Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  8 1303
Det var fredags natt jeg plutselig fikk en umiddelbar trang til å skrive ned noen tanker som bare måtte ut. Jeg vil gjerne dele det her med dere, og høre hva dere tenker.

En ideell verden, hvordan ser det egentlig ut? For jeg opplever ofte at det er menneskets søken. Vi leter stadig etter det perfekte, både i verden, de vi lever rundt, og i oss selv. Denne stadige letingen etter det som per definisjon er umulig, fortærer oss. Det skaper uenigheter, dårlig selvtillit og selvbilde, dårlig livskvalitet, et samfunn preget av store sprik mellom mennesker, og til og med krig. Hvorfor er vi dødelig opptatt av ideal? Hva er det som driver oss til personlig splittelse?

Hvis jeg ser for meg jorden fra verdensrommet, ser jeg kaos og elendighet. Mennesker som jager. Mennesker som jages. Hvor er egentlig freden i oss? For jeg vet vi innehar den. Ville ikke en ideell verden være fred og solidaritet, og ikke makt og overgripeleser?
Sist endret av freak_delux; 7. juli 2018 kl. 11:22.
Dette er nok et komplekst spørsmål hvor både grådighet og naturlig evulosjon og instinkter spiller en rolle.

Hadde ikke mennesker hatt denne trangen til å utvikle seg så hadde vi bodd i huler enda. Husk at vi er dyr og har instinkter, samfunnet vi har bygget opp prøver å temme disse instinktene men det vil alltid være noen som skal prøve å trosse dette for egen vinning.
Sist endret av Rosander; 7. juli 2018 kl. 11:50.
Spørsmålet vi kanskje burde stille er; kan vi noengang bli enige om hva ideal er?

Livet er subjektivt og som mennesker vil vi nok aldri bli enige med alle. Dette gjør at flesteparten må få bestemme hva som skal være normalt/standard. Det er også flesteparten som får bestemme hva en definisjon skal bety. Så ett felles ideal må være ett ideal flesteparten kan si seg enig i. Og per dags dato ser det ut til at vi allerede lever i en ideal verden (for flesteparten) iom at flesteparten ikke ønsker å gjøre noe med menneskets "dårlige" side.

Noen mener bevissthet kun er her fordi det gangnet reproduksjon av arten vår, andre at vi fikk en gave fra naturen/Gud som skulle brukes til ett spesielt formål.

Dersom bevisstheten kom av en annen grunn enn reproduksjon og har ett annet mål, synes jeg vi har en plikt til å finne ut hva det skulle være.

Men dette er jo bare min subjektive mening så det kan jo hende at dette bare er min måte å se verden på for å takle og leve videre, og det ville jo vært ganske patetisk, men kanskje er hele arten vår patetisk og vi burde slutte å opphøye og forgude oss selv, dersom vi vil mot en "objektiv" verden av fred? Eller var jeg subjektiv igjen?..... :P
Sist endret av Vandringsmann; 7. juli 2018 kl. 12:13. Grunn: Skriveleif
ओम नमो नारायण
Dodecha's Avatar
Crew
Du glemmer at mange mener strebene i livet er en stor del av opplevelsen: Om alt hadde vært perfekt og ideelt, hvor er utfordringen? Hva presser oss til å utvikle oss videre?
Det andre blir fri vilje, det høres fantastisk ut men det har en bakside, fri vilje er ikke garantert at alle er snille med hverandre.
RedPanda standing by
robhol's Avatar
Jeg vil være uenig i at det er ekstremt mange som ser etter en ideell verden, eller har en virkelig ekstrem egosentrisk definisjon på hva det måtte være. Man kan jo for eksempel sammenlikne folkene som skaper kaos og elendighet på grunn av dét med de som gjør det for egen vinning.
Ts hva er ideelt for deg? Om du ikke søker rikdom, berømmelse eller bekreftelse gjennom arbeid og innsats så er det nok likevel noe som du opplever som perfekt? Hva enn det er så vil det vel være naturlig å forsøke å komme dit? Om det er å ha en kjernefamilie med 5 barn, et småbruk høyt til fjells eller leve/streve som kystfisker i en åpen 15 foter så er nok disse eksemplene rike på opplevelser, utfordringer og "ekte lykke". Jeg tror vi alle har drømmer og vi forsøker så lenge vi kan å nå drømmene, ja til vi evt. blir desillusjonerte og bitre også gir vi kanskje helt opp og resignerer. Men frem til da så tror jeg vi alle forsøker å navigere oss mot drømmen, det endelige målet.
Sitat av random67489 Vis innlegg
Ts hva er ideelt for deg? Om du ikke søker rikdom, berømmelse eller bekreftelse gjennom arbeid og innsats så er det nok likevel noe som du opplever som perfekt? Hva enn det er så vil det vel være naturlig å forsøke å komme dit? Om det er å ha en kjernefamilie med 5 barn, et småbruk høyt til fjells eller leve/streve som kystfisker i en åpen 15 foter så er nok disse eksemplene rike på opplevelser, utfordringer og "ekte lykke". Jeg tror vi alle har drømmer og vi forsøker så lenge vi kan å nå drømmene, ja til vi evt. blir desillusjonerte og bitre også gir vi kanskje helt opp og resignerer. Men frem til da så tror jeg vi alle forsøker å navigere oss mot drømmen, det endelige målet.
Vis hele sitatet...
Det ideelle for meg ville vært indre ro. Med det mener jeg at mitt behov for hele tiden å søke etter mer enn det jeg har, vite mer enn jeg kan kontrollere og ubalansen mellom det jeg klarer å oppnå og det jeg tror jeg kan oppnå i dette stadiet av livet, skaper indre splittelse.
Sitat av freak_delux Vis innlegg
Det ideelle for meg ville vært indre ro. Med det mener jeg at mitt behov for hele tiden å søke etter mer enn det jeg har, vite mer enn jeg kan kontrollere og ubalansen mellom det jeg klarer å oppnå og det jeg tror jeg kan oppnå i dette stadiet av livet, skaper indre splittelse.
Vis hele sitatet...
Kanskje har du satt standarden litt for høyt?

Du sier du vil ha indre ro, men har den noen rammer?
Må f.eks andre ha indre ro før du kan få det?
Må du klare og oppnå det du tror du kan oppnå for å få indre ro?
Hva om du var "senil", men alltid lykkelig? Ville det vært den indre roen du søker?

Jeg spør ikke for å kritisere eller angripe, men fordi jeg er veldig nysgjerrig og sliter med mye av det samme selv :P

Sitat av robhol Vis innlegg
Jeg vil være uenig i at det er ekstremt mange som ser etter en ideell verden, eller har en virkelig ekstrem egosentrisk definisjon på hva det måtte være. Man kan jo for eksempel sammenlikne folkene som skaper kaos og elendighet på grunn av dét med de som gjør det for egen vinning.
Vis hele sitatet...
Alt mennesker gjør er for egen vinning....

Den evige jakten på å kunne føle seg bra på innsiden..

Selv den mest hengivne og dedikerte ambulansepersonell redder ikke liv for å redde liv og gjøre verden bedre, men for å føle seg bra med seg selv.
Men det er jo ikke dermed synonymt med hva vi definerer som "Ondt/slemt", selv om vi alle er egoister som bare jakter en følelse
Sist endret av Vandringsmann; 8. juli 2018 kl. 04:58. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av freak_delux Vis innlegg
Det ideelle for meg ville vært indre ro. Med det mener jeg at mitt behov for hele tiden å søke etter mer enn det jeg har, vite mer enn jeg kan kontrollere og ubalansen mellom det jeg klarer å oppnå og det jeg tror jeg kan oppnå i dette stadiet av livet, skaper indre splittelse.
Vis hele sitatet...

Akkurat det du sier der tror jeg alle kjenner nå og da. Feks det å ta et krevende studium selv om en vet at det vil kreve knallhard innsats pga litt dårlige forkunnskaper. Da setter man seg selv i en vanskelig situasjon, en vil mer enn man strengt tatt bør i forhold til nødvendig forkunnskap.

Men bør man avstå fra å strekke seg etter høye mål? Hva om en person likevel hopper i det, jobber masse faglig, tetter hull fra videregående og klarer å komme gjennom studiet. Da blir premien å jobbe med eller i et fagfelt som vedkomne virkelig har interesse for.

Alternativt så kunne jo minste motstands vei vært å fokusere på feks matematikken fra videregående som var så vanskelig å forstå og heller ta en jobb som ufaglært kokk eller utdanne seg til noe som ikke krever mattekunnskaper. Livet kunne helt sikkert blitt vel og bra uansett valg. Men om en klarer å se det lange perspektivet. De fleste skal jobbe til minst fylte 67. Før du når 67 så er sikkert pensjonsalder blitt 75. Vil du gi ekstra innsats i noen få år for så å høste i 50 år i en jobb du elsker?

Jeg tror at uansett valg i en slik situasjon så vil det føre til en form for indre strid. Blir minste motstand valgt vil det alltid være den indre stemmen som sier, hva om. Tenk om jeg hadde valgt annerledes. Satses det høyt så kan det medføre mye angst før eksamen og ekstreminnsats for å klare å både tette kunnskapshull og unngå å falle bak faglig.

Det jeg har kjent på er at jeg angrer meg mer på det jeg aldri gjorde enn det jeg har gjort uansett utfall. Endel ting klarte jeg aldri fullføre, selv om jeg gjorde alt for å nå målet. Etterpå har det vært helt ok, fordi jeg turte å forsøke.

Slet veldig med dysleksi og det stoppet med fra mange ting når jeg var yngre. Til jeg lærte meg å ikke la dysleksien styre livet mitt. Greit at enkelte ting er tungt, men har jeg lyst så har jeg lov å forsøke. Det er lett å bli skuffet og lei og rakke ned på seg selv om man ikke når målet, men da er det viktig å snu den tanken til slik at man gir seg selv anerkjennelse for innsats og for å ha turt å gjøre noe langt utenfor komfortsonen.

Indre ro, det kan jeg ikke særlig om for jeg har alltid hatt en veldig indre uro. Og den er nærmest konstant, kun om jeg er superfokusert på meditasjon kan jeg kjenne fullstendig stillhet i hodet i kanskje en halv time. Så er konsentrasjonen brukt opp og etterpå er jeg dødssliten. Og uroen kommer tilbake.

Om du har gode tips til å mestre uro så del gjerne.