober 2021 kl. 00:31. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Emilher1 Vis innlegg
Har ikke det faktisk. Men har ikke vært mer en 3-4 møter. Over teams.
Tror jeg må åpne opp litt mer, for at hun skjønner virkelig hva som skjer.
Vis hele sitatet...
Du trenger ikke nødvendigvis å åpne deg noe mer, du kan rett ut(med en hyggelig tone) spørre om å få en utredning, jeg vet det er forskjell på folk, men for min del, hjalp det veldig å få stilt en diagnose så jeg kunne lese om den, forstå den og tilrettelegge livet mitt etter den.

Det handler om å få puslebrikkene lagt på plass, med det sagt så bør du selvfølgelig være så ærlig som mulig med psykologen din, med unntak av rusbruk om det er relevant i ditt tilfelle, for da er roten til alle problemene dine nettopp det
Sist endret av Kloakk; 19. oktober 2021 kl. 00:40.
Squanchy
Emilher1's Avatar
Trådstarter
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Du trenger ikke nødvendigvis å åpne deg noe mer, du kan rett ut(med en hyggelig tone) spørre om å få en utredning, jeg vet det er forskjell på folk, men for min del, hjalp det veldig å få stilt en diagnose så jeg kunne lese om den, forstå den og tilrettelegge livet mitt etter den.

Det handler om å få puslebrikkene lagt på plass, med det sagt så bør du selvfølgelig være så ærlig som mulig med psykologen din, med unntak av rusbruk om det er relevant i ditt tilfelle, for da er roten til alle problemene dine nettopp det
Vis hele sitatet...
Yes. Det høres ut som en grei fremgangsmåte.
Hehe, rusmidler holder jeg unna psykologen uansett. Noen mennesker liker å bruke rusmidler som en unnskyldning for hver minste negative ting hos en person, selv om de selv drikker noe av det verste av det verste hver eneste helg. Edit: Finnes ofc mye verre ting enn alkohol, men det er ganske høyt oppe imo.
Sist endret av Emilher1; 19. oktober 2021 kl. 01:00.
Sitat av Emilher1 Vis innlegg
Yes. Det høres ut som en grei fremgangsmåte.
Hehe, rusmidler holder jeg unna psykologen uansett. Noen mennesker liker å bruke rusmidler som en unnskyldning for hver minste negative ting hos en person, selv om de selv drikker noe av det verste av det verste hver eneste helg. Edit: Finnes ofc mye verre ting enn alkohol, men det er ganske høyt oppe imo.
Vis hele sitatet...
Helt klart, alkohol er kjipe greier, men det en psykolog, de jeg har møtt, ikke forstår, er at det er ikke hasj som gjør at du klemmer trær, det er fordi du klemmer trær at du røyker hasj, teit metafor, men jeg mener det. De ser problemet fra feil ende
Sist endret av Kloakk; 19. oktober 2021 kl. 01:04.
Squanchy
Emilher1's Avatar
Trådstarter
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Helt klart, alkohol er kjipe greier, men det en psykolog, de jeg har møtt, ikke forstår, er at det er ikke hasj som gjør at du klemmer trær, det er fordi du klemmer trær at du røyker hasj, teit metafor, men jeg mener det. De ser problemet fra feil ende
Vis hele sitatet...
Helt enig.