Hei.
Jeg har en sterk mistanke om at mor til mine 2 barn lider av en eller flere personlighetsforstyrrelse(r).
I forbindelse med omsorgsansvaret fremover skal jeg på familievern kontoret neste uke på møte.
I den forbindelse ønsker jeg å få en grundig utredelse av mors psykiske tilstand.
Jeg ønsker ikke å frata mor samvær med barna men ser tydelige skadevirkninger av mors bruk av eldste datter som en jevnaldrende venninne fremfor en datter.
Høres kanskje ikke ille ut men det har svært uheldige følger for henne.
Hvis jeg ber om denne utredningen og mor motsetter seg det så er det vel heller liten mulighet for at dette skal kunne gjøres ved "tvang"?
Hun har en historikk langt som et uår når det gjelder psykatri og hun er også arvelig disponert.
Finnes det noe lovverk vedrørende det å kreve en slik utredning?

Jeg vil anbefale deg å ta det opp med henne på en fin måte.

«Du, jeg vil gjerne snakke om deg. Jeg vet ikke, jeg har ikke kunnskap om det, men jeg har et slags inntrykk av at du kanskje sliter psykisk. Jeg er redd for at det går utover barna våre, spesielt den eldste datteren vår. Jeg kan komme med et eksempel, og det er at det virker som at du bruker henne mer som en venninne enn en datter. Jeg merker noen trekk med henne som gjør at jeg er bekymret for deg. Jeg har tenkt litt, og har lyst til å be deg om å gjennomføre en psykiatrisk undersøkelse. Jeg skal ikke si så mye om psyken din, men vær så snill, gjennomfør en undersøkelse, så er vi sikker på at du enten sliter eller ikke. Målet er ikke å ta fra deg omsorgen, det skjer sannsynligvis ikke heller, jeg er bare bekymret og ønsker deg og barna våre det beste.»

Du vet vist ikke så mye om borderline damer..
9 av 10 ganger bil dette få damen inn i et tankemønster som ender i forsvarsmodus.

Tenker du har helt rett kjelldriver. Og finnes det egentlig en "fin måte" å si til en ex at jeg tror du har psykiske problemer? Enten så vet den personen det fra før og har søkt hjelp eller så vet de ikke selv at de er psyk og da blir jo den som kommer med påstanden tullingen. Og hva skjer videre fremover da? Sabotasje rundt samværsavtaler eller badmouthing av far til felles barn?

Dette er en alvorlig og kjedelig problemstilling. Kanskje er det mulig å sende en bekymringsmelding på ex'n. Men worst case så mister hun kanskje omsorgsretten å får samvær under oppsyn, og det er jo ikke sikkert det er ønskelig heller?

Hvordan utarter disse problemene seg TS?
Hva er forskjellen på datteren din osv?

Har du prøvd å snakke med mor om det "vennskapelige" momentet ved hennes relasjon til datteren din?
Da kan du i hvert fall peile deg inn på hva du har å gjøre med basert på hennes eventuelle reaksjon.
Da får du også kanskje en grunn til å gå videre med det hvis mor først gir tydelig uttrykk for å ikke være samarveidsvillig eller forstå problemstillingen din.

Er det snakk om borderline vil det være nyttesløst å forsøke å overtale henne til behandling for sin forstyrrelse. Cluster B personlighetsforstyrrelser er resistente mot behandling grunnet de har null selvinnsikt og de innser aldri selv at de påfører andre skade psykisk og fysisk grunnet manglende empati. Borderline er av og til ansett å være den kvinnelige form for psykopati fordi de er mer subtil i sin mishandlig, mens menn ofte er mer fysisk voldelig.

Nå vet jeg ikke om din mor har dette, og jeg er overhodet ikke kyndig til å diagnosere men har erfaring gjennom egen familie om dette. Disse personene har ikke empati og er å anse som N.P.C. i menneskelig form.

Å gå på kurs er en ting for der leser du og høster informasjon. En ting kan jeg si, det er at psykologer flest aldri har slike personer til behandling - nettopp fordi sånne aldri er villig til å oppsøke hjelp fordi de aldri vil ha innsikt til å innse sine problemer. Jada du har ret i at det finnes mildere former for borderline, men det er ikke de som utgjør mest skade på andre. Du kan lese så mange bøker og studere så mye du vil, men det kan ikke måles opp mot det man har opplevd og blitt utsatt for selv.

Jeg forstår du er fortvilt og at du ønsker at mor til dine barn skal få hjelp. Men du må tenke på deg selv og dine barn før du tar ansvar for hennes dårlige psyke/personlighet.

Når det gjelder mennesker som har dramatisk personlighet(forstyrrelse), så er det vanskelig om ikke umulig å rasjonalisere med dem. Et gjennomgående tema for folk som har slike utfordringer er at de ikke evner å kontrollere sine egne følelser og gir derfor ansvaret for det de føler over til andre. Dvs ansvarsfraskrivelse og dysfunksjonelle forhold. Mangel på empati og et totalt svart/hvit syn på folk og situasjoner gjør at det er vanskelig for andre å nå inn med bekymringer eller synspunkter om feks felles barn. Den beste måten og forholde seg til mennesker med slik dysfynksjonell oppførsel er og se på de som barn mellom 3 og 14 år. For det er her deres emosjonelle utvikling stoppet en gang i tiden, mest sannsynlig pga omsorgssvikt eller traumer. Så kort fortalt en voksen ansvarlig person med følelser som et barn.

Først og fremst må du se på deg selv og hvordan du forholder deg til henne. Er du voksnen når du snakker med henne!? Dvs har du klare grenser for hva du aksepterer mot deg selv, og reagerer du voksent vist dine personlige grenser blir krenket!? Respekterer du andre sine personlige grenser!? Har du empati for hennes og andre sine følelser selv om du ikke føler det samme selv!?

Vist du har svart nei på noe av dette må du først og fremst jobbe med å forandre dette for deg selv, om du skal overbevise noen om at hun kan ha Pf.

Det neste som du bør gjøre er og snakke sammen med barna dine uten og la det skinne gjennom hva du føler om deres mor. Finn ut hvordan samværet er når du ikke er tilstede, trøst og vis empati. La de fortelle hva de føler når de er sammen med mor. Lær de hva som er ok og ikke, dvs personlige grenser og at det er lov og si nei. De har kanskje ikke samme følelser om moren som du har og det må du anerkjenne. Så må du ta opp de eventuelle bekymringene med moren, men på en måte som ikke føles som et angrep. Aldri start start samtalen med "Du". Start en samtale feks med "jeg er bekymret for vår datter pga måten deres samspill fungerer, og jeg godtar ikke den type oppførsel og jeg er redd for hva det fører til for deres datter". Du vil med all sannsynlighet få en tirade av følelser og beskyldninger sendt rett tilbake mot deg, og da er det viktig at du svarer "Jeg forstår du føler det slik men jeg føler det ikke sånn" Sett så en grense om dere ikke kan ha en normal samtale. Si at du ikke akseptere oppførselen og kommer til og gå en tur for så og komme tilbake senere når hun har roet seg og dere kan ha en samtale uten krenkende oppførsel. Alltid gjennomfør det som du har satt som en grense. Om du ikke når frem med en gang så bruk tid på og sette grenser med henne, gjenta den forrige setningen hver gang hun er ufin og krenkende. Du vil kanskje oppleve en bedring i samværet. Klarer du ikke å forandre situasjonen, er hovedoppgaven din som far hensynet til barna og ikke hensynet til mor.

Mor er voksen og ansvarlig for sine handlinger på samme måte som du er for dine. Så er valget ditt hva du føler er riktig å foreta deg for å skjerme dine barn fra omsorgsvikt og traumer. Ta ansvar for deg og det som du har ansvar for. Situasjonen løses ikke med å kaste diagnoser på hverandre. Husk hun er kun ansvarlig for hennes følelser og du er kun ansvarlig for dine. Du kan bare kontrollere en ting og det er deg selv.

Husk at du må ta vare på deg selv først og fremst for å håndtere sånne relasjoner.

Lykke til.

Du kan sende en bekymringsmelding til fastlegen, og be vedkommende følge dette opp. Når det kommer til tvang og psykisk helse, må det stå om fare for liv og helse for vedkommende og/eller andre - altså terskelen er skyhøy. Ut fra det du skriver, ser det ikke ut til at tvang er løsningen, rett og slett for det ikke er hjemmel for det i denne situasjonen. En annen instans kan være bedre; som nevnt er barnevernet. Her kan du også sende bekymringsmelding, men man kan da risikere at mor til barna dine mister helt eller delvis foreldrerett. Mitt forslag vil være å ta dette gradvis og forsiktig. Som nevnt ovenfor - hvis det viser seg at hun lider av personlighetsforstyrrelse eller annet, vil hun mest sannsynlig reagere med aggresjon. Kanskje du kan kontakte et hjelpesenter som tilbyr veiledning i slike situasjoner anonymt? Ønsker deg og barna lykke til, og håper situasjonen bedrer seg!

Har du lest diagnosekriteriene til borderline? Det står ingenting om manglende empati hovedsakelig selvom den utagerende eller dramatiske/destruktive oppførselen til de med diagnosen kan oppleves sånn. Det brukes og to sub-typer av diagnosen; impulsiv type og borderline-type. Førstnevnte er den mer aggressive av de to, sistnevnte er den mer selvdestruktive.

Ja, har du? At folk med diagnosen har mindre grad av empati en personer uten den er jo et punkt de fleste fagfolk vil stille se enig i, og de vekslende gradene av denne PFen spiller ingen trille så lenge et kriterum for å få den er jo nettopp manglende empati.

Prøver du å fortelle at slike mennesker har samme grad av empati som folk uten eller hva er greia? Jeg tror du tar feil her. (Samme om det er impulsiv eller en destruktiv type av BPD diagnosen.)

Kult at din kompis ga deg kudos poeng forresten. Kunne han ikke svare for seg selv?

Du snakker altså som om alle de som kan kategoriseres med bpd liksom har nedsatt empati?
Det henger ikke på greip i det hele tatt.

Oi, her ble du veldig defensiv. Han er ikke min "kompis" sånn sett.
Du vet at en persons følelser og handlinger ikke alltid stemmer overens? Ja, det er noen med borderline og mulig komorbide personlighetsforstyrrelser som har manglende empati, men dette gjelder ikke alle eller de fleste av de engang. De fleste med borderline utagerer ikke mot andre av mangel på empati, men av mangel på impuls og følelses-kontroll.
Borderline symptomene er først og fremst manglende selvbilde/identitet, ustabile relasjoner, frykt for å bli forlatt og selvdestruktiv atferd.
Det er antisosial personlighetsforstyrrelse som kjennetegnes hovedsaklig av manglende empati for andre, ikke borderline.

I min krets er det ei med pf og dårlig impulskontroll. I perioder går det veldig bra med henne, andre ganger sliter hun veldig tungt.

Når det svinger så blir hun destruktiv eller kanskje mer selvdestruktiv. Rutiner forsvinner, hun spiser dårlig og trenger hjemmesykepleie for å ta medisiner etc. Det har vært hyppige innleggelser.Det virker som at hun noen ganger tolker ting annerledes enn de var ment, også begynner det å koke i toppen, da kan et hyggelig møte ende i kjefting og knuste kaffekopper.

De gangene det koker over så blir det direkte vondt for henne etterpå. For hun husker jo alt hva hun har sagt og gjort og hun liker jo ikke å være slik men klarer ikke stoppe eller korrigere seg selv når det koker over. Og de par gangene jeg har sett denne siden av henne så er det ingenting konkret som utløser det, ingen som er stygg mot henne eller sårer henne. Det er hennes oppfatning av situasjonen som er helt feil, og hun reagerer på en for oss vanlige, direkte unaturlig måte.

Før jeg lærte om pf og det de strir med så var det vanskelig å forholde seg til for hun kan fremstå manipulerende når hun får "anfall". Men det er ikke det at hun prøver å kontrollere andre med å "klikke litt". Det er bare det at hun ikke klarer å bremse eller roe seg ned. Der andre ville hatt antenner nok til å ta oss i nakken og holde igjen så mangler hun den muligheten. Men når man vet at dette er en del av henne, hun kan ikke kontrollere den biten og hun gjør det faktisk ikke med vilje eller som et forsøk på manipulasjon så er det enklere å akseptere og forstå.

Om din ex har noen av de samme trekkene ville jeg vært svært forsiktig med å si noe som hun vil tolke som et personangrep. Det kan nok fort gi deg masse problemer fremover i forhold til ditt samvær med barna. Er hun diagnostisert? Har hun vært lagt inn tidligere eller utredet for psykiske lidelser, eller er dette din vurdering?

Pentiax som du hisser deg opp? Jeg har selv denne PF'en og jeg har hatt den en stund, jeg vet ikke hvor du har lest for å få det synet du har på denne lidelsen men mye av det du sier har ingen rot i virkeligheten. Jeg begynner på å lure på om du i det hele tatt vet hva empati går ut på. Personlig er min empati ikke svekket, jeg opplever det heller motsatt. Denne PF'en går i mye større grad ut på kaotiske følelser og svært svekket imoulskontroll med flere elementer

Du kan jo prøve å snakke med henne om det. Er ofte viktig å ha konkrete eksempel på situasjoner som du kan vise til, og si at dette bekymrer deg. Viktig å ta det opp på en voksen og saklig måte. Tror det kan være lurt av deg å gå gjennom med dette, da kan du jo også hjelpe mor med å forstå hva hun gjør «feil» på en måte, og hvordan hun burde opptre i sin rolle som forelder ☺️ Hvis du skal ta dette opp på familievernkontoret når du er der sammen med henne, er det sikkert lurt å forberede henne litt på at du vil snakke om det.

Det kan stemme at enkelte med bpd har en forsinket aktivitet i deler av hjernen som er viktige for empati, men det betyr ikke at folk med bpd mangler kapasitet for empati i seg selv.
Problemet oppstår ofte når folk med bpd forveksler empati for andre med sin egen frykt for å miste kontroll over situasjonen, frykt for å bli avvist osv.
Da får man den typiske "jeg har altfor mye empati", "empatien min paralyserer meg" etc. som ikke er et uttrykk for empati mtp andre, men heller en selvoppholdelses/forsvarsmekanikk.

Her ligger mye av kjernen med denne pf'en. Det betyr inidlertid ikke at mennesker med bpd har grunnleggende manglende empati i alle situasjoner, som hissigproppen her ser ut til å mene.
Han bruker også Paul Elam som kilde. Er bare å gjøre et raskt wiki eller youtube søk for å se hvordan han gjør seg rik på å male et ekstremt paranoid bilde av folk med psykiske lidelser myntet på MRA-folk, imo.
Det er prisverdig å lære folk å deale med dårlig adferd og dårlige folk, men når du generaliserer så grovt om et såpass komplekst fenomen mener jeg, som sagt, at det mister sin rot i virkeligheten og også sin troverdighet i lengden.

Jeg har skummet meg gjennom tråden her fordi jeg også har et nært og familiert forhold med noen som har en personlighetsforstyrrelse, og det har faktisk gått utover meg på groteske måter.
Kan også nevne at hun gjør akkurat det samme som din kone gjør med datteren din. For meg så er det tydelig og jævlig. Det ødelegger datteren hennes, og atpå det så blir det skapt en dyp co-dependency mellom dem og det er nesten slik at moren lever ut gjennom datteren. Datteren har ekstremt vanskelig for å ta valg selv og blir kontrollert av moren.

Grunnlaget for dette er jo at datteren har problemer og moren støtter og hjelper henne i navnet av empati og kjærlighet. Her er Jordan Peterson om problemet.

Gjerne utdyp litt til TS, kanskje vi kan finne noen paralleller? Jeg er nysgjerrig. Det har vært nyttetløst for meg å si det til de nærmeste da det jeg kun har opplevd har vært en mur. Det funker hvertfall ikke å si det direkte til personen. Det blir pekt tilbake med engang.

Jeg er også nysgjerrig på om noen har noen gode youtube-filmer om dette eller artikler om personer med borderline?

Vet ikke nok om dette til å si hva som faktisk skjer i hjernen til personer med pf. Men empati er ikke nødvendigvis mangelvare. Hun i min krets har hund og katt som hun så tydelig elsker og setter veldig høyt og som hun evner å vise omsorg for å ta vare på. Nå har hun en backup gjennom venner som overtar når hun legges inn etc, bortsett fra innleggelser fikser hun dyra selv.

Kom til å tenke på at kanskje er det noe med denne frykten for å bli avvist som kommer til syne her. En hund eller katt vil aldri snu ryggen til eieren, og dermed blir det kanskje en trygg og stabil relasjon der hun ikke frykter å bli forlatt og dermed får empatien gode vilkår akkurat der.

At hun har empati for dyr er jo ikke noe som nødvendigvis er overførbart til menneskelige relasjoner? Den empatien viser jo at hun ikke er renspikka psycho men det trenger jo ikke bety at venner, familie eller kjærester vil oppleve hennes empati?

Er det traumer fra ung alder som bremser og har holdt igjen den mentale utviklingen feks i forhold til empati, forståelse av sosiale koder og settinger og som gjør at de med pf så brått kan snu i humøret og miste kontrollen? Det jeg har opplevd er at situasjoner der andre ikke ville blitt stresset blir stressende for henne fordi hun tolker situasjonen feil. Og når hun først kommer dit at signaler tolkes feil så eskalerer ting utrolig raskt. Som en form for å beskytte selvet.

Nå er jo dette med impulskontroll eller mangelen på det noe som gjør at slike situasjoner tar helt av. Tenker at om man kan finne ut hva som trigger og utløser så er det kanskje mulig at hun kan jobbe med det slik at hun kan finne teknikker for å mestre sine reaksjoner i slike situasjoner?

Kanskje du kan ta et møte med helsesøster på skolen? Eller forsøke å finne en måte å få lagt fram saken for FV kontoret på der du er sikker på at det du deler faktisk blir absorbert og vurdert?

Har ex'n vært gjennom noen utredninger tidligere? Noen historie fra dps eller akuttinnleggelser?

Hun har vært frivillig innlagt for en tid tilbake.
Hun har ikke fått noen diagnose meg bekjent og terapeuten hun har hatt lenge nå har ikke nødvendig utdannelse til å sette diagnose.
Det er jo en mulighet at denne bekymringsmeldingen inneholder mer enn bekymring om boforhold/samboer, men at det ikke ble lest opp for meg av personvernhensyn.
Men jeg tviler på det, nettopp grunnet terapeutens manglende bakgrunn til å sette diagnoser.
Helsesøster har jeg allerede hatt en veldig fin prat med.
Barnevernet også. Det var de som henviste meg til familievernkontoret da jeg sa jeg følte dette var veldig akutt.
Jeg vet ikke helt FV-kontorets rolle vs barnevernet men slik jeg har googlet meg fram til så er det instansen jeg må gjennom dersom jeg ønsker å ta rettslige skritt?