Jeg vil si jeg er en av dem som har endret personlighet, og helt klart til det bedre. Jeg prøvde ikke psykedelika før jeg var godt voksen, og har i hovedsak brukt det til personlig utvikling. De største forandringene fant sted i løpet av et par år og en håndfull tripper i kategorien "complete mystical experience", typisk inkludert total egodød, transcendental breakthroughs og andre ting i den gata der.
Jeg pleide å være en person som både så ned på andre og ofte så på meg self som litt bedre enn mange rundt meg. Jeg trivdes med det, og trivdes i lag med likesinnede jeg kunne runke mitt eget ego sammen med. Jeg så på meg selv som kald og kynisk, og det samme gjorde de rundt meg. Jeg satte meg selv først, og hadde liten evne til å sette meg inn i andres tanker, ønsker og følelsesliv. Kunst rørte meg ikke utover det rent visuelle, og jeg hadde aldri opplevd at kunst eller musikk kunne trigge følelser. Jeg kalte meg kristen i min ungdom, men kjente etterhvert at jeg ikke egentlig
trodde på noe som helst, og etterhvert som årene gikk landet jeg til slutt på et ateistisk livssyn.
Det er mye som er forandret. Ikke bare er jeg mer empatisk og evner og sette meg inn i andres følelsesliv, jeg
ønsker å forstå andre, og jeg ønsker og forsøker å handle utifra et overordnet ønske om harmoni og kjærlighet til de rundt meg. Den yngre versjonen av meg ville vel gapskrattet og kalt meg en tosk. Jeg hadde ingen kjærlighet til meg selv, og ikke noe videre til overs for de rundt meg heller. I bunn og grunn så jeg på de som pratet om slikt som blaute New Age-hippier, eventuelt bare hadde en skrue løs. Little did i know...
Jeg husker fremdeles hvordan det var å få oppleve at musikk kunne frembringe følelser. Det var stort! Eller den gangen jeg kjente at årevis med bitterhet slapp taket og jeg oppriktig fikk kjenne på det å tilgi noen. Og ikke minst husker jeg første gang jeg fikk kjenne på følelsen av å være en del av noe større, følelsen av å bade i ubetinget kjærlighet, og følelsen av å se på meg selv som en god og autentisk versjon av meg selv. Jeg husker så inderlig godt det øyeblikket den lammende frykten for å dø ikke lenger hadde noe rom i meg, og liksom bare forsvant ut av kroppen. Jeg tror ikke jeg hadde klart å holde på min gamle personlighet om jeg så hadde ønsket det, for å si det slik.
Jeg vil ikke på noen måte kalle meg religiøs på nåværende tidspunkt, men heller at jeg har et solid (sekulært) åndelig fundament på plass.
Ellers kan jeg legge til ting som at jeg har blitt kvitt depresjon og angst, jeg drikker omtrent ikke alkohol lenger, jeg prøver å ta bedre vare på helsa og jeg bryr meg om miljøet, menneskene her på jorda, og dyrevelferd. Før var jeg mest opptatt av fylla, lavest mulig skatt, evig tilgang til bacon, billig bensin og generell bare alt som kunne komme meg personlig tilgode, uavhengig av hvordan det påvirket resten av verden.
Når jeg skriver dette, så ser jeg jo at det kanskje kan høres rimelig svulstig ut, men det er nå en gang slik denne reisen har artet seg. Jeg har jobbet mye med integrering, og disse tingene har blitt en del av meg, ikke bare noe jeg fikk oppleve der og da. Hverdagen er på alle måter rikere og mer meningsfylt, og jeg gleder meg over at også mine nærmeste har merket seg, og setter stor pris på, disse forandringene.
Jeg tror at jeg, med hånda på hjertet, kan takke psykedelika for at jeg rett som det er kjenner på at jeg er takknemlig for å få lov til å leve. For en som i perioder bare har ønsket å dø, så er det jævlig stort.