Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  0 3985
Jeg var på tur med noen venner og skulle overnatte i skogen i hengekøye. Det lå i luften at vi kom til å røyke noe tjall og vi var alle spente og klar for det. Det var lenge siden jeg hadde gjort det, da jeg nå lever et vanlig travelt familieliv. Vi startet med god mat, god stemning, god musikk. En liten joint ga en god følelse. Jeg var overrasket over at det gikk an å røyke så lite. Tidligere hadde jeg alltid røkt mye for å få mest mulig hallusinatorisk effekt. Dette var det eneste rusmiddelet jeg hadde prøvd.

Venninnen min sier hun har med DMT og spør om vi vil prøve. Jeg hadde alltid lurt på hvordan psykedelika var, men hadde aldri vært i riktig setting med de riktige folka. Nå var alt på plass. Det ble tre turer i økende styrke:


1:
Rullet som joint. En god følelse i kroppen, bladverket jeg ser på begynner å få geometriske former. Hun som sitter foran meg begynner å gynge frem og tilbake i takt med musikken. Så begynner landskapet også å gynge frem og tilbake. Han som sitter ovenfor henne blir et speilbilde av henne og de gynger frem og tilbake i dette speilet. Alle kanter får prismefarger. Noen øyne åpner seg i naturen og ser på meg. Jeg spør meg selv om jeg liker det eller om det gjør meg paranoid.

Jeg liker det.

Skoglandskapet foran meg deles inn i skikt. Det er bakken foran meg, det er en stor stein foran meg og bak den et landskap av trær og bladverk. Sjiktene i landskapet begynner også å gynge frem og tilbake. Det irriterer meg litt at det står et kokeapparat på steinen. Jeg snur hodet frem og tilbake. Det går veldig langsomt og det er fantastisk å ta inn landskapet. Jeg ser på vennene mine og de smiler rolig tilbake. Jeg ler og ler. Vi er i en enhet som er evig god. Jeg har en kontakt med hjernen som jeg aldri har hatt før. Hjernen er tilstede som et organ jeg kan bruke på samme måte som når jeg bruker lungene til å puste.

Når det virker som det har gått over lukker jeg øynene og får etterbildet på netthinnen til å dele seg i småfragmenterte geometriske mønstre som roterer, litt mer enn jeg klarer å få til ved vanlig lucid dreaming.


2:
Rullet som joint. Ikke mye skjer. Jeg legger meg ned og ser opp i greinene på granen over meg. En av grenene skiller seg fra resten om alle mellomrom mellom smågreiner inntar mer geometrisk ordnede former. Hele greinen jeg ser på blir et eget plan og inntar en rund form. langsomt åpner det seg et lite øye innimellom greingeometrien som kikker på meg. Det kommer flere ganger, på en litt subtil måte som gjør at jeg må konsentrere meg for å finne det.


3:
Pipe, papphylster med metallrist. I det jeg tar andre drag fra pipen blir hele munningen til en brennende sirkel, og jeg skytes inn i en evighet av mange flere dimensjoner, altså mange fler enn våre som stort sett foregår i et x,y,z plan. Det går fort og det ser ut som alle dimensjonene materialiserer seg som rullebånd i alle kanter, først i våre tre dimensjoner, men også som tid og som flere ting jeg ikke kan forklare. Jeg erkjenner bare at det er veldig mange dimensjoner og at man kan oppleve rom som strekker seg langt utenfor. Det er helt utrolig. Det går veldig fort. Rullebåndene gir en følelse av å kjøre racerbil i alle retninger på en gang.

Det slutter brått og Jeg våkner.
Jeg blir plugget ut.

VÅKNER

Jeg er i et sort rom som som er uendelig og endelig stort.
Det har eksistert i all tid og tid eksisterer ikke.
Dette er mye mer ekte enn i vår verden. Det er mørkt.

Det er dette som er virkeligheten.
Det er ingen virkelighet.

Jorden, hele universet er bare en liten ball, som jeg har laget.

Jeg er GUD.


Og alt jeg har opplevd alle jeg har møtt er FAKE.

FAKE

Barna mine har aldri eksistert.

Det hele var bare noe som var laget av hjernen min.
Det var bare et spill.

Det er mørkt. Jorden, hele universet er bare en liten ball, som jeg har laget.
Jeg er gud.

Og det er uendelig ensomt å være gud.
Det er ensomt at alle jeg har møtt og alt jeg har opplevd bare er et produkt av meg.

Jeg kan takle at det meste aldri har eksistert, men jeg nekter å gi slipp på barna. Jeg tviholder. Barna er uendelig viktig for meg. Jeg vil heller leve i en fake spillverden med barna mine enn å være gud. Jeg begynner å svømme tilbake.

Nå begynner ting å hende fort. Jeg reiser langt. Det meste er mørkt. Etter en lang reise kommer jeg til hjernens ytterkant og jeg leter, jeg kjenner at jeg er på innsiden av et kranium. Jeg vet ikke hva jeg leter etter lenger for noe jeg finnes ikke lenger. Det er bare en fornemmelse av at det var noe som var uendelig viktig. Større enn alt. Større enn dette. Større enn meg. Større enn Gud.

Jeg´et kommer tilbake. Jeg ser meg selv utenifra i et mørkt rom sittende på en stol. Jeg ler, jeg er gal, jeg er på en slags mentalinstutisjon som bare består av dette ene mørke rommet med denne stolen hvor jeg sitter og ler en manisk latter. Jeg ser meg til siden og ser at jeg ser på meg. Men jeg som er meg som ser på meg ligner ikke på meg. Det ligner på noe annet. Jeg nekter at det skal være meg og jeg er gal og jeg er alt som er. Og så er jeg ikke lenger.

Et landskap danner seg, sentralperspektiv akselererende innover, en evig lang tunnel. Det gir følelsen av å være som et fraktal.

Sidene av tunnelen ligner på det grønne landskapet i supermario2 til nintendo 8-bit, grønt med innslag av blått og brunt. Det er ikke tid. Dette har alltid vært. Dette er evigheten. Noe, ikke jeg, for jeg finnes ikke, men allikevel noe, stritter imot. I mariolandskapet som akselerer i full fart dukker det opp spørsmålsbokser, slike man kan dunke hodet i for å få sopp, blomst, stjerne osv. Et uendelig regnestykke danner seg i tunnelen, jeg er like ved å løse det. Jeg nærmer meg løsningen. Spørsmålsboksene blir større. Jeg er like ved. Ut av landskapet ekstruderes jeg sakte med to butte blå former under meg - kan dette være føtter, men som jeg aldri har sett før? To butte blå kommer også på hver side av meg. Tall og små sorte punkter pulserer gjennom hvite rør. Inn i meg. Kan dette være armer? Landskapet fortsetter i tunnelen. Regnestykket går opp. Jeg eksistere…..

RESET

Sidene av tunnelen ligner på det grønne landskapet i supermario2 til nintendo 8-bit, grønt med innslag av blått og brunt. Det er ikke tid. Dette har alltid vært. Dette er evigheten. Noe, ikke jeg, for jeg finnes ikke, men allikevel noe, stritter imot. I mariolandskapet som akselerer i full fart dukker det opp spørsmålsbokser, slike man kan dunke hodet i for å få sopp, blomst, stjerne osv. Et uendelig regnestykke danner seg i tunnelen, jeg er like ved å løse det. Jeg nærmer meg løsningen. Spørsmålsboksene blir større. Jeg er like ved. Ut av landskapet ekstruderes jeg sakte med to butte blå former under meg - kan dette være føtter, men som jeg aldri har sett før? To butte blå kommer også på hver side av meg. Tall og små sorte punkter pulserer gjennom hvite rør. Inn i meg. Kan dette være armer? Landskapet fortsetter i tunnelen. Regnestykket går opp. Jeg eksistere…..

RESET

Sidene av tunnelen ligner på det grønne landskapet i supermario2 til nintendo 8-bit, grønt med innslag av blått og brunt. Det er ikke tid. Dette har alltid vært. Dette er evigheten. Noe, ikke jeg, for jeg finnes ikke, men allikevel noe, stritter imot. I mariolandskapet som akselerer i full fart dukker det opp spørsmålsbokser, slike man kan dunke hodet i for å få sopp, blomst, stjerne osv. Et uendelig regnestykke danner seg i tunnelen, jeg er like ved å løse det. Jeg nærmer meg løsningen. Spørsmålsboksene blir større. Jeg er like ved. Ut av landskapet ekstruderes jeg sakte med to butte blå former under meg - kan dette være føtter, men som jeg aldri har sett før? To butte blå kommer også på hver side av meg. Tall og små sorte punkter pulserer gjennom hvite rør. Inn i meg. Kan dette være armer? Landskapet fortsetter i tunnelen. Regnestykket går opp. Jeg eksistere…..


RESET - uendelig mange ganger.


Det kommer en hånd inn i evigheten. Jeg tar den. Den drar meg ut. Det er en stemme. Jeg ser meg til siden. Piken med perleøredobb (Johannes Vermeer 1665) sitter ved siden av meg. Hun er regnbuefarget. Hun sier “går det bra?”

RESET

Det kommer en hånd inn i evigheten. Jeg tar den. Den drar meg ut. Det er en stemme. Jeg ser meg til siden. Piken med perleøredobb (Johannes Vermeer 1665) sitter ved siden av meg. Hun er regnbuefarget. Hun sier at hun er virkelig. Jeg er redd for å klemme i stykker hånden hennes. Hun blir piken med perleøredobb uten regnbuefarger. Hun sier: “Vi er her og nå, dette er virkelig”. Sakte blir piken med perleøredobb virkelig. Det er min venninne. Hun har prismefargede geometriske tegn rundt i ansiktet. Det er vakkert.

Jeg lander.

Jeg eksisterer.

Barna mine eksisterer.

Jeg elsker barna mine.

Jeg elsker livet.



-Dimitri Soraki