Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  2 4684
Tenkte å skrive en kjapp tripprapport om en ganske heftig opplevelse jeg hadde tidligere ikveld. Er fortsatt litt småturet, så beklager hvis jeg skriver rart. Jeg satt hjemme og kjedet meg og viste at jeg hadde en pose med 2.5g flein i skuffen. Har liksom ikke funnet noe tidspunkt til å ta det på, men jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det. Jeg tente alle lys jeg fant, satte på en behagelig bålscene fra youtube på TVen og hev i meg soppen kl 2050. Det er ikke en så ille smak, har lært meg å like den. Dette ble altså min andre tur på på flein og psykedelika. Har tidligere tatt omtrent 1.75g og det var en ganske kraftig og innsiktsfull trip, men så tok jeg altså 2.5g nå.

Satt og kjente litt på den "shit, hva har jeg begitt meg ut på nå"-følelsen, var en slags spenning. Omtrent en halvtime senere merker jeg at jeg begynner å bli litt småfjern, lysene blir sterkere, det bygger seg opp. Jeg bor 10 minutter unna Frognerparken, så 40 min etter inntakelse og når den absolutt bygde seg opp, tok jeg på meg klærne og begynte å gå bortover til parken. Jeg har tidligere småtrippet litt i den parken på kveldstid og jeg vet at dette er et helt sinnsykt mystisk og magisk sted da.

I det jeg begynner å nærme meg er det omtrent 50 minutter etter at soppen var inntatt, av tidligere erfaring vet jeg at det tar omtrent 60-70 minutter før soppen begynner å peake, eller den kicker inn ordentlig. Jeg navigerer meg gjennom bakgatene jeg kjenner godt og ender til slutt på andre siden av kirkenveien med blikket vendt mot hovedporten. Selve lyset var veldig varmt og oransje, det var litt smånoia med trafikk og andre folk, så jeg hastet meg fort over veien. Det første jeg legger merke til er symbolene på hovedporten, de var nesten litt norrøne og magiske, som noen slags vegvisere, eller en slags introduksjon til hva man får se. En ting er å gå gjennom dette stedet på dagtid, men det er noe helt annet på kvelden. Det var høstdis i luften og en mystisk stemning i det jeg gikk inn.

Gustav Vigeland var en spesiell karakter, hele parken er designet på en veldig spesifikk og intrikat dyp måte. Du vandrer først opp til broen i en aveny av høye mektige trær, før du står foran den. På dette tidspunktet satt jeg meg på en benk til venstre foran broen, i nærheten av kafeen. Her kicket det inn. Det er disig, og jeg ser mot broen, statuer som på en måte kom til liv. Dette er en park som skal representere alle aspekter ved livet, det var et veldig kraftfult syn bare å se mot broen. Mens jeg sitter der merker jeg at jeg begynner å bli litt småkvalm, det vogget litt, synet strakk seg. Jeg bestemmer meg for å gå mot monolitten. Det var forøvring stjerneklart, og stjerner er helt magisk å se på når man tripper om du vet. Det var en helt sinnsykt kraftig og magisk stemning som bygget seg opp. I det jeg var over broen er det en slags lav beplanting av masse bedd med tulipaner og masse rart direkte foran fontenen. Her var det litt alice i eventyrland følelse. I det jeg står foran fontenen, merker jeg disse geometriske linjene og mønsterne på bakken. Det er som at de underbevist påvirker deg, og jeg ble spesielt påvirket av de siden jeg trippet. De ledet meg oppover. Det er så mange fine linjer, en så heftig geometri i hele parken. Det var så disig at jeg ikke så monolitten herifra, kun så vidt toppen av den.

Jeg går oppover de mektige trinnene, dette var nærmest religiøst. Det var hengeplanter i røde kraftige farger som utfoldet seg, trær og busker og alle de flotte linjene da. Jeg er nesten på toppen og ser opp mot monolitten, den vibrerer av kraft. Dette er mennesker som prøver å løfte opp et barn mot himmelen, det var helt tydelig en kraftig energi på dette området, det var mektig. Jeg hører stemmer, det er noen jenter som ler, en kar som jogger forbi. Dette gjorde meg litt nervøs, for jeg turet kraftig her på toppen. Jeg gir litt beng og bare går helt opp, jeg klarte ikke helt å ense hvem som var ekte mennesker og hva som var statuer lengre, jeg setter meg på toppen og ser utover byen. Skulle ønske jeg kunne vært her alene og i fred og bare tatt inn alt uten stress, sett på statuene, men jeg hadde gått rundt som litt av en karakter der. Var forøvrig kledd i hvite bukser og hvit jakke, i tillegg til hvite sko. Jeg ser utover det mektige landskapet, opp mot holmenkollen og alle lysene der, bortover der var det nordlys på himmelen av en eller annen grunn. Jeg sitter på toppen og er omgitt av en sirkel av kraftige og mektige statuer, perspektivet drev og bølget frem og tilbake. Jeg turte ikke være der lengre, jeg tenkte det var lurt å komme seg hjemover, dette var veldig intenst. Jeg reiser meg og klarer omtrent ikke finne trappetrinnene, perspektivet var helt skrudd. I det jeg kommer ned blir det noen helt ville geometriske forstyrrelser i perspektivet, monolitten og trappene bygget seg oppover, så nedover, så bortover fra synet, jeg ser meg rundt og det er alle disse ville mønstrene. Jeg går sakte nedover vestutgangen og kommer til en ganske mørk del utover mot Madserud Alle. Dette er et ganske sossete strøk, noen veldig heftige hus her. En merkelig del av parken. Jeg går ned trappen og legger merke til en mann. Av en eller annen grunn så bare snudd han ryggen til meg og stod helt stille, om han tøyde eller hva han gjorde vet jeg ikke, men var litt merkelig.

Så var det turen hjemover, det ble mindre intenst jo lengre vekk fra monolitten jeg kom. Det er som at den monolitten er et slags energisk midtpunkt, det bygges opp til den i alle linjene og veiene i hele parken. Der nede var det kun statuer, var veldig vakkert men bare rolig og mer fredelig her nede. Klokken nærmet seg vel 2245 nå, så det var heldigvis ikke så mange folk ute nå. I det jeg kommer til porten så legger jeg merke til en mann jeg så der litt tidligere, han hadde stått der og turet eller noe han også. Stod liksom å bare så innover mot parken og hyttet med armene. Gikk forbi han prøvde liksom å vise vei til en bakgate og veien jeg måtte gå. Fikk en slags kobling med han rare mannen, som om han var en vakt eller turet han også. Kommer meg hjem uten veldig mange anstrengelser, var ikke lett med det første, men så fant jeg noen kjente gater. Var en del som gikk tur med hundene sine, kom meg til slutt hjem. Kommer inn i oppgangen og får liksom et litt annet inntrykk av stedet enn jeg har hatt før. Det var liksom finere, som at jeg så sjelen og hva de prøvde å skape i dette stedet. Det hadde mistet litt av glansen, men jeg føler at hjernen har en tendens og en evne til å se ting som de er og som de prøver å fremstå. Jeg tok heisen og så på meg selv i speilet. Ganske dype intense høyne med utvidede pupiller. Jeg kom meg inn og tok med noen lys inn på badet og tok en varm dusj. Dette var deilig, behagelig og avslappende. Fikk roet meg ned og tok med alt av lys inn på soverommet og skapte en veldig trygg og rolig stemning der inne.

Lå og mediterte, kom i kontakt med meg selv. Det var som at jeg kunne se inn i sjelen min og observere den fra et annet perspektiv, gå virkelig inn i seg selv. Jeg kunne se og føle energiene. Det triste mørket i hjertet klarte jeg å bytte ut med en hvit og varm energi, healet meg selv litt. Satte på en video (https://www.youtube.com/watch?v=PI0meIFA69M) og begynte å fundere på religion, gud og det var en fin opplevelse. Dette var alt i alt en veldig spennende tur, den var veldig intens på et tidspunkt. Det verste var kanskje at jeg måtte gå rundt i det offentlige rom og bekymre meg for andre uvitende, ekle mennesker, politiet. Har alltid hatt lyst til å oppleve Frognerparken og fikk virkelig gjort det nå.
Sist endret av Antonym; 11. oktober 2021 kl. 05:06.
Wow, høres ut som en fantastisk tur Takk for fin lesing!