Hvorfor må normalt sosial og unik være to forskjellige ting? Det å være unormalt sosialt er ikke noe annet enn å fremlegge sine sider på en utilfredstillende måte slik jeg ser det.

Men er forståelig at du går igjennom en identitetskrise, ettersom de fleste, med mer enn et par gram mellom ørene, er dømt til det på ett eller annet tidspunkt. Du leter etter det som gjør deg til det individet du er; og du sitter med svaret allerede. Hva liker du? Hvorfor liker du det? Tørr du å trosse frykten din for at andre ikke liker det samme som deg?(uten å dvele)

Et instinktivt(ikke rasjonalisert!) ja på det siste spørsmålet er et tydelig tegn på at du er unik, samtidig som du klarer å fremlegge deg på en "oppfattet normal" måte.

Ordet unik er her selvfølgelig brukt utenfor den forstanden hvor "alle er unike".

Å bli unik sett fra -alle andres øyne-, har mest mulig med å rendyrke deg selv å gjøre. Men nettopp det å rendyrke deg selv, kommer fra hvilke interesser du har i livet, og hvor godt forankret dine verdier er i deg. Dette kommer igjen fra hvilke miljø du er vokst opp i. Mitt syn på saken er at alle kan læres opp til alt, hvis man har det riktige laget til å lære opp. Man kan ha et lag på 100 spesialister til å lære opp 1 person til å bli en mester i noe, for eksempel i toppidrett, eller man kan ha 1 leder til å lære opp 100 personer til å bli gode i noen få ting, for eksempel i militæret eller skolen. Men her finnes det antageligvis alle slags nyanser i alle slags yrker og aktiviteter. Det henger vel også mest sammen med hva som lønner seg og ikke, hvor mye man forventer å få igjen for investeringen.

Hva vi har mest lyst til å gjøre avhenger av hva vi føler belønningen er. Dette har også med hva vi er lært opp til, men er også knyttet til våre menneskelige behov. Disse er vanskelige å overstyre, men det går an.

For noen er belønningen rent materielle behov eller penger, å vise andre mennesker at man kan prestere og mestre ved å skape og tilegne seg dette. For andre er det spirituelt, å innta rusmidler og på denne måten oppleve sterke sanselige inntrykk. For andre igjen kan det være å vise makt, å ha kontroll over andre mennesker. Det er mange måter å føle seg belønnet på, men det er dette som i aller største grad bestemmer hvor "unik" du blir, i andres øyne og dine egne.

Alle er helt unike. Det er kun hva vi er blitt fortalt av andre, og hvor sterkt vi tror på hva andre sier, som beskriver for oss selv hvor unike vi er i forhold til andre, og i våre egne øyne. Derfor er det -ekstremt viktig- å ha oversikt over hvem man tar råd fra i forhold til sine egne tanker om livet, og alt mulig! Har man store problemer, er det ofte smart å gå til en profesjonell for råd, og kanskje ikke nødvendigvis den som står en nærmest. De vil en ofte vel, men kan kun svare ut fra -sine- erfaringer. Man skal aldri høre på noen som forteller deg at du "ikke kan gjøre noe". Måten -du- gjør ting på er alltid helt unik, selv om du gjør noe alle andre har gjort før deg. Det er litt artig å tenke på.

Javel. Så er jeg kanskje litt pompøs, men jeg er faen ikke moraliserende.
Kanskje jeg formulerte meg litt kronglete. Jeg prøver ikke å pushe på noen at sånn er det og sånn er det ikke. Det handler ikke om å være snill med hverandre og gi nødhjelp, jeg skjønner ikke hvor du fikk det fra. Jeg sier at man trenger ikke kjøre en egotripp for å dyrke seg selv, man kan samtidig ha altruistiske aspekter, for in the end så handler ikke livet om deg selv, men å levne igjen noe bra til den verden som kommer etter deg.

Jeg er et unikt lite snøflak, og jeg er det mennesket jeg er fordi jeg tørr å være meg selv. Jeg lar ikke andre mennesker tråkke meg ned eller fortelle meg hva som er rett og galt. Det gjelder å finne hva som er unikt med seg selv å dyrke seg selv og sine lidenskaper så godt man kan. Gjør det motsatte av normen og svøm i mot sildstrømmen. Om noe er gjort før, drit i å gjør det, eller gjør det 1000 ganger bedre og mer innovativt. Gi faen i alle andre sine negative innstillinger og alle andre sine narsissistiske holdninger. Tro på deg selv og et liv før døden.

Her fikk jeg det fra:

Dette synes jeg igjen går mer på selvstendighet og individualisme, og jeg er enig i at dette er forutsetninger for å være unik. Men er det nok i seg selv? Er f.eks det å være narkoman eller hippie nok til å defineres som unik?

Slik jeg ser det må man for å være unik også inneha egenskaper og/eller erfaringer som er unike, noe som svært ofte vil føre til unike prestasjoner. Det kriminelle gatebarnet som ender opp med å starte et suksessfirma er et eksempel på et sannsynligvis veldig unikt individ.

Alenemoren som måtte kjempe mot kreft i årevis uten å svikte barnet sitt er et annet. Som du var inne på, våre vanskelige erfaringer former oss.

Om vi snakkar personlegheit er det å vere unik eit produkt av ein livsstil du ikkje kan velge deg ut av. Eg vil seie at ordet begrunna seg sjølve: dersom du kunne kjøpt noko unikt, ville det med ein gong blitt meir normalt og dermed er det unike oppløyst.