Alle har sikkert fått med seg denne saken: http://www.dagbladet.no/2014/10/31/n...vern/36018700/

Men det jeg lurer litt på er, hvorfor har det seg slik at nesten alle instutisjonsbarn hater disse barne og ungdomsarbeiderne som passer på dem?

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg vet om et lignende tilfelle her i kommunen. Her har vi en instutisjon med vanskeligstilte barn som ikke kan bo hjemme hos sine egne foreldre. Det har vært ett tilfelle hvor en ansatt ble truet med kniv av en 15 år gammel jente og deretter frastjålet bilen, og i et annet tilfelle ble en brann påsatt i instutisjonen med vilje hvor hele kåken ble totalskadet. Dette av en annen 14 år gammel jente. Har også sett en ungdom fra en instutisjon som regelrett la ut bilde av en ansatt på facebook (uten hennes tillatelse) og kalte henne "Idiot, fitte, hurpe" osv.

Hva er det som gjør at disse barna har et så intenst hat mot disse ansatte? Hadde jeg jobbet på en slik instutisjon hadde jeg prøvd å vært "kompis" med ungdommene istedet for å å fremtre som en kjedelig og streng voksen. Hadde selvfølgelig vært ansvarlig og holdt et godt øye med dem, men ikke slik at de selv følte at jeg så over skuldrene dems hele tiden. Et eksempel er naturfaglæreren min på ungdomsskolen som var kompis med alle ungdommene og pratet med dem i friminuttene, istedet for å være som de andre lærerne som bare gikk å drakk kaffe og leste avisa. Da skaper man et mer uformelt og sterkere bånd mellom elev/instutisjonsbarn og lærer/ungdomsarbeider. Det ble også lettere å like naturfaglæreren når han viste at han virkelig brydde seg om elevene sine, og derfor ble det også lettere å lære ting fra han. Det er vanskelig å lære noe fra en lærer man ikke liker i det hele tatt. En slik lærersituasjon kan sammenlignes med instutisjonsbarn og ansatte.

Jeg forstår at ungdommer på slike instutisjoner har all verdens problemer og hater verden, men hvorfor har de et så intenst hat mot de voksne? Er det noe de voksne gjør feil for å bli mislikt, eller trenger ungdommene bare noen å skylde på for at de har fått seg selv på instutisjon?


Noen med erfaringer eller innsikt i instutisjoner som kan opplyse meg? For en utenforstående er det ikke like lett å forstå hva slike ungdommer tenker.


EDIT: Tror det kalles miljøterapaut og ikke ungdomsarbeider som jeg har skrevet..(?)

Slike ungdommer som det er snakk om her har gjerne behov for klare og tydelige grenser. Det ligger dog ofte i deres natur å strekke disse grensene så langt som mulig. Da får man en slags "en uimotståelig kraft møter et urokkelig objekt"-situasjon, som nok skaper kraftige emosjonelle reaksjoner. Jeg vil tro at miljøterapeutene gjør sitt for å holde en god tone for dialogens skyld, og fordi det er til hjelp for ungdommene, men å tro at man skal være gode venner hele tiden i en slik situasjon er urealistisk. At de da fyrer løs i øst og vest når de nevnte grensene blir tydeliggjort for dem er ikke uventet eller unormalt; ungdommer er av natur ofte irrasjonelle, og jeg har ingen grunn til at barnevernsbarn med problemer er mindre så.

Jeg er elektriker og installerte ett anlegg på en ungdoms psykiatrisk avdeling i bergen. Vi måtte bolte alt langt inn i veggen, og det vi boltet fast var sterk aluminium eller stål. Jeg har aldri saget så beint i mittt liv fordi ingenting kunne ha en glipe over 0.5mm. Vill og forvirret ungdom er sterkere en de fleste menn i hele landet, og hadde det sett en glipe i vår installasjon på en millimeter hadde de revet det ned fra veggen med nakne hender. Og personalet? Slitne voksne menn og kvinner. Veldig slitne. Du kommer over mye idioti i helsevesenet, men i to håndfuller av tilfeller er du veldig glad at noen ofrer sitt eget liv, som i tapte år av det, for å hjelpe forvirrede ungdommer og voksne.

I pubertetsalderen er det ekstremt mye å prosessere for et stakkars menneske. Selv ungdom med stabile omgivelser kan gå på trynet i hormontåka, men, takket være omgivelsene, kommer de aller fleste seg opp på bena igjen. De aller fleste av oss er priviligert nok til å ha fast grunn under oss gjennom alle faser av livet. Vi har hatt minst èn kjærlig forelder som har levd under samme tak som oss gjennom hele oppveksten, og når vi er obsternasig ungdom vet de ofte hvordan å takle vanskelige situasjoner. Foreldre er også instinktivt interessert i sitt barns velferd.

De innsatte på slike institusjoner derimot, har av en eller annen grunn mistet det trygge grunnlaget de fleste av oss tar for gitt. Selv om de ikke har noe ankerfeste, har de fremdeles de samme problemene/behovene/opplevelsene som oss andre; sjekke grenser, mislike autoriteter, utforske seg selv, kjærlighet, kjærlighetssorg, rus osv. Dette er alle sterke opplevelser for et ungt menneske, og mange trenger veileding fra noen de stoler på. Det de trenger er noen de _vet_ er tilstede når det blir vanskelig. De ansatte, uansett hvor engasjert og empatisk de er, har naturligvis ikke kapasitet nok til å ivareta hver enkelt ungom i denne kritiske fasen. Selv om de har "kompisholdning" til de insatte kan det bli nødvendig å håndtere noen fysisk og/eller verbalt i en trasig situasjon, for så en time etter ha en trivelig samtale med en annen innsatt. Det er helt umulig å fylle behovet.

Dette er selvfølgelig ingen oppskrift på knivdrap. Men at det blir mangel på tillit, og i overkant mye misnøye sier seg selv.