Hei, alle!
Jeg kan fortelle litt meg meg selv først, slik at dere lette kan forstå situasjonen jeg er i - og forhåpentligvis kan komme med noen tips slik at jeg kanskje kan få en et liv med litt mindre angst enn det jeg har nå.
Det var ikke før videregående at jeg forsto - i ettertid - at slik jeg følte og opplevde situasjoner, ikke var normalt. Jeg var svært introvert, klarte så vidt å ha samtaler med medelever, og hver gang en lærer stilte et spørsmål rettet mot klassen, fikk jeg gang på gang angstanfall. Svetten begynte å strømme nedover kroppen, pulsen var i høygir og hjertebank. I ettertid ser jeg jo at dette resulterte i lavere karakterer enn jeg egentlig kunne oppnådd, og muligens vennskap som jeg ikke fikk muligheten til å få, pluss mye fravær.
Men det var ikke før jeg skulle starte på en sommerjobb etter videregående, jeg forstod at jeg led av angst. Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel, og bestilte legetime. Der ble jeg satt på en liten dose antidepressiva og sendt videre til DPS i en annen by, for jeg og min daværende kjæreste, skulle flytte for å starte på universitet.
Psykologen kom fram til at jeg led av sosial angst. Jeg hadde flere timer hos vedkommende framover der behandlingen gikk ut på eksponeringsteknikk. Det var et rent helvete, men de typiske tankene man har når man lider av sosial angst forsvant gradvis. Jeg klarte dessverre ikke å begynne på universitetet, og flyttet hjem etter tre uker. Men jeg fortsatte å dra til psykologen ukentlig i ca. 6 måneder, men så fikk jeg beskjed om at det ikke var mer vedkommende kunne gjøre.
Tiden gikk, og jeg led fortsatt av uforklarlig angst. Det kan komme panikkangst ut av "ingenting" og har vel angstfølelsen daglig den dag i dag.
Legen min viste god forståelse, og vi hadde jevnlige timer året etter vgs og fram mot et nytt semester, der jeg igjen skulle prøve å starte på universitet. Denne gangen gikk det, og jeg fullførte første semester, og er veldig fornøyd med det.
Gjennom dette skoleåret gikk jeg igjen jevnlig til en annen DPS samt at medisindosene mine økte og økte. Pr. dags dato tar jeg 300 mg Lyrica og 300 mg Venlazid + Zolpidem mot søvnløse netter og Paralgin forte mot smerter. Pluss at jeg har både fått utskrevet Sobril - som ikke hjalp, deretter Vival, Rivotril og nå har jeg fått utskrevet Xanor for å prøve å klare å gå på forelesninger. Men igjen fikk jeg beskjed av DPS at de ikke visste hvordan de skulle klare å behandle angsten, og "behandlingen" der ble avsluttet.
Fastlegen min prøvde også å kontakte en psykiater, men som avslo forespørselen, siden vedkommende heller ikke så noe som kan bli gjort for å hjelpe meg.
Nå startet det nye semesteret snart, og jeg vil gjøre alt for å klare å gjennomføre studiet, men som situasjonen er, vet jeg ikke om det er mulig. Jeg vil også nevne at jeg trener kondisjon jevnlig, fått med deltidsstilling i studentbyen som jeg nærmest tvinger meg til å møte opp på når jeg har vakt. Jeg er fast bestemt på at angsten ikke skal ødelegge for jobb.
Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt angsten. Jeg er jevnlig sosial og deltar stadig på ting som jeg egentlig ikke er gira på i utgangspunktet. Jeg er definitivt overbevist at jeg ikke lider av sosial angst lenger, men generalisert angstlidelse.
Takk for at du tok deg tid til å lese, og hvis noen har råd som jeg kan prøve blir jeg hjertelig takknemlig! Hilsen en sliten student.
Jeg kan fortelle litt meg meg selv først, slik at dere lette kan forstå situasjonen jeg er i - og forhåpentligvis kan komme med noen tips slik at jeg kanskje kan få en et liv med litt mindre angst enn det jeg har nå.
Det var ikke før videregående at jeg forsto - i ettertid - at slik jeg følte og opplevde situasjoner, ikke var normalt. Jeg var svært introvert, klarte så vidt å ha samtaler med medelever, og hver gang en lærer stilte et spørsmål rettet mot klassen, fikk jeg gang på gang angstanfall. Svetten begynte å strømme nedover kroppen, pulsen var i høygir og hjertebank. I ettertid ser jeg jo at dette resulterte i lavere karakterer enn jeg egentlig kunne oppnådd, og muligens vennskap som jeg ikke fikk muligheten til å få, pluss mye fravær.
Men det var ikke før jeg skulle starte på en sommerjobb etter videregående, jeg forstod at jeg led av angst. Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel, og bestilte legetime. Der ble jeg satt på en liten dose antidepressiva og sendt videre til DPS i en annen by, for jeg og min daværende kjæreste, skulle flytte for å starte på universitet.
Psykologen kom fram til at jeg led av sosial angst. Jeg hadde flere timer hos vedkommende framover der behandlingen gikk ut på eksponeringsteknikk. Det var et rent helvete, men de typiske tankene man har når man lider av sosial angst forsvant gradvis. Jeg klarte dessverre ikke å begynne på universitetet, og flyttet hjem etter tre uker. Men jeg fortsatte å dra til psykologen ukentlig i ca. 6 måneder, men så fikk jeg beskjed om at det ikke var mer vedkommende kunne gjøre.
Tiden gikk, og jeg led fortsatt av uforklarlig angst. Det kan komme panikkangst ut av "ingenting" og har vel angstfølelsen daglig den dag i dag.
Legen min viste god forståelse, og vi hadde jevnlige timer året etter vgs og fram mot et nytt semester, der jeg igjen skulle prøve å starte på universitet. Denne gangen gikk det, og jeg fullførte første semester, og er veldig fornøyd med det.
Gjennom dette skoleåret gikk jeg igjen jevnlig til en annen DPS samt at medisindosene mine økte og økte. Pr. dags dato tar jeg 300 mg Lyrica og 300 mg Venlazid + Zolpidem mot søvnløse netter og Paralgin forte mot smerter. Pluss at jeg har både fått utskrevet Sobril - som ikke hjalp, deretter Vival, Rivotril og nå har jeg fått utskrevet Xanor for å prøve å klare å gå på forelesninger. Men igjen fikk jeg beskjed av DPS at de ikke visste hvordan de skulle klare å behandle angsten, og "behandlingen" der ble avsluttet.
Fastlegen min prøvde også å kontakte en psykiater, men som avslo forespørselen, siden vedkommende heller ikke så noe som kan bli gjort for å hjelpe meg.
Nå startet det nye semesteret snart, og jeg vil gjøre alt for å klare å gjennomføre studiet, men som situasjonen er, vet jeg ikke om det er mulig. Jeg vil også nevne at jeg trener kondisjon jevnlig, fått med deltidsstilling i studentbyen som jeg nærmest tvinger meg til å møte opp på når jeg har vakt. Jeg er fast bestemt på at angsten ikke skal ødelegge for jobb.
Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt angsten. Jeg er jevnlig sosial og deltar stadig på ting som jeg egentlig ikke er gira på i utgangspunktet. Jeg er definitivt overbevist at jeg ikke lider av sosial angst lenger, men generalisert angstlidelse.
Takk for at du tok deg tid til å lese, og hvis noen har råd som jeg kan prøve blir jeg hjertelig takknemlig! Hilsen en sliten student.