Hei, jeg har et stort problem, og har derfor valgt å registrere en ny konto med tanke på personvernet til meg og vedkommende jeg skal snakke om.

Det har seg slik at jeg har en gammel barndomsvenn som jeg har kjent lenge og vi har vært bestevenner helt fra starten av. Men jeg har bodd et godt stykke unna han i 3 år før jeg flyttet til nabo byen i oktober i fjord. Vi har holdt kontakt stortsett over facebook men også av å til på telefon i de årene jeg har bodd borte. Når jeg flyttet til nabobyen i fjord, så ville jeg gjennopprette den gode kontakten vi bestandig har hatt, og jeg har ingen problemer med å kjøre ditt for å besøke vedkommende, selv om det er en 2 timers kjøretur.

Men vennen min har fått en sykdom som begrenser litt hva han kan gjøre, blant annet føler ikke vennen min seg komfortabel på fremmede plasser, eller klarer kjøre bil alene i lengere tid. Dette har jo ført til at han har jo ikke vært å besøkt meg, og eneste gangene vi ser hverandre er når jeg har ærend i nabo byen eller tar en tur for å besøke vedkommende. Dette er forsåvidt ikke noe problem, jeg har respektert sykdommen hans å tatt hensyn til den.

Vi pleide å gjøre en god del ting i lag før jeg flyttet bort, som å reise, dra på festivaler og rett og slett tilbringe tid i lag. Selvsagt så er jo dette med å reise til fremmede plasser eller festivaler uaktuelt så lenge han sliter med sykdommen. Så det eneste vi har gjort i lag det siste året er å være hos han eller dra på resturant å spise, dette er jo forsåvidt greit. Men jeg har begynt å få et stort savn etter å gjøre ting som vi pleide å gjøre før i tiden, så jeg har prøvd å tenke ut ting som vi kan gjøre i lag, men samtidig der vennen min føler seg komfortabel. Så jeg har foreslått mye rart for han, uten at han har villet gjøre noe av det og unnskyld seg med at han er syk.

Siste forslaget mitt var å ta en fjelltur i lag, der vi pratet, fisket litt og grillet. Han fikk også muligheten til å velge hvor vi gikk, slik at han kunne velge en plass der han følte seg komfortabel på. Han fikk lov å bestemme når vi dro, og han fikk lov å bestemme hva gjorde, og jeg lovte å hente han så han slapp å kjøre. Eneste kravet jeg stilte var at det skulle være en overnattingstur slik at vi fikk litt tid i lag. I tillegg så fikk han lov hvis han skulle bli dårlig å dra hjem, det eneste som betydde noe for meg var at han prøvde. Og jeg vet også at vedkommende har vært på lignende turer med andre, og at det ikke har vært noe problem. Han prøvde selv da å vri seg unna og unnskylde seg med sykdommen sin, og når jeg uttrykte at jeg kom til å bli veldig skuffet hvis han ikke prøvde, så valgte han heller å starte en liten krangel. Om at jeg krevde for mye av han o.l. Selv om det er 4 år siden sist vi har tilbrakt mer enn 6 timer i lag, og med tanke på at han har klart fint flere lignende turer med andre.

Jeg skal ikke bare prate negativt om han, han er blant annet veldig dyktig på å få meg til å tenke på ting fra et annet perspektiv. Er jeg usikker på noe eller trenger motivasjon til noe så ringer jeg bestandig han å hører litt på hva han har å si om saken. Og vi har bestandig pratet om alt, han er eneste personen som jeg har fortalt "alt" til og jeg regner med at det også er gjensidig. Han har blant annet forklart meg hele sykdomsbilde sitt til meg, noe som få andre vet. Og dette er noe av grunnen til at jeg tar det opp her på forumet anonymt, siden det er så få av våres felles venner som egentlig vet hvordan sykdomsbildet hans er og jeg har ingen lyst til å røpe informasjon han har betrodd meg med.

Uten å forklare hele livshistorien våres så skal jeg komme til poenget, han sier at han bryr seg om meg å er glad i meg, men han gjør en god del ting som for meg til å undre på om det er sant. Eller om han bare har manipulert meg med sykdomsbilde sitt å bruker meg siden jeg alltid stiller opp for han å hjelper han med ting. Ting han kan gjøre som for meg til undre er at han tar aldri iniative til noe, selv om jeg har bedt han om å gjøre det. Han ringer aldri uoppfordret, og når jeg ringer han og hvis han er opptatt som han er i 9 av 10 tilfeller, så må jeg faktisk be han om å ringe meg tilbake, for at han skal gjøre det. Og det å ringe tilbake er alltid det siste han gjør før han legger seg, gjerne rundt midnatt. Det med den turen har også fått meg til å undre, når jeg har tilrettelagt det slik at det skal være så enkelt som mulig for han så starter han en krangel i steden for å prøve.

Men på den andre siden så tar han seg alltid tid til meg når jeg er i byen, selv om det er på kort varsel. Og han hjelper meg jo med ting så lenge han kan gjøre det fra hjemmet sitt. Vi har avtalt et oppvask møte i nærmeste framtid der vi skal sette oss ned å snakke, og det er her problemet kommer inn. Jeg har kommet til et punkt der jeg har begynt å bli litt smålig likegyldig ovenfor vennskapet vårt men samtidig så er jeg glad i han enda. Og vet at hvis jeg bestemmer meg for å avslutte vennskapet så vil det bli et lite savn over tid, men samtidig så blir jeg veldig sliten av å bare gi og ikke få noe særlig tilbake og spesielt når jeg begynner å få en dårlig følelse av at jeg egentlig ikke er verd noe i hannes øyne.

Så jeg trenger freakenes hjelp til å stille spørsmål å gi deres synspunkter rundt dette. Og eventuelt råd til hvordan jeg skal forholde meg til han eller hvordan vi kan få et mer stabilt vennskap.

jeg syntes du bare burde snakke med han om alt du skriver her, ingen her kan analysere situasjonen bedre enn det du allerede har gjort.

kanskje han skjuler et rusproblem og ikke kan dra på tur med deg for da får han ikke dosen sin, kan stemme med at han alltid er opptatt og aldri tar initiativ til noe.

Eller kanskje han sliter psykisk og er for nedkjørt til å klare utflukter, overnattinger og mye styr fra din side.
Kan være feks ME vennen din har, og de klarer generelt veldig lite.

Uansett så synes jeg du faktisk virker en smule egoistisk. Du sier du aksepterer sykdommen til vennen din og at du er glad i ham. Men likevel så forsøker du å presse og manipulere ham til noe han føler han ikke er istand til? At han "lager en krangel" burde jo du skjønne er fordi han føler du overkjører ham og forsøker å presse ham til noe du ønsker som han ikke ønsker slik han har det nå.

Om noen skal dumpe vennen sin så er det kanskje vennen din som bør dumpe deg?

Nei det synes jeg virkelig ikke trådstarter bør. Trådstarter bør ikke dra en lang runde rundt dette fordi kameraten hans sliter, og det siste personer som sliter trenger er at såkalte "venner" begynner å mase eller komme med fordekte trusler om avslutte vennskapet.

Slik jeg ser det er det TS som har et problem. Ts bør finne andre utløp som dekker behovet for sosialt samkvem en stund fremover slik at TS ikke ødelegger et vennskap som har vart i mange år. En syk person må da få lov til å sette grenser, og TS disse grensene synes jeg du som er frisk skal akseptere betingelsesløst. DA er du en virkelig venn.

Måten du forsøker å manipulere å skape dårlig samvittighet hos vennen din, samt krever en "opprydningssamtale" sier egentlig mest om deg som person. TS du er frisk. Enten så aksepterer du vennen din og den situasjonen vennen er i nå, og det betyr å ta hensyn uten å alltid sette deg selv og dine behov først. Eller så kan du jo ta deg en pause og underholde deg selv på andre måter til vennen din får en litt bedre og enklere hverdag.

Kanskje han bare ikke vil overmatte i naturen med "bare" sin beste venn? Hadde en av mine nærmeste venner invitert meg med hadde jeg sagt nei selv - dog uten å skylde på noe annet enn at det ikke frister.

Min erfaring er at initiativer som det du nevner ofte ikke er hva folk forbinder med å chille med venner. Jeg drikker heller øl og preiker piss enn å sove i telt - og det har ingenting med kvaliteten på vennskapet å gjøre. Kanskje dere bare har vokst litt fra hverandre mtp hva dere trives med? Med sykdommen til vennen din blir det bare enda mer naturlig.

Jeg tror gjerne vennen din bare ikke vil leke brockeback mountain med deg

Jeg føler meg litt i andre enden av denne, siden det er jeg som er syk for tiden.

Først av alt, for hvem sin skyld skal man dra ut på festivaler og teltturer? Er det for at din venn skal få mer ut av livet, eller er det fordi du trenger noen å være sammen med?

Jeg skjønner at en venn føler at han gjør den syke en tjeneste ved å dra ham med ut på livet. At det er godt ment og masse omsorg i initiativet. Men det er noe med at når du lever på grensa og det er såvidt du klarer å utføre de oppgavene du må utføre (stå opp, dusje, spise, handle....), så er det ikke mye rom for slike utskeielser. Så blir det dessverre opp til den syke å være den "kjipe" som sier nei. Det er vanskelig for andre å forstå - i mitt tilfelle hjelper det heller ikke at jeg ser fullstendig frisk ut.

Jeg liker ikke å si nei og være kjip da, så jeg presser meg så langt det bare går for å henge med. Det er ingen ting jeg jobber hardere med om dagen enn å forsøke å tilfredsstille de som er rundt meg og som ønsker noe fra meg. Jeg er nødt til å prioritere på en måte jeg aldri hadde noen forståelse for før jeg ble syk. Likevel drar jeg det for langt noen ganger, og det blir ikke hyggelig for noen. Kanskje jeg har mistet noen venner i det siste også pga dette. Og ettersom tiden går begynner jeg å skjønne mer av hvor grensene mine går og si mer nei. Det blir ikke særlig godt mottatt, men det er dessverre lite jeg kan gjøre med det.

Selv er jeg, om jeg skal være helt ærlig, godt fornøyd med en dag der jeg sitter inne og ser på Netflix og ikke møter en levende sjel. Ikke at det ikke er hyggelig å møte venner innimellom, men det er mer enn nok med et par timer..

Jeg er takknemlig og glad for at jeg har gode venner som ikke gir meg opp og som vil ha meg med. Jeg håper de fremdeles er der når jeg er klar igjen, og at de ikke tar det personlig at jeg sier nei litt for ofte og slår opp med meg av den grunn.

Har selv erfaring med venner som har slitt med kronisk sykdom.
Det kan ofte skje at pasienten virker "selvopptatt" og uengasjert
i "normale" menneskers opplevelser. Dette er noe han selv ikke
nødvendigvis tenker over, men kan være et resultat av det som
sikkert kan være et relativt stillestående og rutinepreget liv.

Jeg har selv opplevd at venner/familie med sykdom synes det
kan være vanskelig å forholde seg til andre, særlig folk som ikke
er en fast del av hverdagen. Mitt inntrykk er at det er vanskelig
å takle situasjonen som pasient i forhold til "friske og oppegående" -
at man konstant er den "syke og svake" og at de kan føle seg
stakkarslig og "mindre verd".

Det kan nok være at han ikke orker det sosiale selv om han egentlig
har veldig lyst, og at han synes det er vanskelig å erkjenne dette
overfor deg. Han har kanskje dårlig samvittighet?

Mitt tips er at du gir av deg selv i passelige doser - bedre med
kvalitet enn kvantitet. La ham bestemme premissene, kjør et "easy"
opplegg.