I disse dager hører man stadig avisoverskrifter av typen "hungernød i land X", og ofte som en utvidelse av det igjen; "masseflukt fra land X". For ikke å snakke om «borgerkrig i land X».
Men hvorfor blir man så overrasket og forferdet hver bidige gang det skjer? Så man det virkelig ikke komme? Det tror ikke jeg noe på.
Jeg så et program på NRK for ikke så alt for lenge siden, før sommeren kanskje, som omhandlet hvordan verden skulle kunne øke matproduksjonen, slik at verdens drastisk voksende befolkning skulle ha mat i fremtiden. Man snakket om å dyrke opp jord i Brazil som egentlig ikke var gunstig til jordbruk, senere snakket man om den gamle visa om å «spise lengre nede på næringskjeden», altså spise mindre kjøtt. Det ble sikkert snakk om en mengde andre tiltak for å øke matproduksjonen. I praksis så ville man behandle symptomene, ikke sykdommen, utsette et voksende problem, utsette «dommen» om man vil.
Dette problemet er kjent som overbefolkning. For de som ikke vet, så betyr overbefolkning rett og slett at et område ikke kan brødfø en gitt befolkning av gitte grunner. Si at et område kun kan brødfø nøyaktig 1 million mennesker, men det finnes to millioner der, da vil befolkningen sulte. Det er dette premisset som gjelder i Afrika og Asia.
Ofte er «løsningen», i følge alle disse nødhjelpsorganisasjonene, på et slikt problem å sende «bistand». Mitt problem med dette «nødhjelpshysteriet», som jeg velger å kalle det, er at det ikke løser noe som helst, neste gang det skjer har befolkingen vokst enda mer, og katastrofen er enda verre, og for de som er økologisk interessert, kloden er blitt litte granne varmere.
Jeg bemerker meg at det er overraskende liten interesse for overbefolknings problemet, og det til tross for alt snakke om klima, det er da en no brainer at disse to henger sammen? Det er nesten ikke en kjeft som sier noe om dette, folk ser ut til å være langt flinkere til å grine om den og den aktuelle katastrofen enn å faktisk ordne en permanent løsning.
Hvorfor dette paradokset? Er nødhjelpsorganisasjonene egentlig ikke noe annet enn en gjeng prestisje kåte moralister? Det hadde gitt mening, da en faktisk løsning på problemet hadde betydd at de hadde verdt foruten både jobb og prestisje. Da kunne man ikke lenger gnålt om vestens «overkonsum».
Er «antirasismen» problemet? At man er så inni granskauen redd for å si eller gjøre noe politisk ukorrekt at man heller daller med den underutviklede verden i redsel for å få Audun Lysbakken og SOSrasismes mange SA bataljoner på døren?
Eller er det noe så enkelt som mangel på perspektiv? Norge er som kjent velsignet med en veldig lav befolkningstetthet, og indirekte som en konsekvens av dette verdens høyeste HDI og levestandard. I Norge har man en hyttekultur som er uhørt andre steder i verden, ikke nødvendigvis fordi man ikke har råd, og heller ikke nødvendigvis fordi det ikker plass, men fordi det ikke er noe vits. I Norge har vi store vidder og skoger man kan ferdes i uten å møte på en kjeft, er det for langt å formane det mer sannsynlig å møte på en bjørn enkelte steder?
Man må først spørre seg om man ønsker en befolkningstetthet lik den man ser nedover Europa og utover. Videre må man spørre seg om man VIL bo i en verden hvor du ikke kan gå å spise biff hver bidige dag (at det er usunt er her irrelevant). Eller som blir mer og mer aktutelt: Sitte med kraftige spillPCer til de grafisk nydelige spillene som utvikles. Jeg vet ikke med dere, men jeg har ikke lyst til å dele den strømmen men en ikke enda eksisterende afrikaner, bare fordi foreldrene hans ønsket seg en skåkk unger.
Jeg mener at Norge er et primeksempel på hvordan det burde være, lav befolkningstetthet per leveverdige flateenhet. Det betyr at de begrensede vassverkene gjør en utmerket jobb med å levere strøm til maskina mi, samtidig som MR maskina har nok strøm den dagen jeg blir sjuk. Samtidig som Norsk rødt fe(ku) gjør at jeg kan spise min livrett, biff, akkurat når det passer meg.
Vesten er i den unike posisjonen at den kan styre den fattige og underutviklede verdens vei videre. Vi kan fortsette å subsidere videre befolkningsvekst, eller vi kan gjøre det stikk motsatte. Det er ingen menneskerett å få nødhjelp, enda mindre å få en hærskare unger.
Men hvorfor blir man så overrasket og forferdet hver bidige gang det skjer? Så man det virkelig ikke komme? Det tror ikke jeg noe på.
Jeg så et program på NRK for ikke så alt for lenge siden, før sommeren kanskje, som omhandlet hvordan verden skulle kunne øke matproduksjonen, slik at verdens drastisk voksende befolkning skulle ha mat i fremtiden. Man snakket om å dyrke opp jord i Brazil som egentlig ikke var gunstig til jordbruk, senere snakket man om den gamle visa om å «spise lengre nede på næringskjeden», altså spise mindre kjøtt. Det ble sikkert snakk om en mengde andre tiltak for å øke matproduksjonen. I praksis så ville man behandle symptomene, ikke sykdommen, utsette et voksende problem, utsette «dommen» om man vil.
Dette problemet er kjent som overbefolkning. For de som ikke vet, så betyr overbefolkning rett og slett at et område ikke kan brødfø en gitt befolkning av gitte grunner. Si at et område kun kan brødfø nøyaktig 1 million mennesker, men det finnes to millioner der, da vil befolkningen sulte. Det er dette premisset som gjelder i Afrika og Asia.
Ofte er «løsningen», i følge alle disse nødhjelpsorganisasjonene, på et slikt problem å sende «bistand». Mitt problem med dette «nødhjelpshysteriet», som jeg velger å kalle det, er at det ikke løser noe som helst, neste gang det skjer har befolkingen vokst enda mer, og katastrofen er enda verre, og for de som er økologisk interessert, kloden er blitt litte granne varmere.
Jeg bemerker meg at det er overraskende liten interesse for overbefolknings problemet, og det til tross for alt snakke om klima, det er da en no brainer at disse to henger sammen? Det er nesten ikke en kjeft som sier noe om dette, folk ser ut til å være langt flinkere til å grine om den og den aktuelle katastrofen enn å faktisk ordne en permanent løsning.
Hvorfor dette paradokset? Er nødhjelpsorganisasjonene egentlig ikke noe annet enn en gjeng prestisje kåte moralister? Det hadde gitt mening, da en faktisk løsning på problemet hadde betydd at de hadde verdt foruten både jobb og prestisje. Da kunne man ikke lenger gnålt om vestens «overkonsum».
Er «antirasismen» problemet? At man er så inni granskauen redd for å si eller gjøre noe politisk ukorrekt at man heller daller med den underutviklede verden i redsel for å få Audun Lysbakken og SOSrasismes mange SA bataljoner på døren?
Eller er det noe så enkelt som mangel på perspektiv? Norge er som kjent velsignet med en veldig lav befolkningstetthet, og indirekte som en konsekvens av dette verdens høyeste HDI og levestandard. I Norge har man en hyttekultur som er uhørt andre steder i verden, ikke nødvendigvis fordi man ikke har råd, og heller ikke nødvendigvis fordi det ikker plass, men fordi det ikke er noe vits. I Norge har vi store vidder og skoger man kan ferdes i uten å møte på en kjeft, er det for langt å formane det mer sannsynlig å møte på en bjørn enkelte steder?
Man må først spørre seg om man ønsker en befolkningstetthet lik den man ser nedover Europa og utover. Videre må man spørre seg om man VIL bo i en verden hvor du ikke kan gå å spise biff hver bidige dag (at det er usunt er her irrelevant). Eller som blir mer og mer aktutelt: Sitte med kraftige spillPCer til de grafisk nydelige spillene som utvikles. Jeg vet ikke med dere, men jeg har ikke lyst til å dele den strømmen men en ikke enda eksisterende afrikaner, bare fordi foreldrene hans ønsket seg en skåkk unger.
Jeg mener at Norge er et primeksempel på hvordan det burde være, lav befolkningstetthet per leveverdige flateenhet. Det betyr at de begrensede vassverkene gjør en utmerket jobb med å levere strøm til maskina mi, samtidig som MR maskina har nok strøm den dagen jeg blir sjuk. Samtidig som Norsk rødt fe(ku) gjør at jeg kan spise min livrett, biff, akkurat når det passer meg.
Vesten er i den unike posisjonen at den kan styre den fattige og underutviklede verdens vei videre. Vi kan fortsette å subsidere videre befolkningsvekst, eller vi kan gjøre det stikk motsatte. Det er ingen menneskerett å få nødhjelp, enda mindre å få en hærskare unger.