Hei, har lest en del biografier av musikkartister, og jeg lurer på om de virkelig festet så hardt som det sies. Hvordan kan de ha tålt det, og fortsatt være i livet idag?

For å slippe å lese biografiene selv, har du noen eksempler?

En del overlevde ikke festingen, vil jeg tro.
Og en del av dem virker å ha blitt ganske preget av det.
Bare ta en titt på Osborne..

Et godt eksempel på hvor hard "festkulturen" i musikkmiljøet kan være, er Guns N' Roses. Saul Hudson (Slash) drakk flere liter med Jack Daniels for dag, inntok store mengder av ymse tunge rusmidler, og måtte etterhvert tørrlegges og få lagt inn pacemaker, siden hjertet hans rett og slett ikke tålte mer. De du hører om som tar denne kulturen litt for langt, og at kroppen deres ikke tåler det, skriver ikke biografier, da "dead men tell no tales".
Nå kommer jeg ikke på noen konkrete eksempler, men det finnes plenty med artister og lignende som har hatt et rusmiddelforbruk langt over det som anses som farlig, og kroppen deres har rett og slett gitt opp.

Videre ser det ut som at vi har gått fra det klassiske "sex, drugs and rock n' roll" til xanax, antidepressiva og hip hop, for å sette det veldig på spissen. Uten basis i noe som helst empirisk bevis, virker det som at det sinnsyke konsumet av rusmidler, alkohol og andre ting hører mer til spesielt 80- og 90-tallet, mens det har roet seg noe i dag. Hvorfor dette har skjedd, vet jeg ikke, men er åpen for forslag til hvordan denne utviklingen har skjedd.

Lemmy Kilmister (Motorhead) hadde et ekstremt forbruk av amfetamin,alkohol og sigaretter. Hvordan han klarte å bli 70 år er vel ganske legendarisk i seg selv. Vi tåler forskjellig mengde misbruk av kroppen vår så antar at et fåtall er heldige med genene. Det finnes flest døde og få som overlever og blir gamle med en sånn livstil.

Kan være verdt å ta en titt på livsstil generelt, ved å sammenlikne nevnte artister med helt vanlige rusmisbrukere som har misbrukt i ca lik skala.

Ta f.eks Ozzy Osbourne og en gjennomsnittsknarker fra "Petter uteligger". I motsetning til vår norske knarker har jo Ozzy konstant tilgang på dop, alle kalorier og mineraler han trenger, tak over hode, tilsynelatende et godt familienettverk og generelt lite bekymringer sett opp mot en gatenarkoman.

Når de nevnte primære behovene dekkes kan man kjøre en del hardere, og fortsatt komme seg. Mange narkomane kan se ut som de blir mye mer herja av livstil generelt enn kun selve rusen. Rusen kommer liksom før mat, søvn og alt det der. Ozzy hadde sikkert ikke sunnere prioriteringer da han var på sitt verste, men han hadde heller ikke noen behov for å prioritere da han hadde gode rammer rundt seg og ikke minst et crew som la til rette for at han skulle overleve en stund til, og spille inn mer penger for dem.