Sitat av
felix_poker
Alexander Shulgin har vel sagt at han ikke anbefaler å ta MDMA oftere enn, hva var det igjen? Maksimalt fire ganger i året?
Å ta ecstasy så ofte som en gang i uken, tror jeg kan være svært skadelig i lengden.
jeg kan si at du er inne på noe der, sånn rundt slultten av 90 tallet var det veldig morro med rave og sånn, helst hver helg i ca 6 mnd.. så ble det bare grått, kjedelig og helt meningsløst i ca 2 år før "fargen kom tilbake i kinna"
tro meg, knips er det eneste jeg angrer på
(heldigvis har jeg sprøyteskrekk
)
ah crap, nå føkka jeg hele helga hans.
mens jeg er igang så tillater jeg meg å være så freidig å dobbelposte for å utdype noe.
Jeg tråkka over streken, med omtrent samme glød og entusiasme som jeg ser i innlegget ditt over her mdmaaa. Min feil, selvfølgelig, men så måtte jeg jo også betale for det. Sammen med familien min, og vennene mine - og alt som kunne blitt, men bare forsvant, heldigvis midlertidig.
Kroppen er fin sånn sett, den jobber jevnt og trutt og bygger opp igjen som best den kan. Det er ikke noe stort mysterium egentlig, jeg er sikker på at exocytose kan forklare dette på en vakker og elegant måte over ti sider, jeg skal gi deg den simple og overfladiske versjonen over en post.
Det blir som å kjøre Oslo - Trondheim, i andre gir med motoren på 8000 konstant. Man påfører seg en kjemisk ubalanse, relativt sakte men sikkert. Ikke spesielt lett å legge merke til det når gløden sitrer i kroppen og man tenker "snart helg, ture igjen WOO!".
Har du sett en litt sliten film fra 70 tallet? Fargene er ganske blasse, gresset er grågrønt og sola er en litt svett svamp på himmelen med en alt for svak aura rundt seg. Slik var det å se verden igjenom mine øyne. Møtte dama som jeg elsket så sinnsykt høyt for bare litt siden, hun hadde fått seg type - siden jeg bare forsvant en dag og ble borte. Og der stod hun, grå og bleik i mine øyne, ikke ett eneste hår reiste seg på ballene mine engang. Stenansikt, egentlig ganske digg, ingenting kunne nå deg eller skade deg, made of stone.
Det ble fort kjedelig. Når man går slik en stund så knekker man enten sammen eller lærer seg å takle det og utvikler mental styrke og vilje til å presse seg igjenom hva det skulle være. Det gikk over. Litt for sakte etter min smak, men det var prisen jeg måtte betale for å tråkke over streken.
Vi er jo alle forskjellige ikke sant, så noen tåler så mye mens andre tåler litt mer eller litt mindre. The bottom line er at alle har sin grense, trist å sitte og se på mange i en ny generasjon prøvekaniner lete etter sin grense, hvem finner den grensen og hvem tråkker over? Og hvem har baller nok til å snu i tide? Trenger ikke å kutte ut, bare strekke strikken litt saktere, kanskje ikke så hardt.
Deilig å kunne gråte igjen.. Elske, til og med å hate er godt når man ikke helt husket hvordan det føltes før etter at balansen var gjenopprettet. Har sikkert fått en bulk eller to, det må jeg leve med. Battle-hardened armor tank yeah?
Godt å kunne våkne opp en morgen og kjenne lukten av duggfriskt gress, den typen som kiler så godt i nesa og forteller deg at dette blir en helt herlig dag, en dag du kan ta med deg kjæresten ut til det hemmelige lille skogtjernet som bare dere to vet om, og bade naken
Ligge og kjenne solen mot kroppen, kile hverandre, le og humre litt over alt man mistet, men fikk tilbake. Utrolig deilig å kunne føle igjen, leve som normalt.
Nå har jeg vel føkka opp helgen for en hel drøss med turekåte mennesker, eller kanskje ikke. Kanskje bare de som var iferd med å treffe sin grense stoppet opp, nok til å tenke seg om. Du vil aldri innrømme det fordi du vet det allerede begynner å nærme seg men samtidig er det din dypeste frykt og redsel. Fear is good, it tells you that your still alive, although your slowly starting to forget.
Jaja, om ikke annet så vet dere nå hva signaturen min betyr for meg og hvorfor jeg valgte akkurat det sitatet.
"What a FOOL i was to defy him."
Alt med måte, grensen er der - ikke for å tråkkes på eller over, men for å fortelle deg at der ryker strikken.
