Jeg er under alle omstendigheter en svært sjelden person å se ruset på noe annet enn livet og alkohol. Allikevel, i min ungdom rakk jeg å forsøke både amfetamin, kokain, ecstacy og marihuana; primært 1-2 ganger hver.
Min opprinnelige intensjon ved å forsøke disse stoffene var helt klar: Jeg ville ha et empirisk diskusjonsgrunnlag i rusmiddel-debatten - jeg ville ikke uttale meg om ting jeg ikke hadde noen erfaring med. Rett som det er havner man jo i situasjoner hvor man må stadfeste sin mening i dette spørsmålet, og jeg tenkte som så at kunnskap er bedre enn uvitenhet.
Etter å ha forsøkt de nevnte stoffer 1-2 ganger hver, så besluttet jeg meg for at dette ikke var noe for meg. Jeg er altfor glad i øl, og ser egentlig ikke noe poeng i å ta noe annet. Det er jo uansett bare en slags flukt fra deg selv - og når livet uansett er så kult som det er, hvorfor flykte?
Derfor gikk det 6-7 år før jeg nå nylig forsøkte noe igjen - primært for moro skyld. Jeg er liberalist og nesten-nihilist, og ser derfor ikke noe galt i å forsøke noe for gledens skyld - så lenge det ikke skader noen andre enn meg selv. Stoffet jeg forsøkte var imidlertid nytt siden sist: 2C-B.
2C-B fikk jeg fortalt var et veldig visuellt stoff, og jeg fikk på 1-2 gram 2C-B - blandet med noe MDMA for opplevelsens skyld. Stoffet ble inntatt sammen med en gruppe på 12-14 svært, svært gode kamerater - noe som ga en trygg og fin stemning.
Stoffet tok 30-45 minutter å virke; og gjorde først sin entré ved at jeg fikk tunnelsyn. Tunnelsynet tiltok imidlertid fort i styrke - og snart fikk jeg, i ellers helt klar tilstand, fantastiske zoom-muligheter med mine egne øyne. Jeg kunne sitte i en sofa, og zoome inn på en lampe på andre siden av rommet - og nesten analysere porene i teksturen på lampen. Tittet jeg fort bort til venstre, så kunne jeg lese modellnummeret på kjøleskapet 10 meter unna.
Samtidig som dette foregikk, så merket jeg plutselig en svevende følelse. Selv om jeg satt trygt plassert i sofaen, så merket jeg plutselig en følelse av vektløshet - og jeg steg sakte opp av sofaen... Uten å reise meg såklart - jeg leviterte sakte oppover i rommet, i samme stilling som jeg satt i. Under og rundt meg begynte menneskene å bli mindre og mindre, og snart traff hodet mitt forsiktig taket - omtrent som en heliumballong som treffer taket og dyttes litt ned igjen av treffet...
Jeg nyter tilstanden lenge, og blir plutselig tilsnakket av noen. Til min store forbauselse, så klarer jeg umiddelbart å "lande" - og er 100% klar i hodet. Jeg forstår at jeg er på en rus, jeg snakker og tenker normalt - og er helt upåvirket av stoffet. Dette blir jeg svært glad for, og jeg begynner å eksperimentere med å drive opp og ned - inn og ut av rus. Jeg kan kontrollere effekten - eller i hvert fall omfanget - av rusen helt selv.
Etter en stund begynner rusen å bli enda heftigere, og jeg lukker øynene. Da ser jeg de mest fantastiske fargene jeg noensinne har sett; jeg ser kaleidoskoper i en milliard farger, jeg ser pulserende mønstere, linjer, stjerner og store rutenett...
Her er en animasjon som jeg laget av hva jeg så da jeg lukket øynene:
https://imma.gr/2345
Når jeg åpner øynene, så har rommet også latt seg påvirke - alt og alle er forvandlet til "wireframe"-objekter - som man vanligvis kun ser i 3D-studio max. Wireframe-objektene er grønne og hvite - mot en sort bakgrunnsfarge - og jeg tenker for meg selv at jeg virkelig begynner å trippe.
Jeg avslutter wireframe-seansen, og returnerer noen sekunder til den vanlige verden. I en jakke ser jeg en jakke som en av gjestene har tatt med seg. Plutselig forvandles den krøllete jakken til en liten dverg, ca 20 cm høy, som begynner å pile rundt i rommet... Han løper og løper, krysser gulvet og løper imellom bena på gjestene. Jeg begynner å le svakt, da det ser helt latterlig ut, men avslutter fort latteren - da jeg ikke vil bli oppfattet som en trippende tulling heller. Til slutt returnerer dvergen til jakken han oppstod fra, og jeg puster lettet ut.
Bare noen sekunder senere så opplever jeg imidlertid på nytt noe merkelig. Jeg lukker for et øyeblikk øynene - og når jeg åpner de igjen, så sitter jeg i midtsetet på en limosuine. Limo'en kjører nedover Broadway i New York, og i hver armkrok sitter en glamourmodell/hore. Jeg titter ned på klærene mine, og oppdager til min store forskrekkelse at jeg er blitt en neger-pimp! Jeg har sorte lakksko, en stor hvit pels, en stokk som lener seg mot setet foran - og en fjærhatt! Mens limo'en kjører nedover gata i stua mi, så titter folk inn viduene i limoen - og sier helt syke ting, som f.eks: "You're the best, man!". Er jeg en dop-dealer? Pimp? Jeg forstår egentlig ingenting... Jeg nyter det noen sekunder, men etter en stund tenker jeg at dette er veldig, veldig weird - og jeg bestemmer meg for å hoppe ut av limoen og returnere til Oslo, Norge.
Etter en stund, så begynner de verste visuelle effektene å gi seg - og jeg kommer inn en slags "kontemplasjons-fase"... Jeg begynner å se på menneskene rundt meg, og samtalen de fører, og setter meg inn i deres livssituasjon. Jeg kan "se" hvem som har det bra, hvem som er blitt mobbet, hvordan miljøet har påvirket den enkelte i rommet - og jeg tenker at egentlig, egentlig så er vi alle som en stor Shish-kebab.
Shish-kebab, sier du? Jo, la meg fortelle. Hvis du noensinne har vært på en kebabsjappe, så har du utvilsomt sett en sånn stor kjøttklump - som står og roterer på en grill... Når noen bestiller kebab, så går kokken bort til kjøttklumpen, og skjærer av noen flak kjøtt - som han lager kebaben ut av. Uansett, dette - fikk jeg for meg - var et fantastisk bilde på mennesket. Kjøttklumpen er oss mennesker. Vi er alle laget av kjøtt, og spinner sakte rundt i verden... Kjøttet representerer det jordslige liv; vårt miljø, vår frykt, at vi ble mobbet på barneskolen, at foreldrene våre døde, vårt første kyss, våre nykker, våre problemer... Allikevel: Vi ER ikke kjøttet. Kjøttet er blitt tilført oss, da vi startet vår bane her på jorden. Det som er essensen av oss, er kebab-stanga; stålkjernen som kjøttet sitter på. Det er dette som er essensen - kall det gjerne vår sjel - og det er denne man ser glimt av, når man f.eks har en dyp samtale med et annet menneske. Når man titter inn i øynene til et menneske, og "forstår" det - da er det kebabstanga man ser, og ikke kjøttet utenpå.
Etter heftig tankevirksomhet i ca 20 minutter (eller var det 2 timer?), så begynner jeg til slutt å lande - og jeg merker en vedværende, mild lykkerus. Glad og fornøyd over både rusen - og at jeg nå igjen begynner å returnere til normalen. Jeg blir stående å prate med en del av de gjenværende gjestene (mange har gått), og nyter noen siste få ølslurker. I 5-6 tiden om morgenen er all ølen drukket opp, og jeg og 1-2 gjenværende gjester går endelig og legger oss... Det var en fin tur.
Etter dette gjentok jeg 2C-b én gang, med tilnærmet samme resultat.
Så er spørsmålet: Vil jeg forsøke 2C-b igjen - og/eller anbefale det til andre? For min egen del, så tror jeg aldri at jeg vil forsøke 2C-b igjen - med mindre en kamerat av meg trenger en trip-partner. Da jeg var under innflytelse av stoffet, merket jeg hele tiden hvor "falskt" det var - og at stoffet nærmest rev og slet i kroppen min. Samtidig mistet jeg fra tid til annen kontroll over rusen, og det var heller ikke noe behagelig.
Samtidig: Jeg tror ikke stoffet i seg selv trenger å være så farlig - eller i hvert fall, ikke så farlig som mange andre stoffer. Personlig har jeg ikke opplevd noen bivirkninger av mitt bruk, og det "føles" heller ikke så kunstig og skittent som f.eks amfetamin. Det er et visuellt stoff, og derfor man utviser fornuftig bruk av det - f.eks begrenset til et par ganger i året - så vil jeg tro at det ikke er så farlig. Uten at jeg er noen doktor, eller at du skal stole på noe av det jeg sier
Min opprinnelige intensjon ved å forsøke disse stoffene var helt klar: Jeg ville ha et empirisk diskusjonsgrunnlag i rusmiddel-debatten - jeg ville ikke uttale meg om ting jeg ikke hadde noen erfaring med. Rett som det er havner man jo i situasjoner hvor man må stadfeste sin mening i dette spørsmålet, og jeg tenkte som så at kunnskap er bedre enn uvitenhet.
Etter å ha forsøkt de nevnte stoffer 1-2 ganger hver, så besluttet jeg meg for at dette ikke var noe for meg. Jeg er altfor glad i øl, og ser egentlig ikke noe poeng i å ta noe annet. Det er jo uansett bare en slags flukt fra deg selv - og når livet uansett er så kult som det er, hvorfor flykte?
Derfor gikk det 6-7 år før jeg nå nylig forsøkte noe igjen - primært for moro skyld. Jeg er liberalist og nesten-nihilist, og ser derfor ikke noe galt i å forsøke noe for gledens skyld - så lenge det ikke skader noen andre enn meg selv. Stoffet jeg forsøkte var imidlertid nytt siden sist: 2C-B.
2C-B fikk jeg fortalt var et veldig visuellt stoff, og jeg fikk på 1-2 gram 2C-B - blandet med noe MDMA for opplevelsens skyld. Stoffet ble inntatt sammen med en gruppe på 12-14 svært, svært gode kamerater - noe som ga en trygg og fin stemning.
Stoffet tok 30-45 minutter å virke; og gjorde først sin entré ved at jeg fikk tunnelsyn. Tunnelsynet tiltok imidlertid fort i styrke - og snart fikk jeg, i ellers helt klar tilstand, fantastiske zoom-muligheter med mine egne øyne. Jeg kunne sitte i en sofa, og zoome inn på en lampe på andre siden av rommet - og nesten analysere porene i teksturen på lampen. Tittet jeg fort bort til venstre, så kunne jeg lese modellnummeret på kjøleskapet 10 meter unna.
Samtidig som dette foregikk, så merket jeg plutselig en svevende følelse. Selv om jeg satt trygt plassert i sofaen, så merket jeg plutselig en følelse av vektløshet - og jeg steg sakte opp av sofaen... Uten å reise meg såklart - jeg leviterte sakte oppover i rommet, i samme stilling som jeg satt i. Under og rundt meg begynte menneskene å bli mindre og mindre, og snart traff hodet mitt forsiktig taket - omtrent som en heliumballong som treffer taket og dyttes litt ned igjen av treffet...
Jeg nyter tilstanden lenge, og blir plutselig tilsnakket av noen. Til min store forbauselse, så klarer jeg umiddelbart å "lande" - og er 100% klar i hodet. Jeg forstår at jeg er på en rus, jeg snakker og tenker normalt - og er helt upåvirket av stoffet. Dette blir jeg svært glad for, og jeg begynner å eksperimentere med å drive opp og ned - inn og ut av rus. Jeg kan kontrollere effekten - eller i hvert fall omfanget - av rusen helt selv.
Etter en stund begynner rusen å bli enda heftigere, og jeg lukker øynene. Da ser jeg de mest fantastiske fargene jeg noensinne har sett; jeg ser kaleidoskoper i en milliard farger, jeg ser pulserende mønstere, linjer, stjerner og store rutenett...
Her er en animasjon som jeg laget av hva jeg så da jeg lukket øynene:
https://imma.gr/2345
Når jeg åpner øynene, så har rommet også latt seg påvirke - alt og alle er forvandlet til "wireframe"-objekter - som man vanligvis kun ser i 3D-studio max. Wireframe-objektene er grønne og hvite - mot en sort bakgrunnsfarge - og jeg tenker for meg selv at jeg virkelig begynner å trippe.
Jeg avslutter wireframe-seansen, og returnerer noen sekunder til den vanlige verden. I en jakke ser jeg en jakke som en av gjestene har tatt med seg. Plutselig forvandles den krøllete jakken til en liten dverg, ca 20 cm høy, som begynner å pile rundt i rommet... Han løper og løper, krysser gulvet og løper imellom bena på gjestene. Jeg begynner å le svakt, da det ser helt latterlig ut, men avslutter fort latteren - da jeg ikke vil bli oppfattet som en trippende tulling heller. Til slutt returnerer dvergen til jakken han oppstod fra, og jeg puster lettet ut.
Bare noen sekunder senere så opplever jeg imidlertid på nytt noe merkelig. Jeg lukker for et øyeblikk øynene - og når jeg åpner de igjen, så sitter jeg i midtsetet på en limosuine. Limo'en kjører nedover Broadway i New York, og i hver armkrok sitter en glamourmodell/hore. Jeg titter ned på klærene mine, og oppdager til min store forskrekkelse at jeg er blitt en neger-pimp! Jeg har sorte lakksko, en stor hvit pels, en stokk som lener seg mot setet foran - og en fjærhatt! Mens limo'en kjører nedover gata i stua mi, så titter folk inn viduene i limoen - og sier helt syke ting, som f.eks: "You're the best, man!". Er jeg en dop-dealer? Pimp? Jeg forstår egentlig ingenting... Jeg nyter det noen sekunder, men etter en stund tenker jeg at dette er veldig, veldig weird - og jeg bestemmer meg for å hoppe ut av limoen og returnere til Oslo, Norge.
Etter en stund, så begynner de verste visuelle effektene å gi seg - og jeg kommer inn en slags "kontemplasjons-fase"... Jeg begynner å se på menneskene rundt meg, og samtalen de fører, og setter meg inn i deres livssituasjon. Jeg kan "se" hvem som har det bra, hvem som er blitt mobbet, hvordan miljøet har påvirket den enkelte i rommet - og jeg tenker at egentlig, egentlig så er vi alle som en stor Shish-kebab.
Shish-kebab, sier du? Jo, la meg fortelle. Hvis du noensinne har vært på en kebabsjappe, så har du utvilsomt sett en sånn stor kjøttklump - som står og roterer på en grill... Når noen bestiller kebab, så går kokken bort til kjøttklumpen, og skjærer av noen flak kjøtt - som han lager kebaben ut av. Uansett, dette - fikk jeg for meg - var et fantastisk bilde på mennesket. Kjøttklumpen er oss mennesker. Vi er alle laget av kjøtt, og spinner sakte rundt i verden... Kjøttet representerer det jordslige liv; vårt miljø, vår frykt, at vi ble mobbet på barneskolen, at foreldrene våre døde, vårt første kyss, våre nykker, våre problemer... Allikevel: Vi ER ikke kjøttet. Kjøttet er blitt tilført oss, da vi startet vår bane her på jorden. Det som er essensen av oss, er kebab-stanga; stålkjernen som kjøttet sitter på. Det er dette som er essensen - kall det gjerne vår sjel - og det er denne man ser glimt av, når man f.eks har en dyp samtale med et annet menneske. Når man titter inn i øynene til et menneske, og "forstår" det - da er det kebabstanga man ser, og ikke kjøttet utenpå.
Etter heftig tankevirksomhet i ca 20 minutter (eller var det 2 timer?), så begynner jeg til slutt å lande - og jeg merker en vedværende, mild lykkerus. Glad og fornøyd over både rusen - og at jeg nå igjen begynner å returnere til normalen. Jeg blir stående å prate med en del av de gjenværende gjestene (mange har gått), og nyter noen siste få ølslurker. I 5-6 tiden om morgenen er all ølen drukket opp, og jeg og 1-2 gjenværende gjester går endelig og legger oss... Det var en fin tur.
Etter dette gjentok jeg 2C-b én gang, med tilnærmet samme resultat.
Så er spørsmålet: Vil jeg forsøke 2C-b igjen - og/eller anbefale det til andre? For min egen del, så tror jeg aldri at jeg vil forsøke 2C-b igjen - med mindre en kamerat av meg trenger en trip-partner. Da jeg var under innflytelse av stoffet, merket jeg hele tiden hvor "falskt" det var - og at stoffet nærmest rev og slet i kroppen min. Samtidig mistet jeg fra tid til annen kontroll over rusen, og det var heller ikke noe behagelig.
Samtidig: Jeg tror ikke stoffet i seg selv trenger å være så farlig - eller i hvert fall, ikke så farlig som mange andre stoffer. Personlig har jeg ikke opplevd noen bivirkninger av mitt bruk, og det "føles" heller ikke så kunstig og skittent som f.eks amfetamin. Det er et visuellt stoff, og derfor man utviser fornuftig bruk av det - f.eks begrenset til et par ganger i året - så vil jeg tro at det ikke er så farlig. Uten at jeg er noen doktor, eller at du skal stole på noe av det jeg sier
Sist endret av AlterEgo; 23. november 2007 kl. 20:37.