Jau, her var vi igjen. Føler ikke jeg har noe å miste lengre så jeg kommer å plager dere igjen med min årlige sippetråd. Ingenting har forbedret seg siden forrige gang. Hver kveld planlegger jeg å stikke av. Ta bilen å bare kjøre lang vekk, finne et sted å hoppe fra. Bare komme meg langt bort. I stedet for å gjøre det i kveld skriver jeg til dere. Jeg har folk som prøver å hjelpe meg men av eller annen grunn fortsetter jeg å dytte de vekk. Jeg tar ikke telefonen når de ringer, sluttet å møte opp til psykolog osv. Jeg føler meg fortapt. Jeg er en 28 gammel doomer. Who Is The Doomer?
Husker folk pleide å si at psykiske lidelser blomstret rundt slutten av tyveårene. Dette viser seg å være sant for min del. Du vet han stusselige fyren du ser utenfor bunnprisen på hjørnet, langt hår med måne og ser jævlig ut, med engang du ser han skjønner du at han har et kjipt liv. Sånn føler jeg at jeg kommer til å ende opp. Er på god vei vil jeg si.
Hvordan kommer man seg ut av dette? Jeg har prøvd alt bortsett fra SSRI. Prøvd psykolog i mange år, prøvd sopp/LSD/DMT, prøvd styrketrening. Ingenting ser ut til å hjelpe meg. Graver meg lengre og lengre ned.
Jeg har ingen venner lengre, absolutt null. Alle ga meg opp siden jeg er så dårlig på å svare på meldinger. Dette er viktig! Jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette. Prøver virkelig å forstå meg selv, men skjønner ikke. Kanskje noe av dere klarer å se logikken her. Hvis noen prøver å hjelpe meg dytter jeg de vekk så raskt som mulig. Hvorfor gjør jeg det? Har et familiemedlem som prøver å ringe meg for å hjelpe meg men jeg klarer ikke ta telefonen. Jeg er så vandt med å være en useless fuck up at hvis noen sier noe positivt til meg stenger jeg de ute og slutter å svare. Tror jeg er redd for å skuffe de, jeg vet ikke? Selvtilliten min er minus 9000.
Hvorfor er det så vanskelig for meg å følge opp? Forrige psykologen jeg hadde var verdens snilleste dame, men jeg følte jeg skuffet henne, så jeg pyntet på ting og sluttet plutselig å møte opp. Jeg er visst veldig redd for å skuffe folk. Hun ringte meg flere ganger, sendte meg meldinger og til slutt brev i posten. Jeg ignorerte alt. Hvorfor gjør jeg det? Jeg gjør dette hele tiden, svarer aldri på meldinger. Hvorfor er det så problematisk?
Føler meg akkurat som doomer-karakteren. Jeg lever på internett. Twitch er folket mitt. Jeg bor på twitch.tv og twitch chat er mine bros. Siden jeg ikke har noen venner irl føler jeg at noen streamere nesten er vennene mine.. uten at de vet at jeg eksisterer engang. Hvis jeg er skikkelig hyped over en video liker jeg å se en "streamer react" til akkurat den videoen slik at jeg føler jeg ser den sammen med noen andre. Ganske trist egentlig Greia er at jeg føler mange er i akkurat samme båt. Det er vel en grunn til at doomer-karakteren ble så populær. Er vi en fortapt generasjon?
Hvordan kommer man seg ut av dette hullet egentlig? Før trodde jeg det var fordi jeg brukte så mye drugs. Men etter jeg sluttet å bruke drugs i ett år ble ting bare verre (?????) Følte meg mye bedre da jeg var stoner på heltid. Fikk tak i noen gram medical weed fra amsterdam for en stund tilbake. Hadde ikke brukt på veldig lenge, røyka det opp i løpet av en uke. ALDRI følt meg bedre. Det var helt magisk, aldri vært borti makan til weed. Det føltes som alt av sinne og bitterhet slapp taket. Det var så ubeskrivelig deilig, som å slå på lyset en liten stund. Hva er dette!? Jeg føler glede? Utrolig. Motivasjonen min med å si dette er ikke å skaffe meg medical weed men heller hva dette sier om min psyke? Hvorfor fikk jeg så positiv effekt?
Beklager at dette blir så rotete. Hodet mitt er veldig rotete så jeg skriver bare det som faller meg inn. Over nevnte jeg sinne. Jeg har ekstremt mye sinne inni meg. Noe av det forstår jeg, ble sviktet og latterliggjort av eksen på brutalt vis. Føler mye sinne etter det men også fra barndommen. Av og til føles det som jeg bare vil skade andre sånn at de kan føle samme smerte. Dette gjør jeg selvfølgelig ikke, men jeg prøver der jeg kan. Jeg vil at andre skal ha det vondt. Det er så utrolig frustrerende fordi innerst inne vet jeg at jeg er en godhjertet person med så mye kjærlighet, men det enste jeg klarer er å spy ut toxic slim til de jeg ikke liker.
Jeg har et inntrykk av at freakforum ikke er så interessert i Twitch, men forrige uke var det mye drama pga. en transperson som ble ansatt av twitch eller noe (det er ikke så viktig) Det skulle være et såkalt "twitch safety council" Denne personen presterte å lire fra seg følgende (I think most gamers are
white supremacists, that's a fact" 3, 2, 1, TWITTER WAR GO! Endelig noe konkret jeg kan rette sinne mitt mot. Kødder du med mine bros liksom? FUCK OFF ble bannet fra twitter ganske raskt. Jeg var så sinna, hadde lyst til å slå dette mennesket rett ned å sparke hensynsløst. Hva er galt med meg? Artig fun fact: dette var samme uka jeg hadde medical weed. Etter jeg tok en joint følte jeg at alt dette slapp. Jeg begynte å spørre meg selv, hvorfor brydde jeg meg så mye om det der? Hvorfor var jeg så sint tidligere? Jeg følte empati ovenfor denne transpersonen.
Så kommer neste dag, tilbake til fuck y'all! Jeg vil se verden brenne. Typisk twitch chat og 4chan clown toksisitet. Av og til kan jeg late som om jeg ikke liker gays eller at jeg er rasistisk bare for å trigge folk fordi fuck you. Hvorfor gjør jeg egentlig det? Jeg har jo overhodet ingenting i mot homofile og er helt klart ikke en smule rasist. Jeg ønsker bare å gjøre folk sinte. Jeg foretrekker at folk er sinte på meg i stedet for at de er positive til meg. (er dette også hvorfor jeg ikke svarer på meldinger?) Observerte akkurat samme oppførselen til en veldig stuka kompis før i tiden. Hver gang han hadde en psykisk knekk kunne han gå bort til noen å si ting som "Breivik gjorde ingenting galt" bare for å starte en fight. Dette ga ingen mening for meg siden han ellers var tidenes kjernekar. Det var som om han prøvde å spre sin smerte til andre. Vær så snill ikke døm oss så mye pga. dette. Vi er egentlig ikke fientlige, vi er bare ødelagte sinte mennesker.
Bortsett fra sinne føler jeg ikke så mye. Er ganske flat. Eneste som vekker følelser i meg er barn med spesielle behov. Hvis jeg ser et lite barn som har store helseplager begynner jeg å gråte som en baby. Vet ikke om dette sier noe?
Nå begynner dette å bli veldig langt, så langt at jeg er redd ingen orker å lese det så stopper her. Uansett, noen kloke freaks som klarer å se noen sammenhenger her? Hvorfor har jeg endt opp sånn?
Skulle gjerne oppsøkt profesjonell hjelp men føler jeg har brent de broene. Har sluttet å møte opp hver gang fordi jeg er messed up. Frister lite å komme med halen mellom beina dit igjen. Føler også at jeg kaster bort plassen for noen andre siden de ikke kan gjøre noe for meg. Derfor blir bilturen til det høye fjellet bare mer og mer fristende.
Husker folk pleide å si at psykiske lidelser blomstret rundt slutten av tyveårene. Dette viser seg å være sant for min del. Du vet han stusselige fyren du ser utenfor bunnprisen på hjørnet, langt hår med måne og ser jævlig ut, med engang du ser han skjønner du at han har et kjipt liv. Sånn føler jeg at jeg kommer til å ende opp. Er på god vei vil jeg si.
Hvordan kommer man seg ut av dette? Jeg har prøvd alt bortsett fra SSRI. Prøvd psykolog i mange år, prøvd sopp/LSD/DMT, prøvd styrketrening. Ingenting ser ut til å hjelpe meg. Graver meg lengre og lengre ned.
Jeg har ingen venner lengre, absolutt null. Alle ga meg opp siden jeg er så dårlig på å svare på meldinger. Dette er viktig! Jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette. Prøver virkelig å forstå meg selv, men skjønner ikke. Kanskje noe av dere klarer å se logikken her. Hvis noen prøver å hjelpe meg dytter jeg de vekk så raskt som mulig. Hvorfor gjør jeg det? Har et familiemedlem som prøver å ringe meg for å hjelpe meg men jeg klarer ikke ta telefonen. Jeg er så vandt med å være en useless fuck up at hvis noen sier noe positivt til meg stenger jeg de ute og slutter å svare. Tror jeg er redd for å skuffe de, jeg vet ikke? Selvtilliten min er minus 9000.
Hvorfor er det så vanskelig for meg å følge opp? Forrige psykologen jeg hadde var verdens snilleste dame, men jeg følte jeg skuffet henne, så jeg pyntet på ting og sluttet plutselig å møte opp. Jeg er visst veldig redd for å skuffe folk. Hun ringte meg flere ganger, sendte meg meldinger og til slutt brev i posten. Jeg ignorerte alt. Hvorfor gjør jeg det? Jeg gjør dette hele tiden, svarer aldri på meldinger. Hvorfor er det så problematisk?
Føler meg akkurat som doomer-karakteren. Jeg lever på internett. Twitch er folket mitt. Jeg bor på twitch.tv og twitch chat er mine bros. Siden jeg ikke har noen venner irl føler jeg at noen streamere nesten er vennene mine.. uten at de vet at jeg eksisterer engang. Hvis jeg er skikkelig hyped over en video liker jeg å se en "streamer react" til akkurat den videoen slik at jeg føler jeg ser den sammen med noen andre. Ganske trist egentlig Greia er at jeg føler mange er i akkurat samme båt. Det er vel en grunn til at doomer-karakteren ble så populær. Er vi en fortapt generasjon?
Hvordan kommer man seg ut av dette hullet egentlig? Før trodde jeg det var fordi jeg brukte så mye drugs. Men etter jeg sluttet å bruke drugs i ett år ble ting bare verre (?????) Følte meg mye bedre da jeg var stoner på heltid. Fikk tak i noen gram medical weed fra amsterdam for en stund tilbake. Hadde ikke brukt på veldig lenge, røyka det opp i løpet av en uke. ALDRI følt meg bedre. Det var helt magisk, aldri vært borti makan til weed. Det føltes som alt av sinne og bitterhet slapp taket. Det var så ubeskrivelig deilig, som å slå på lyset en liten stund. Hva er dette!? Jeg føler glede? Utrolig. Motivasjonen min med å si dette er ikke å skaffe meg medical weed men heller hva dette sier om min psyke? Hvorfor fikk jeg så positiv effekt?
Beklager at dette blir så rotete. Hodet mitt er veldig rotete så jeg skriver bare det som faller meg inn. Over nevnte jeg sinne. Jeg har ekstremt mye sinne inni meg. Noe av det forstår jeg, ble sviktet og latterliggjort av eksen på brutalt vis. Føler mye sinne etter det men også fra barndommen. Av og til føles det som jeg bare vil skade andre sånn at de kan føle samme smerte. Dette gjør jeg selvfølgelig ikke, men jeg prøver der jeg kan. Jeg vil at andre skal ha det vondt. Det er så utrolig frustrerende fordi innerst inne vet jeg at jeg er en godhjertet person med så mye kjærlighet, men det enste jeg klarer er å spy ut toxic slim til de jeg ikke liker.
Jeg har et inntrykk av at freakforum ikke er så interessert i Twitch, men forrige uke var det mye drama pga. en transperson som ble ansatt av twitch eller noe (det er ikke så viktig) Det skulle være et såkalt "twitch safety council" Denne personen presterte å lire fra seg følgende (I think most gamers are
white supremacists, that's a fact" 3, 2, 1, TWITTER WAR GO! Endelig noe konkret jeg kan rette sinne mitt mot. Kødder du med mine bros liksom? FUCK OFF ble bannet fra twitter ganske raskt. Jeg var så sinna, hadde lyst til å slå dette mennesket rett ned å sparke hensynsløst. Hva er galt med meg? Artig fun fact: dette var samme uka jeg hadde medical weed. Etter jeg tok en joint følte jeg at alt dette slapp. Jeg begynte å spørre meg selv, hvorfor brydde jeg meg så mye om det der? Hvorfor var jeg så sint tidligere? Jeg følte empati ovenfor denne transpersonen.
Så kommer neste dag, tilbake til fuck y'all! Jeg vil se verden brenne. Typisk twitch chat og 4chan clown toksisitet. Av og til kan jeg late som om jeg ikke liker gays eller at jeg er rasistisk bare for å trigge folk fordi fuck you. Hvorfor gjør jeg egentlig det? Jeg har jo overhodet ingenting i mot homofile og er helt klart ikke en smule rasist. Jeg ønsker bare å gjøre folk sinte. Jeg foretrekker at folk er sinte på meg i stedet for at de er positive til meg. (er dette også hvorfor jeg ikke svarer på meldinger?) Observerte akkurat samme oppførselen til en veldig stuka kompis før i tiden. Hver gang han hadde en psykisk knekk kunne han gå bort til noen å si ting som "Breivik gjorde ingenting galt" bare for å starte en fight. Dette ga ingen mening for meg siden han ellers var tidenes kjernekar. Det var som om han prøvde å spre sin smerte til andre. Vær så snill ikke døm oss så mye pga. dette. Vi er egentlig ikke fientlige, vi er bare ødelagte sinte mennesker.
Bortsett fra sinne føler jeg ikke så mye. Er ganske flat. Eneste som vekker følelser i meg er barn med spesielle behov. Hvis jeg ser et lite barn som har store helseplager begynner jeg å gråte som en baby. Vet ikke om dette sier noe?
Nå begynner dette å bli veldig langt, så langt at jeg er redd ingen orker å lese det så stopper her. Uansett, noen kloke freaks som klarer å se noen sammenhenger her? Hvorfor har jeg endt opp sånn?
Skulle gjerne oppsøkt profesjonell hjelp men føler jeg har brent de broene. Har sluttet å møte opp hver gang fordi jeg er messed up. Frister lite å komme med halen mellom beina dit igjen. Føler også at jeg kaster bort plassen for noen andre siden de ikke kan gjøre noe for meg. Derfor blir bilturen til det høye fjellet bare mer og mer fristende.