Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  10 1594
Anonym bruker
"Løpende Titan"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
På hvilken måte kan psykedelika endre personligheten til en? Liksom hva blir annerledes? Nå tenker jeg på i positiv forstand, ikke etter badtrips.
Noen blir «hippie» etter noen turer med psykedelika og ender opp med en stil med store luftige bukser og langt hår. De blir mer åpne og blide.
Det er nok ikke noe spesifikt svar på hva som skjer etter bruk av psykedelika. Det avhenger i stor grad på din personlighet, livserfaring og generell helse. Noen opplever store adferdsendringer mens andre opplever ingen adferdsendringer.

Når det er sagt så er det, etter min erfaring, vanskelig å finne mennesker som har tatt svære mengder psykedelika som ikke har en litt hippieholdning til hvem vi mennesker er, hvor vi kommer fra og hva vi er drevet av. Dette med at universet er drevet av uendelig med kjærlighet virker å være en gjenganger. I tillegg oppfatter jeg at det er vanskelig å finne hardbarka ateister blant de som tar mye psykedelika. Etterliv, reinkarnasjon eller en høyere makt er ofte karakteristisk til et livssyn hos en storbruker - igjen, min erfaring.
På studier jeg har lest så opplever vel over 90% en økt livskvalitet etter en dose med psilocybin. Dette er en vedvarende effekt som ikke krever nye doseringer. Psykedelika, ihvertfall ayahuaska (DMT i drikkbar form) har også blitt benyttet med stort hell hos kreftpasienter som er redde for å dø, altså kan en anta at det vil kunne hjelpe deg i å akseptere døden. Ellers ut ifra et anekdotisk standpunkt så er det med på å oppløse egoet og en føler en større nærhet til naturen og andre mennesker, som en celle i en organisme, fremfor organismen i seg selv. Dette kan høres trist ut, litt som ''a brick in the wall'', men det føles faktisk ganske befriende.

Det finnes også flere typer psykedelika. Ketamin har blant annet blitt brukt med stor suksess på å behandle behandlingsressistent depresjon. Jeg ser at du spør om utelukkende positive personlighetsendringer, men jeg føler at det er uforsvarlig å ikke ta med noen negative. Visse mennesker utvikler et såkalt ''syreego'', og de kan bli ganske merkelige. Andre folk utvikler psykoser, angst, depersonalisering, hppd, depresjon og liknende som påvirker personligheten dems i udefinert tid fremover.

Noe jeg også tror at er viktig her er at man faktisk går inn for å løse problemer når man er under påvirkningen, og ikke bruker tiden på å fokusere på de artige effektene som kommer når laserne i rommet brenner seg fast unaturlig lenge i netthinnen.
Personlig har jeg tatt mange gode avgjørelser som har hatt enormt positive ettervirkninger i normal tilstand.

Man blir jo, i hvert fall jeg, veldig ærlig med meg selv, og det er lett å se hva som faktisk er riktig og viktig.

Har nok også blitt mer åpen, ikke nødvendigvis hippieyo, men om det «spirituelle» og min egen bevissthet.

Særlig når det kommer til hvordan f.eks mat og drikke, fysisk aktivitet og de fysiske omgivelsene mine påvirker min selvtillit, motivasjon, ønske om å lykkes, samt hvordan jeg føler meg internt.

Microdoserer LSD ofte da det hjelper meg med nettopp dette.
Anonym bruker
"Sjuk Falk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Positivt: mer empatisk kanskje, litt mer å se alle som en helhet og sette seg i andres sko istedet for å dømme. Får en tilhørighetsfølelse til noe større, som er veldig givende. Kan lære seg å se på lidelse som en lærerik og nødvendig opplevelse for sjelelig vekst og lettere takle depresjon. Mer inspirert til å leve sunt.

Negativt : det kan bli for mye av det gode, folk kan oppfatte en veldig spaced out og det kan bli vanskeligere å bygge seriøse og profesjonelle relasjoner. Vanskelig å få jobb kanskje og bli tatt seriøst. Noen ender også opp med psykose og schizofreni og tror oppriktig de er Gud eller kan lese tankene til folk, og separerer seg veldig fra normaliteten og blir en loner og snåling med åpenbare problemer.

Vil si de negative sidene kun gjelder ved høye doser, eller uforsiktig og hyppig bruk. Normale doser en gang eller fire ila livet, eller mikrodoser noen ganger i året har jeg aldri hørt om negative etterfølger av.

Personlig tror jeg verden hadde vært nirvana om alle hadde tatt Lsd ute i naturen én gang ila livet
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
I retning mer åpenhet.
Tror ikke det har påvirket meg på noen som helst måte, det er gøy å trippe med venner eller alene. Men føler jeg ikke at jeg har blitt en annen, endret personlighet eller hvordan jeg ser på ting.
Startet ungt med psykedilika, jeg syns jeg ble en mer åpen person, men bare for noen dager. Startet med LSD i 15års alderen og det påvirket ikke utviklingingen til psyken og livet mitt noe særlig godt. Men en voksen person med ferdig utvikla hjerne med livet på stell, så tror jeg det kan ha mange gode effekter på livet, er også forsket på at mikrodoseringer med lsd eller sopp kan hjelpe folk med å håndtere depresjon når antideppresiva ikke har hatt noe effekt. Hvis du er mer utsatt for psykoser, så ville jeg holdt meg unna store doser.
Jeg vil si jeg er en av dem som har endret personlighet, og helt klart til det bedre. Jeg prøvde ikke psykedelika før jeg var godt voksen, og har i hovedsak brukt det til personlig utvikling. De største forandringene fant sted i løpet av et par år og en håndfull tripper i kategorien "complete mystical experience", typisk inkludert total egodød, transcendental breakthroughs og andre ting i den gata der.

Jeg pleide å være en person som både så ned på andre og ofte så på meg self som litt bedre enn mange rundt meg. Jeg trivdes med det, og trivdes i lag med likesinnede jeg kunne runke mitt eget ego sammen med. Jeg så på meg selv som kald og kynisk, og det samme gjorde de rundt meg. Jeg satte meg selv først, og hadde liten evne til å sette meg inn i andres tanker, ønsker og følelsesliv. Kunst rørte meg ikke utover det rent visuelle, og jeg hadde aldri opplevd at kunst eller musikk kunne trigge følelser. Jeg kalte meg kristen i min ungdom, men kjente etterhvert at jeg ikke egentlig trodde på noe som helst, og etterhvert som årene gikk landet jeg til slutt på et ateistisk livssyn.

Det er mye som er forandret. Ikke bare er jeg mer empatisk og evner og sette meg inn i andres følelsesliv, jeg ønsker å forstå andre, og jeg ønsker og forsøker å handle utifra et overordnet ønske om harmoni og kjærlighet til de rundt meg. Den yngre versjonen av meg ville vel gapskrattet og kalt meg en tosk. Jeg hadde ingen kjærlighet til meg selv, og ikke noe videre til overs for de rundt meg heller. I bunn og grunn så jeg på de som pratet om slikt som blaute New Age-hippier, eventuelt bare hadde en skrue løs. Little did i know...

Jeg husker fremdeles hvordan det var å få oppleve at musikk kunne frembringe følelser. Det var stort! Eller den gangen jeg kjente at årevis med bitterhet slapp taket og jeg oppriktig fikk kjenne på det å tilgi noen. Og ikke minst husker jeg første gang jeg fikk kjenne på følelsen av å være en del av noe større, følelsen av å bade i ubetinget kjærlighet, og følelsen av å se på meg selv som en god og autentisk versjon av meg selv. Jeg husker så inderlig godt det øyeblikket den lammende frykten for å dø ikke lenger hadde noe rom i meg, og liksom bare forsvant ut av kroppen. Jeg tror ikke jeg hadde klart å holde på min gamle personlighet om jeg så hadde ønsket det, for å si det slik.

Jeg vil ikke på noen måte kalle meg religiøs på nåværende tidspunkt, men heller at jeg har et solid (sekulært) åndelig fundament på plass.

Ellers kan jeg legge til ting som at jeg har blitt kvitt depresjon og angst, jeg drikker omtrent ikke alkohol lenger, jeg prøver å ta bedre vare på helsa og jeg bryr meg om miljøet, menneskene her på jorda, og dyrevelferd. Før var jeg mest opptatt av fylla, lavest mulig skatt, evig tilgang til bacon, billig bensin og generell bare alt som kunne komme meg personlig tilgode, uavhengig av hvordan det påvirket resten av verden.

Når jeg skriver dette, så ser jeg jo at det kanskje kan høres rimelig svulstig ut, men det er nå en gang slik denne reisen har artet seg. Jeg har jobbet mye med integrering, og disse tingene har blitt en del av meg, ikke bare noe jeg fikk oppleve der og da. Hverdagen er på alle måter rikere og mer meningsfylt, og jeg gleder meg over at også mine nærmeste har merket seg, og setter stor pris på, disse forandringene.

Jeg tror at jeg, med hånda på hjertet, kan takke psykedelika for at jeg rett som det er kjenner på at jeg er takknemlig for å få lov til å leve. For en som i perioder bare har ønsket å dø, så er det jævlig stort.
Jeg vill si jeg har blitt mer åpen, jeg ser farger. Kanskje aura, vet ikke. Drømmene mine har endret seg ved at jeg ser geometriske mønstre enkelte ganger i det jeg våkner opp fra en drøm. Jeg har blitt fredligere, mere tilfreds med meg selv i nuet. Litt smågal, men det skylder jeg på speeden for, ikke psykedelika �� Jeg føler virkelig at psykedelika har hjulpet meg mye på et sjelelig nivå.