Hei.
Føler det var passelig å skrive en liten tur vi tok, for om lag et år siden.
Det starter med meg selv, samboer og vårt vennepar. Tenkte vi skulle kjøre på med noe "Hoffmann Millennium" (fått fra en bioingeniør med høy stilling på et sykehus).
Klokken er 18, stemning og omgivelser på topp. Alle dropper cirka 3/4 av en lapp, unntatt meg, som bestemmer meg for å ta en hel. Cirka 10 minutter inn, innser vi at vi har glemt å plukke opp snus. Så jeg og kameraten min går til Kiwi for å handle litt.
Står i køen, alt går greit... Jeg spør kassemannen etter snus, før det slår meg. Kameraten min tar seg i snus i det jeg skal betale.... Så mister jeg forståelsen for tall. Jeg klarte ikke å sette sammen pin-koden til kortet mitt i hodet, tall var umulig å forstå.
Jeg skvetter ut til kassadama og kompisen min: "Nei", "Nei", "Nei", "Nei,". Før jeg trekker meg tilbake og går ut av butikken uten snusboksen. Da jeg gikk ut på parkeringsplassen, trodde jeg at jeg var på nordpolen. Forsøkte å gå forsiktig hjem, med sikkerhet om at jeg gikk på fortauet og ikke veien. Visste ikke helt hvor jeg hadde kroppen gitt.
Vi kommer inn i butikken, kameraten min måtte tilbake til butikken og ordne opp. Han kommer tilbake og vi sitter i stuen og nyter god musikk. Det å smake på de forskjellige tonene, føle vibrasjonene, ikke ha forståelse for tid og rom, helt fantastisk.
Senere sitter vi egentlig bare i sofaen, hver for oss i hver vår loop. Drifter ut i et kvarters tid, snapper tilbake. Var i dette tilfellet jeg nådde peak, en ordentlig peak.
Da jeg ble dratt ut av kroppen denne gangen, var det på tide med tidenes ego death. I det jeg ble dratt ut, så jeg på alle personene rundt meg. Jeg hadde mistet forståelse for alt, som om hjernen min skulle hatt en "av/på" knapp. Jeg visste ikke lenger hvem noen var, ikke meg selv en gang. Det å se på alle man er glad i rundt seg, uten å klare å relatere. Det var en ganske dyster følelse.
Senere blir jeg dratt ut i universet, hvor jeg ble til et materiell som driftet rundt i de forskjellige realitetene. Jeg kunne se oppbygningen av alt. At alt var en sirkel, godt og ondt. Når man tilføyer en mengde godt, kommer en relativ mengde vondt i bildet. Alt var relativt og alt var ett.
Senere lander vi litt for litt, før vi omsider sovner.
Dagen etter var vi slitne, men vi lærte utrolig mye den kvelden.
Det tok meg godt over et år å prosessere tankene. Men jeg angrer ikke. Jeg har lært å se verden på en litt annen måte. Jeg har lært at det er viktig å alltid prøve å gjøre det rette.
Føler det var passelig å skrive en liten tur vi tok, for om lag et år siden.
Det starter med meg selv, samboer og vårt vennepar. Tenkte vi skulle kjøre på med noe "Hoffmann Millennium" (fått fra en bioingeniør med høy stilling på et sykehus).
Klokken er 18, stemning og omgivelser på topp. Alle dropper cirka 3/4 av en lapp, unntatt meg, som bestemmer meg for å ta en hel. Cirka 10 minutter inn, innser vi at vi har glemt å plukke opp snus. Så jeg og kameraten min går til Kiwi for å handle litt.
Står i køen, alt går greit... Jeg spør kassemannen etter snus, før det slår meg. Kameraten min tar seg i snus i det jeg skal betale.... Så mister jeg forståelsen for tall. Jeg klarte ikke å sette sammen pin-koden til kortet mitt i hodet, tall var umulig å forstå.
Jeg skvetter ut til kassadama og kompisen min: "Nei", "Nei", "Nei", "Nei,". Før jeg trekker meg tilbake og går ut av butikken uten snusboksen. Da jeg gikk ut på parkeringsplassen, trodde jeg at jeg var på nordpolen. Forsøkte å gå forsiktig hjem, med sikkerhet om at jeg gikk på fortauet og ikke veien. Visste ikke helt hvor jeg hadde kroppen gitt.
Vi kommer inn i butikken, kameraten min måtte tilbake til butikken og ordne opp. Han kommer tilbake og vi sitter i stuen og nyter god musikk. Det å smake på de forskjellige tonene, føle vibrasjonene, ikke ha forståelse for tid og rom, helt fantastisk.
Senere sitter vi egentlig bare i sofaen, hver for oss i hver vår loop. Drifter ut i et kvarters tid, snapper tilbake. Var i dette tilfellet jeg nådde peak, en ordentlig peak.
Da jeg ble dratt ut av kroppen denne gangen, var det på tide med tidenes ego death. I det jeg ble dratt ut, så jeg på alle personene rundt meg. Jeg hadde mistet forståelse for alt, som om hjernen min skulle hatt en "av/på" knapp. Jeg visste ikke lenger hvem noen var, ikke meg selv en gang. Det å se på alle man er glad i rundt seg, uten å klare å relatere. Det var en ganske dyster følelse.
Senere blir jeg dratt ut i universet, hvor jeg ble til et materiell som driftet rundt i de forskjellige realitetene. Jeg kunne se oppbygningen av alt. At alt var en sirkel, godt og ondt. Når man tilføyer en mengde godt, kommer en relativ mengde vondt i bildet. Alt var relativt og alt var ett.
Senere lander vi litt for litt, før vi omsider sovner.
Dagen etter var vi slitne, men vi lærte utrolig mye den kvelden.
Det tok meg godt over et år å prosessere tankene. Men jeg angrer ikke. Jeg har lært å se verden på en litt annen måte. Jeg har lært at det er viktig å alltid prøve å gjøre det rette.
