Jeg datet tidligere ei dame som har bodd i Norge ni måneder, hun er opprinnelig fra et annet land i EU. Vi hadde regelmessig sex der jeg hoppet av i svingen. På grunn av forsinket mensen tok hun på mitt intiativ en graviditetstest som var negativ, under dette tidspunket hadde den en sikkerhet på 80 prosent. Noen dager etterpå fikk hun mensen, vi hadde ikke sex i etterkant. Kort tid etter dumpet hun meg til fordel for eksen, vi har ikke hatt kontakt siden.
For noen dager siden fikk jeg vite fra en felles beskjent at hun er gravid med den nye kjæresten. Hun skrev uoppfordret til vennen at det selvfølgelig var kjæresten hennes som var barnefaren, hun har nok tenkt at det er lett for andre å tro at jeg kan være barnefaren. Eksen hennes vet med stor sannsynlighet ikke noe om meg. Det som er kinkig her er at hun er ni uker på vei. Det er en uke etter sist gang jeg hadde sex med henne og en uke før hun kunne ha anledning til å ha sex med den nye kjæresten. De møttes i et annet land, så jeg er helt sikker på at hun ikke kunne ha sex med han tidligere. Jeg vet også at hun oppdaget at hun var gravid før det hadde gått fire uker, noe som er ganske rart siden hun alltid hadde forsinket mensen og aldri stresset med å ta graviditetstester.
Hvis informasjonen hun ga til meg om graviditetstesten og mensen er sann er sjansen for at jeg barnefaren liten. Jeg har aldri hatt lyst på barn og jeg har heller ingen interesse av å ha en relasjon til henne livet ut pga et barn. I begynnelsen tenke jeg å la det passere, la den nye kjæresten hennes ta ansvaret uansett hvem som var barnefaren. Problemet er at hun jobber mye for lite penger og nå må hun la utdannelsen vente. Kjæresten har ikke hatt jobb på flere år, har ingen utdannelse, har ikke lyst på barnet og vurderer å flytte til et annet land.
Sjansen er liten, men det er fortsatt en sjanse. Jeg ønsker ikke å leve med usikkerheten om at jeg kanskje kan være faren til et barn som jeg ikke har kontakt med. Spesielt ikke når jeg vet at barnet kan ende opp med å vokse opp i et turbulent hjem med få resurser. Jeg har selv vokst opp under slike kår, noe som har merket meg for livet. Hvis en farskapstest hadde vist at barnet var mitt ville jeg selvfølgelig bidratt med omsorg, kjærlighet og økonomisk støtte.
Jeg er enda ikke sikker på om jeg skal ta kontakt med henne. Hvis det blir gjort er planen å kontakte henne når graviditeten er offisiell og spørre etter en DNA-test av barnet for å avkrefte at jeg er barnefaren. Det kan selvfølgelig bli gjort uten at kjæresten får vite noe slik at relasjonen mellom de to ikke blir ødelagt. Mine spørsmål angående saken er følgende.
1) Kan jeg kreve en farskapstest mot hennes vilje hvis hun føder i Norge eller i hjemlandet som er i EU?
3) Hvis barnet er mitt, kan jeg kreve at hun blir boende i Norge?
3) Hvis kjæresten hennes aksepterer farskapet når barnet er født, kan hun endre det i etterkant og kreve penger fra meg?
For noen dager siden fikk jeg vite fra en felles beskjent at hun er gravid med den nye kjæresten. Hun skrev uoppfordret til vennen at det selvfølgelig var kjæresten hennes som var barnefaren, hun har nok tenkt at det er lett for andre å tro at jeg kan være barnefaren. Eksen hennes vet med stor sannsynlighet ikke noe om meg. Det som er kinkig her er at hun er ni uker på vei. Det er en uke etter sist gang jeg hadde sex med henne og en uke før hun kunne ha anledning til å ha sex med den nye kjæresten. De møttes i et annet land, så jeg er helt sikker på at hun ikke kunne ha sex med han tidligere. Jeg vet også at hun oppdaget at hun var gravid før det hadde gått fire uker, noe som er ganske rart siden hun alltid hadde forsinket mensen og aldri stresset med å ta graviditetstester.
Hvis informasjonen hun ga til meg om graviditetstesten og mensen er sann er sjansen for at jeg barnefaren liten. Jeg har aldri hatt lyst på barn og jeg har heller ingen interesse av å ha en relasjon til henne livet ut pga et barn. I begynnelsen tenke jeg å la det passere, la den nye kjæresten hennes ta ansvaret uansett hvem som var barnefaren. Problemet er at hun jobber mye for lite penger og nå må hun la utdannelsen vente. Kjæresten har ikke hatt jobb på flere år, har ingen utdannelse, har ikke lyst på barnet og vurderer å flytte til et annet land.
Sjansen er liten, men det er fortsatt en sjanse. Jeg ønsker ikke å leve med usikkerheten om at jeg kanskje kan være faren til et barn som jeg ikke har kontakt med. Spesielt ikke når jeg vet at barnet kan ende opp med å vokse opp i et turbulent hjem med få resurser. Jeg har selv vokst opp under slike kår, noe som har merket meg for livet. Hvis en farskapstest hadde vist at barnet var mitt ville jeg selvfølgelig bidratt med omsorg, kjærlighet og økonomisk støtte.
Jeg er enda ikke sikker på om jeg skal ta kontakt med henne. Hvis det blir gjort er planen å kontakte henne når graviditeten er offisiell og spørre etter en DNA-test av barnet for å avkrefte at jeg er barnefaren. Det kan selvfølgelig bli gjort uten at kjæresten får vite noe slik at relasjonen mellom de to ikke blir ødelagt. Mine spørsmål angående saken er følgende.
1) Kan jeg kreve en farskapstest mot hennes vilje hvis hun føder i Norge eller i hjemlandet som er i EU?
3) Hvis barnet er mitt, kan jeg kreve at hun blir boende i Norge?
3) Hvis kjæresten hennes aksepterer farskapet når barnet er født, kan hun endre det i etterkant og kreve penger fra meg?
Sist endret av Cabby; 29. august 2018 kl. 23:27.
tror jeg får legge meg istedenfor å skrive i de sene nattetimer, det går jo tydligvis ikke bra. 
