Har nå nettopp meldt inn min oppsigelse som frivillig til UKA13.
Kan fortelle litt om min opplevelse av studentersamfundet i Trondheim.
Av så mange i byen omtalt som episenteret for studentaktiviteten i byen. Jeg meldte meg derfor for å delta i UKA13. Fikk også tildelt en mellomlederstilling.
Etter en telefon om at jeg var tatt opp fulgte ingen informasjon, men fikk maset meg til at jeg i allefall fikk ordnet meg med kort og adganger. Selv om det tok over 3 timer. Det var litt som å prøve å finne frem på et offentlig kontor. Ingen tok ansvar mer enn det de måtte og generelt virket folk lite interresert i å hjelpe deg. Med mindre det var deres jobb å hjelpe deg (når du først fant de) da var det robotsmil og påklistret happy cheer go lucky og alt er bare supert, nesten skummelt.
Så kom noen invitasjoner til kurs og møter. Alle møter og kurs varte i maksimalt 30 minutter før det ble forventet at man skulle gå direkte på flaska og drikke seg full og få seg noe. Ikke at jeg har noe imot dette personlig, men tenker at det er jo en "arbeidsplass" selv om de fleste er frivillige, så at aktiviteten var sentrert rundt en nesten ekstrem festkultur syns jeg var rart. Min motivasjon for å delta var ikke hovedsaklig for å få meg venner eller feste. Alt dette har jeg fra før av. Jeg vil ha verdifull erfaring som leder og lære noe nytt. Alt dette eksisterte ikke.
En annen ting som irriterte fryktelig var at invitasjoner og innkallinger til møter og slik kom gjerne maks 2 dager før. Selv om de åpenbart var planlagt for lenge siden.
Enda et bevis for meg på at de fleste som er inne i denne mølla kun lever og ånder for denne organisasjonen og ikke har så mye annet å finne på. Derfor lite interessant for de som faktisk har andre ting å finne på.
Organisasjonen i seg selv er ekstremt hierarkisk, med veldig mange unge folk som elsker å smake på makt. Det er derfor lite fokus på å inkludere og kunne ta kritikk. Sjefen er sjefen i god nord koreansk stil.
Min første erfaring med dette var når vi skulle ha et skiftlederkurs. Introduksjonen var at det skulle bare være en liten prat om å være leder. Det endret seg fort når styremedlemmet som skulle holde kurset kom. Mennesket hadde med seg en personlig assistent som fungerte som bikkja til denne. Maken til forhold har jeg aldri sett. Sjefen var virkelig ufin mot assistenten, og så lignende tendenser med mange andre sjefer.
Måten man snakket om de under seg på var som at de var mindre verdt fordi de var under i hierarkiet. Ikke den typen lederstil jeg trodde var normalt i vår del av verden.
Men det var først da jeg møtte teamet jeg skulle jobbe med at jeg bestemte meg for å gi opp. Det var en blanding av folk som veldig gjerne ville bli leder fordi det ga makt og folk som bare skulle være best i alt. Lite innstilling på samarbeid og svært spisse albuer. Det er tydelig slik at selv om det er en ganske lukket opptaksprossens for å bli frivillig på samfundet så klarer de ikke å plukke frem de egnede, dette er nok inkludert meg selv siden jeg åpenbart ikke passer inn her.
Jeg gidder rett og slett ikke å bruke så masse tid som frivillig i en slik organisasjon. Jeg er frivillig i andre humanitære organisasjoner hvor jeg føler at jeg gjør en langt mer samfunnsnyttig jobb.
Samfunnet har fått en så sterk særstilling at de ruller å går uten at noen sier ifra om de åpenbart negative tingene med dette stedet. Slik som at de frivillige må jobbe ekstremt mange timer hver uke, slik at de fleste som f.eks er avhengig av en ekstrajobb for å få endene til å møtes ikke har muligheten til det.
Så til sist har man de mystiske hyblene. Disse hemmelige og myteomspunnende områdene på samfundet.
Noen av reglene for disse er at man ikke skal snakke om disse eller vise bilder av disse utenom samfundetmiljøet. Jeg dropper det nå, oppsigelsen min er på vei i posten i morgen.
Hyblene er festbuler på loftet av samfunnet, hvor man gjennom en slags stilletiende veldig på kanten av loven avtale med kommunen har fått slippe unna med. Her kan man kjøpe alkohol til langt på natt og det er relativt stram med hvem som slipper inn slik at de de kan feste når resten av utestedene er stengt. De kaller det privat område fordi de lager bunkevis med regler for områdene, men det er da fortsatt en del av samfundet. Et under at kommunen ikke har satt ned foten for dette.
Til syvende og sist så må det innrømmes at Studentersamfundet ikke er for alle. Om du sitter alene i Trondheim som student og sliter litt med å skaffe deg venner og en sosial omgangskrets og er villig til å underkaste seg en nesten sekt lignende organisasjon.
Har man det greit fra før av og vil gjøre en frivillig innsats uten å måtte gi opp hele livet sitt så tror jeg kanskje man må finne seg andre muligheter. De er det forøvrig mange av i Trondheim.
Ser frem til en diskusjon om temaet og høre andres erfaringer. Jeg ser frem til å høre folk som er uenig med meg. Men jeg både ønsker og forventer at vi holder diskusjonen på et saklig nivå da jeg skjønner at jeg kanskje tråkker noen på tærne her.
Kan fortelle litt om min opplevelse av studentersamfundet i Trondheim.
Av så mange i byen omtalt som episenteret for studentaktiviteten i byen. Jeg meldte meg derfor for å delta i UKA13. Fikk også tildelt en mellomlederstilling.
Etter en telefon om at jeg var tatt opp fulgte ingen informasjon, men fikk maset meg til at jeg i allefall fikk ordnet meg med kort og adganger. Selv om det tok over 3 timer. Det var litt som å prøve å finne frem på et offentlig kontor. Ingen tok ansvar mer enn det de måtte og generelt virket folk lite interresert i å hjelpe deg. Med mindre det var deres jobb å hjelpe deg (når du først fant de) da var det robotsmil og påklistret happy cheer go lucky og alt er bare supert, nesten skummelt.
Så kom noen invitasjoner til kurs og møter. Alle møter og kurs varte i maksimalt 30 minutter før det ble forventet at man skulle gå direkte på flaska og drikke seg full og få seg noe. Ikke at jeg har noe imot dette personlig, men tenker at det er jo en "arbeidsplass" selv om de fleste er frivillige, så at aktiviteten var sentrert rundt en nesten ekstrem festkultur syns jeg var rart. Min motivasjon for å delta var ikke hovedsaklig for å få meg venner eller feste. Alt dette har jeg fra før av. Jeg vil ha verdifull erfaring som leder og lære noe nytt. Alt dette eksisterte ikke.
En annen ting som irriterte fryktelig var at invitasjoner og innkallinger til møter og slik kom gjerne maks 2 dager før. Selv om de åpenbart var planlagt for lenge siden.
Enda et bevis for meg på at de fleste som er inne i denne mølla kun lever og ånder for denne organisasjonen og ikke har så mye annet å finne på. Derfor lite interessant for de som faktisk har andre ting å finne på.
Organisasjonen i seg selv er ekstremt hierarkisk, med veldig mange unge folk som elsker å smake på makt. Det er derfor lite fokus på å inkludere og kunne ta kritikk. Sjefen er sjefen i god nord koreansk stil.
Min første erfaring med dette var når vi skulle ha et skiftlederkurs. Introduksjonen var at det skulle bare være en liten prat om å være leder. Det endret seg fort når styremedlemmet som skulle holde kurset kom. Mennesket hadde med seg en personlig assistent som fungerte som bikkja til denne. Maken til forhold har jeg aldri sett. Sjefen var virkelig ufin mot assistenten, og så lignende tendenser med mange andre sjefer.
Måten man snakket om de under seg på var som at de var mindre verdt fordi de var under i hierarkiet. Ikke den typen lederstil jeg trodde var normalt i vår del av verden.
Men det var først da jeg møtte teamet jeg skulle jobbe med at jeg bestemte meg for å gi opp. Det var en blanding av folk som veldig gjerne ville bli leder fordi det ga makt og folk som bare skulle være best i alt. Lite innstilling på samarbeid og svært spisse albuer. Det er tydelig slik at selv om det er en ganske lukket opptaksprossens for å bli frivillig på samfundet så klarer de ikke å plukke frem de egnede, dette er nok inkludert meg selv siden jeg åpenbart ikke passer inn her.
Jeg gidder rett og slett ikke å bruke så masse tid som frivillig i en slik organisasjon. Jeg er frivillig i andre humanitære organisasjoner hvor jeg føler at jeg gjør en langt mer samfunnsnyttig jobb.
Samfunnet har fått en så sterk særstilling at de ruller å går uten at noen sier ifra om de åpenbart negative tingene med dette stedet. Slik som at de frivillige må jobbe ekstremt mange timer hver uke, slik at de fleste som f.eks er avhengig av en ekstrajobb for å få endene til å møtes ikke har muligheten til det.
Så til sist har man de mystiske hyblene. Disse hemmelige og myteomspunnende områdene på samfundet.
Noen av reglene for disse er at man ikke skal snakke om disse eller vise bilder av disse utenom samfundetmiljøet. Jeg dropper det nå, oppsigelsen min er på vei i posten i morgen.
Hyblene er festbuler på loftet av samfunnet, hvor man gjennom en slags stilletiende veldig på kanten av loven avtale med kommunen har fått slippe unna med. Her kan man kjøpe alkohol til langt på natt og det er relativt stram med hvem som slipper inn slik at de de kan feste når resten av utestedene er stengt. De kaller det privat område fordi de lager bunkevis med regler for områdene, men det er da fortsatt en del av samfundet. Et under at kommunen ikke har satt ned foten for dette.
Til syvende og sist så må det innrømmes at Studentersamfundet ikke er for alle. Om du sitter alene i Trondheim som student og sliter litt med å skaffe deg venner og en sosial omgangskrets og er villig til å underkaste seg en nesten sekt lignende organisasjon.
Har man det greit fra før av og vil gjøre en frivillig innsats uten å måtte gi opp hele livet sitt så tror jeg kanskje man må finne seg andre muligheter. De er det forøvrig mange av i Trondheim.
Ser frem til en diskusjon om temaet og høre andres erfaringer. Jeg ser frem til å høre folk som er uenig med meg. Men jeg både ønsker og forventer at vi holder diskusjonen på et saklig nivå da jeg skjønner at jeg kanskje tråkker noen på tærne her.