Sitat av Settoz
Selvmord skal være siste utvei spør du meg.
Vis hele sitatet...
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang.
Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
|
286
54799
|
Har vært gjennom tunge tider selv der tanken på selvmord har vært streifet forbi, men heldigvis aldri gjennomført. Uansett hvor mye skit livet dumper på en så kommer man som regel alltid ut på andre siden, og for min del stemmer det i hvert fall svært godt at det som ikke dreper en det gjør en sterkere.
Vi må bare stole på det overlevelsesinnstinktet vi har i oss, det har ført oss dit vi er i dag og det er trygt i stand til å føre oss til i morgen og resten av fremtiden. Jeg har et veldig avslappet forhold til døden og er alvorlig nysgjerrig på hva som skjer når vi dør, men det er ikke noe jeg har hastverk med å finne ut; det er en dag som kommer når den kommer av seg selv om forhåpentligvis veldig lenge til. Har så mye å gjøre og oppleve her vi er i dag ;-).
Nå er jeg fullstendig klar over at i en situasjon der selvmord vurderes som alternativ så tenker man gjerne noe mer irrasjonelt, men slik jeg ser det må man da bare holde ut til stormen er over; da uansett hvor kraftløs man føler seg og uansett hvor lite livsgnist man har igjen. Så lenge man ikke er død så finnes det håp uansett hvor håpløst alt virker, det er når man dør håpet forsvinner. Ofte hjelper det å distansere seg fra de omgivelsene man er i og dra til et helt annet sted.
Vi må bare stole på det overlevelsesinnstinktet vi har i oss, det har ført oss dit vi er i dag og det er trygt i stand til å føre oss til i morgen og resten av fremtiden. Jeg har et veldig avslappet forhold til døden og er alvorlig nysgjerrig på hva som skjer når vi dør, men det er ikke noe jeg har hastverk med å finne ut; det er en dag som kommer når den kommer av seg selv om forhåpentligvis veldig lenge til. Har så mye å gjøre og oppleve her vi er i dag ;-).
Nå er jeg fullstendig klar over at i en situasjon der selvmord vurderes som alternativ så tenker man gjerne noe mer irrasjonelt, men slik jeg ser det må man da bare holde ut til stormen er over; da uansett hvor kraftløs man føler seg og uansett hvor lite livsgnist man har igjen. Så lenge man ikke er død så finnes det håp uansett hvor håpløst alt virker, det er når man dør håpet forsvinner. Ofte hjelper det å distansere seg fra de omgivelsene man er i og dra til et helt annet sted.
Sitat av WhyNot!
Blir litt kvalm over at folk spøker ang. selvmord og sånt .. Men blir vel feil og tenke at alle har vert der.
- Ikke mistforstå meg, har litt problemer med og ordlegge meg, men de fleste forstår vel hva jeg mener..
- Ikke mistforstå meg, har litt problemer med og ordlegge meg, men de fleste forstår vel hva jeg mener..
Vis hele sitatet...
Når folk sier "Gå å heng deg!" rundt meg (ikke til meg), så blir jeg fly forbanna, jeg har lyst til å skjelle dem huden full, og fortelle at en dag kan det faktisk være noen som gjør det!
Det er så jævlig respektløst!
Men et ordtak jeg liker, er:
"Suicide is a permanent solution to a temporarly problem." (Altså; "Selvmord er en permanent løsning til et midlertidig problem".)
Sitat av Bruskork1
Det er så jævlig respektløst!
Men et ordtak jeg liker, er:
"Suicide is a permanent solution to a temporarly problem." (Altså; "Selvmord er en permanent løsning til et midlertidig problem".)
Men et ordtak jeg liker, er:
"Suicide is a permanent solution to a temporarly problem." (Altså; "Selvmord er en permanent løsning til et midlertidig problem".)
Vis hele sitatet...
Og det er jo ikke sant engang. Undersøkelser viser at om man overlever selvmordsforsøk er risikoen stor for at man prøver igjen, selv flere år og tiår etterpå. Dette forteller meg at problemene som gjør at folk tar selvmord ikke er midlertidige.
Suicide: The Risk is Lifelong For Those Who've Tried It Once
Kan godt hende at du er immun mot det, men jeg dedikerer det mot at det var slik broren min forlatte oss uten at jeg fikk sjangsen til å hjelpe han, og da ser jeg på det som litt annerledes. 
En annen betydning lettere sagt.
Heldighvis ingen som har sagt det direkte mot meg enda.
"Kråkelefse", det var ikke sånn jeg mente det. Det jeg mener er at de fleste problemene kan løses på en eller annen måte, og at man burde prøve før man gjør det. Livet blir aldri en dans på roser uansett, men det kan bli lev-bart. (om det er et ord.)
En annen betydning lettere sagt.Heldighvis ingen som har sagt det direkte mot meg enda.
"Kråkelefse", det var ikke sånn jeg mente det. Det jeg mener er at de fleste problemene kan løses på en eller annen måte, og at man burde prøve før man gjør det. Livet blir aldri en dans på roser uansett, men det kan bli lev-bart. (om det er et ord.)
Sist endret av Bruskork1; 9. september 2011 kl. 15:58.
Sitat av Kråkelefse
Og det er jo ikke sant engang. Undersøkelser viser at om man overlever selvmordsforsøk er risikoen stor for at man prøver igjen, selv flere år og tiår etterpå. Dette forteller meg at problemene som gjør at folk tar selvmord ikke er midlertidige.
Suicide: The Risk is Lifelong For Those Who've Tried It Once
Suicide: The Risk is Lifelong For Those Who've Tried It Once
Vis hele sitatet...
Sitat av Bruskork1
"Kråkelefse", det var ikke sånn jeg mente det. Det jeg mener er at de fleste problemene kan løses på en eller annen måte, og at man burde prøve før man gjør det. Livet blir aldri en dans på roser uansett, men det kan bli lev-bart. (om det er et ord.)
Vis hele sitatet...
Undersøkelser viser at over halvparten av de som tar selvmord har vært hos lege eller psykolog. Les følgende sitat fra side 61 av "Suicide and Attempted Suicide" av Geo Stone: "In another study, over 90 percent of suicides had been seen by a psychiatrist or a family doctor within a year of death; 48 percent within a week". Jeg tolker det sånn at de har prøvd å løse problemene sine.
@Ezukiel: Når du sier "vi mennesker..." så går du ut i fra at alle mennesker er likt skrudd sammen, og at alle har fått like mye kjærlighet i barndommen, osv... Sånn er ikke virkeligheten. Det at Per klarer å gå videre impliserer ikke at Pål også kan klare det.
For å forstå selvmord er man nødt til å forstå at mennesker er så forskjellige at vi har helt forskjellige følelser i akkurat de samme situasjonene. Ingen begår selvmord på grunn av en opplevelse. Det er alltid følelsene man har som gjør at man begår selvmord. Andre, som ble utsatt for den samme opplevelsen, men fikk andre følelser, begår ikke selvmord.
Death is the cousin of sleep, just close your eyes count sheep and breathe deep. Think about the sound of relief that surrounds you, you were already gone before I found you.
En nær venninde tok livet sitt for overkant av et år siden, nøye planlagt, og uten det minste forvarsel til noen.
Det er forferdelig å miste noen, men enda mer forferdelig å innse hvor fælt personen faktisk har hatt det.
Jeg har selv vært suicidal av og på i over 10 år og vært på nippet flere ganger. Tror det er her det stopper for de fleste, at de faktisk ikke gjør noe, eller kanskje bare spiser 20 piller i stedet for 200. De som hopper fra en bygning, foran toget eller skyter seg er virkelig bænkers på avgjørelsen, og når man har det så kraftfullt vondt klarer jeg ikke å se at det er en hverken feil eller feig avgjørelse. For den gjeldende er det en stor befrielse og lettelse. Endelig over. Et liv som suicidal føles ut som å bli brent levende, man ønsker som regel bare at smerten skal ta slutt.
Varme tanker og styrke til de som måtte slite med dette, kjenner noen som gjør, eller har mistet noen slik.
En nær venninde tok livet sitt for overkant av et år siden, nøye planlagt, og uten det minste forvarsel til noen.
Det er forferdelig å miste noen, men enda mer forferdelig å innse hvor fælt personen faktisk har hatt det.
Jeg har selv vært suicidal av og på i over 10 år og vært på nippet flere ganger. Tror det er her det stopper for de fleste, at de faktisk ikke gjør noe, eller kanskje bare spiser 20 piller i stedet for 200. De som hopper fra en bygning, foran toget eller skyter seg er virkelig bænkers på avgjørelsen, og når man har det så kraftfullt vondt klarer jeg ikke å se at det er en hverken feil eller feig avgjørelse. For den gjeldende er det en stor befrielse og lettelse. Endelig over. Et liv som suicidal føles ut som å bli brent levende, man ønsker som regel bare at smerten skal ta slutt.
Varme tanker og styrke til de som måtte slite med dette, kjenner noen som gjør, eller har mistet noen slik.
Sist endret av vacant; 10. september 2011 kl. 10:50.
Stadig ser jeg påstander om at det å kverke seg selv er egoistisk og dumt, ja det er ikke måte på hvor uansvarlig og ondskapsfullt slikt er. Trenger man i det hele tatt noe så patetisk som en god unnskyldning for at andre skal ha forståelse og medfølelse for en som tar livet sitt? Har en person tatt steget fra kun selvmordstanker, til det å virkelig planlegge og fullføre handlingen, da er det meget sannsynlig at personen er i en ekstremt depressiv tilstand og har et håpløst syn på fremtiden i sin virkelighet uansett. Man kan nærmest se på det som å gå inn i en blindvei eller en felle i sitt eget hode. Selvsagt er det forferdelig for alle rundt, og jeg skjønner jo at man kan bli sint fordi personen valgte å forsvinne fra all som var glad i han/hun. Men å kalle personen for egoistisk og lignende er jo å vise svært lite respekt for avdøde. For folk som har levd et temmelig godt liv uten de verste bekymringene, kan det nok føles ganske "uforståelig" at enkelte velger å gjøre noe slikt.
ser disse påstandene om at det er egoistisk og alt sånn å ta livet sitt, og grunnen til at jeg velger å dele min historie og mine tanker rundt dette med å ta sitt eget liv, og suicidale tanker generelt er for at dere kanskje forstår litt mer hvordan det er å være i den situasjonen.
So, here it goes ...
Har slitt med depressjon de siste 3 årene, veldig sterke depressjoner, har ofte sittet alene, et sted i skogen. Et sted som har betydd mye for meg gjennom hele livet, et sted hvor jeg har dratt for å tenke. har bitt diagnoert som bipolar, og er manisk depressiv; har dager hvor jeg føler eg oppegående, og vil klare noe, men det går som oftest i dager hvor jeg bare ønsker å komme meg gjennom dagen, eller bare bli borte.
Har siden jeg var 14 kuttet meg selv, ganske regelmessig, ofte i håpet om at jeg kanskje treffer pulsåra, bare for å dø. Selv om dette ikke er mitt ønske. Mitt ønske er at disse følelsene forsvinner en dag, men jeg har selv bynt å miste troen på at det noen gang skjer. Jeg gir mer og mer opp for hver dag som går, og føler jeg begynner å miste venner, har bare 5 - 6 venner igjen som bryr seg, og som vet situasjonen jeg er i, det er vel streng tatt disse som holder det lille av håp i meg.
Og til dere som mener at det å ta sitt eget liv er egoistisk; prøv å forestille dere en tankegang der alt er svart, du føler ikke at du har noe å leve for, selv om du vet det, det er ikke sånn(ihvertfall hos meg), at du klarer å føle ting, og tenke på ting som et "vanlig" menneske. Du ser ikke ting på den samme måten. Om noen mener det er egoistisk å ta livet sitt, så tenker jeg dem om det, de er ikke samme situsjonen. Det og egentli klare å fungere på skole/jobb blir ikke det samme, du klarer ikke å konsentrere deg.
Har selv vært så langt nede at jeg har skrevet et brev, til de som har fått meg inn på denne tanken, og til mine beste venner, som har holdt meg tilbake så lenge, og hjulpet meg gjennom alt sammen. Om du velger å ta ditt eget liv, så er ikke det et spontan valg, det er et valg du tenker over i lang tid.
Jeg har vært i denne situasjonen nå i snart 3 år, hvor jeg ikke har sett noen utvei fra dette, og ser fremdeles ingen utvei fra mine psykiske lidelser, om jeg kan kalle det for det.
Så dere som mener det er egoistisk å ta livet sitt, se det fra et annet perspektiv, det er ikke lett, og det er ikke et spontant valg, det er noe som utvikler seg over tid, som er veldig, veldig vansklig å leve med.
So, here it goes ...
Har slitt med depressjon de siste 3 årene, veldig sterke depressjoner, har ofte sittet alene, et sted i skogen. Et sted som har betydd mye for meg gjennom hele livet, et sted hvor jeg har dratt for å tenke. har bitt diagnoert som bipolar, og er manisk depressiv; har dager hvor jeg føler eg oppegående, og vil klare noe, men det går som oftest i dager hvor jeg bare ønsker å komme meg gjennom dagen, eller bare bli borte.
Har siden jeg var 14 kuttet meg selv, ganske regelmessig, ofte i håpet om at jeg kanskje treffer pulsåra, bare for å dø. Selv om dette ikke er mitt ønske. Mitt ønske er at disse følelsene forsvinner en dag, men jeg har selv bynt å miste troen på at det noen gang skjer. Jeg gir mer og mer opp for hver dag som går, og føler jeg begynner å miste venner, har bare 5 - 6 venner igjen som bryr seg, og som vet situasjonen jeg er i, det er vel streng tatt disse som holder det lille av håp i meg.
Og til dere som mener at det å ta sitt eget liv er egoistisk; prøv å forestille dere en tankegang der alt er svart, du føler ikke at du har noe å leve for, selv om du vet det, det er ikke sånn(ihvertfall hos meg), at du klarer å føle ting, og tenke på ting som et "vanlig" menneske. Du ser ikke ting på den samme måten. Om noen mener det er egoistisk å ta livet sitt, så tenker jeg dem om det, de er ikke samme situsjonen. Det og egentli klare å fungere på skole/jobb blir ikke det samme, du klarer ikke å konsentrere deg.
Har selv vært så langt nede at jeg har skrevet et brev, til de som har fått meg inn på denne tanken, og til mine beste venner, som har holdt meg tilbake så lenge, og hjulpet meg gjennom alt sammen. Om du velger å ta ditt eget liv, så er ikke det et spontan valg, det er et valg du tenker over i lang tid.
Jeg har vært i denne situasjonen nå i snart 3 år, hvor jeg ikke har sett noen utvei fra dette, og ser fremdeles ingen utvei fra mine psykiske lidelser, om jeg kan kalle det for det.
Så dere som mener det er egoistisk å ta livet sitt, se det fra et annet perspektiv, det er ikke lett, og det er ikke et spontant valg, det er noe som utvikler seg over tid, som er veldig, veldig vansklig å leve med.
Sitat av Arigo
Lykke til videre T.J. Jeg har troa på at du får ordnet opp i ting! Om ti år er du nok en oppegående mann med en jobb du trives i og samme en knallfin samboer! Sett folk som har vært langt nede, men fått orden på ting! Jeg har troa 
Vis hele sitatet...
Sitat av T.J
Har siden jeg var 14 kuttet meg selv, ganske regelmessig, ofte i håpet om at jeg kanskje treffer pulsåra, bare for å dø. Selv om dette ikke er mitt ønske. Mitt ønske er at disse følelsene forsvinner en dag, men jeg har selv bynt å miste troen på at det noen gang skjer. Jeg gir mer og mer opp for hver dag som går, og føler jeg begynner å miste venner, har bare 5 - 6 venner igjen som bryr seg, og som vet situasjonen jeg er i, det er vel streng tatt disse som holder det lille av håp i meg.
Vis hele sitatet...
I håpet om å treffe pulsåra.
Jeg ser ikke helt greia med at du ikke har truffet den, det jo bra du ikke har tatt livet ditt, det ville vært leit for alle rundt deg som virkelig bryr seg om deg. Men alikevel for meg virker du ikke som noen annen person enn en som trenger hjelp, som sagt jeg tror egentlig bare at folk som virkelig vil begå selvmord faktisk får det til, om ikke så blir de en grønnsak etter forsøket.
Unnskyld at jeg er så direkte og kanskje litt hard, men etter å ha kjent 3-4 stykker som faktisk har begått selvmord, så blir kutting i mine øyne bare et rop om hjelp.
Jeg har kanskje sklidd ut litt på isen med kommentaren min, jeg forstår det. Men ja, frustrasjonen tok overhånd.
T.J: det er folk som ville ha drept for å ha fem venner. Kan ikke si jeg har så mange ekte venner selv. Kan telle de på en hånd, men når det gjelder venner er kvalitet viktigere enn kvantitet. Tenk på dette som noe positivt.
Har selv jobbet mye med suicidale ungdommer og voksne og jeg stiller meg åpen for spm eller samtale på pm. Det kan være ting du ikke tør eller vil si til behandleren din (hvis du har en) og vennene dine.
Til slutt vil jeg si at tre år føles sikkert som en evighet, men tenk over det. Blir det tre år til eller kanskje seks år er det ikke mye ifht hvor langt livet ditt er. Hvis du ender opp med å være suicidal 10% av livet ditt har du fremdeles sinnsykt mye tid igjen. Man må uansett ta tak i problemene sine(skaffe hjelp) og ikke håpe at tiden skal fikse biffen.
Btw kingpill: selvskading har sjeldent noe med suicidalitet å gjøre. Selvskading er for de aller fleste en mestringstaktikk i mangel på bedre "verktøy".
Har selv jobbet mye med suicidale ungdommer og voksne og jeg stiller meg åpen for spm eller samtale på pm. Det kan være ting du ikke tør eller vil si til behandleren din (hvis du har en) og vennene dine.
Til slutt vil jeg si at tre år føles sikkert som en evighet, men tenk over det. Blir det tre år til eller kanskje seks år er det ikke mye ifht hvor langt livet ditt er. Hvis du ender opp med å være suicidal 10% av livet ditt har du fremdeles sinnsykt mye tid igjen. Man må uansett ta tak i problemene sine(skaffe hjelp) og ikke håpe at tiden skal fikse biffen.
Btw kingpill: selvskading har sjeldent noe med suicidalitet å gjøre. Selvskading er for de aller fleste en mestringstaktikk i mangel på bedre "verktøy".
Sist endret av Astro Man; 10. september 2011 kl. 18:06.
http://www.youtube.com/watch?v=iMUiwTubYu0
Syns denne person sine ord passet litt til trådens innhold.
Om en person velger å avslutte livet sitt. Hvem kan da si at det er et feil valg? Så lenge en personen selv ikke ser noen annen utvei på sine problemer enn å ta sitt eget liv så bør jo den personen få gjøre det uten andres innvendiger?
Som før nevnt så vil de som virkelig ikke ser noe annen utvei enn det å ta sitt eget liv klare nettopp det å ta sitt liv. Mens de som bare roper om hjelp som regel ender med forsøket.
Men hvor mange selvmordsforsøk har forandret mening i det akten er utført og de enten blør i hjel, faller eller er på vei til bevisstløstheten?
Mange liv kun nok vært spart om flere hadde fulgt mr hicks sine råd. Its just a ride.
Eller for å si det på en annen måte, "If you worry you die.If you dont worry you die. So why worry?"
Syns denne person sine ord passet litt til trådens innhold.
Om en person velger å avslutte livet sitt. Hvem kan da si at det er et feil valg? Så lenge en personen selv ikke ser noen annen utvei på sine problemer enn å ta sitt eget liv så bør jo den personen få gjøre det uten andres innvendiger?
Som før nevnt så vil de som virkelig ikke ser noe annen utvei enn det å ta sitt eget liv klare nettopp det å ta sitt liv. Mens de som bare roper om hjelp som regel ender med forsøket.
Men hvor mange selvmordsforsøk har forandret mening i det akten er utført og de enten blør i hjel, faller eller er på vei til bevisstløstheten?
Mange liv kun nok vært spart om flere hadde fulgt mr hicks sine råd. Its just a ride.
Eller for å si det på en annen måte, "If you worry you die.If you dont worry you die. So why worry?"
Sitat av pedagogen
T.J: det er folk som ville ha drept for å ha fem venner. Kan ikke si jeg har så mange ekte venner selv. Kan telle de på en hånd, men når det gjelder venner er kvalitet viktigere enn kvantitet. Tenk på dette som noe positivt.
Har selv jobbet mye med suicidale ungdommer og voksne og jeg stiller meg åpen for spm eller samtale på pm. Det kan være ting du ikke tør eller vil si til behandleren din (hvis du har en) og vennene dine.
Til slutt vil jeg si at tre år føles sikkert som en evighet, men tenk over det. Blir det tre år til eller kanskje seks år er det ikke mye ifht hvor langt livet ditt er. Hvis du ender opp med å være suicidal 10% av livet ditt har du fremdeles sinnsykt mye tid igjen. Man må uansett ta tak i problemene sine(skaffe hjelp) og ikke håpe at tiden skal fikse biffen.
Btw kingpill: selvskading har sjeldent noe med suicidalitet å gjøre. Selvskading er for de aller fleste en mestringstaktikk i mangel på bedre "verktøy".
Har selv jobbet mye med suicidale ungdommer og voksne og jeg stiller meg åpen for spm eller samtale på pm. Det kan være ting du ikke tør eller vil si til behandleren din (hvis du har en) og vennene dine.
Til slutt vil jeg si at tre år føles sikkert som en evighet, men tenk over det. Blir det tre år til eller kanskje seks år er det ikke mye ifht hvor langt livet ditt er. Hvis du ender opp med å være suicidal 10% av livet ditt har du fremdeles sinnsykt mye tid igjen. Man må uansett ta tak i problemene sine(skaffe hjelp) og ikke håpe at tiden skal fikse biffen.
Btw kingpill: selvskading har sjeldent noe med suicidalitet å gjøre. Selvskading er for de aller fleste en mestringstaktikk i mangel på bedre "verktøy".
Vis hele sitatet...
Men anyway, virker logisk det du sier.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Jeg synes selvmord er svært forståelig og en akseptabel beslutning. Jeg skal forklare hvorfor.
Man skal aldri si aldri, men jeg kommer nok ikke til å ta livet mitt noen gang. Likevel har jeg svært stor forståelse for de som gjør det pga mange ting. De mest åpenlyse er fordi jeg ikke ser noen umiddelbar mening med at vi er her. Hverdagen er rett og slett en evig kjedsom pinelse. Står opp klokka sju, noe som jeg nekter å tro kan være riktig for kroppen fordi det rett og slett er smertefullt å stå opp så tidlig. Og hvorfor står vi opp da? jo, for å starte en mange timers lang arbeidsdag.
Vi starter på jobb ca. 8 og er ferdige klokka 4/5 kanskje? Da har vi hatt en arbeidsag på 8-9 timer. 8-9 timer med JOBB. Deretter kommer vi hjem og må lage middag, kanskje er middagen ferdig klokka 6-7. Da har vi 4-5 timer av dagen vi kan bestemme over før vi må legge oss igjen for å være uthvilt til dagen etter. Altså 5 timer av 24 er VÅRE. Så er det helg. 2 dager av 7 er våre. 5 uker av 52 uker i året har vi ferie. For meg er det sjokkerende når vi tallfester en hverdag, og ser hvor lite av den vi har som frie mennesker. Vi jobber og går skole fra vi er 5 til vi er 60+, for at noen få på toppen skal tjene masse penger? De fleste tenker kanskje ikke nevneverdig over det, men jeg synes det er rart at det er en selvfølge at vi skal ha så lite fritid.
Den generelle hverdagen er et hovedpunkt til at jeg kan forstå selvmord. I tillegg kommer andre mer individuelle problemer som mange sliter med. Lever man ikke lenger, slipper man mye slit. Man får kanskje ikke oppelve de gode stundene, men man går jo ikke glipp av noe, fordi man er død. Logisk nok går man jo ikke glipp av de gode stundene som kommer i framtiden, for man er jo knakende likegyldig når man er dø.
Tankekorset med selvmord er at det er svært urettferdig ovenfor familien, og de betyr så mye for mange av oss, deriblant meg, at det blir værd det å holde ut. Samtidig er man et individuelt individ, slik at det er opp til hver enkelt suicidal å avgjøre om det egentlig er etisk riktig at man kun lever for andre. ( Altså at man kun lever for å ikke såre familie,venner etc. )
Vil bare avslutte med å si at jeg ikke på noen måte er emo, eller gråter meg i søvn hver natt. Jeg lever et helt normalt liv med festing, fotball, venner, osv. Jeg har kanskje bare et litt annet syn på livet, og en litt annen måte å reflektere på enn mange. Selv om jeg kommer fram til den konklusjonen her, betyr ikke det at jeg selv vil ta selvmord, men jeg skjønner godt de som gjør det.
Man skal aldri si aldri, men jeg kommer nok ikke til å ta livet mitt noen gang. Likevel har jeg svært stor forståelse for de som gjør det pga mange ting. De mest åpenlyse er fordi jeg ikke ser noen umiddelbar mening med at vi er her. Hverdagen er rett og slett en evig kjedsom pinelse. Står opp klokka sju, noe som jeg nekter å tro kan være riktig for kroppen fordi det rett og slett er smertefullt å stå opp så tidlig. Og hvorfor står vi opp da? jo, for å starte en mange timers lang arbeidsdag.
Vi starter på jobb ca. 8 og er ferdige klokka 4/5 kanskje? Da har vi hatt en arbeidsag på 8-9 timer. 8-9 timer med JOBB. Deretter kommer vi hjem og må lage middag, kanskje er middagen ferdig klokka 6-7. Da har vi 4-5 timer av dagen vi kan bestemme over før vi må legge oss igjen for å være uthvilt til dagen etter. Altså 5 timer av 24 er VÅRE. Så er det helg. 2 dager av 7 er våre. 5 uker av 52 uker i året har vi ferie. For meg er det sjokkerende når vi tallfester en hverdag, og ser hvor lite av den vi har som frie mennesker. Vi jobber og går skole fra vi er 5 til vi er 60+, for at noen få på toppen skal tjene masse penger? De fleste tenker kanskje ikke nevneverdig over det, men jeg synes det er rart at det er en selvfølge at vi skal ha så lite fritid.
Den generelle hverdagen er et hovedpunkt til at jeg kan forstå selvmord. I tillegg kommer andre mer individuelle problemer som mange sliter med. Lever man ikke lenger, slipper man mye slit. Man får kanskje ikke oppelve de gode stundene, men man går jo ikke glipp av noe, fordi man er død. Logisk nok går man jo ikke glipp av de gode stundene som kommer i framtiden, for man er jo knakende likegyldig når man er dø.
Tankekorset med selvmord er at det er svært urettferdig ovenfor familien, og de betyr så mye for mange av oss, deriblant meg, at det blir værd det å holde ut. Samtidig er man et individuelt individ, slik at det er opp til hver enkelt suicidal å avgjøre om det egentlig er etisk riktig at man kun lever for andre. ( Altså at man kun lever for å ikke såre familie,venner etc. )
Vil bare avslutte med å si at jeg ikke på noen måte er emo, eller gråter meg i søvn hver natt. Jeg lever et helt normalt liv med festing, fotball, venner, osv. Jeg har kanskje bare et litt annet syn på livet, og en litt annen måte å reflektere på enn mange. Selv om jeg kommer fram til den konklusjonen her, betyr ikke det at jeg selv vil ta selvmord, men jeg skjønner godt de som gjør det.
qk7k: Hvis du har en så fæl jobb at den er et gyldig grunnlag for selvmord, så foreslår jeg at du skifter jobb og/eller skaffer deg en (annen?) utdannelse. Det skader nok heller ikke å ofre noen tanker på at du sannsynligvis er plassert slik i geografi og tid at mengden "din" tid du kan bruke på akkurat hva du vil – som tydeligvis ekskluderer tiden du bruker på å lage din egen mat – overgår det meste verden har sett maken til. Hadde du reist 150 år tilbake i tid, eller til andre mindre heldige deler av verden, ville du raskt dratt på deg en uke med juling av en slik klagetale.
Sitat av Kjartan27
qk7k: Man er selv sin egen lykkesmed.. Det er lov og være litt ambisiøs i forhold til jobb som igjen kan gi litt økonomiske muskler til mer fritid. Hvis man har en nitrist hverdag så er man selv ansvarlig for og bryte ut av rutiner og finne lykken.
Vis hele sitatet...
“Why aren’t you out there fishing?” he asked.
“Because I’ve caught enough fish for today.” said the fisherman.
“Why don’t you catch more fish than you need and sell the rest?” the rich man asked.
“Why would I do that?” said the fisherman.
“You could earn enough money to buy a better boat so you could go deeper and catch more fish. Then with the profit you make you could purchase nylon nets, catch even more fish, and make even more money. Soon you’d have a fleet of boats and be rich like I am.”
The fisherman still reclining by his boat said, “They what would I do?”
“You could sit down and enjoy life,” said the industrialist.
“What do you think I’m doing now?"
Sitat av Provo
qk7k: Hvis du har en så fæl jobb at den er et gyldig grunnlag for selvmord, så foreslår jeg at du skifter jobb og/eller skaffer deg en (annen?) utdannelse. Det skader nok heller ikke å ofre noen tanker på at du sannsynligvis er plassert slik i geografi og tid at mengden "din" tid du kan bruke på akkurat hva du vil – som tydeligvis ekskluderer tiden du bruker på å lage din egen mat – overgår det meste verden har sett maken til. Hadde du reist 150 år tilbake i tid, eller til andre mindre heldige deler av verden, ville du raskt dratt på deg en uke med juling av en slik klagetale.
Vis hele sitatet...
Kan godt være at de hadde det værre før, og at de sliter mye mer i andre deler av verden. Jeg tror mange, inkludert deg aldri kommer til å forstå hovedpoenget mitt her. Hovedpoenget mitt er at når jeg reflekterer over livet sitter jeg igjen med en følelse av meningsløshet. Alle disse timene vi legger ned i arbeid og skole , og så dør vi. Da er vi borte for alltid. Da kunne jeg like godt ha vært død hele tiden. Forventer ikke at du skal forstå poenget mitt, da mange med deg har en helt annen livsgnist og holdning til livet.
Sitat av Kjartan27
qk7k: Man er selv sin egen lykkesmed.. Det er lov og være litt ambisiøs i forhold til jobb som igjen kan gi litt økonomiske muskler til mer fritid. Hvis man har en nitrist hverdag så er man selv ansvarlig for og bryte ut av rutiner og finne lykken.
Vis hele sitatet...
Det innlegget ditt hører hjemme i den amerikanske drømmeverdenen, hvor de sier akkurat det samme. Det man i midlertid ser i landet deres er at 1% av befolkningen sitter med en lommebok på størrelse med oljefondet, mens 50% av befoklningen bor i campingvogner og er arbeidsledig eller jobber for 7 dollar i timen. Håpløst innlegg du kommer med her.
Sitat av qk7k
Du misforstår ikke uventet hele poenget mitt. Det er ikke at jeg har det så forferdelig og gråter meg i søvn. Jeg har ikke en forferdelig jobb, trives helt o.k, men ville meget gjerne brukt livet mitt til noe annet, men for å overleve i samfunnet må man nok ha mat på bordet. Poenget er at jeg heller skulle brukt tiden min på noe jeg brenner for og ikke på noe jeg trives helt greit med. Tror ikke veldig mange brenner for jobben sin.
Kan godt være at de hadde det værre før, og at de sliter mye mer i andre deler av verden. Jeg tror mange, inkludert deg aldri kommer til å forstå hovedpoenget mitt her. Hovedpoenget mitt er at når jeg reflekterer over livet sitter jeg igjen med en følelse av meningsløshet. Alle disse timene vi legger ned i arbeid og skole , og så dør vi. Da er vi borte for alltid. Da kunne jeg like godt ha vært død hele tiden. Forventer ikke at du skal forstå poenget mitt, da mange med deg har en helt annen livsgnist og holdning til livet.
Kan godt være at de hadde det værre før, og at de sliter mye mer i andre deler av verden. Jeg tror mange, inkludert deg aldri kommer til å forstå hovedpoenget mitt her. Hovedpoenget mitt er at når jeg reflekterer over livet sitter jeg igjen med en følelse av meningsløshet. Alle disse timene vi legger ned i arbeid og skole , og så dør vi. Da er vi borte for alltid. Da kunne jeg like godt ha vært død hele tiden. Forventer ikke at du skal forstå poenget mitt, da mange med deg har en helt annen livsgnist og holdning til livet.
Vis hele sitatet...
Det finnes nok av mennesker som har det verre enn oss, mye verre enn oss. Men det vet du, i tillegg så føler jeg det er det litt lusent å bruke andre sin ulykke for å booste sin egen lykke; så vi hopper over denne delen.
Se heller verdenen full av de mulighetene den har, mener du at du er lagd for noe større og mer meningsfylt enn det du gjør i dag så søk det! Om du ikke lykkes første gang så forsøk igjen, om du ender opp med å forsøke hele livet uten å noen gang komme dit du vil så har du i det minste forsøkt; i stedet for å gi opp og leve ut dagens virkelighet for resten av livet. Nå er ikke dette lett, jeg er litt oppi gjørma her selv der jeg vil så mye mer enn det jeg har ressurser til i dag. Jeg er en visjonær og en innovatør, ikke en entreprenør. Jeg har ideene men er fryktelig dårlig på å utføre de (jeg eier ikke tålmodighet når det gjelder slikt). Men det er bare å ta et steg om gangen, og ikke forsøke å hoppe opp til uoppnåelige topper med en gang. Så kommer man som regel dit man vil til slutt.
Og se alt det positive du har i din verden, bare det alene burde være nok til å skape et bilde av meningsfylthet; det uansett hvor begredelig og kjedelig din verden skulle være. Bonusen her er at positivitet avler positivitet, setter du fokus/perspektiv på dette så blir det bare bedre og mer meningsfylt etterhvert som tiden går.
Sitat av qk7k
Tror de fleste millionærer/ vellykkede vil si at det er svært viktig med en sterk psyke, noe jeg desverre ikke har.
Vis hele sitatet...
Det virker som om du har akseptert din verden slik den er i dag. Du har i så tilfelle akseptert helt feil ting. Aksepter hva du kan gjøre noe med, og hva du ikke er i stand til å gjøre noe med. Å endre livet ditt til noe mer meningsfylt er noe du definitivt kan gjøre noe med.
For å tydeliggjøre: Har du en fjelltopp foran deg så kommer du deg ikke opp på ett hopp, det er en ting du ganske trygt kan akseptere at ikke er mulig. Det du derimot kan akseptere at er mulig er å ta trappen til toppen, klatre til toppen, ta helikopter til toppen, osv. Da bruker du ikke tiden på å stå på bunnen og hoppe etter det uoppåelige.
Ezukiel, må si at det var et svært godt innlegg, og vil gjerne gi kvalitetspoeng for det hvis jeg finner ut hvordan :P Du arresterer meg på punkter som jeg absolutt må ta selvkritikk for, som det med psyken. Men det er som du skjønner veldig vanskelig å gjøre noe med, og som du sier må den bygges opp gradvis.
Er også veldig enig i at det blir for dumt å booste sin egen lykke bare fordi det har funtes/ finnes folk som har det værre. Dersom man har det kjipt, så har man det kjipt uansett hvor man bor, men det er kanskje av andre årsaker. Har selv vært i Afrika og møtt unge menn som tror at de oppnår lykken uansett dersom de kommer seg til Europa. Der så jeg at de hadde et familiesamhold som vi i Norge bare kan drømme om, og de var lykkelige på mange områder som vi ikke er. Her sliter vi kanskje litt mer med ensomhet og fremmedgjøring.
Er også veldig enig i at det blir for dumt å booste sin egen lykke bare fordi det har funtes/ finnes folk som har det værre. Dersom man har det kjipt, så har man det kjipt uansett hvor man bor, men det er kanskje av andre årsaker. Har selv vært i Afrika og møtt unge menn som tror at de oppnår lykken uansett dersom de kommer seg til Europa. Der så jeg at de hadde et familiesamhold som vi i Norge bare kan drømme om, og de var lykkelige på mange områder som vi ikke er. Her sliter vi kanskje litt mer med ensomhet og fremmedgjøring.
Sitat av qk7k
Ezukiel, må si at det var et svært godt innlegg, og vil gjerne gi kvalitetspoeng for det hvis jeg finner ut hvordan :P Du arresterer meg på punkter som jeg absolutt må ta selvkritikk for, som det med psyken. Men det er som du skjønner veldig vanskelig å gjøre noe med, og som du sier må den bygges opp gradvis.
Er også veldig enig i at det blir for dumt å booste sin egen lykke bare fordi det har funtes/ finnes folk som har det værre. Dersom man har det kjipt, så har man det kjipt uansett hvor man bor, men det er kanskje av andre årsaker. Har selv vært i Afrika og møtt unge menn som tror at de oppnår lykken uansett dersom de kommer seg til Europa. Der så jeg at de hadde et familiesamhold som vi i Norge bare kan drømme om, og de var lykkelige på mange områder som vi ikke er. Her sliter vi kanskje litt mer med ensomhet og fremmedgjøring.
Er også veldig enig i at det blir for dumt å booste sin egen lykke bare fordi det har funtes/ finnes folk som har det værre. Dersom man har det kjipt, så har man det kjipt uansett hvor man bor, men det er kanskje av andre årsaker. Har selv vært i Afrika og møtt unge menn som tror at de oppnår lykken uansett dersom de kommer seg til Europa. Der så jeg at de hadde et familiesamhold som vi i Norge bare kan drømme om, og de var lykkelige på mange områder som vi ikke er. Her sliter vi kanskje litt mer med ensomhet og fremmedgjøring.
Vis hele sitatet...
Noe av det viktigste (og kanskje noe av det mest meningsfulle) man gjør er å forsøke, slik jeg ser det i hvert fall. Forsøker man ikke så kommer man som regel ingen vei, kommer man ingen vei selv om man har forsøkt aldri så mye så kan man i det minste se seg selv i speilet og ærlig si til en selv at man gjorde sitt beste. I tillegg til at man forhåpentligvis lærte noe i prosessen.
Et godt eksempel på at kunsten er å reise seg en gang mer enn man faller er bokseren Floyd Patterson : "They said I was the fighter who got knocked down the most, but I also got up the most.". Han ble som 21-åring den yngste verdensmesteren innen tungvektsboksing.
Vi kan lære mye av hvordan mennesker fra andre deler av verdenen ser på livet. Med din tur til Afrika som et godt eksempel der.
En ting som for øvrig virker å være undervurdert når det gjelder psyken er kosthold. Hiver man daglig innpå tran og b-vitaminer så er man på god vei for å sikre at hjernen fungerer så godt som den kan.
Low levels of DHA have been linked to memory loss, depression, bipolar disorder, attention deficit disorder, schizophrenia, autism and general learning difficulties or bad moods. “If you don't feed brain cell membranes enough of the right type of fat, the messages can be short-circuited and garbled. That may mean a disturbance in mood, concentration, memory, attention, and behavior,” writes Miracle Cures author Jean Carper. Depression in particular has been frequently linked to low levels of DHA, since omega-3 fatty acids help regulate mood by increasing levels of serotonin, the hormone that relieves depression.
Vis hele sitatet...
Fatigue, irritability, poor concentration, anxiety and depression--all can be signs of a B vitamin deficiency. That's because compounds in the B complex are needed for everything from the healthy maintenance of brain cells to the metabolism of carbohydrates, the brain's source of fuel. Bs are also necessary for production of neurotransmitters, which regulate mood and conduct messages through the brain.
Vis hele sitatet...
Sist endret av Ezukiel; 1. oktober 2011 kl. 13:09.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Sitat av Ezukiel
Takk takk :-). En bok jeg selv hadde stor glede av å lese i sin tid er Paulo Coelho sin bok Alkymisten, den ga meg veldig mye.
Vis hele sitatet...
altså om man velger å ta sit eget liv er det din fulle rett.
hvem kan bestemme at du skal leve var det kansje du som selv ba om å bli født i denne verden?
skal man virkelig leve for andres lykke? er dette riktig\rett å kreve av folk?
kan si litt om min erfaringer med selvmord.
har 1 beste kompis + 6 venner + 1 familie medlem å en familie venn som har begåt selvmord
alle har hat sine grunner for dette men kan ikke si at jeg har sørget over deres dødsfall men heller at de har hatt det så kjipt at dette var løsningen
at de døde var jo kjipt for min dell men er det virkelig meg selv jeg skal tenke på her?
men siden det er så mange som snakker om egoisme, så spør jeg dere er det ikke JÆVLIG egoistisk å skal holde liv i en stakkar fordi du selv skal slippe å sørge?
skal han\hun leve videre med smerte\sorg eller hva nå enn som tilsier at selvmord er løsningen fordi du skal vere så ego at du sier TENK PÅ MEG TENK PÅ AT JEG MÅ SØRGE OVER DEG? jeg velger å heller tenke på de gode stundene vi hadde. Å være lykkelig fordi den personen har det bedre nå
hvem kan bestemme at du skal leve var det kansje du som selv ba om å bli født i denne verden?
skal man virkelig leve for andres lykke? er dette riktig\rett å kreve av folk?
kan si litt om min erfaringer med selvmord.
har 1 beste kompis + 6 venner + 1 familie medlem å en familie venn som har begåt selvmord
alle har hat sine grunner for dette men kan ikke si at jeg har sørget over deres dødsfall men heller at de har hatt det så kjipt at dette var løsningen
at de døde var jo kjipt for min dell men er det virkelig meg selv jeg skal tenke på her?
men siden det er så mange som snakker om egoisme, så spør jeg dere er det ikke JÆVLIG egoistisk å skal holde liv i en stakkar fordi du selv skal slippe å sørge?
skal han\hun leve videre med smerte\sorg eller hva nå enn som tilsier at selvmord er løsningen fordi du skal vere så ego at du sier TENK PÅ MEG TENK PÅ AT JEG MÅ SØRGE OVER DEG? jeg velger å heller tenke på de gode stundene vi hadde. Å være lykkelig fordi den personen har det bedre nå
Har ikke lest hele denne tråden, men har rundet 30, vert med på det meste når det gjelder og feste. grei nok jobb,
har kompiser som er giftet og har kids, å det er noe som ikke frister altfor mye.
Store fester med mye alkohol og damer minker det på drastikt.
og mindre og mindre av kompisene får tid til og være med på og feste rundt i landet(bergen, gatebil, oislo..osv.)
føler jeg har vert med på det meste, og ting som er vert og leve for minker drastiskt.
.Er ikke noe spesiellt deprimert, men heller aldri skikkelig lykkelig lenger.
Føler de neste 30 årene kun kommer til og bli brukt til og betale ned lån. ser svært lite positivt i forholdt til alt det negative.
så.... spørsmålet er: noen gode tips, til selvmord som ikke ser ut som selvmord.
har ikke lyst til og legge diss. over familien, så finne en måte som ikke ser ut som selvmord,....
For meg er livet xxxx kjedelig. spurt kompiser og være med på feks. fallskjermhopping.
men. motsetining til meg, så er høyeste steget i en gardintrapp "heeeelt craaaaazy"
.Trenger ingen moral prek, E.L.
Ettersom jeg har prøvt 200km/t+++.... M.M
noen andre som har vært med poå det samme eller tips ???
(dyslekis +++, så ellers takk for alle xxxx retninger av mine stave feil)
har kompiser som er giftet og har kids, å det er noe som ikke frister altfor mye.
Store fester med mye alkohol og damer minker det på drastikt.
og mindre og mindre av kompisene får tid til og være med på og feste rundt i landet(bergen, gatebil, oislo..osv.)
føler jeg har vert med på det meste, og ting som er vert og leve for minker drastiskt.
.Er ikke noe spesiellt deprimert, men heller aldri skikkelig lykkelig lenger.
Føler de neste 30 årene kun kommer til og bli brukt til og betale ned lån. ser svært lite positivt i forholdt til alt det negative.
så.... spørsmålet er: noen gode tips, til selvmord som ikke ser ut som selvmord.
har ikke lyst til og legge diss. over familien, så finne en måte som ikke ser ut som selvmord,....
For meg er livet xxxx kjedelig. spurt kompiser og være med på feks. fallskjermhopping.
men. motsetining til meg, så er høyeste steget i en gardintrapp "heeeelt craaaaazy"
.Trenger ingen moral prek, E.L.
Ettersom jeg har prøvt 200km/t+++.... M.M
noen andre som har vært med poå det samme eller tips ???
(dyslekis +++, så ellers takk for alle xxxx retninger av mine stave feil)
Sitat av burner_88
Har ikke lest hele denne tråden, men har rundet 30, vert med på det meste når det gjelder og feste. grei nok jobb,
har kompiser som er giftet og har kids, å det er noe som ikke frister altfor mye.
Store fester med mye alkohol og damer minker det på drastikt.
og mindre og mindre av kompisene får tid til og være med på og feste rundt i landet(bergen, gatebil, oislo..osv.)
føler jeg har vert med på det meste, og ting som er vert og leve for minker drastiskt.
.Er ikke noe spesiellt deprimert, men heller aldri skikkelig lykkelig lenger.
Føler de neste 30 årene kun kommer til og bli brukt til og betale ned lån. ser svært lite positivt i forholdt til alt det negative.
så.... spørsmålet er: noen gode tips, til selvmord som ikke ser ut som selvmord.
har ikke lyst til og legge diss. over familien, så finne en måte som ikke ser ut som selvmord,....
For meg er livet xxxx kjedelig. spurt kompiser og være med på feks. fallskjermhopping.
men. motsetining til meg, så er høyeste steget i en gardintrapp "heeeelt craaaaazy"
.Trenger ingen moral prek, E.L.
Ettersom jeg har prøvt 200km/t+++.... M.M
noen andre som har vært med poå det samme eller tips ???
(dyslekis +++, så ellers takk for alle xxxx retninger av mine stave feil)
har kompiser som er giftet og har kids, å det er noe som ikke frister altfor mye.
Store fester med mye alkohol og damer minker det på drastikt.
og mindre og mindre av kompisene får tid til og være med på og feste rundt i landet(bergen, gatebil, oislo..osv.)
føler jeg har vert med på det meste, og ting som er vert og leve for minker drastiskt.
.Er ikke noe spesiellt deprimert, men heller aldri skikkelig lykkelig lenger.
Føler de neste 30 årene kun kommer til og bli brukt til og betale ned lån. ser svært lite positivt i forholdt til alt det negative.
så.... spørsmålet er: noen gode tips, til selvmord som ikke ser ut som selvmord.
har ikke lyst til og legge diss. over familien, så finne en måte som ikke ser ut som selvmord,....
For meg er livet xxxx kjedelig. spurt kompiser og være med på feks. fallskjermhopping.
men. motsetining til meg, så er høyeste steget i en gardintrapp "heeeelt craaaaazy"
.Trenger ingen moral prek, E.L.
Ettersom jeg har prøvt 200km/t+++.... M.M
noen andre som har vært med poå det samme eller tips ???
(dyslekis +++, så ellers takk for alle xxxx retninger av mine stave feil)
Vis hele sitatet...
Hvis du f.eks. vil drive med fallskjermhopping som du nevner, kan du jo oppsøke en hoppeklubb, eller hva som helst annet som fenger.
De fleste nisjesporter/aktiviteter har et veldig trivelig miljø, som oftest likesinnede.
Jeg driver f.eks. med klatring, og har venner fra rundt om hele verden, som jeg ved flere anledninger har besøkt og bodd hos.
Har også flere ganger kommet til plasser der jeg ikke kjenner noen, og fått andre venner til å sette meg i kontakt med folk.
Jeg tror etterhvert som man blir eldre og vokser fra vennegjengen fra oppveksten, er dette en veldig flott måte å bygge det sosiale nettverket sitt på, når man faktisk kan velge ut i fra felles interesser, og ikke bare geografi.
Det må være noe du kunne tenke deg å drive med, som kan gi deg litt mening i hverdagen?
Jeg merker selv at humøret synker betraktelig, og apatien setter inn hvis jeg går for lenge uten stimuli.
Sitat av RESpekt
http://www.youtube.com/watch?v=iMUiwTubYu0
Mange liv kun nok vært spart om flere hadde fulgt mr hicks sine råd. Its just a ride.
Mange liv kun nok vært spart om flere hadde fulgt mr hicks sine råd. Its just a ride.
Vis hele sitatet...
Jeg ser vinklingen til qk7k. En litt mer kynisk og nihilistisk tankegang, men jeg ser den. Mennesker blir aldri fornøyd. Mye vil ha mer.
De fleste i verden "slipper" slike lukssusproblemer, da de har nok med og overleve. De som nyter livet mest og til det fulleste må være folk som har sittet inne i fengsel (i utlandet) i flere år, for så og slippes fri. Eller folk som har levd i krigshelvete/ekstrem fattigdom som kommer til en middelklasse+ i den vestlife verden. Anbefaler dokumentaren "God Grew Tired Of Us". Den er på netflix bl.a.
On topic:
Hvis selvmordsstatestikken øker, vil den da minke igjen?
Sitat av kummi90
De som nyter livet mest og til det fulleste må være folk som har sittet inne i fengsel (i utlandet) i flere år, for så og slippes fri. Eller folk som har levd i krigshelvete/ekstrem fattigdom som kommer til en middelklasse+ i den vestlife verden.
Vis hele sitatet...
Se: Loss, trauma and suicide in war survivors
Sitat av khh
Jeg fikk den boka anbefalt, og leste den. Men den ga meg absolutt ingenting. Kan du forklare hva man kan trekke ut av den?
Vis hele sitatet...
Fantastisk godt skrevet, full av filosofiske tanker og underbyggende hint om hva som er viktig i livet, hva vi skal forvente/ikke forvente. Du får utav livet det du vil, om du virkelig går inn for det. Det handler om å se verden og mennesker for det det er og ikke tolke så mye mer enn øyet ser. Du må jobbe hardt for å nå dine mål, det er i motgang du lærer deg selv å kjenne, og det er i motgang det er viktig å være sterk. Lytt til verden og verden lytter til deg. Lev i nuet, vær altruistisk, ha tro på andre mennesker slik du også bør tro på deg selv. Ikke lev i fortiden eller framtiden, lev der du er nå. Lev som det ikke er en morgendag, men ha tro på at den kommer. En stund siden jeg har lest boken nå, men den har gitt meg mye, og minnet meg på mye.
Det er viktig å reflektere over sin egen eksistens, kjærlighet er essensielt og det er viktig å følge drømmene sine, selv om du skulle finne ut at drømmene dine kanskje ikke er der når du når fram, men du har i det minste prøvd, på veien har du kanskje lært mer enn du kunne drømt om, og de virkelige drømmene dine er de du ikke husker at du har drømt. Det er de som er minnene du bærer med videre.
Weakness is not falling down, but refusing to get up
Vis hele sitatet...
Sist endret av kn^tte; 4. november 2011 kl. 14:25.
Sitat av Kråkelefse
Tvert om får personer som har opplevd traumer à la krig og nød ofte psykiske problemer, og nyter slettes ikke livet.
Se: Loss, trauma and suicide in war survivors
Se: Loss, trauma and suicide in war survivors
Vis hele sitatet...
Tenkte på scenen fra The Shawshank Redemption, når hovedpersonen rømmer
Jeg mener at hvis mange av de som har begått selvmord bare fikk være vitne til sin egen begravelse, så hadde de kanskje tenkt seg om et par ganger. Med det så mener jeg det er fryktelig lite empati i samfunnet vårt. Vanskelig å vite om folk virkelig er glade i deg, og setter pris på deg. Det er liksom noe man bare må anta veldig ofte. Jeg begynner å forstå hvorfor vi hadde så mange MOT-timer da jeg gikk på ungdomsskolen.
Hva med dere, forteller dere de rundt dere at dere setter pris på dem?
Hva med dere, forteller dere de rundt dere at dere setter pris på dem?
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Jeg skrev dette i en tråd om dette med depresjon og psykiske lidelser men den ble slettet. Føler likevel at dette innlegget bør ha en plass her.
Helsesøster, BUP for ungdom og så videre. Det er bare tull og tøys etter min erfaring. Nå kommer det selvfølgelig an på hvordan depresjonen (og andre psykiske lidelser) arter seg og hva som er årsakene.Noen opplever depressive episode som varer i noen uker mens andre kan ha en livslang eller hyppige depressive episoder. Det gjelder å ta dette på alvor da slike vansker påvirker ytelse og evne til å fungere i hverdagen. Ja, som på arbeid eller skole. Det vil også utover søvn, appetitt og generell helse. Årsaker kan diskuteres men det kan dreie seg om både psykologiske og arvelige forutsetninger. Det kan også dere seg om ignalstoffene våre. Altså, nevrotransmittere som serotonin, noradrenalin og dopamin. Mangel på disse fysisk-kjemiske forholdene i hjernen kan påvirke stemningsleiet vårt, naturlig nok.
Nå har man også forskjellige varianter av depresjon. Vi har blandt annet melankolsk depresjon, atypisk depresjon, vinterdepresjon og så videre. Symptomene på depresjon kan variere veldig fra person til person og fra gang til gang. Men det er viktig at man ikke setter en diagnose på seg selv. Dette bør tas med en som har offentlig løyve til å behandle sykdommer. En klinisk vurdering kan gjøres av både fastlege, psykiater og psykolog kan sette en diagnose. Hvis du kjenner deg igjen i de typiske symptomene på depresjon som f.eks:
Følelse av å være trist og nedstemt, Tap av interesse for aktiviteter som pleier å være lystbetonte, slapphet, tretthet, manglende initiativ, manglende appetitt, vekttap, liten lyst på sex, suicidale tanker. Det kan også gå på skyldfølelse og anger som er totalt ute av proporsjoner. Samt en følelse av hjelpeløshet, håpløshet og selvforakt. Hvis du kjenner deg igjen i dette anbefaler jeg å benytte seg av behandlingsmetoder. Selv anbefaler jeg kognitiv terapi, som er blitt en veldig populær og etterspurt terapiform både internasjonalt og i Norge.
Det er tilrettelagt spesielt for ulike former for psykiske lidelser. Som for eksempel søvnproblemer, psykose, somatiske lidelser og kronisk tretthetssyndrom. Det går i hovedsak ut på at terapauten gjør pasienten oppmerksom på virkningen av angstfremkallende, urimelig selvkritiske eller pessimistiske tankemønstre. Deretter vil hun/han ta for seg og drøfte ulike alternative tenke- og handlemåter slik at man kan få en økt forståelse for hva som har bidratt til å opprettholde problemene og hvordan man kan forebygge nye problemer. Det handler om å lære seg å mestre sine livsproblemer ved å endre destruktive tankemønstre og uhensiktsmessig atferd forbundet med problemet.
Jeg må bare få sagt at jeg er utrolig lei av synsmåten en god del har på Antidepressive medikamenter (SSRI og TCA). I mange tilfeller mener jeg at det kan være nødvendig, og at det har mye å si. Dette er da ved alvorlige depresjoner som ikke går over av seg selv. Slike medikamenter virker på tre forskjellige måter. Man kan bli mer aktiv, redusert trøtthet og apatien kan fordufte. Det er naturlig nok også antidepressivt. Tar man slike er det viktig å huske på at virkningen av dem kan ta litt tid før de begynner å virke. I starten kan de kanskje virke sløvende og søvnfremkallende. Noe som gjør at pasienter med panikkangst også kan bruke slike. Selv om SSRI spriker fra å vise god effekt til ingen effekt er det veldig stor sannsynligheten for at SSRI er nyttig behandling med tanke på depresjonens alvorlighetsgrad.
Mitt råd er rett og slett å kontakte lege. Det finnes utallige gode behandlingsmuligheter. Husk at dette overhodet ikke er noe å skamme seg over! Denne psykiske lidelsen er faktisk den som forekommer hyppigst. Omtrent 15 % av alle menn og 25 % av alle kvinner opplever depresjon en eller annen gang i løpet av livet.
Jeg råder også alle til å bruke sin persepsjon til selvutvikling. Det går ut på å få en økt forståelse av hvordan hjernen går frem for å gi deg et subjektivt bilde av verden. Dette kan du bruke hensiktsmessig bevisst. Det er jo ingen tvil om at vår oppfatning av virkeligheten påvirker oss enormt. Siden sinnet vårt er et produkt av arv og miljø har personlige erfaringer og holdninger har en stor innvirkning på hjernen. Siden informasjonen som hjernen mottar går rett ned i det ubevisste gjelder det å rette oppmerksomheten mot at vi blir påvirket av følelser, erfaringer og ubevisste prosesser (mye er nedarvet). Hvis man da ubevisst fokuserer på det negative blir dette så klart forsterket. Det vil ha motsatt effekt når du fokuserer på det positive.Vær kritisk ovenfor den informasjonen du mottar. Kanskje omgangskretsen din påvirker deg i feil retning? Samfunnet? Familie?
Poenget mitt er altså at man bør bli mer bevisst det ubevisste og lære deg å fokusere på det positive. Hjernen er lett å manipulere, og det er den som danner din oppfatning av virkeligheten.
La meg ta et eksempel på vår sansningen og utvelgelsen av impulsene. Deretter den naturlige tolkningen og behandling av disse. Ok, vi har et kjærestepar. Martin og Lena. Disse to ser en hund utenfor en butikk. Martin vil instinktivt rusle bort til hunden for å klappe den mens Lena på sin side føler uro, engstelse og vil helst komme seg bort fra den akutelle situasjonen. Lena har nemlig blitt angrepet av en Rottweiler, og hennes erfaringer har naturlig nok stor påvirkning på hvordan hjernen behandler informasjonen. Martin har vokst opp i et hjem med både katt og hund, og har mange gode opplevelser med dette. Det vil si, Sansning og sansebehandling er, igjen, subjektivt. Din oppfatning av verden er ikke den samme som min. Det å forstå seg selv kan være meget hensiktsmessig gjennom å jobbe med persepsjon for selvutvikling.
Håper dette var til nytte! (kontakt meg gjerne på PM om du har spørsmål vedrørende temaet)
- Lucy
Helsesøster, BUP for ungdom og så videre. Det er bare tull og tøys etter min erfaring. Nå kommer det selvfølgelig an på hvordan depresjonen (og andre psykiske lidelser) arter seg og hva som er årsakene.Noen opplever depressive episode som varer i noen uker mens andre kan ha en livslang eller hyppige depressive episoder. Det gjelder å ta dette på alvor da slike vansker påvirker ytelse og evne til å fungere i hverdagen. Ja, som på arbeid eller skole. Det vil også utover søvn, appetitt og generell helse. Årsaker kan diskuteres men det kan dreie seg om både psykologiske og arvelige forutsetninger. Det kan også dere seg om ignalstoffene våre. Altså, nevrotransmittere som serotonin, noradrenalin og dopamin. Mangel på disse fysisk-kjemiske forholdene i hjernen kan påvirke stemningsleiet vårt, naturlig nok.
Nå har man også forskjellige varianter av depresjon. Vi har blandt annet melankolsk depresjon, atypisk depresjon, vinterdepresjon og så videre. Symptomene på depresjon kan variere veldig fra person til person og fra gang til gang. Men det er viktig at man ikke setter en diagnose på seg selv. Dette bør tas med en som har offentlig løyve til å behandle sykdommer. En klinisk vurdering kan gjøres av både fastlege, psykiater og psykolog kan sette en diagnose. Hvis du kjenner deg igjen i de typiske symptomene på depresjon som f.eks:
Følelse av å være trist og nedstemt, Tap av interesse for aktiviteter som pleier å være lystbetonte, slapphet, tretthet, manglende initiativ, manglende appetitt, vekttap, liten lyst på sex, suicidale tanker. Det kan også gå på skyldfølelse og anger som er totalt ute av proporsjoner. Samt en følelse av hjelpeløshet, håpløshet og selvforakt. Hvis du kjenner deg igjen i dette anbefaler jeg å benytte seg av behandlingsmetoder. Selv anbefaler jeg kognitiv terapi, som er blitt en veldig populær og etterspurt terapiform både internasjonalt og i Norge.
Det er tilrettelagt spesielt for ulike former for psykiske lidelser. Som for eksempel søvnproblemer, psykose, somatiske lidelser og kronisk tretthetssyndrom. Det går i hovedsak ut på at terapauten gjør pasienten oppmerksom på virkningen av angstfremkallende, urimelig selvkritiske eller pessimistiske tankemønstre. Deretter vil hun/han ta for seg og drøfte ulike alternative tenke- og handlemåter slik at man kan få en økt forståelse for hva som har bidratt til å opprettholde problemene og hvordan man kan forebygge nye problemer. Det handler om å lære seg å mestre sine livsproblemer ved å endre destruktive tankemønstre og uhensiktsmessig atferd forbundet med problemet.
Jeg må bare få sagt at jeg er utrolig lei av synsmåten en god del har på Antidepressive medikamenter (SSRI og TCA). I mange tilfeller mener jeg at det kan være nødvendig, og at det har mye å si. Dette er da ved alvorlige depresjoner som ikke går over av seg selv. Slike medikamenter virker på tre forskjellige måter. Man kan bli mer aktiv, redusert trøtthet og apatien kan fordufte. Det er naturlig nok også antidepressivt. Tar man slike er det viktig å huske på at virkningen av dem kan ta litt tid før de begynner å virke. I starten kan de kanskje virke sløvende og søvnfremkallende. Noe som gjør at pasienter med panikkangst også kan bruke slike. Selv om SSRI spriker fra å vise god effekt til ingen effekt er det veldig stor sannsynligheten for at SSRI er nyttig behandling med tanke på depresjonens alvorlighetsgrad.
Mitt råd er rett og slett å kontakte lege. Det finnes utallige gode behandlingsmuligheter. Husk at dette overhodet ikke er noe å skamme seg over! Denne psykiske lidelsen er faktisk den som forekommer hyppigst. Omtrent 15 % av alle menn og 25 % av alle kvinner opplever depresjon en eller annen gang i løpet av livet.
Jeg råder også alle til å bruke sin persepsjon til selvutvikling. Det går ut på å få en økt forståelse av hvordan hjernen går frem for å gi deg et subjektivt bilde av verden. Dette kan du bruke hensiktsmessig bevisst. Det er jo ingen tvil om at vår oppfatning av virkeligheten påvirker oss enormt. Siden sinnet vårt er et produkt av arv og miljø har personlige erfaringer og holdninger har en stor innvirkning på hjernen. Siden informasjonen som hjernen mottar går rett ned i det ubevisste gjelder det å rette oppmerksomheten mot at vi blir påvirket av følelser, erfaringer og ubevisste prosesser (mye er nedarvet). Hvis man da ubevisst fokuserer på det negative blir dette så klart forsterket. Det vil ha motsatt effekt når du fokuserer på det positive.Vær kritisk ovenfor den informasjonen du mottar. Kanskje omgangskretsen din påvirker deg i feil retning? Samfunnet? Familie?
Poenget mitt er altså at man bør bli mer bevisst det ubevisste og lære deg å fokusere på det positive. Hjernen er lett å manipulere, og det er den som danner din oppfatning av virkeligheten.
La meg ta et eksempel på vår sansningen og utvelgelsen av impulsene. Deretter den naturlige tolkningen og behandling av disse. Ok, vi har et kjærestepar. Martin og Lena. Disse to ser en hund utenfor en butikk. Martin vil instinktivt rusle bort til hunden for å klappe den mens Lena på sin side føler uro, engstelse og vil helst komme seg bort fra den akutelle situasjonen. Lena har nemlig blitt angrepet av en Rottweiler, og hennes erfaringer har naturlig nok stor påvirkning på hvordan hjernen behandler informasjonen. Martin har vokst opp i et hjem med både katt og hund, og har mange gode opplevelser med dette. Det vil si, Sansning og sansebehandling er, igjen, subjektivt. Din oppfatning av verden er ikke den samme som min. Det å forstå seg selv kan være meget hensiktsmessig gjennom å jobbe med persepsjon for selvutvikling.
Håper dette var til nytte! (kontakt meg gjerne på PM om du har spørsmål vedrørende temaet)
- Lucy
Sist endret av Lucy In The Sky; 13. mars 2012 kl. 11:08.
Du uthever persepsjon og det liker jeg å se, for diagnoser har jeg ingen tro på. Det kan hjelpe folk å se sin egen oppførsel, men å sette navn på én problematisk adferd, vil ikke gjøre mer enn at du blir besatt på én side av deg selv som er determinert som sykelig. Oftest er det som blir diagnostisert, resultatet av noe dypere som er den virkelige floka. Ikke alltid angst er et problem, altså.
Kognitiv terapi er noe som har hjulpet meg veldig og er også den eneste terapiformen jeg vet om som må gjøres på egenhånd. Uten mental hygiene er det i grunn det samme hva annet du gjør, for da vil du ikke komme noen vei. Selvfølgelig minst like viktig å lære seg til å få ting på avstand og der kan en øvet psykolog hjelpe stort.
Kognitiv terapi er noe som har hjulpet meg veldig og er også den eneste terapiformen jeg vet om som må gjøres på egenhånd. Uten mental hygiene er det i grunn det samme hva annet du gjør, for da vil du ikke komme noen vei. Selvfølgelig minst like viktig å lære seg til å få ting på avstand og der kan en øvet psykolog hjelpe stort.
Selv om tråden omtrent har dødd ut, kan jeg tilføye mine synspunkt. Før mente jeg at man burde kjempe for livet uansett.
Jeg har selv depresjon og angst, og jeg tenker på selvmord hver dag. Det har jeg gjort i flere måneder. Det har på en måte blitt et daglig mantra.
Jeg tviler derimot på at jeg faktisk noen gang kommer til å ta selvmord. Depresjonen min er genetisk, jeg har ingen grunn til å være deprimert, eller engstelig.
Det å syntes at selvmord er feigt blir litt feil. Når du er deprimert til det punktet du blir suicidal, klarer man ikke å føle, eller skjønne hvor mye det kommer til å påvirke familie og venner. Man blir brutt ned bit for bit, til man ikke takler mer. Heldigvis klarer jeg å tenke logisk, og skjønner at selv om jeg ikke klarer å se klart når jeg har veldig depressive perioder, vet jeg at livet er verdt å leve, og at å ta selvmord ville ødelagt flere liv enn mitt eget.
Depresjon er en jævlig ting, det å se, og forstå at det er så mye å oppleve i verden, så mye artig å gjøre, og så klarer du ikke å nyte det.
Jeg har selv depresjon og angst, og jeg tenker på selvmord hver dag. Det har jeg gjort i flere måneder. Det har på en måte blitt et daglig mantra.
Jeg tviler derimot på at jeg faktisk noen gang kommer til å ta selvmord. Depresjonen min er genetisk, jeg har ingen grunn til å være deprimert, eller engstelig.
Det å syntes at selvmord er feigt blir litt feil. Når du er deprimert til det punktet du blir suicidal, klarer man ikke å føle, eller skjønne hvor mye det kommer til å påvirke familie og venner. Man blir brutt ned bit for bit, til man ikke takler mer. Heldigvis klarer jeg å tenke logisk, og skjønner at selv om jeg ikke klarer å se klart når jeg har veldig depressive perioder, vet jeg at livet er verdt å leve, og at å ta selvmord ville ødelagt flere liv enn mitt eget.
Depresjon er en jævlig ting, det å se, og forstå at det er så mye å oppleve i verden, så mye artig å gjøre, og så klarer du ikke å nyte det.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Litt faktaopplysninger:
Ca 600 personer tar livet sitt årlig i Norge. 70-80% av disse er gutter/menn i alle aldre. Jenter forsøker å ta livet sitt 4 ganger så mye. Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange som forsøker å ta livet sitt i Norge hvert år, men med tanke på at 600 klarer det så er det nok flere tusen- og det er skremmende i velfarstaten Norge.
Personlig mener jeg at selvmord er en dårlig løsning, men jeg ville ikke si det er feigt, for vi andre kan ikke en gang tenkes oss hvordan det er å stå i skoene til en person som er suicidal og en person som er suicidal er syk, ikke feig.
Selvmord er fortsatt tabubelagt i Norge og det vil det fortsette å være når det finnes mennesker som utrykker seg ved å si at mennesker som tar livet sitt er feige, egoistiske,gale osv... I Engeland var straffen for å forsøke å ta livet sitt døden til rundt år 1900. Godt menneskeheten har kommet lengre enn det i dag, men vi har fortsatt langt å gå.
Det brukes utallige millioner på veisikring i landet som har ført til redusert dødsfall i trafikken noe som er veldig bra. MEN, det dør 3 ganger fler ved selvmord og det brukes langt mindre millioner på forebygging, opplysning etc på dette området. Selvmord er et stort samfunnsproblem, ved hver person som tar livet sitt kan vi tenke oss at det er 10 nære slektinger og 20 ikke nære som blir berørt. Da kan man begynne å regne på hvor mange tusen det berører.
Ca 600 personer tar livet sitt årlig i Norge. 70-80% av disse er gutter/menn i alle aldre. Jenter forsøker å ta livet sitt 4 ganger så mye. Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange som forsøker å ta livet sitt i Norge hvert år, men med tanke på at 600 klarer det så er det nok flere tusen- og det er skremmende i velfarstaten Norge.
Personlig mener jeg at selvmord er en dårlig løsning, men jeg ville ikke si det er feigt, for vi andre kan ikke en gang tenkes oss hvordan det er å stå i skoene til en person som er suicidal og en person som er suicidal er syk, ikke feig.
Selvmord er fortsatt tabubelagt i Norge og det vil det fortsette å være når det finnes mennesker som utrykker seg ved å si at mennesker som tar livet sitt er feige, egoistiske,gale osv... I Engeland var straffen for å forsøke å ta livet sitt døden til rundt år 1900. Godt menneskeheten har kommet lengre enn det i dag, men vi har fortsatt langt å gå.
Det brukes utallige millioner på veisikring i landet som har ført til redusert dødsfall i trafikken noe som er veldig bra. MEN, det dør 3 ganger fler ved selvmord og det brukes langt mindre millioner på forebygging, opplysning etc på dette området. Selvmord er et stort samfunnsproblem, ved hver person som tar livet sitt kan vi tenke oss at det er 10 nære slektinger og 20 ikke nære som blir berørt. Da kan man begynne å regne på hvor mange tusen det berører.
ordet feigt burde ikke bli brukt en gang, for om en person ser ingen annen utvei og har det så grusomt at dem velger å ta sitt eget liv så skal det ENORMT med mot og vilje for å faktisk gjøre det.... tanken har vel streifet alle en eller annen gang i livet, noen av oss oftere enn andre, og kanskje daglig. jeg tenker ofte på det selv. men som jeg sier så er jeg for feig til å prøve og redselen for å misslykkes og heller bli pleietrengende eller sengeliggende resten av livet mitt er større enn frykten for å dø. at man tviler eller ikke går til handling betyr at DU HAR NOE, noe positivt å leve for. mange sier de har vurdert det, men tenk da hvor grusomt personen som faktisk tar skrittet å velger å ende livet sitt...den personen må ha det helt ufattelig grusomt. så det er ikke feigt, det er bare ufattelig tragisk og trist at et menneske føler seg så uteblitt at de ikke har noen ting å leve for.
og ofte er det de som tar oss på senga som er i faresonen... hvor ofte hører man ikke folk si - Han/Henne liksom, som var så glad bestandig og hadde bra jobb og familie og alt!
hvorfor er det ofte de som lider i det stille som tar det skrittet.
når det kommer til om det er "lovelig" eller ikke så må jeg bare få si meg enig med dem som kaller det "menneskerett" man har rett til å bestemme over sitt eget liv. om man går gjennom hver dag i store smerter enten fysisk eller sykisk hvorfor skal man ikke få slippe det om man ønsker. når kjæledyret blir gammel og får kreft eller ikke klarer å gå mere så tar vi dem til veterinæren og lar dyret få slippe å lide mere.
hvor mye hadde ikke det blitt satt pris på av dem som tilbringer sin siste tid i grusomme smerter å bare venter på å få dø, men leger og familie tviholder på dem i frykt for å miste dem. men jeg vet at jeg selv i allefall heller ville latt en jeg er glad i dø på en verdig og smertefri måte og vite at personen nå har det godt og slipper og lide mere.
selvfølgelig vanskelig å diskutere aktivdødshjelp.... jeg støtter det fullt opp. men det må være å bli en avgjørelse som må taes av personen selv. ingen andre må gies mulighet for og ha innvirkning på avgjørelsen.
jeg har ingen nære som har valgt åta sitt eget liv. men jeg kjenner til to stk som gjorde det. og det satte hele byen i sjokk fordi det var to meget glade personer som hadde MASSE venner, kirken var proppfull og jeg synes det er trist at begge disse valgte å ende livet sitt når dem hadde så mye å leve for. ser noen skriver her at mange som tar livet sitt føler seg ensomme eller glemt bort. og ofte er dem ikke klar over hvor mange som ville savne dem om dem faktisk ble borte.
[COLOR="Red"]
ALLDRIG UNDERVURDER DET Å SI "GLAD I DEG" TIL NOEN[/COLOR]. forutenom det du vet så er kanskje de 3 ordene alt personen trengte høre den dagen for å ombestemme seg.
og ofte er det de som tar oss på senga som er i faresonen... hvor ofte hører man ikke folk si - Han/Henne liksom, som var så glad bestandig og hadde bra jobb og familie og alt!
hvorfor er det ofte de som lider i det stille som tar det skrittet.
når det kommer til om det er "lovelig" eller ikke så må jeg bare få si meg enig med dem som kaller det "menneskerett" man har rett til å bestemme over sitt eget liv. om man går gjennom hver dag i store smerter enten fysisk eller sykisk hvorfor skal man ikke få slippe det om man ønsker. når kjæledyret blir gammel og får kreft eller ikke klarer å gå mere så tar vi dem til veterinæren og lar dyret få slippe å lide mere.
hvor mye hadde ikke det blitt satt pris på av dem som tilbringer sin siste tid i grusomme smerter å bare venter på å få dø, men leger og familie tviholder på dem i frykt for å miste dem. men jeg vet at jeg selv i allefall heller ville latt en jeg er glad i dø på en verdig og smertefri måte og vite at personen nå har det godt og slipper og lide mere.
selvfølgelig vanskelig å diskutere aktivdødshjelp.... jeg støtter det fullt opp. men det må være å bli en avgjørelse som må taes av personen selv. ingen andre må gies mulighet for og ha innvirkning på avgjørelsen.
jeg har ingen nære som har valgt åta sitt eget liv. men jeg kjenner til to stk som gjorde det. og det satte hele byen i sjokk fordi det var to meget glade personer som hadde MASSE venner, kirken var proppfull og jeg synes det er trist at begge disse valgte å ende livet sitt når dem hadde så mye å leve for. ser noen skriver her at mange som tar livet sitt føler seg ensomme eller glemt bort. og ofte er dem ikke klar over hvor mange som ville savne dem om dem faktisk ble borte.
[COLOR="Red"]
ALLDRIG UNDERVURDER DET Å SI "GLAD I DEG" TIL NOEN[/COLOR]. forutenom det du vet så er kanskje de 3 ordene alt personen trengte høre den dagen for å ombestemme seg.
Nå er heldigvis alt for glad i livet til å tenkte på å ta selvmord så får ikke satt meg i en suicidal persons ståsted, men jeg har selv mistet en av mine beste venner 'av' selvmord.
Du kan si at det tar mot å skyte seg selv, eller å hoppe foran et tog, men jeg vil heller kalle det dårskap. Dog uten evnen til å angre på handlingen senere.
Jeg vil påpeke at så og si alle kan gjøre liknende handlinger. Det blir som en person med (ekstrem) høydeskrekk som hopper i strikk. I et slikt øyeblikk er man nødt til å ikke tenkte og bare lene seg utfor kanten.
Å kaste i seg en cocktail av alkohol og piller f.eks. er i hvert fall ikke noe jeg ser på som mot eller viljestyrke.
Mange "selvmordsforsøk" er ofte er stort rop om hjelp, og personene som gjør dette vil egentlig ikke dø, men ser ingen annen utvei eller måte å oppsøke hjelp på.
Grunnen til at gutter topper listen over selvmord er etter min mening pga. gutter ikke prater om dyptliggende ting, som jenter ofte gjør. I Norge har vi heller ingen stor tradisjon for å gå til psykologer, og da blir man igjen sittende med disse tankene alene - helt til man eventuelt tar skrittet og ender livet sitt.
Du kan si at det tar mot å skyte seg selv, eller å hoppe foran et tog, men jeg vil heller kalle det dårskap. Dog uten evnen til å angre på handlingen senere.
Jeg vil påpeke at så og si alle kan gjøre liknende handlinger. Det blir som en person med (ekstrem) høydeskrekk som hopper i strikk. I et slikt øyeblikk er man nødt til å ikke tenkte og bare lene seg utfor kanten.
Å kaste i seg en cocktail av alkohol og piller f.eks. er i hvert fall ikke noe jeg ser på som mot eller viljestyrke.
Mange "selvmordsforsøk" er ofte er stort rop om hjelp, og personene som gjør dette vil egentlig ikke dø, men ser ingen annen utvei eller måte å oppsøke hjelp på.
Grunnen til at gutter topper listen over selvmord er etter min mening pga. gutter ikke prater om dyptliggende ting, som jenter ofte gjør. I Norge har vi heller ingen stor tradisjon for å gå til psykologer, og da blir man igjen sittende med disse tankene alene - helt til man eventuelt tar skrittet og ender livet sitt.
|
|