Hei, jeg legger merke til at mange personer, som gjerne ikke er så sterke personer selv har et behov for å føle seg betydningsfulle. Jeg ser at det er gjerne de som roper rasister. Tar katter, hunder, dyr og andre grupper i mindre tall, eller som de synes er svake i forsvar. Det virker som grunnen til at de tar disse gruppene i forsvar, er fordi de føler seg bedre selv. Jeg ser ofte at det er folk som har lite venner, eller som kanskje ikke har barn, som søker å stå opp for dyrevelferd, miljøet, ikke spis mat og vær vegeterianer. Vet dere om det finnes noen forskning på det psykologiske aspektet med å hjelpe for å føle seg bra selv. Hjelpe de svake for å føle seg verdiful og bedre selv? At de svake søker en enda svakere gruppe for å føle seg bra? Får vi barn for det psykologiske aspektet med å føle oss betydningsfulle å hjelpe noen som er helt hjelpesløs?

Noe annet interessant er at jeg tror det finnes mange som donerer penger til katter og hunder uten hjem, eller tar på seg omsorg for dyr på gata. Hvis det er det, tror jeg ikke det ville vært et stort problem for slike mennesker å hjelpe mennesker i nød, hvis det hadde vært et problem i nabolaget deres. Noen som har statistikk på hvor mye det går på donasjoner til kattevelferd i verden? Kattevelferd i Norge?

Bare det at du har slikt syn sier sitt om menneskeheten.
At folk gidder å ofre en tanke på andres velferd, utenom sin selv er hva verden burde være om.

Håper at du engang vokser litt i bevisten og får et bedre syn på verden =)
(ingeting er vondt ment i det eg skrev )

Jeg mener ikke at folk er svake som hjelper. De fleste mennesker har lyst til å hjelpe, bli sett og føle seg sett. Det jeg prøver å si, er at trangen til å hjelpe er ute blant folk. Hvis da ikke de menneskene føler de har så mye å bidra med til andre mennesker i rundt seg, søker de noen de føler at de kan gi skikkelig hjelp, og de føler at de får kjærlighet tilbake for å hjelpe. Derfor tiltrekkes de gjerne av dyr. I mitt hode fordi dyrene gir kjærlighet tilbake. Altså vi mennesker er veldig villige til å hjelpe, men vi har lyst til å få noe igjen for det. Vi vil føle oss viktige, og bidra. Det er derimot ikke like godt å hjelpe hvis den man hjelper ikke bryr seg, eller ikke viser takknemlighet.

Grunnen til at jeg spør, er for å forstå psykologien bak det å hjelpe. Hva er det som motiverer folk til å hjelpe?

Ville folk i mange tilfeller hjulpet katter eller hunder i nød i stedet for mennesker i nød?



Hvorfor velger folk katter i stedet for mennesker i nød.

Jeg er av den tro at alle menneskers handlinger motiveres av egoisme. En konsekvens av dette er at altruistiske handlinger aldri blir gjort av altruistiske årsaker (morsomt paradoks), men heller av egoisme. Dette er selvsagt ikke bevisst, så for individet vil handlingen oppleves som altruistisk.

Motivet for "altruistiske" handlinger er altså altruisme, men den underliggende motivasjonen stammer fra egoet og er egoistisk. Dette er mulig fordi ved å utføre "altruistiske" handlinger utløser kroppen såkalte belønningshormoner (neurohormoner) som gir deg en følelse av velbehag og stimulerer deg til å gjenta handlingen. Lettere forklart føler du deg bra etter du har gjort en "altruistisk" handling, og du er derfor tilbøyelig til å gjenta handlingen.

Hvis jeg forstår deg riktig mener du at mange heller hjelper dyr enn mennesker fordi dyrene befinner seg innen rekkevidde, og man får derfor direkte tilbakemeldinger på sine "altruistiske" handlinger, som igjen setter igang en kraftigere belønningsprosess enn dersom man donerer penger til mennesker du aldri vil møte. Dette er jeg helt enig i. Mennesker viser gang etter gang at vår natur er latskap, og at vi i de aller fleste tilfeller vil velge kortest mulig vei til belønning (Ref: Daniel Kahneman).

I dine 2 scenarioer er vei 1 umiddelbar belønning (positiv tilbakemelding fra dyr) mens vei 2 krever innsats for å se positiv tilbakemelding (du må engasjere deg i saken du donerer/hjelper til i), og ergo velger mange den korteste veien.

La meg prøve å forstå deg riktig, ordet som skal beskrive det motsatte av egoisme er egentlig underliggende motivert av egoisme?

Du kan lese mye om altruisme i biologien, det er mange som påstår at det er en egenskap som har utviklet seg da mennesket levde i flokk. Teknisk sett er det bare et definisjonsspørsmål, men jeg tror du skal se langt etter en biolog som kaller altruisme for en egoistisk handling, gitt ordets betydning.

Jeg er sikker på at flere av husets biologer kan fylle inn mer på det. Eventuelt kan man lese seg opp om det på Internett. Evolusjonsteorien er et godt sted å starte.

Jeg tror blant annet Richard Dawkins er uenig med deg i at alle handlinger er motivert av egoisme. Evolusjon er ikke interessert i et enkelt individ, men artens overlevelse. En handling kan således være altruistisk uten å være egoistisk. Ta for deg følgende scenario: En voksen med barn sørger for at barnet har mat, men dør selv av underernæring. Det kan ikke akkurat kalles en egoistisk handling.

Altruismen har bare ikke samme evolusjonsmessige funksjon som den hadde da den oppsto for veldig lenge siden. Jeg tror det kan forklare hvorfor mennesker gjør ting som ikke engang nødvendigvis er direkte knyttet til artens overlevelse.

Tja. Denne voksne har jo da funnet ut at han synes det er bedre å dø selv enn å leve med følelsen av å ha ofret barnet sitt for sin egen skyld. Følgelig gjør han det han må for å ha det best mulig selv, altså velge å dø (fordi alternativet er verre), og i så måte kan det faktisk argumenteres for at også det er egoistisk styrt, selv om det så klart også får uselviske konsekvenser.

Uten å ville hive meg altfor dypt uti debatten, så har jeg også mange ganger tenkt at alle handlinger er grunnleggende egoistiske på et eller annet plan. Interessant tema!

Evolusjon har ingen interesser, det er kvantifisert forandring i form av tilpasning.

Scenarioet du setter opp kan forklares som egoistisk på flere måter, den enkleste er at vi er programmerte til å ta vare på avkommet vårt, og får derfor belønning i form av dopamin når denne oppgaven utføres. Mer kontroversielle forklaringer kan være at man (u)bevisst ikke vil leve med sorgen av at du kunne reddet ditt eget barn, men heller valgte å overleve selv, eller at man vil bli husket som en god person eller noe så enkelt som normer: det er forventet at du skal handle slik.

Jeg ser hvor du kommer fra, og er enig i at det hovedsaklig er et definisjonsproblem. Du skrev tidligere at altruisme oppsto da vi var flokkdyr (implisitt at det forbedret oddsene for overlevelse), men er ikke dette et godt poeng som taler for egoisme? Statistisk overlevde flere som handlet "altruistisk" > handlingen stammer fra et ønske (bevisst eller ubevisst) om å overleve > egoisme.

Jeg avslutter deltakelsen her, har vært våken alt for lenge. Ikke meningen å kverulere.

Personlig føler jeg ikke trang til å hjelpe mennesker, synd i de mindre fattige menneskene i verden, men de har egenskap til kommunikasjon. Vi mennesker har satt størst domain og markeringer på jorden, jager ut dyr for motorveier eller bygninger.
Det er definasjon om egoisme

Jeg synes det er interessant hvem du definerer som "svake" i inlegget ditt. De uten venner, og barn?
De roper rasist, er vegetarianere og hjelper katter finansielt?
Basert på de svake du definerer her, antar jeg de sterke er sosialt vellykkede, gjerne med barn, har større aksept for invandrerkritiske stemmer, spiser kjøtt og hjelper mennesker?

Greit nok, som det kommer frem allerede, er det klart du kan legge en egoistisk agenda bak slik hjelp, men som også kommer frem, er det vanskelig å peke på når egoistisk vinning ikke ligger bak våre valg.
Om folk gikk sammen og hjalp mennesker, fremfor å grenes ut i ulike hjelpeorganer ville selvsagt vært praktisk. Er det gitt at menneskehjelp er det 'riktige' alternativet? Disse svake vennene dine, er det mulig de bevisst styrer vekk fra menneskehjelp? At det objektivt sett er dyrene som lider mest under vår tommel, og det er der vi burde fokusere?

Alle disse handlingene baserer seg på å ville bli likt, vil du ikke si det er egoistisk grunnlag for å ønske at andre skal like deg? Det er også egoistisk å ikke handle etter sine naturlige impulser, du tror du ofrer deg for røykevennene dine, men det du egentlig gjør er å lyve, du skjuler hvor forbanna du er, for deres velferd, det er det ingen som ber deg om, for at folk skal kundle handle ærlig og rettferdig er det nødt til å bli kommunisert de ulike behovene i rommet.

Folk som har følt urett og urettferd på kroppen selv har bedre utviklede empatiske evner. Folk som har levd hele livet sitt i en sky har mindre utviklende empatiske evner.

Empati er basically evnen til å kunne sette seg i andres sko. Som Picard nevner så har mennesker som har opplevd "verre" ting lettere for skjønne smerten til andre. Så trådstarter har et godt poeng med at de "svakere" i samfunnet er flinkere til å hjelpe ofte fordi de har lidd på en eller annen måte selv. Mobbeofre er en god sammenligning her da man ofte ser mennesker som ble mobbet som liten har en sterk vilje til å forbedre dette samfunnsproblemet. Det er absolutt ingen egoisme bak det, hvis man ikke trekker inn ting som "h*n vil bare hjelpe for oppmerksomhet og for at andre skal få medfølelse" - noe som bare blir dumt. Så til "egoisme vs altruisme" spørsmålet deres, fuck det. Altruisme er en ekte ting, og har lite med egoisme å gjøre - i de fleste enkeltsaker ihvertfall. Det er dog ingen grunn til å tvile på at folka bak røde kors og andre store hjelpeorganisasjoner som tjener stort har en egoistisk baktanke, selv med et altruistisk motiv.

Over til topic, uten at jeg har noen psykologi-bakgrunn som kan bekrefte dette tror jeg at de som har lettere for å hjelpe dyr enn mennesker er de som har blitt "skadet/såret" av mennesker på en eller annen måte, eller bare falt ut av samfunnet. De som har følt seg hjelpesløs før. De klarer lettere å sette seg inn i hvordan hjelpeløse dyr har det. De vil forsvare de som ikke kan forsvare seg selv fordi de har opplevd å være hjelpeløs selv.

Du er ikke den første som kommer med en slik påstand. Men det er flere problemer med den. Du har nemlig gjort lite annet enn å omdefinere begrepet altruisme til å være en form for egoisme, for så å påpeke at det er en form for egoisme.

Altruisme er gjerne definert som handlinger hvor hensikten er å oppnå en netto gevinst hos et annet individ, på tross av en netto kostnad for individet som utfører handlingen. Nå ligger det selvsagt et motiv bak alle bevisste handlinger, og det å omdefinere de relevante begreper slik at ethvert tilfelle av å handle i henhold til sine motiver er egoisme, begrunnet i tilfredsstillelsen av å gjennomføre handlingen, medfører ingenting interessant. Motivet er fortsatt altruistisk.

For dersom å handle i henhold til altruistiske motiver ikke er altruistisk, hva er da altruistisk? Du har kort og godt omdefinert altruisme til å bli en logisk umulighet og et fullstendig uinteressant begrep. Og den store sannheten du tror du har kommet frem til, er det åpenbare faktum at altruistiske handlinger grunner i samsvarende motiver og at det gir en viss tilfredsstillelse å oppnå det man ønsker.

Du sier at selv om motivasjonen er altruistisk, er den underliggende motivasjonen egoistisk siden hjernen gjennom blant annet en produksjon av såkalte belønningshormoner gir deg en følelse av velbehag når du gjennomfører handlingen. Men dette fremstår som noe forvirret. For det første bør det påpekes at denne "hormonelle belønningen" for alle praktiske formål er velbehaget – i denne sammenhengen følelsen av å ha handlet rett. For det andre var og er hensikten med handlingen fortsatt altruistisk. Og belønningsmekanismen utløses fordi man har oppnådd sine altruistiske mål – man føler seg bra fordi man hjalp noen andre og mener at dette er riktig å gjøre. Man er derfor tilbake til det jeg skrev i forrige avsnitt: Det gir en tilfredsstillelse å oppnå det man ønsker. Men dette medfører ikke at handlingen etter noen hensiktsmessig definisjon dermed er egoistisk av natur – at den eneste egentlige interessen er egen tilfredsstillelse. Handleren har fortsatt handlet til gode for noen andre på bekostning av seg selv.

Mye av problemet er at hele konklusjonen din hviler på et sirkulært argument: at vi helt grunnleggende kun har interesser som består av å tilfredsstille egne interesser. Premisset ditt er at enhver handling er drevet av et ønske om egen tilfredsstillelse, og konklusjonen er at egen tilfredsstillelse derfor ligger til grunn for enhver handling. Kortslutningen synes best når du påstår at motivasjonen for våre handlinger er "hjernens belønning", som vil si det psykologiske velbehaget som følger av å gjennomføre handlingen. Men om man er sulten og tar seg en brødskive, er sjelden motivasjonen for handlingen et dopaminrush, men å bli mett. Om man betaler regninger, er sjelden motivasjonen et dopaminrush, men å gjøre opp for seg og unngå økonomiske konsekvenser. Og om du smører niste til barnet ditt, er sjelden motivasjonen et dopaminrush, men en ektefølt og altruistisk interesse av barnets velvære. Velbehaget du føler ved en fullført handling er svært sjelden selve motivasjonen for handlingen.

Om egen tilfredsstillelse er målet, må man nødvendigvis verdsette noe annet enn kun sin egen tilfredsstillelse i seg selv, som man ganske enkelt ser fra den ovennevnte sirkulariten i alternativet. Tilfredsstillelse oppnås gjennom å oppleve eller handle i henhold til hva man verdsetter, og det er fullt mulig (og vanlig) å verdsette andres velvære. Andres velvære – ikke egen tilfredsstillelse – blir dermed motiv og mål for handlingen, og om den også går på bekostning av deg selv, er handlingen altruistisk selv om du opplever en tilfredsstillelse av å handle til andres beste.

Et annet problem for hypotesen din, er den mest ekstreme form for selvoppofrelse: å ofre sitt eget liv for andre. Et ganske vanlig eksempel er en soldat som kaster seg på en granat for å redde sine venner. Du nevner enkelte motargumenter, som at personen muligens ikke kan leve med seg selv om hun lar være eller at hun ønsker å bli husket som en god person. Dette kan kanskje forklare noen tilfeller, men selvsagt ikke alle. Det er helt urimelig å tro at det ikke en gang vil finnes en eneste person som helt fint kunne levd med seg selv og avfeid bekymringer for å lide under grovt belastende beskyldninger om egoisme ved å la være, og som likevel ville kastet seg på granaten. (Og hvorfor skulle ikke soldaten kunne leve med seg selv om hun kun besatt grunnleggende egoistiske interesser?)

Og for muligens å komme deg i forkjøpet: At soldaten nødvendigvis handler i henhold til egne interesser, i den forstand at hun handler i henhold til egne oppfatninger om hvordan det er riktig å handle i den situasjonen, gjør ikke handlingen egoistisk. I så fall er det akkurat like egoistisk å kaste seg selv på granaten som å kaste sidemannen på den, noe jeg tror vi alle kan være enige om at ikke er tilfellet.



Altruistiske handlinger kan forklares biologisk blant annet gjennom slektskapsseleksjon, eller "kin selection" på engelsk. Dette fenomenet oppstår gjennom at gener promoterer et handlingsmønster som er til deres eget beste, og ikke nødvendigvis til den ene organismen de sitter i sitt beste. Kanskje er det enklest å se om du tenker deg at du har en genetisk identisk tvilling. Dersom du besitter et gen som gjør at du hjelper din tvilling på en måte som øker hans eller hennes overlevelsessjanser med 20%, mens det senker dine egne med 10%, om alt annet er likt, vil det gi en netto fordel for dette genet med 10%. Det vil derfor være evolusjonært gunstig. Et ekstremt eksempel på slektskapsselektert altruisme er bier som dreper seg selv for kubens beste.

Har du et barn, vil du dele 50% av genene dine med dette barnet. Ved å handle på måter som øker barnets sjanse til å overleve og reprodusere seg, kan det gi disse genene en fordel selv om handlingene har en netto kostnad for deg. Gener som promoterer altruistisk atferd i nære relasjoner vil derfor spre seg. Lever man i flokk, vil det kunne lønne seg å opptre altruistisk overfor resten av flokken, siden det er sannsynlig at de i en eller annen grad er i slekt. Sistnevnte kan delvis forklare hvorfor mennesker ofte instinktivt ønsker å handle altruistisk overfor mennesker de ikke har noen slektsrelasjon med.

I tillegg kommer det som kalles "resiprok altruisme", hvor individer i en gruppe handler altruistisk mot hverandre fordi de da også tjener på de andres altruisme. Men en slik strategi er kun stabil om juksemakere blir straffet.

Vi mennesker utviser også altruisme i en litt annen form, som ikke grunner i umiddelbare, instinktive empatiske impulser, men i rasjonelle moralske resonnementer. Hvor vi handler altruistisk, kanskje til og med til tider på tross av disse impulsene, blant annet fordi vi forstår at vi som enkeltpersoner ikke har noen privelegert posisjon i universet som gjør vår egen eller våre nærmestes velvære objektivt viktigere enn andres.

Vi forstår at kjæledyret vårt lider uten mulighet til å bli bedre, og vi velger å avlive det, selv om det medfører opprivende smerte for vår egen del. Vi forstår at vi sannsynligvis gjør verden litt bedre ved å sette opp månedlige donasjoner til veldedige organisasjoner vi har gjort relativt grundig research på, selv om vi ikke har noen instinktiv og umiddelbar altruistisk impuls til å gjøre denne researchen eller opplever stadige mentale belønninger for hvert eneste månedlige autotrekk fra kontoen – og kanskje på tross av en empatisk impuls til å heller gi pengene til tiggere på gaten. Vi forstår at å betale terrorister løsepenger for gisler oppfordrer til mer gisseltaking, og at vi derfor ikke bør betale selv om all vår empati skriker at vi bør kjøpe dem fri.

Det er absolutt ikke slik at vi alltid lar de rasjonelle moralske resonnementene vinne over de empatiske impulsene, og ofte vil de også samsvare, men vi har evnen til å handle altruistisk ut fra en rasjonell forståelse av moral. Vi har evnen til å handle altruistisk på en måte vi anser å medføre best mulig konsekvenser for flest mulig, og ikke nødvendigvis kun det som sterkest fanger vår instinktive empatiske oppmerksomhet i øyeblikket.

At altruisme kun er noe svake mennesker utviser for å føle seg sterke, jamfør trådstarters forslag, er jo helt opplagt ikke tilfellet.

Takk for en veldig forklarende post, dette var lærerikt. Altruisme er ikke et tema jeg har fundert mye over eller har veldig sterke meninger om, det var heller umiddelbare tanker som slo meg da jeg leste åpningsposten.

For all del, tanken er på ingen måte dum og har seriøse tilhengere. Konseptet du omtaler er kjent som "psykologisk egoisme".

Ikke misforstå, jeg tolket ikke posten din som et personlig angrep på meg selv. Jeg synes helt oppriktig det var interessant lesning med gode, rasjonelle argumenter. Jeg føler meg overbevist, men skal likevel lese meg opp om psykologisk egoisme. God debatt er alltid verdsatt i min verden, og hva slags debattør hadde jeg vært om jeg ikke var villig til å se argumentene mine motbevist?